Annonse
10:34 - 28. februar 2018

Fra revolusjonsbegeistring til brobygging – Moskva i norsk arbeiderbevegelse 1917–1991

MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFTBrobyggingslinjen var gjennomgående den sterkeste tendensen mesteparten av Sovjetunionens eksistensperiode.

Berømt fotografi fra Petrograd (dagens St. Petersburg), 4 juli, 1917. Soldater åpner ild mot demontranter på Nevskij Prospekt under den russiske revolusjon. Foto: Wikimedia.org
Annonse

Mediehistorisk forening arbeider for at mediebedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner overlater materiale av mediehistorisk interesse til Pressehistorisk Arkiv (P.h.A) i Riksarkivet og/eller til andre regionale arkiver og institusjoner.

Mediehistorisk Tidsskrift (tidligere Pressehistorisk Tidsskrift) publiserer pressehistorisk stoff. Vi håper både medlemmer og andre interesserte i pressehistorie kan dra nytte av disse nettsidene. Vi håper og tror at vi skal være leverandør av interessant stoff for dere som er interessert i pressehistorie og journalistikk. Ta gjerne kontakt.

For medlemsskap i Norsk Mediehistorisk Forening, besøk www.mediehistorisk.no.

Målet er at medietidsskrift.no skal være et nettsted for alle som er opptatt av mediehistorie.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Denne artikkelen introduserer en viktig side ved norsk arbeiderbevegelse som i stor grad har påvirket debatten om den russiske revolusjonen og Sovjetunionen her til lands. Artikkelen gir et bakteppe for det som skjedde i denne delen av norsk presse.

I synet på Sovjetunionen i norsk arbeiderbevegelse har det eksistert en sterk tendens til det som kan kalles en brobyggingslinje. Begrepet «brobygging» er velkjent som et begrep brukt for å karakterisere norsk utenrikspolitikk i de første årene etter den andre verdenskrigen. Det har vært vanlig å bruke dette begrepet selv om det ikke alltid var snakk om en aktiv politikk med sikte på å bygge bro over motsetninger. Av og til dreide det seg bare om at man inntok en positiv holdning til Sovjetunionen uten å binde seg til sovjetiske oppfatninger, slik kommunistene i stor grad gjorde. I det følgende er begrepet brukt løsere og vil dekke det som kan betegnes som et «mellomstandpunkt» i synet på Sovjetunionen i hele perioden 1917–1991.

Last ned hele utgaven av Mediehistorisk Tidsskrift her.

Før omkring 1950 var dette en oppfatning som representerte et mellomstandpunkt mellom klar avstandtaken og klar tilslutning til det sovjetiske samfunnssystemet og det politiske regimet i Sovjetunionen. Etter den tid, særlig fra omkring 1970, ble det sovjetiske samfunnssystemets tiltrekningskraft svekket. Det som er blitt kalt «kritisk dialog» i motsetning til «kompromissløs oppdemming» i sikkerhetspolitiske spørsmål, ble viktigere enn synet på det sovjetiske samfunnssystemet som begrunnelse for brobygging.[1]

 

Revolusjonsbegeistring

Den russiske revolusjonen – først Februarrevolusjonen, deretter Oktoberrevolusjonen – ble mottatt positivt, til dels med begeistring, i størstedelen av den norske arbeiderbevegelsen. Også før «den nye retning», den radikale opposisjonen i partiet, kom til makten i 1918, var støtten til revolusjonen sterk i Det norske Arbeiderparti. «Den begivenhet som i dag meldes fra den russiske rikes hovedstad, er uten sammenligning den veldigste og betydningsfulleste siden verdenskrigen brøt ut», het det i Social-Demokratens leder 15. mars 1917. Og videre: «Det knytter seg store håp og store muligheter til den russiske revolusjon.» Redaktør Jacob Vidnes, som tilhørte partiets reformistiske fløy, var riktignok mer forbeholden ett år senere etter at bolsjevikene hadde oppløst den grunnlovgivende forsamling og gjennomført andre autoritære tiltak.[2] Men i Ny Tid, partiavisen i Trondhjem med Martin Tranmæl som redaktør, fikk bolsjevikene helhjertet støtte. Med den nye retnings seier på partiets landsmøte i april 1918 og valget av Olav Scheflo til ny redaktør for Social-Demokraten forsvant også der ethvert forbehold – bolsjevikene fikk heretter full støtte i partiets hovedorgan. Likevel var det ulike oppfatninger om revolusjonen, og ikke minst om sovjetstyret, i partiet i tiden som fulgte. Disse ulike oppfatningene gjorde seg gjeldende i arbeiderbevegelsen så lenge Sovjetunionen eksisterte.

