Kjempet mot dyrtid og vareknapphet

Denne artikkelen fokuserer på Sigurd Simensen og hans virke i tiden før, under og etter den russiske revolusjonen. Den viser at den russiske revolusjonen påvirket både ham og begivenhetene i Norge i denne perioden. Den russiske revolusjonen var en skjellsettende begivenhet som fikk betydning både for krigens gang og utviklingen som fulgte. Den inspirerte også til oppstand og revolusjon flere steder i Europa. For mange ble den bolsjevikiske ledelsen en ideologisk autoritet. Også i deler av den norske arbeiderbevegelsen inspirerte revolusjonen til direkte aksjoner mot krigen, dyrtiden og vareknappheten. Den inspirerte også til politisk etterfølgelse, men førte også til spenninger og splittelser i den norske arbeiderbevegelsen i årene som fulgte.[1]

Til tross for at Norge i formell forstand var nøytral under den første verdenskrigen, påvirket krigen og krigshandlingene hverdagen for det brede lag av folket. Mens noen ble rike på spekulasjon og jobbetid, rammet økende priser og mangel på nødvendige varer og husvære de mange. Særlig ble arbeidstakere i byene rammet. Den økonomiske skjevheten førte til motreaksjoner, og skapte både nye bevegelser og nye ledere. Situasjonen ble påvirket og forsterket av begivenhetene og revolusjonen i Russland. Det var mot denne bakgrunnen at Sigurd Simensen steg fram som agitator, avismann og leder. Han stod i spissen for aksjoner mot dyrtid og vareknapphet, og ble en viktig samfunnsaktør både lokalt og nasjonalt. Fokus på Simensen og hans virke under og rett etter første verdenskrig kan nyansere vår forståelse av den russiske revolusjonens betydning for begivenhetene i Kristiania og Norge gjennom noen turbulente og vanskelige år.

Arbeider, tillitsvalgt og leder

Sigurd Simensen ble født i Vestfossen i Øvre Eiker den 19. februar i 1888. Da han etter et begivenhetsrikt liv døde i 1969, 81 år gammel, hadde han levd et liv både med og i arbeiderbevegelsen. Da dønningene av den russiske revolusjonen nådde Norge, fikk han en ledende rolle i begivenhetene som fulgte. I 1918 ble han valgt til formann i Arbeiderrådenes sentralkomité, og kort tid etter ble han valgt inn i sentralstyret da de radikale tok makten i Det norske Arbeiderparti (DNA).[2] Simensen var blitt valgt til klubbformann ved Thunes mekaniske Værksted samme året som første verdenskrig brøt ut. To år senere ble han valgt inn i sentralstyret for Norges Socialdemokratiske ungdomsforbund (NSU) – Det norske Arbeiderpartis (DNA) ungdomsorganisasjon. Ungdomsforbundet var et av arnestedene for den radikale retningen.

[ Les hele Mediehistorisk Tidsskrift her ]

Simensen stod i spissen for aksjoner mot dyrtid og vareknapphet, og ble en viktig samfunnsaktør både lokalt og nasjonalt.

Han inntok også ulike roller i medielandskapet. I 1917 ble han redaksjonssekretær i Klassekampen. Året etter prøvde han seg også en kort periode i Danmark. Mot slutten av 1918 flyttet han til Nord-Norge og ble både redaksjonssekretær og etter hvert redaktør i flere ulike aviser på den politiske venstresiden. Gjennom sine voksne år satte han tydelige spor etter seg i verksteds-, handels- og forsvarsbyen Harstad. Simensens liv og virke er på ulikt vis representativt for aktører i den tidlige arbeiderbevegelsens historie – både faglig og politisk. På grunnlag av sine evner, sitt engasjement og sitt talent seilte han opp som en veltalende og energisk representant for dem som strevde med utfordringene den første verdenskrigen skapte i Norge. Men selv om han gjennom sin omfattende aktivitet bidro til å forme norsk samfunnsliv, er han en relativt ukjent skikkelse i norsk arbeiderbevegelses historie.

Simensen kom ikke fra noe akademisk hjem, selv om han etter eget utsagn leste mye i tidlige år. Allerede som 14-åring måtte den unge Sigurd søke arbeid utenfor hjemmet. Etter noen år som anleggsarbeider under byggingen av Bergensbanen skaffet hans eldste bror ham plass som jern- og metallarbeider ved Thunes mekaniske Værksted i Kristiania.[3] Han hadde jobbet litt i smien sammen med faren og farfaren, og hadde derfor litt verkstedpraksis. I første omgang arbeidet han hos Thunes fram til sommeren 1912 – de første par årene som kobberslager, men etter hvert utdannet han seg til lokomotivmontør.

På Thune organiserte han seg i Jern- og metallarbeiderforbundet, mekanikernes forening. Imidlertid måtte han dra hjem for å overta verkstedet da faren døde i 1912. Men det var dårlig med arbeid, og særlig med penger, og i 1913 søkte han seg jobb som reparatør ved Karbidfabrikken i Odda. Utpå sensommeren sluttet han og reiste tilbake til Kristiania, og deretter til Rjukan. Det var vanskelig å få jobb, men Simensen hadde blitt kjent med en svenske i Odda som mente det var bedre utsikter i Stockholm. De lyktes imidlertid ikke. Dermed bar det igjen tilbake til Kristiania, der de begge fikk jobb på Thunes. Tidlig i oktober 1913 var dermed Simensen tilbake der han startet – på Thunes mekaniske Værksted.[4]

Da første verdenskrig brøt ut, var det en relativt allsidig, erfaren og ikke minst talentfull 26-åring som kastet seg inn i politisk arbeid. Da han i 1914 ble valgt til klubbformann på Thunes mekaniske Værksted, gikk det ikke lenge før han stod på talerlisten både i Arbeidersamfundet, i Torvgaten og i den Gamle Logen.[5] I 1915 ble han valgt som delegat for Mekanikerens forening til DNAs landsmøte i Trondheim.[6] Her møtte han flere av tidens kjente politikere, blant annet de sosialdemokratiske lederne i Danmark og Sverige – Thorvald Stauning og Hjalmar Branting – og mange norske ledere og stortingsrepresentanter for DNA.[7] På landsmøtet stiftet han også bekjentskap med russiske Aleksandra Kollontaj. «Alle så opp til hende og beundret henne sterkt», skriver Simensen.[8] Han hadde aldri før møtt så mange aktive politikere, og trondheimsreisen ble skjellsettende for ham. «Nu begynte jeg å studere de politiske spørsmål med større intensitet enn noen gang før.» Tilbake i Kristiania gav han etter eget utsagn en «glødende skildring» av landsmøteerfaringen og «framgangen som var å spore».[9]

Ideologisk og prinsipielt kan rådstanken leses som et forsøk på å erobre makten og realisere en ny statsstruktur.

Simensen skriver at han etter et kortere opphold ved Hunsfos Fabrikker i Vennesla kom tilbake til Kristiania i oktober 1916, og at han da fortsatte arbeidet med å stifte arbeiderråd som han hadde avbrutt da han dro til Sørlandet.[10] Ifølge memoarene tok han kontakt med industrivirksomheter med mange ansatte og fikk klubbene der til å velge representanter til møter for å organisere arbeiderråd. Det kan synes noe tidlig for stiftelse av arbeiderråd, men det er klart at det ikke bare var den russiske revolusjon som ga støtet til dannelsen av arbeiderråd.

Rådstanken var eldre. Ideologisk og prinsipielt kan den leses som et forsøk på å erobre makten og realisere en ny statsstruktur. Nøkkelen til samfunnsmakten lå ifølge denne oppfatningen i arbeidslivet og kontrollen over bedriftene. Den umiddelbare inspirasjonen kom fra oktoberrevolusjonen, men rådstanken var forankret i den syndikalistiske sosialfilosofien og hadde røtter tilbake til 1890-årene. Flere i Norge var inspirert av Kropotkin, men den teoretiske og historiske inspirasjonen kom nok fra ulike steder. Gjennom kildematerialet jeg har hatt tilgjengelig, har det ikke vært mulig å slå fast om Simensen var inspirert av Peter Kropotkin, Georges Sorel, Rudolf Rocker eller andre, ei heller om han hadde kontakt med bolsjeviker, miljøet rundt svenske Albert Jensen eller andre utenlandske «revolusjonære».[11]

Konkret arbeidet Simensen for å samle representanter fra klubbene ved de større arbeidsplassene i Kristiania. Målet var å bygge en slagkraftig enhet eller organisasjon som kunne gjøre noe med dyrtiden, vareknappheten og synkende reallønner.[12] Det var vanskelige tider. Jobbetid og mangel på mange av de mest elementære varer preget stemningen i hovedstaden, som andre steder i landet. Det var vanskelig med penger, og i følge Simensen ble til og med lønningene i perioder utbetalt ved en kombinasjon av penger og nødvendighetsvarer – blant annet mat fra kommunens suppekjøkken.[13]

Revolusjon i Russland og tilstramming i Norge

Etter hvert som tiden gikk, økte misnøyen i Russland med krigen og alt den førte med seg. De militære nederlagene og mer enn 3,5 millioner falne eller hardt skadde virket demoraliserende ikke bare for soldatene, men for hele det russiske samfunnet. Varemangel og høy inflasjon førte til sterk prisstigning uten at lønningene steg tilsvarende. Den synkende levestandarden skjerpet den alminnelige misnøyen. Den økonomiske situasjonen var prekær, og det oppsto forsyningsproblemer med mangel på mat og råvarer, særlig i byene. Denne situasjonen økte trykket for å få en rask slutt på krigen, og var sterkt medvirkende til revolusjonene i 1917 – først i mars (februar) ved opptøyer i St. Petersburg og tsarens abdikasjon, og deretter ved bolsjevikenes kupp og maktovertakelse i november (oktober).

«Vareknappheten og prisstigningen formelig tvang arbeiderne på arbeidsplassen til å ta sakene i sin egen hånd», skriver Simensen.

—   Quote Author

Også i Norge bet effekten av krigen. Selv om situasjonen i Russland ikke kunne sammenliknes med forholdene i Norge, inspirerte revolusjonen til handling mot dyrtid og vareknapphet. I et opprop fra Fagopposisjonen våren 1917 ble det slått fast at det russiske proletariatet hadde gjort seg til herre over begivenhetene og gitt arbeiderne troen på seg selv og sin makt.[14] Dette viser en direkte inspirasjon fra revolusjonen i Russland. En av de klareste markeringene mot den vanskelige situasjonen fant sted den 6. juni 1917 da 40 000 mennesker gikk i demonstrasjonstog mot dyrtida i Kristiania, av en samlet befolkning på omtrent 250 000 – opp mot 330 000 dersom vi tar med alle forstedene.[15] På landsbasis streiket omtrent 300.000. Initiativet hadde blitt tatt av AFL og Ole O. Lian. Det førte til at regjeringen bevilget 84 millioner kroner til direkte dyrtidshjelp. Imidlertid kom det kraftig kritikk av ledelsen og Lian fordi de i praksis avlyste å innkalle til arbeiderkongress og diskutere en eventuell generalstreik.[16] Imidlertid må dette forstås på bakgrunn av at generalstreik ble vurdert som et revolusjonært virkemiddel, og at det også i fagbevegelsen var mange som var skeptiske til en slik utvikling.