Christian Holtermann Knudsen (t.v.) var fagforeningsmann og politiker. Han stiftet Vort Arbeide, og var en av pionerene i norsk arbeiderbevegelse. Carl Jeppesen var redaktør i Social-Demokraten i to perioder, og også formann i Arbeiderpartiet i to perioder. (Foto: Wikipedia.org)

 

Tre hovedtendenser

Vi kan skjelne mellom tre hovedtendenser. Vi har for det første den ubetingete tilslutningen til kommunismen og sovjetsystemet, representert ved Scheflo-fløyen i Det norske Arbeiderparti før partisplittelsen i november 1923, og deretter av Norges kommunistiske parti. For kommunistene var det eksplisitt at «kriteriet på en kommunist» var hans forhold til Sovjetunionen.[3] For det andre kan vi peke på en klar antikommunistisk tendens, en avvisning av den revolusjonære vei til sosialismen og en sterkt kritisk, til dels fiendtlig holdning til Sovjetunionen. Denne linjen var representert av den sosialdemokratiske høyrefløyen i DnA som brøt ut i 1921 og stiftet sitt eget parti, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Etter at sosialdemokratene og DnA i 1927 igjen sluttet seg sammen, representerte denne tendensen en høyrefløy i Arbeiderpartiet. Endelig eksisterte det en tredje tendens som i likhet med høyrefløyen avviste den russiske bolsjevismen, den senere stalinismen og sovjetkommunismen etter Stalin, men som likevel hadde et positivt syn på mange sider ved Sovjetunionen. Representanter for denne tendensen ønsket å opprettholde nær kontakt og samarbeid med Sovjetunionen og ønsket å bygge bro mellom Sovjetunionen og de kapitalistiske land i Vesten.

Det var ikke alltid klare skillelinjer mellom disse tre tendensene innenfor arbeiderbevegelsen, og det kunne være noe ulike oppfatninger innenfor tendensene. Styrkeforholdet mellom dem varierte over tid. Likevel kan det hevdes at i norsk arbeiderbevegelse var brobyggingslinjen gjennomgående den sterkeste tendensen i kanskje mesteparten av Sovjetunionens eksistensperiode. Det kan kanskje også hevdes at brobyggingslinjen var sterkere i den norske arbeiderbevegelsen enn tilsvarende eller lignende tendenser i andre europeiske land. Men jeg skal begrense meg til ganske kort å søke å begrunne påstanden om at brobyggingslinjen i norsk arbeiderbevegelse overveiende var sterkere enn den ubetingete tilslutning til eller avvisning av den sovjetiske kommunismen og Sovjetunionen.

           

Splittelsen i arbeiderbevegelsen

I Det norske Arbeiderparti hadde den radikale, revolusjonære retning overtatt makten i partiet i 1918. Begeistringen for den russiske revolusjonen var som nevnt stor. I 1919 sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale, forkortet Komintern. På Kominterns andre kongress, sommeren 1920, ble de såkalte Moskva-tesene vedtatt. De innebar blant annet krav om en sentralistisk underordning av medlemspartiene under Kominterns ledelse. Reaksjonene i Arbeiderpartiet på Moskva-tesene var tredelt – helt i tråd med de tre tendensene som er nevnt. En betydelig del av den radikale fløyen, med Olav Scheflo i spissen, gikk inn for ubetinget tilslutning til tesene. Den sosialdemokratiske høyrefløyen var like ubetinget motstandere av tesene – og brøt som nevnt med Arbeiderpartiet som følge av partiets tilslutning til tesene. Martin Tranmæl, som ved siden av partiformannen Kyrre Grepp var partiets viktigste politiker, var skeptisk til tesene og gikk inn for at Arbeiderpartiet skulle melde seg ut av Komintern, men stå tilsluttet som en «sympatiserende organisasjon med rådgivende stemme», som det het. Dette forslaget ble utarbeidet høsten 1920 og kan betraktes som det første utslaget av brobyggingslinjen. Forslaget var imidlertid uakseptabelt både for Kominterns ledelse og for Scheflo-fløyen i partiet, som kunne spille på revolusjonsbegeistring og Kominterns prestisje. Tranmæl måtte derfor bøye av, og partiets tilslutning til Moskva-tesene ble vedtatt på landsmøtet i 1921 – riktignok med visse forbehold.[4]

Martin Tranmæl (t.v.), som i 1917 var redaktør i Ny Tid, partiavisen i Trondheim, støttet den russiske revolusjonen, men ønsket senere at partiet skulle melde seg ut av Komitern. Olav Scheflo, som overtok som redaktør i Ny Tid etter Tranmæl, regnes som en av de radikale i partiet, og var også en av støttespillerne til de såkalte Moskva-tesene. (Foto: Wikipedia.org)

Under partistriden som fulgte, ble etter hvert spørsmålet om forholdet til Komintern det viktigste, og det endte med en ny splittelse høsten 1923. Et mindretall dannet Norges kommunistiske parti. Norge hadde nå tre arbeiderpartier – et kommunistisk, et sosialdemokratisk og et som var verken det ene eller det andre: Det norske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet var det klart største av disse. Det regnet seg fortsatt som revolusjonært og som sovjetvennlig, og markerte dette ved å unnlate å melde seg inn i Den sosialistiske arbeiderinternasjonale, sosialdemokratenes motstykke til Komintern. Mange i partiet mente at de var mer revolusjonære enn kommunistene. Karakteristisk for en slik oppfatning var Arbeiderpartiets nye ungdomsorganisasjon, som fikk navnet «Venstrekommunistisk Ungdomsfylking». Det er likevel riktigere å karakterisere Arbeiderpartiet som «sentristisk», altså at det politisk befant seg «i sentrum», mellom kommunister og sosialdemokrater. Dette gjelder også en tid etter at det sosialdemokratiske partiet i 1927 ble oppslukt av Arbeiderpartiet.

 

Pressefolkenes betydning i arbeiderbevegelsen

Under striden om Arbeiderpartiets politiske linje og dets forhold til Den kommunistiske internasjonale spilte folk fra arbeiderpressen en ledende rolle. Begge de nevnte lederne for de to hovedgrupperingene under fraksjonsstriden i 1922–1923 var pressefolk. Martin Tranmæl var fra 1913–1918 redaktør for Ny Tid i Trondhjem der han hadde vært medarbeider fra starten i 1899. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av Arbeiderpartiets hovedorgan, Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. (Det var for øvrig etter krav fra Komintern at Social-Demokraten måtte skifte navn.) Olav Scheflo hadde vært journalist i arbeiderpressen fra 1906, fra 1914 redaktør for Arbeidet i Bergen. Da den revolusjonære opposisjonen i DnA overtok makten i partiet i 1918, ble Scheflo som nevnt redaktør av hovedorganet Social-Demokraten.

Fra partiets stiftelse i 1887 til utbruddet av den andre verdenskrig var redaktørposten i Arbeiderpartiets hovedorgan en av de viktigste – om ikke den viktigste – posisjonen i partiet

Det var ikke tilfeldig at de sentrale politikerne i Arbeiderpartiet var pressefolk. Partiets fremste leder før «den nye retning» overtok i 1918, Christian Holtermann Knudsen, var stifteren av Vort Arbeide, den senere Social-Demokraten. Carl Jeppesen, den kanskje nest fremste av partilederne før 1918, var redaktør av Social-Demokraten 1887–1892 og 1906–1912. Her kunne også nevnes Alfred Eriksen, som i 1902 stiftet avisa Nordlys. Han ble året etter valgt inn på Stortinget som del av partiets første stortingsgruppe og ble partiets gruppefører og viktigste talsmann i den første stortingsperioden.

Fra partiets stiftelse i 1887 til utbruddet av den andre verdenskrigen var redaktørposten i Arbeiderpartiets hovedorgan en av de viktigste – om ikke den viktigste – posisjonen i partiet. Det forteller noe at redaktøren var landsmøtevalgt. Det forteller også noe at Martin Tranmæl, som var partiets faktiske leder etter Kyrre Grepps død i 1922 og fram til krigsutbruddet, ikke var partiformann eller partisekretær, men altså redaktør for partiets hovedorgan, Arbeiderbladet.