Formannen for verkstedklubben på Thunes var ikke skeptisk til masseaksjoner. For ham var det en av løsningene, og han fikk etter hvert mange oppgaver. Rollen som fagforeningsleder fordret at han måtte være i tett og kontinuerlig kontakt med ledelsen ved Thunes om tidens utfordringer. Etter hvert fikk de gjennomslag for krav om dyrtidstillegg, men det hjalp lite mot vareknappheten. Adressaten for de store utfordringene var derfor ikke kun ledelsen ved de enkelte virksomhetene, men de nasjonale myndighetene. Skulle Simensen & co få gjennomslag på toppnivå, var de klar over at de måtte ty til kollektiv innsats og samarbeide på tvers av verksteder og virksomheter. Derfor begynte Simensen og hans allierte vinteren 1916–17 å sondere terrenget hos andre verkstedklubber med tanke på formalisert samarbeid om organisering og aksjoner.[17]

Simensen og hans likesinnede hadde lenge ment at det skjedde for lite gjennom den etablerte fagbevegelsen og de organiserte kanalene. «Vareknappheten og prisstigningen formelig tvang arbeiderne på arbeidsplassen til å ta sakene i sin egen hånd», skriver Simensen. Han fremholdt at arbeiderne ikke kunne vente lenger. Den ene verkstedklubben etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og «krevet utenomparlamentarisk aksjon for å tvinge kravene igjennem». Simensen knyttet begivenhetene direkte til den russiske revolusjonen og den revolusjonære bevegelsen i Europa, ved at den «smittet over på den norske arbeiderklasse», og «jern- og metallarbeiderne (som) gikk i spissen», som han formulerte det.[18] Selv om jeg ikke har funnet konkrete spor i kildematerialet om at Simensen hadde direkte kontakt med representanter for begivenhetene i Russland, var inspirasjonen fra den russiske revolusjon klart til stede.

Sonderingen om organisering og direkte aksjoner fant sted i det stille. Og da det den 23. mai 1917 ble sammenkalt til et fellesmøte med samtlige klubbstyrer i Kristiania, ønsket organisatorene ikke at dette skulle bli offentlig kjent. Ifølge Simensen møtte 300–400 tillitsvalgte på det tillyste møtet. De ble enige om å arrangere en demonstrasjon foran Stortinget dagen etter. Imidlertid ble de klar over at det hadde «sneket seg inn et par borgerlige journalister», slik Simensen formulerte det, og det ble derfor besluttet at en komité på fem skulle trekke seg tilbake og utarbeidet detaljene for demonstrasjonen foran Stortinget dagen etter. Komitemedlemmene ble enige om hvilke krav som skulle legges fram for Stortinget, og de ble også enige om hvem som skulle legge fram kravene neste dag. Delegasjonen bestod av Nils Hopstad, Sverre Johansen og Sigurd Simensen – med sistnevnte som leder. På den måten fikk pressen og offentligheten ikke tak i detaljene, og den koordinerte aksjonen kom ifølge Simensen uventet på øvrigheten.[19] Det ble imidlertid en travel natt ifølge Simensen, fordi alt måtte planlegges og «plakater skulle tegnes og males».[20]

Han hevdet at de venstreradikale måtte følge det russiske eksempel og overta makten, og med jernhard hånd organisere landets økonomi på sosialistisk grunnlag.

I henhold til planen sluttet mellom 6000 og 7000 jernarbeidere arbeidet én time før arbeidstidens slutt ved sine respektive arbeidsplasser den 24. mai, slik fem-mannskomiteen hadde planlagt, og marsjerte i arbeidsklær til Stortinget for å legge fram sine krav. Simensen holdt en kort tale på Eidsvolls plass hvor han også begrunnet demonstrasjonen. Etterpå overleverte deputasjonen kravene til regjeringen. De understreket hvor nødvendig det var at noe ble gjort. «Vi møtte velvilje», skriver Simensen, men «de kunne intet love, men kravene skulle bli forelagt Stortinget og ville bli behandlet med all mulig velvilje».[21]

Imidlertid var ikke alle kravene like godt gjennomtenkte. De hadde blant annet krevd skattefrihet for alle inntekter under 3000 kroner, men fikk da til svar at dersom det ble gjennomført, ville ikke en bonde i landet betale skatt. De innså at dette vanskelig kunne gjennomføres. Også etter at de kom ut fra Stortinget hvor de hadde levert sine krav, måtte Simensen på talerstolen og informere om samtalene. Han hevdet da at dersom de hadde forlangt «at de skulle ta ned månen til oss, ville de ha svart, at de skulle tenke på det». Men vi «skal passe på», fortsatte han, «så det ikke blir for lange betraktninger. Vi skal komme igjen og igjen til vi får et resultat og hvis ikke skal vi vite å sette makt bak våre krav.»[22]

Med den vellykkede aksjonen ble ideen om arbeiderråd ytterligere styrket. Det samme ble Simensens posisjon. «Jeg var blitt berømt og beryktet i en fart», skriver han. Journalistene sprang «på jakt etter meg, hvor jeg gikk … og mange forskjellige folk søkte forbindelse med meg».[23]  Han ble svært engasjert og deltok på møter nesten hver kveld. Han hevder også han fikk god mottakelse og tilslutning til tanken om arbeiderrådene.[24] Under den store markeringen den 6. juni samme år, da opp omtrent 40 000 demonstrerte mot dyrtid og vareknapphet, gjentok historien seg. Også da ble Simensen, sammen med Gunnar Ousland og Arnt Aamodt, valgt til å overrekke kravene til Stortinget og den politiske ledelsen.[25]

Aksjoner og arbeiderråd

Begivenhetene vinteren og våren 1916–17 styrket Simensens tanker om at det burde dannes arbeiderråd. Selv om fagbevegelsen fikk i stand både demonstrasjoner og streik, mente Simensen og hans likesinnede at det ikke ville være tilstrekkelig. Oktoberrevolusjonen i Russland gav et kraftig skyv i samme retning. I desember 1917 ble det nesten enstemmig vedtatt å opprette arbeiderråd på et klubbmøte på Thunes. Kort tid etter, på et møte i Folkets Hus i Kristiania den 18. desember, vedtok nærmere 700 tillitsvalgte i Jern- og Metallarbeiderforbundets og Formerforbundets Kristiania-avdeling enstemmig å danne arbeiderråd.[26]

Ennå mot slutten av sitt liv på 1960-tallet hevdet Simensen i flere NRK-intervjuer at revolusjon måtte til, men at Norge stilte i siste rekke.

Initiativet kom fra Simensen, og han ble valgt til leder.[27] Klassekampens redaktør, Eugene Olaussen, var også blant dem som stod i fremste rekke for å danne arbeiderråd. Han plasserte ideen i et revolusjonært perspektiv. Han hevdet at de venstreradikale måtte følge det russiske eksempelet og overta makten, og med jernhard hånd organisere landets økonomi på sosialistisk grunnlag. Simensen stod på barrikadene og drev utstrakt foredragsvirksomhet i hele østlandsregionen – han reiste og talte blant annet i Drammen, Skien, Notodden og på Rjukan i tillegg til Kristiania. Fordi han hadde blitt «berømt og beryktet» og stod i spissen for radikale ideer og aksjoner, tiltrakk han seg også oppmerksomhet fra både motstandere og offentligheten. Han skriver at han til tider hadde med seg opp mot 20 mann fra De Arbeidsløses Forening til å passe på at han ikke ble fysisk antastet eller arrestert.