 

Brobyggingspolitikk i fagbevegelsen

I mellomkrigstiden kom den konkrete brobyggingspolitikken mest til uttrykk i fagbevegelsen. Allerede i 1922 tok den norske fagorganisasjonen initiativ til å få arrangert et fellesmøte mellom den røde faglige internasjonale i Moskva og den sosialdemokratiske Internationale Gewerkschaftsbund i Amsterdam, men dette ble avvist av Amsterdam-internasjonalen. I likhet med Arbeiderpartiet kom den norske fagorganisasjonen lenge til å stå utenfor de internasjonale organisasjonene. I 1927 ble det vedtatt å søke å opprette såkalte «gjensidighetsavtaler» med fagorganisasjonene i flere andre land, også med den sovjetiske fagorganisasjonen. I vedtaket het det blant annet at de enkelte fagforbundene skulle arbeide for at de sovjetiske forbundene skulle opptas i de internasjonale fagsammenslutningene. Dette ble fulgt opp av en norsk-finsk-sovjetisk konferanse i København i februar 1928. Denne er blitt karakterisert som «høydepunktet i nordmennenes forsøk på å bygge en bro mellom den vest- og østeuropeiske fagbevegelsen og mellom de faglige internasjonalene».[5]

Fra Arbeiderpartiets landsmøte i november 1923, der partiet for andre gang på kort tid ble splittet. Partiet opplevde i perioden to partisplittelser, henholdsvis i 1921 da et mindretall forlot partiet og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og i 1923 da et nytt mindretall forlot partiet og etablerte Norges Kommunistiske Parti. Foto: Trondheim byarkiv

Arbeiderpartiet: Ulike syn i 1930-årene

Utover i 1930-årene utviklet Arbeiderpartiet seg i stadig mer sosialdemokratisk retning. Det var ulike syn på Sovjetunionen i partiet. Venstrefløyen var splittet i sympati for henholdsvis Stalin og Trotskij. Felles for venstrefløyen var likevel en sterk hengivenhet for oktoberrevolusjonen og beundring av Sovjetunionen. Men også Arbeiderpartiets sentrum med Tranmæl i spissen må fortsatt karakteriseres som sovjetvennlig, selv om Moskva-prosessene førte til vakling. En analyse av Arbeiderbladets (og Tranmæls) syn på Moskva-prosessene viser at oppfatningen gikk i bølger, alt fra avvisning av anklagene og fordømmelse av prosessene til akseptering av dommene og tilbake igjen. [6] I juni 1937, midt under de verste eksessene under terroren, fryktet Tranmæl at kontrarevolusjonen ville seire i Sovjetunionen dersom Stalin ble styrtet. Først ved årsskiftet 1937/1938 ble Moskva-prosessene definitivt avvist. Men selv etter dette fant Arbeiderbladet positive trekk ved Sovjetunionen. Blant annet ble Sovjetunionen berømmet for sitt engasjement i den spanske borgerkrigen.[7] Og etter at Arbeiderpartiet endelig, i 1938, meldte seg inn i Den sosialistiske arbeiderinternasjonale, ble det presisert at partiet fortsatt ville innta en positiv holdning til Sovjetunionen.[8]

 

Fra ny Sovjetbegeistring til den kalde krigen

Ikke-angrepspakten med Tyskland i august 1939 og vinterkrigen med Finland som begynte senere samme høst, førte til et kraftig omslag i Arbeiderpartiets syn på Sovjetunionen.[9] Det negative synet på Sovjetunionen varte imidlertid ikke lenge. Med Sovjetunionens inntreden i krigen fra juni 1941og landets sterke innsats i kampen mot Hitler-Tyskland ble russerne umåtelig populære i den norske befolkningen. Ved krigens slutt fikk kommunistpartiet stor oppslutning, og også innenfor Arbeiderpartiet var det en betydelig sovjetvennlighet. Grunnlaget var lagt for ny brobyggingspolitikk. Utenrikspolitisk er brobyggingslinjen godt kjent. Den bygget på at et godt forhold mellom stormaktene var den beste garanti for fred.[10] Innenrikspolitisk fikk brobyggingspolitikken uttrykk dels ved samlingsforsøk mellom Arbeiderpartiet og kommunistpartiet, dels ved at framstående Arbeiderparti-folk, blant annet statsministeren selv, Einar Gerhardsen, gikk inn i og tok aktiv del i vennskapsorganisasjonen Sambandet Norge-Sovjetunionen. LO-formannen, Konrad Nordahl, ble medlem av styret ved Sambandets opprettelse i 1945.[11]