Da arbeiderrådenes landskonferanse med 170 delegater ble avholdt den 24.–27. mars 1918, holdt Simensen innledningsforedrag sammen med Martin Tranmæl og Klassekampens redaktør Eugene Olaussen. På konferansen ble Simensen også valgt til formann for sentralkomiteen for arbeiderrådene.[28] Konferansen vedtok en resolusjon som pekte på at krisen var blitt skapt av det kapitalistiske vanstyret og derfor ikke kunne løses innenfor det rådende samfunnssystemet. Arbeiderrådene måtte overta samfunnsmakten og kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvesenet og omsetningen – og den sosiale og administrative forvaltningen.

Dette var et program for revolusjon, langt på vei etter mønster av det som hadde skjedd i Russland. Imidlertid ble det også understreket at konferansen på «krisens nuværende stadium ikke [ville] oppstille noe bindende program».[29] De skulle heller jobbe med praktiske løsninger på krisen: rasjonering og fordeling av varer, økt matproduksjon, redusere utgifter til militære formål, forhindre spekulasjon, innføre effektiv priskontroll og offentlig omsetning av livsviktige varer, innførsel av åttetimersdagen og lette låneforpliktelsene for småbrukere. Tiltakene skulle søkes gjennomført ved henvendelse til myndighetene, møter og  demonstrasjoner eller gjennom masseaksjoner. De mest konkrete kravene var at regjeringen måtte beslaglegge alle poteter og innføre rasjonering snarest – og innføre åttetimersdagen innen 1. mai.[30]

Konferansen satte ned en komité som skulle forhandle med myndighetene om matrasjonering, særlig potetrasjonering. Den bestod av Simensen, Sverre Krogh og Nils Hopstad. Komiteen fikk i stand flere møter med provianteringsminister Birger Stuevold-Hansen og statsminister Gunnar Knudsen. Stuevold-Hansen var ifølge Simensen «meget avvisende, men vi søkte statsministeren … og har var langt mer imøtekommende». Han så «med forståelse på de krav som Arbeiderrådene hadde reist».[31] De fikk lovnader om at potetrasjoneringen skulle bli fulgt opp, og at brødrasjonene skulle økes. Dessuten ville det bli gitt statstilskudd på dansk kjøtt og en del lagret saltkjøtt. Statsministeren ga også, ifølge Simensen, uttrykk for at han syntes det var «grusomt at se den glubskhet og illojalitet som i denne tid utvises av de næringsdrivende paa alle omraader».[32]

Rådsbevegelsens «decline and fall»

Med sin bakgrunn, sine talenter og sitt engasjement ble Sigurd Simensen en av lederne for den norske arbeiderrådsbevegelsen som hadde sin vekst og sitt fall 1917–18.[33] Rådstanken som hadde grepet om seg, var uløselig knyttet til revolusjon og væpnet oppstand. Simensen var klar over at programmet til rådsbevegelsen var revolusjonært, men han understreker på samme tid at det var «en trussel» de hadde i bakhånd for på den måten å tvinge gjennom «konkrete dyrtidskrav».[34] Ennå mot slutten av sitt liv i 1960-årene hevdet Simensen i flere NRK-intervjuer at revolusjon måtte til, men at Norge stilte i siste rekke. De kunne ikke være sikre på, som han formulerte det i sine memoarer, at «turen ikke ville komme til oss».[35] Han utelukket med andre ord ikke å realisere trusselen dersom det skulle bli nødvendig. Men sett fra de forutsigbare sekstiårene med vekst og stadig utbygging av velferdsstaten var nok dette mer teori og fortidige dogmer enn realitet.

Noen mente man måtte innføre proletariatets diktatur snarest, mens andre mente aksjoner mot dyrtiden var viktigst og at tiden ennå ikke var moden for så langtrekkende virkemidler.

Ideen om arbeiderråd og statsstruktur ble gjenstand for mye strid internt i DNA i flere år etter at den revolusjonære retning seiret i 1918. Den reformistiske retning kjempet mot arbeiderrådene og aksjonene som fant sted utenfor den organiserte arbeiderbevegelsen. Blant annet advarte Gunnar Ousland fra den revisjonistiske siden om at det var krefter i arbeiderbevegelsen som ønsket å utnytte arbeiderrådene til å sprenge Arbeiderpartiet, og at det ville svekke kampen om samfunnsmakten som arbeiderbevegelsen som helhet jobbet for. Han fryktet de ønsket å skape revolusjon etter russisk mønster og skape «et arbeiderdiktatur i Norge. Og de tenker å bruke Arbeiderrådene til disse eksperimenter».[36]

Årsakene til at arbeiderrådene ikke utviklet seg til noe mer enn koordinerte aksjoner og samtaler, er sammensatte. Like etter den bolsjevikiske makterobringen i november hadde Zimmerwaldkommisjonen og sentralkomiteen for bolsjevikenes utenlandske representasjon sendt ut et opprop til arbeidere og soldater i alle land om å danne arbeider- og soldatråd.[37] Hvorfor skulle ikke arbeiderklassen i Norge benytte anledningen til å skaffe seg herredømme over produksjonsmidlene og dermed utbytte av sitt arbeid gjennom masseaksjoner og sine egne organisasjoner? For eksempel mente Klassekampen-redaktør Eugene Olaussen at tiden var inne. I en resolusjon Olaussen la fram på en distriktskonferanse i regi av ungdomslagene i Bratsberg tidlig januar 1918, ble det argumentert for å innføre proletariatets diktatur. Man måtte følge det russiske eksempelet, hevdet han: tiden «er nu inde til at overta magten i Norge».[38] Imidlertid var rådsbevegelsen i Norge sammensatt. Noen mente man måtte innføre proletariatets diktatur snarest, mens andre mente aksjoner mot dyrtiden var viktigst, og at tiden ennå ikke var moden for så langtrekkende virkemidler.