            Arbeiderbladet var i den første tiden etter krigen til dels sterkt Sovjet-vennlig. Faste skribenter i avisen, som Torolf Elster, John Sanness og Martin Tranmæl selv, nærmest hyllet Sovjetunionen, ikke bare for landets krigsinnsats under krigen, men også sovjetsystemet og Stalin.[12] Dette var uttrykk for deres faktiske oppfatning på denne tiden. Men det var også politisk opportunt. I en tid med sterk sympati for Sovjetunionen i befolkningen gjaldt det for partiet ikke å vise seg mindre Sovjet-vennlig enn det konkurrerende Norges kommunistiske parti.

 

«Kritisk dialog» eller «kompromissløs oppdemming»?

Utbruddet av den kalde krigen vanskeliggjorde brobyggingspolitikken, og med den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i februar 1948 var det slutt på Arbeiderbladets positive holdning til Sovjetunionen.[13] Men selv om Norge året etter ble innmeldt i NATO, skjedde dette med visse viktige forbehold. En grunn til dette har trolig vært den sterke motstanden innad i DnA mot NATO-medlemskapet. Kanskje så mye som to tredjedeler av stortingsrepresentantene var i utgangspunktet mot medlemskap, og et stort flertall av partiets lokalaviser uttrykte også motstand mot norsk NATO-medlemskap.[14]

Etter Stalins død, og særlig med tøværsperioden etter det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i 1956, fikk brobyggingspolitikken fornyet aktualitet. Denne tendensen var sterkest representert i Arbeiderpartiets venstrefløy og, etter 1961, i Sosialistisk Folkeparti med dets krav om en «tredje vei». Senere representerte Sosialistisk Venstreparti brobyggingslinjen. Men også i Arbeiderpartiets venstrefløy – og langt inn i sentrum av partiet – var man inne på en slik linje. «Påskeopprøret» i 1958, en protest mot at Vest-Tyskland skulle utstyres med atomvåpen, vant tilslutning hos et flertall av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter og fikk i løpet av kort tid også tilslutning fra fagforeninger med til sammen over 200 000 medlemmer.[15] Dette indikerer at oppslutningen i partiet om den offisielle norske utenrikspolitikken ikke var så entydig som man ellers kunne få inntrykk av.

Statsministeren i disse årene, Einar Gerhardsen, hadde et ganske positivt syn på Sovjetunionen. Han var riktignok ingen beundrer av det sovjetiske samfunnssystemet, men han hadde tro på Khrusjtsjovs avspennings- og nedrustningsbestrebelser, og han ønsket en tilnærming mellom øst og vest som kunne føre til «en utvikling av den kapitalistiske verden i mer sosialistisk retning og den kommunistiske i mer demokratisk retning».[16] Gerhardsen var den første statsminister i et NATO-land som ble invitert til å besøke Sovjetunionen. Besøket kom i stand i oktober 1955 og ble fulgt opp av et norsk-sovjetisk samarbeid på en del områder «som trolig var mer omfattende enn det Sovjetunionen hadde med noe annet land i vestblokken», for å sitere historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Pharo i Norsk utenrikspolitikks historie.[17] Gerhardsen var muligens også tilhenger av et samarbeid på partiplan mellom Arbeiderpartiet og det sovjetiske kommunistpartiet. Men her møtte han motbør i sitt eget parti.[18] Gerhardsens linje er blitt karakterisert som «kritisk dialog» i motsetning til partisekretær Haakon Lies «kompromissløse oppdemming».[19]

Den sterke økonomiske veksten Sovjetunionen hadde opplevd i 1930-årene og under gjenoppbyggingen etter krigen, gjorde at også mange ikke-kommunister anså det sovjetiske samfunnssystemet som økonomisk overlegent det kapitalistiske systemet. Khrusjtsjovs framtidsoptimisme ble avspeilet i tilløp til framtidspessimisme for Norge i Arbeiderparti-kretser. I 1960 skrev således Gerhardsens nærmeste rådgiver, Andreas Andersen, i et notat: «Det kan være grunn til å frykte at for eksempel Finnmark om 10–15 år vil fortone seg som et tilbakeliggende område sammenlignet med de tilgrensende deler av Sovjet.»[20] Andersen var ikke alene om slike tanker.