Parti- og fagorganisasjonens ledelse forsøkte å ta brodden av rådsbevegelsen ved å velge inn personer som de regnet med ville være lojale mot den etablerte ledelsen i arbeiderbevegelsen. Øyvind Bjørnson hevder imidlertid at arbeiderrådsbevegelsen heller må betraktes som et symptom på en radikalisering som alt hadde funnet sted, enn årsak til den. Han mener også at rådsbevegelsen styrket opposisjonen og den radikale retningen i DNA. Mens det kunne bli oppfattet som den eksisterende ledelsen i arbeiderbevegelsen hadde sviktet, hadde rådsbevegelsen og den radikale retningen vist at opposisjonen var aktivt opptatt av å løse arbeiderklassens problemer med mat og dyrtid.[39] Odd-Bjørn Fure har vist at selv om den revolusjonære retning tok makten i Arbeiderpartiet, er det ingenting som tyder på at den demokratiske staten var truet.[40]

Sigurd Simensen selv mente at arbeiderrådene var for løst organisert. Så lenge den «revolusjonære gnist var i flamme», var det ikke så farlig om båndene var «slappe». Men når «gløden forsvant, ble kontaktene borte», og luften gikk ut av ballongen.[41] Særlig viktig, mener han, var den radikale retnings seier i Arbeiderpartiet. Hvorfor skulle man fortsette med arbeiderråd og aksjoner utenfor DNA, når mange av disse tankene og personene hadde framtredende posisjoner i den etablerte arbeiderbevegelsen? «Arbeiderrådene var jo et situasjonsorgan og hadde intet å gjøre, når vi hadde makten i de ordinære organisasjoner, så det fallt helt naturlig at de forsvant.»[42] Kampen kunne fortsette på det revolusjonære programmet som DNA hadde vedtatt. I resolusjonen fra DNAs årsmøte i 1918 het det at partiet ikke kunne forholde seg likegyldig til kampen som ble ført av andre arbeiderorganisasjoner. «Landsmøtet hilser derfor med glede dannelsen av Arbeider- og soldaterråd.»[43]

«Arbeiderrådene avgikk med en stille og smertefri død mellom fingrene på oss,» skriver Simensen.

Simensen nevner også at han «ble meget borte», noe som førte til at Langhelle overtok Arbeiderrådene.[44] Det kan tenkes at han med det prøvde å antyde at hans person og energi hadde betydning, eller at andre oppgaver ble viktigere etter at historien tok en ny vending. Etter hvert dukket det også opp en rekke andre spørsmål og problemer som tok oppmerksomheten bort fra arbeiderrådene, blant annet diskusjonene om Moskva-tesene og de påfølgende partisplittelsene. Da krigen tok slutt, ble det også importert mer varer, og vareknappheten som hadde vært et hovedanliggende, var ikke lenger like akutt. Det dempet både lysten på og behovet for direkte aksjoner. Etter hvert reduserte det også trykket som hadde blitt skapt av jobbetid og spekulasjon, særlig innen skipsfarten. «Arbeiderrådene avgikk med en stille og smertefri død mellom fingrene på oss», skriver Simensen. «Det ble ikke holdt møter for å manne opp situasjonen.»[45] Som aksjonsorgan kan derfor rådsbevegelsen betraktes som en fiasko, som Odd-Bjørn Fure har formulert det.[46]

Rådsbevegelse og resultater

Vi kan imidlertid ikke se bort fra den betydning rådsbevegelsen fikk som aksjons- og mobiliseringsorgan. Selv om den norske rådsbevegelsen som sosialt og politisk fenomen døde ut ved utgangen av 1918, var den ikke uten effekter. For det første kom de ideologiske elementene som lå til grunn for organisasjonens program, til å stå i sentrum for teoridebatten innenfor arbeiderbevegelsen de påfølgende årene. Dette gjaldt særlig tesen om at det kapitalistiske samfunn hadde nådd et utviklingstrinn hvor maktovertakelsen utgjorde et aktuelt problem, og at den økonomiske og politiske forvaltningen i det sosialistiske samfunnet skulle overtas av arbeiderrådene. For det andre er det nær sammenheng mellom rådsbevegelsen og den radikale retnings seier på DNAs landsmøte våren 1918. Den politiske siden i arbeiderbevegelsen ble derfor også indirekte, men opplagt influert av rådsbevegelsen og Sigurd Simensen. Begge aspektene påvirket arbeiderbevegelsens utvikling.

Samtidig var det de mer jordnære, sosiale og akutte kravene mot dyrtid og matrasjonering som preget rådsbevegelsens aktivitet. Dens kanskje mest iøynefallende resultat var den politiske kampen for åttetimersdagen. Kravet om åttetimersdag var gammelt både nasjonalt og internasjonalt. Det hadde imidlertid ikke fått større gjennomslag. Den 10. april 1918 manet Simensen på vegne av Arbeiderrådenes Landssammenslutning til å vise at «vi ikke længer nøier os med at ønske og kræve; men at vi tar» gjennom oppropet Arbeidere vaagn op!. «La den 2. mai vise os en arbeiderklasse der staar samlet som én mand. En klasse, som kjender solidaritetens bud og følger budet naar pligten kalder.»[47] Åttetimersdagen ble med andre ord forsøkt «tatt» etter «direkte aksjon» flere steder i landet den 2. mai 1918.

Åttetimersdagen ble forsøkt «tatt» etter «direkte aksjon» flere steder i landet den 2. mai 1918.

Men selv om arbeidere i Trondheim, Hommelvik, Tønsberg og mange andre steder la ned hammeren etter åtte timer, endte aksjonen som Simensen måtte konstaterte, med «bitter skuffelse».[48] Masseaksjon var en ting, men å trå inn i minefeltet av tariffavtaler, motstand fra arbeidsgivere og organisasjonshensyn var noe helt annet. Knut Langfeldt hevder på sin side at aksjonen resulterte i «en viss suksess».[49] Det var imidlertid ikke før året etter at åttetimersdagen fikk gjennomslag ved innlemmelse i toneangivende tariffavtaler og i arbeidervernloven. Innførelsen av åttetimersdagen var også et utslag av regjeringens strategi for å ta brodden av revolusjonsspøkelset. Imidlertid må arbeiderrådene tas med i den samlede vurderingen av hva som var årsakene til innføringen av åttetimersdagen.

Simensen hadde gjennom sin aktivitet skaffet seg en posisjon i hovedstaden, og i arbeiderbevegelsen mer generelt. Hans engasjementer førte ham og rådsbevegelsen inn i DNAs revolusjonære sentralstyre på det historiske landsmøtet i påsken 1918. Karsten Alnæs hevder at han ble spurt om han ville stille som formannskandidat i partiet da den radikale retningen seiret.[50] Han har trolig sin informasjon fra Arnold Kristensen, som refererer Simensen.[51] Det korresponderer imidlertid ikke med Odd-Bjørn Fures studier. DNAs beretninger og brev fra Rachel Grepp til Anna Olsen, Kyrre Grepps mor, viser ifølge Fure at Kyrre Grepps rolle som «integrator og strateg gjorde at bemanningen av formannsstillingen var udiskutabel».[52] Etter landsmøtet i 1918 møttes en indre krets som bestod av redaktør i Social-Demokraten Olav Scheflo, partisekretær Martin Tranmæl, partiformann Kyrre Grepp og Sigurd Simensen hver formiddag på partikontoret for å diskutere situasjonen, og hva lederartiklene i Social-Demokraten skulle ta for seg, og hvordan de skulle utformes. I 1918 hadde ikke Simensen kun seilt opp som leder av rådsbevegelsen, han hadde på dette tidspunktet blitt en del av den indre kjerne og fått en hånd på rattet i utviklingen av arbeiderbevegelsen.

Den borgerlige staten og revolusjonsfaren

Fra den borgerlige statens side ble den revolusjonære utfordringen tatt alvorlig, som blant annet Odd-Bjørn Fures inngående studie av arbeiderbevegelsen 1918–1920 klart viser.[53] Etter verdenskrigen førte begivenhetene til at statsmakten gikk gjennom en disintegrasjonsprosess i en rekke europeiske land, i første rekke de som hadde deltatt i krigen. Flere var på terskelen til revolusjon, fundamentale omveltninger og sammenbrudd. I Norge var imidlertid det motsatte tilfelle. Fure viser at statsapparatet, særlig de repressive sektorer, ble kraftig styrket, og at det borgerlige samfunnet og den borgerlige staten gikk gjennom en konsolideringsprosess. Ifølge Fure førte denne prosessen til at det framsto to nye institusjoner: «Et nødhjelpsapparat med en privat og en statlig del som hadde til oppgave å ta brodden av samfunnsfarlige streiker. Og et nytt hemmelig militærapparat, basert på politiske utvelgelsesprinsipper, som skulle være i beredskap for en totalkonfrontasjon.»[54] På samme måte argumenterer Rolf Danielsen med at utfordringen ble møtt med to strategier: «Den pansrede neve» for å møte trusselen fra utenomparlamentariske aksjoner, og «den åpne hånd» med tanke på å lede arbeiderbevegelsens politiske energi tilbake til parlamentariske kanaler.[55]

Martin Tranmæl ga Simensen følgende attest: «Han nyder stor tillid blant sine kamerater, og vi tør anbefale ham paa det bedste overfor de danske meningsfeller.»

Noen dager før arbeiderrådene holdt landskonferanse i mars 1918, fremmet regjeringen ved justisminister Otto Blehr en proposisjon til «lov om opretholdelse av den offentlige orden og sikkerhet under krig og krigsfare». Tiltakene som ble foreslått, var så vidtrekkende at de, dersom «hjemmel var blitt oppnådd, ville ha betydd suspensjon av fundamentale rettsstatsprinsipper», som Danielsen påpeker.[56] Formelt var de rettet mot ytre fiender, men det var få i det politiske miljøet som var i tvil om den egentlige adressaten. Selv om disse ikke ble implementert, ble derimot andre forebyggende og konsoliderende tiltak gjennomført i hemmelighet, som Fure har vist. Særlig omhu ble lagt i forberedelsene som skulle ta brodden av arbeidskonflikter. Regjeringen regnet med at en revolusjonær oppstand mest sannsynlig ville bli utløst av en storstreik.

Nødhjelpsapparatet eller regjeringens åpne hånds strategi hadde kommet relativt klart til uttrykk ved de anledninger Simensen hadde møtt statsmakten som talsmann for sin klasse og sine kollegaer. Det var utvilsomt viktig at regjeringen la seg i selen i de akutte spørsmålene, men det var trolig like viktig at en rekke andre strukturelle tiltak også ble iverksatt. Åttetimersdagen ble innført i 1918–19, dels etter kravene fra rådsbevegelsen, og det ble satt ned tre regjeringsoppnevnte kommisjoner som skulle utrede spørsmål av stor betydning for arbeiderklassen – Arbeiderkommisjonen av 1918, og Socialiseringskomiteen og Jordkommisjonen året etter. Dessuten ble valgordningen endret fra enmannskretser til forholdstallsvalg i 1919 for å rette opp i skjevheten i valgsystemet som i første rekke hadde rammet arbeiderbevegelsen og DNA.[57]

Journalistisk arbeid

Etter at rådsbevegelsen hadde falt sammen, kom det høsten 1918 en forespørsel fra Danmark om Ungdomsforbundet kunne sende noen som kunne bidra med avis- og redaksjonsarbeid i det nyopprettede Socialistisk Arbejderpartis partiorgan Klassekampen. I motsetning til i Norge brøt de revolusjonære i Danmark ut av Socialdemokratiet og dannet eget parti i 1918. Det gikk imidlertid i oppløsning året etter, men høyrefløyen gikk inn i det nyetablerte Danmarks Venstresocialistiske Parti som senere byttet navn til Danmarks Kommunistiske Parti (DKP). I Norge satt Simensen i Ungdomsforbundets sentralstyre sammen med blant andre Trygve Lie og Eugene Olaussen, og de ble enige om at Simensen skulle reise. Martin Tranmæl ga Simensen en utmerket attest: «Han nyder stor tillid blant sine kamerater, og vi tør anbefale ham paa det bedste overfor de danske meningsfeller.» Etter alle demonstrasjonene og opptøyene var Simensen imidlertid under oppsikt, og han kunne ikke oppgi den virkelige årsaken til at han reiste. I søknaden om pass skrev han derfor at han søkte arbeid, og ikke at han skulle bidra til å drive et radikalt partiorgan.