Etter Stalins død, og særlig med tøværsperioden etter det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i 1956, fikk brobyggingspolitikken fornyet aktualitet.

Med den økonomiske oppgangen i de vestlige land og Sovjetunionens voksende økonomiske problemer utover i 1970-årene forsvant selvfølgelig den slags bekymringer. Og Arbeiderpartiets ledere etter Gerhardsen hadde ikke samme tro, verken på det sovjetiske systemets styrke eller den sovjetiske ledelsens fredsvilje.

Til tross for Gerhardsens betingede sovjetvennlighet var det ikke mye rom for støtte til «brobygging» i DnAs presse i 1950–60-årene. I boka Norsk pressehistorie heter det i avsnittet om 1950–60-årene at «Dekninga av den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken blei i mange år prega av ei servil haldning og ein klar mangel på kritisk distanse». [21] Utsagnet er myntet på pressen generelt. Men dette gjaldt ikke minst DnAs presse. NATO-motstanden i månedene før DnA-landsmøtet vedtok innmelding i NATO var forvandlet til en kamp mot NATO-motstanderne i partiet. I 1960 forsvarte bortimot en samlet partipresse sentralstyrets vedtak om å ekskludere NATO-motstanderne rundt bladet Orientering.[22] På den andre siden forsvarte kommunistenes Friheten Sovjetunionen i ett og alt. Bare lille Orientering, som ble drevet av venstreopposisjonelle innenfor DnA og utkom annenhver uke, representerte «det tredje standpunkt» i norsk presse.[23] Orienterings ønske om dialog med og brobygging overfor Sovjetunionen og de østeuropeiske landene var entydig. Men det var vanskelig for avisen å finne et balansepunkt for et «tredje standpunkt». Siden avisen skulle være et korrektiv til resten av pressen, var det knapt til å unngå at den kritiske holdningen til stormaktene på hver side av jernteppet ble skjev i retning av vestmaktene, særlig USA.[24]

Einar Gerhardsen i 1945. Foto: Ernest Rude - Wikipedia.org. Konrad Nordahl. Foto: Leif Ørnelund - Oslo Museum

 

Brobygging i 1970–80-årene

Selv om brobyggingslinjen ikke avspeilet seg i arbeiderpressen, sto den fortsatt sterkt både i LO og i deler av Arbeiderpartiet. I 1969 ble det vedtatt et nytt handlingsprogram for LO der det blant annet het at «kontakten med landene i Øst-Europa må tas opp igjen og bygges ut».[25] Året etter ble det opprettet en internasjonal avdeling i LO. Alt første året ble det organisert en rekke delegasjonsreiser til østeuropeiske land, inkludert Sovjetunionen. I 1972 inngikk norsk og sovjetisk LO avtale om delegasjonsutveksling, og samme år var LO representert med fire personer ved 1. mai-feiringen i Moskva. Dette samarbeidet fortsatte gjennom resten av Sovjetunionens eksistenstid – med et kortere tilbakeslag under den «andre» kalde krigen i første halvdel av 1980-årene.[26]

I Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF var brobyggingslinjen i høyeste grad levende. Mellom 1967 og 1973 var det et regulært opprør i AUF mot moderpartiets utenrikspolitikk. Viktigst var opposisjonen mot USAs krig i Vietnam og et krav om norsk utmeldelse av NATO. Men det var også sterke krav om en mer forsonende politikk overfor Sovjetunionen og de østeuropeiske landene.[27]

Også i partiet selv var det et sterkt ønske om brobygging mellom øst og vest. Det fikk partiledelsen merke da det i 1979 ble snakk om å utplassere nye atomraketter i Europa. Dette førte til et enormt rabalder i partiet, et rabalder som ble forsterket av strid om forhåndslagring av militært utstyr og krav om en atomvåpenfri sone i Norden.[28] Denne sterke sikkerhetspolitiske opposisjonen i partiet var først og fremst et uttrykk for frykt for følgene av et fortsatt atomvåpenkappløp. Men indirekte vitner den om et syn på Sovjetunionen som en stat som det var mulig å forhandle og inngå kompromisser med. Det var et sterkt krav om forhandlinger og brobygging istedenfor fortsatt opprustning og konfrontasjon. Kravet var så sterkt at partiledelsen langt på vei måtte imøtekomme det.