Etter forhøret bar det tilbake til cellen, og morgenen derpå ble Simonsen utvist fra kongeriket Danmark med beskjed om at det var forbundet med straffeansvar å vise seg der igjen.

Simensen forteller at han etter ankomst i København ble installert på et hotell, og snart introdusert for fungerende partiformann. Partilederen for Socialistisk Arbejderparti, Thøger Thøgersen, var blitt arrestert etter stormen på Børsen tidligere i 1918 og sonte en dom for sin medvirkning.[58] Også Marie Nielsen som satt i ledelsen, hadde blitt arrestert, og det var smått med folk til å drive partiets organ Klassekampen. Etter litt mat og samtale gikk turen tilbake til hotellet, der han skulle skrive sin tiltredelsesartikkel. Han satte seg ned med en sigarett, forteller han, men rakk ikke å skrive ett ord før det banket på døren. Han ropte kom inn, men ingen kom. Da han irritert gikk for å åpne døren, stormet det to forkledde politimenn inn på rommet. De handlet resolutt. Den ene skysset Simensen ut av rommet og hotellet, mens den andre kom etter med koffertene. Deretter ble han satt i arrest, og morgenen etter var det forhør. Etter forhøret bar det tilbake til cellen, og morgenen derpå ble han utvist fra kongeriket Danmark med beskjed om at det var forbundet med straffeansvar å vise seg der igjen.[59] Til tross for at han hadde holdt en lav profil, og reist under dekke av å søke arbeid, hadde ryktet gått foran Simensen. Politiet i Norge hadde kontakt med politiet i København. Oppholdet ble derfor kort. Han ble enkelt og greit arrestert og sendt tilbake til Norge.[60] Det ble protestert, men til ingen nytte.[61]

Da han kom hjem fra Danmark, ble han blant annet engasjert som redaksjonssekretær i den norske Klassekampen. Han hadde i flere år vært involvert i journalistisk arbeid på ulikt vis, men etter at rådsbevegelsen hadde ebbet ut, tiltok hans medieengasjement. Samtidig som han ble engasjert i Klassekampen, kom det melding om at reisesekretæren for Ungdomsforbundet i Nord-Norge, Harald Langhelle (1890–1942), hadde søkt permisjon, og at han hadde blitt ansatt som redaktør i Nordland Socialdemokrat i Bodø.[62] Hovedårsaken var at Langhelles kone hadde falt fra i spanskesyken. Ungdomsforbundets sentralstyre henvendte seg da til Simensen og lurte på om han kunne overta etter Langhelle. Og Simensen var en mann med stort engasjement og pågangsmot. Fordi han var «meget interessert i Nord-Norge», som han formulerte seg, sa han seg villig til å dra.[63]

Simensen pakket kofferten og reiste nordover, mens resten av familien skulle komme etter. Han startet sitt virke med Harstad som utgangspunkt, men fartet landsdelen rundt og agiterte. Etter eget utsagn holdt han mellom 250–300 foredrag det første året i Nord-Norge, fra Trondheim i sør til Kirkenes i nord.[64] Det høye tempoet fortsatte. Men etter ett år «ble det ikke bevilget mer til posten i Nord-Norge og jeg var ledig på torvet», skriver han.[65] Han gikk da for fullt inn i journalistisk arbeid og ble engasjert som redaksjonssekretær i arbeiderpartiavisa Folkeviljen i Harstad. Imidlertid gikk det ikke lang tid før han mot slutten av 1920 fikk jobben som redaktør i Vest-Finmark Arbeiderblad i Hammerfest.[66] Avisa kom ut to ganger i uken. I tillegg ble han formann for det nystiftede fylkespartiet i Finnmark. Simensens takket ja og reiste til Hammerfest, men kona ønsket ikke å reise lenger nord «og jeg måtte reise alene», skriver han, «mens familien ble igjen i Harstad.»[67]

Han sterke retoriske evner og hans erfaring med direkte aksjoner i hovedstaden kom til sin fulle rett under storstreiken i 1921. I Hammerfest oppstod det noe som liknet en revolusjonær situasjon, og midt i begivenhetenes sentrum stod Simensen.[68] Den 19. mai 1921 slo den konservative Adresseavisen i Trondheim fast at det var opprettet «Fuldstændigt bolsjevikdiktatur i Hammerfest». Imidlertid hadde myndighetene kontroll på situasjonen. Det var nær kontakt mellom politimester Carsten W. A. Kloumann i Hammerfest og sentraladministrasjonen, blant annet ved statsråd Rye Holmboe i Provianteringsdepartementet. Simensen skrev i ettertid at «det kan vel hende at stemningen i Hammerfest var revolusjonær i den tid. For det første var de smittet av forhollene ute i Europa og for det annet syntes de kravene til Arbeidsgiverforeningen var så urimelige at de besluttet å sette hårdt mot hårdt».[69] Mellom 9. og 25. mai hadde de streikende hatt full kontroll over all trafikk av personer og gods til og fra byen. Imidlertid endte storstreiken i 1921 med noe som ble oppfattet som et nederlag for AFL. Lønningene ble redusert, men ikke så mye som arbeidsgiverne hadde krevd, og mindre enn prisnedgangen, og derfor økte realinntekten. For Simensen førte streikeledelsen og situasjonen i Hammerfest til en dom på 120 dages ubetinget fengsel og 200 kroner i saksomkostninger. Han måtte derfor til Tromsø utpå høsten for å sone.

Etter et par år i Hammerfest ble redaktørstillingen i Folkeviljen i Harstad ledig, noe Simensen beskrev som «et fingerpek av skjebnen». Han søkte stillingen og fikk den. Da han kom tilbake til Harstad som redaktør for avisen, slo han seg til der for godt. Simensen redigerte Folkeviljen i tråd med sin oppfatning. Ved partisplittelsen i 1923 førte det til problemer, og det ble sendt delegasjoner til Harstad både fra flertallet og mindretallet for å høre hvor avisa stod, og hva redaktøren aktet å gjøre. Simensen forsøkte å holde avisa utenfor striden, men det gikk ikke. Han ble oppsagt som redaktør, og etter mye fram og tilbake fikk han utbetalt 3000 kroner som han brukte til å starte opp en kommunistisk avis i Harstad – Dagens Nyheter. Den kom ut i årene 1924–31. Samtidig som han redigerte Dagens Nyheter i Harstad, ble han redaktør for NKP-avisa Friheten i Svolvær høsten 1928. Dagens Nyheter ble også ble gitt ut med egen Narvik-utgave i 1929–1930.[70] Fordi Sigurd Simensen bosatte seg i Harstad, fikk NKP og ytre venstre trolig betydelig større gjennomslag enn de ville fått uten den svært taleføre aktivisten fra sør. Etter andre verdenskrig fikk Harstad som en av to byer i Norge kommunistisk ordfører da Sigurd Simensen overtok ordførerkjedet i byen.

Den russiske revolusjon, rådsbevegelsen og Sigurd Simensen

Den russiske revolusjon ble en katalysator for mye som skjedde i Kristiania i 1917–18. Verdenskrigen hadde satt sitt preg på det norske samfunnet – særlig for arbeiderklassen og de som bodde i byene. Etter hvert som krigen trakk ut og hverdagen ble tyngre for folk flest med dyrtid og mangel på mange av de mest elementære varene, drev det talentfulle og taleføre individer som Sigurd Simensen inn i praktisk organisasjonsarbeid. De ønsket å gjøre noe med situasjonen. I første rekke var målsetningen å få myndighetene til å vedta krisehjelp og slik avbøte hverdagsutfordringene. Engasjementet førte til tettere kontakt med den organiserte arbeiderbevegelsen, men det ledet også til at den organiserte arbeiderbevegelsen ble utfordret av Simensen og hans likemenn. Særlig ble dette klart da Russland gikk ut av krigen og bolsjevikene tok makten. Skulle man følge det russiske eksempelet og danne soldat- og arbeiderråd?

For Simensen førte streikeledelsen og situasjonen i Hammerfest til en dom på 120 dages ubetinget fengsel og 200 kroner i saksomkostninger.

Den russiske revolusjon inspirerte på en direkte måte, og for mange var det uklart hvilken vei den radikale venstresiden ville velge. Våren 1917 slo fagopposisjonen fast at det russiske proletariatet hadde gjort seg til herre over begivenhetene og gitt arbeiderne troen på seg selv og sin makt. Fra den revisjonistiske siden skapte revolusjonen i Russland frykt for hva som kunne skje. Ønsket de revolusjonære å utnytte arbeiderrådene til å sprenge Arbeiderpartiet? Ville de destabilisere samfunnet? De mer forsiktige mente at dersom Arbeiderpartiet ble splittet, ville det true den posisjonen DNA hadde fått, og svekke kampen om makt og innflytelse som arbeiderbevegelsen jobbet for. Simensen hevder de moderate fryktet at han og hans likemenn ved hjelp av arbeiderrådene ønsket å skape revolusjon etter russisk mønster og innføre «arbeiderdiktatur i Norge».[71]

Sett utenfra var ikke frykten ubegrunnet. Da arbeiderrådenes landskonferanse gikk av stabelen i mars 1918, så mange parallellen i den russiske revolusjon. Ideene om arbeiderråd hadde spredt seg parallelt med de dårlige tidene de siste årene. Da DNAs landsmøte gikk av stabelen påsken 1918, var det en åpenbar kontinuitet både i sak og person fra arbeiderrådenes landskonferanse som hadde blitt avholdt mindre enn én uke tidligere. På arbeiderrådenes landskonferanse ble Simensen valgt til formann for sentralkomiteen for arbeiderrådene, og på DNAs landsmøte ble han valgt inn i sentralkomiteen. I resolusjonen som ble vedtatt fra landsmøtet, ble det slått fast at partiet var et revolusjonært klassekampparti. Det måtte derfor forbeholde seg retten til revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse. Selv om man mente at partiet i første rekke burde vinne makt gjennom valg, kunne det ikke forholde seg likegyldig til den kampen som ble ført av andre arbeiderorganisasjoner. Flertallet på landsmøtet sluttet seg derfor til dannelsen av arbeider- og soldatråd.[72]

Vi kan derfor lese både frykt og inspirasjon ut av den russiske revolusjonen. For myndighetspersoner og mange i arbeiderbevegelsen hersket det frykt for at det samme skulle finne sted i Norge. Man så tendenser til at revolusjonen var i fred med å spre seg ut over Russlands grenser, blant annet til Tyskland. For dem som mente at den revisjonistiske retningen ikke ville føre fram, ga revolusjonen inspirasjon og håp. Sigurd Simensen var imidlertid rimelig klar i sin vurdering. Det norske samfunnet skilte seg fra det russiske, og Norge var ikke modent for generalstreik og innføring av proletariatets diktatur. Både rådsbevegelsen og den revolusjonære retningen i DNA indikerer at revolusjon i Norge mest av alt må forstås som et ris bak speilet – og at mange av de radikale ikke bare var opptatt av ideologi, men av å «løse arbeiderklassens umiddelbare problemer», som Øyvind Bjørnson har hevdet.[73]

Frykten for revolusjon ble brukt som våpen i kampen mot dyrtid og vareknapphet. Dersom situasjonen ikke forbedret seg, eller gikk til det verre, mente imidlertid Simensen og hans likemenn at man ikke kunne se bort fra å benytte de mest radikale virkemidlene. Det presset myndighetene til å ta tak i utfordringene. På lengre sikt påskyndet imidlertid trusselen om opptøyer, masseaksjoner og revolusjonslignende samfunnsendringer til handling i det statlige maktapparatet. Mer synlig var likevel innføringen av åttetimersdagen og revisjonen av valgordningen med innføring av forholdstallsvalg. Samlet skulle det være godt belegg for å hevde at vi vanskelig kommer forbi Sigurd Simensen og hans innsats når vi analyserer samfunnsutviklingen i denne perioden.