 

Til venstre for Arbeiderpartiet

Norges kommunistiske parti representerte som nevnt den ubetingete tilslutningen til kommunismen og sovjetsystemet. Men i en periode i 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene kan man faktisk også i NKP, under Reidar T. Larsens ledelse, øyne et ønske om uavhengighet fra Moskva og om samling med venstresosialistene i og utenfor Sosialistisk Folkeparti. «Kriteriet på en kommunist» var ikke lenger ubetinget støtte til Sovjetunionen. Samlingsbestrebelsene tok imidlertid snart slutt da partiet fikk beskjed fra Moskva om å stanse en slik prosess. Reidar Larsen og enkelte andre gikk inn i Sosialistisk Venstreparti, mens de Moskva-tro kommunistene opprettholdt sin lojalitet til den sovjetiske ledelsen til det siste.

Mens brobyggingslinjen i mellomkrigstiden og de første årene etter krigen var grunnlagt på sympati for det sovjetiske samfunnssystemet, var linjen under den kalde krigen i økende grad basert. på krigsfrykt

I Sosialistisk Folkeparti og senere i Sosialistisk Venstreparti var det – til tross for ønsket om en «tredje vei» – mange som så med sympati på Sovjetunionen og til dels den samfunnsmodellen de kommunistiske landene representerte. Men for andre, og særlig innenfor den yngre generasjonen, var det først og fremst faren for krig og trusselen fra atomvåpnene som mobiliserte engasjementet, sammen med kampen mot kolonialisme og imperialisme. Mange anså at utviklingen i Sovjetunionen hadde gått i byråkratisk retning, med framvekst av et nytt klassesamfunn. Lengst i denne retning gikk deler av SFs ungdomsorganisasjon SUF, som kritiserte Sovjetunionen for revisjonisme og isteden så til Kina som det ekte revolusjonære eksempel. Etter SUFs brudd med SF i 1969 og dannelsen av AKP(m-l) i 1973 ble denne kritikken forsterket og endte opp med en karakteristikk av Sovjetunionen som «sosialimperialistisk». Her var det ikke mye av brobyggingstanken igjen. M-l-erne ble faktisk enda mer fiendtlig innstilt til Sovjetunionen enn selv den ytterste høyrefløy i Arbeiderpartiet.

 

Oppsummering

«Brobyggingslinjen» i norsk arbeiderbevegelse var sterkest i mellomkrigstiden og de første årene etter krigen. Venstrefløyen i DnA var svært sovjetvennlig, og i mellomkrigstiden sto «sentrismen» med dens betinget positive syn på Sovjetunionen trolig sterkere i DnA enn i noe annet sosialdemokratisk parti i Europa.  I de nærmeste årene etter andre verdenskrig var sovjetentusiasmen sterk i praktisk talt hele arbeiderbevegelsen – og langt ut over den. Som vi har sett, kan det argumenteres for at en brobyggingslinje også senere gjorde seg betydelig gjeldende. Den var ikke bare representert i venstresosialistiske partier som Sosialistisk Folkeparti og dets etterfølger Sosialistisk Venstreparti, men også i Arbeiderpartiets venstrefløy og i perioder langt inn i sentrum av partiet. Men mens brobyggingslinjen i mellomkrigstiden og de første årene etter krigen var grunnlagt på sympati for det sovjetiske samfunnssystemet, var linjen under den kalde krigen i økende grad basert på krigsfrykt. Synet på Sovjetunionen som et sosialistisk eksempel fikk stadig mindre betydning.

 

Litteratur

Bones, S. (2006). «Med viten og vilje: Einar Gerhardsens reise til Sovjetunionen i 1955». Nytt Norsk Tidsskrift 2006 (3), s. 276–284.

Egge, Å. og Halvorsen, T. (2002). «’… kriteriet på en kommunist er hans forhold til Sovjetunionen’. De norsk-sovjetiske partirelasjoner 1917–1991.» Arbeiderhistorie 2002, s. 9–31.

Egge, Å. (2003). «Hvorfor ble Arbeiderpartiet splittet i 1923?». Historisk tidsskrift 2003 (3), s. 229–262.

Eriksen, K.E. (1972). DNA og NATO: en redegjørelse for debatten og vedtakene i Det norske arbeiderparti 1948–49. Oslo: Gyldendal

Eriksen, K.E. og Pharo, H.Ø. (1997). Kald krig og internasjonalisering 1945–1965. Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 5. Oslo: Universitetsforlaget

Fonn, B. K. (2011). Orientering – rebellenes avis. Oslo: Pax

Halvorsen, T. (2003). Partiets salt – AUFs historie. Del V. Oslo: Pax

Hoffmann, F. (1966). Påskeopprøret 1958. Oslo: Pax

Ihle, Ø. (1964). Den norske arbeiderbevegelse og Moskvaprosessene. Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo.

Kvam, R. (1973). DNA mot splittelse: da venstrefløyen ble ekskludert og SF stiftet. Oslo: Cappelen

Lie, H. (1975). … slik jeg ser det. Oslo: Tiden

Lorenz, E. (1989). «Fagbevegelsens gjensidighetsavtaler med Sovjet». Arbeiderhistorie 1989, s. 101–119.

Maurseth, P. (1987). Gjennom kriser til makt (1920–1935). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3. Oslo: Tiden

Nyhamar, J. (1990). Nye utfordringer (1965–1990). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 6. Oslo: Tiden

Ottosen, R. et al. (2002). Norsk pressehistorie. Oslo: Samlaget

Ousland, G. (1949). Fagorganisasjonen i Norge. Bind 2. Oslo: Tiden

Pryser, T. (1988). Klassen og nasjonen (1935–1946). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 4. Oslo: Tiden

Rotihaug, I. (2000). «For fred og vennskap mellom folkene – Sambandet Norge–Sovjetunionen 1945–1970.» Forsvarsstudier 2000 (1).

Sundvall, E.W. (2016). Gerhardsens valg – Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen. Kap. 5 og 6. Oslo: Gyldendal

Sverdrup, J. (1996). Inn i storpolitikken 1940–1949. Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 4. Oslo: Universitetsforlaget

Tjelmeland, H. (2009). «’En utenrikspolitisk amatør?’ Einar Gerhardsen som statsmann 1955–58».  Arbeiderhistorie 2009, s. 7–27.

Tjelmeland, H. (2014). «Norsk-sovjetisk fagleg diplomati og den europeiske détente.» Historisk Tidsskrift 2014 (4), s. 597–623.

Aam, P. Chr. (1997). Arbeiderbladet og synet på Sovjet 14. mai 1945–21. juli 1948. Hovedoppgave i historie, NTNU.

Noter


[1] Begrepsparet «kritisk dialog» og «kompromissløs oppdemming» er tatt fra Bones 2006: 283.

[2] Jf. f.eks. Arbeiderbladet 26.1 og 21.2.1918

[3] Egge, Å. og Halvorsen, T. 2002: 9–31

[4] Se Egge 2003: 234–238; Maurseth 1987: 151–174

[5] Ousland 1949: 302, se nærmere om dette hos Lorenz 1989: 101–119

[6] Ihle 1964

[7] Pryser 1988: 204–206

[8] Ibid.: 194

[9] Se f.eks. Sundvall 2016

[10] Se f.eks. Sverdrup 1996

[11] Rotihaug 2000: 29

[12]Aam 1997: 13–24

[13]Aam, op.cit.

[14] Eriksen 1972: 170–172, 184–185

[15] Hoffmann 1966

[16] Eriksen og Pharo 1997: 198

[17] Ibid.

[18] Tjelmeland 2009: 10; Lie 1975: 115

[19] Bones, op.cit.

[20] Eriksen og Pharo 1997: 227

[21] Ottosen 2002: 130

[22] Kvam 1973: 100

[23] Fonn 2011

[24] Fonn 2011: særlig del I

[25] Her etter Tjelmeland 2014: 600

[26] Tjelmeland 2014: 597–623

[27] Halvorsen 2003: 341–394

[28] Nyhamar 1990: 465–472

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA. Spørsmålet er om Ottar Grepstads arbeid – alle orda – peikar framover.

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not?