Annonse
11:52 - 26. januar 2018

Vigdis-looken

ARGUMENT: Forfatter Vigdis Hjorth «snakker ut» i samtalebok. Men hvem er det egentlig vi blir kjent med når vi blir presentert for mennesket bak bøkene?

Både som skribent og muntlig forteller klarer Vigdis Hjorth å skape svært levende og underholdende bilder, ofte på grensen til det komiske.
Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

I exfac lærer de nye bachelorstudenter på allmenn litteraturvitenskap og estetikk om hermeneutikk og fortolkning, hvor et av de sentrale begrepene er the intentional fallacy, den intensjonelle feilslutningen. Begrepet betegner en påstått feiloppfatning om at det er forfatterens opprinnelige mening, altså forfatterens intensjon, som det er litteraturforskerens oppgave å avdekke[1].

Når vi spør hva en tekst betyr, forsøker vi ikke å avdekke hva forfatteren «egentlig» mente. Hvordan skulle vi kunne vite det? Likevel er interessen for forfatteres liv enorm. Knausgård har egen utstilling og festival, og på litterære scener landet over samles lesere for å få vite mer om mennesket bak teksten. Forfatteren er død, hevdet Roland Barthes i 1967, og likevel sitter jeg her med øynene klistret til et over to hundre sider langt intervju med forfatter Vigdis Hjorth. Hva er denne nærmest tabloide interessen for forfatteres liv?

Kaja Schjerven Mollerin har, i tradisjonen etter Alf van der Hagen, skrevet en samtalebok med en av Norges mest kjente kulturpersonligheter. I Vigdis, del for del følger Mollerin Vigdis Hjorth i et drøyt år. Samtalene strekker seg fra juni 2016, tiden rett før utgivelsen av den mye omdiskuterte romanen Arv og Miljø, til august 2017. Boken kom ut bare halvannen måned etter Hjorths søster, Helga Hjorth, debuterte som romanforfatter med Fri vilje, og debatten om levende modeller og virkelighetslitteratur på nytt blusset opp.

Disse alvorlige emnene til tross – å høre på Vigdis Hjorth er alltid en opplevelse

Det er klart at Vigdis, del for del drar nytte av den fornyede interessen for familien Hjorths ikke-lenger-så-private stridigheter, og man skulle derfor kanskje tro at det er denne konflikten som er samtalebokas emne. Dette er ikke tilfelle. Selv om forholdet til familien berørelse og Fri vilje diskuteres mot bokens slutt, er dette en bok som først og fremst tar for seg Hjorths brede forfatterskap og alt annet som opptar og interesserer henne.

Skriving står selvsagt sentralt i Vigdis, del for del, og Hjorths romaner vies stor plass. Med bøkene hennes som inngang, ledes samtalene over på temaer som tiden hennes i fengsel, Søren Kierkegaard, Nato, skam, alkohol, psykoanalyse og Handke-debatten, for å nevne noen. Disse alvorlige emnene til tross – å høre på Vigdis Hjorth er alltid en opplevelse, enten hun står på scenen eller snakker gjennom en bok. De som har hørt hennes foredrag vet hva jeg sikter til! I et seminar om Bertolt Brecht på Kunstnernes Hus i oktober, ga hun sine tolkninger av tre av Brechts stykker, hvor grensen for menneskers godhet sto sentralt. Og her fikk entertaineren Hjorth vist seg i all sin prakt. I en tolkning av en scene fra Mor Courage, spilte Hjorth ikke bare Mor Courage, men også tre barn, et par soldater og noen bønder, og det var ingenting å si på innlevelsen.

 

En intellektuell brytekamp

Denne innlevelsen er merkbar også på papiret. Ved et tilfelle forteller Hjorth om da hun overnattet på hotell før hun skulle starte sin berømte tredve dager lange soning i fengsel i Sandefjord for fyllekjøring. Hun beskriver angsten for at bartenderen på hotellet skulle fatte mistenke om hvorfor hun var der: «Hvem andre er det som bestiller en øl sånn! Og bare én overnatting! Du sier ingenting, tenkte jeg inni meg, men jeg ser det på deg! Så jeg gikk ut i Sandefjord og drakk meg så full som jeg kunne, på Café Kafka, og tenkte på dagen som ventet».[2] Både som skribent og muntlig forteller klarer Hjorth å skape svært levende og underholdende bilder, ofte på grensen til det komiske. Mollerin klarer på forbilledlig vis å fange denne energien i skrift.

Hun beskriver angsten for at bartenderen på hotellet skulle fatte mistenke om hvorfor hun var der

Samtidig ligger det et alvor bak komikken, og iblant anes det at det er temaer de to samtalepartnerne styrer unna. Dette forsterker inntrykket av at vi får innblikk i en ekte samtale, og samspillet Hjorth og Mollerin imellom utvikler seg i løpet av boken. I starten av boken er spørsmålene oppfordrende og oppmuntrende, mye «Å ja?», hvor Mollerin lar Hjorth lede an uten å avbryte. Hun skyter inn kommentarer, men de har som regel den funksjonen å få Hjorth til å fortsette å reflektere. Spørsmål som «Hva hadde skjedd om du hadde skrevet Arv og miljø på et annet tidspunkt i livet ditt?»[3] berører vanskelige emner, men er aldri insisterende.

I andre halvdel skifter derimot tonen. Ikke bare stiller Mollerin spørsmål som viser at hun ikke er redd for å konfrontere sitt objekt, som når de diskuterer Handke-debatten («Forventer du at verden skal tilpasse seg kunstneres ulike utfall?»[4]) eller flyktningkrisen. Hjorth tar også til motmæle når hun sier at hun ikke liker måten Mollerin skriver på.[5] Denne dynamikken mellom disse to svært beleste intellektuelle gjør boken både behagelig og interessant å lese. Samtalen beveger seg i alle retninger, men ikke før man rekker å tenke at nå er de på ville veier, drar én av dem samtalen tilbake til litteraturen. Ved siden av dialogen bidrar Mollerin med opplysende tolkninger, både av Hjorths forfatterskap og av forfatteren selv. Boken er et tankeprosjekt, men det betyr ikke at den fysiske verden ikke spiller en rolle, som når Hjorth i et overraskende avbrekk utfordrer sin intervjuer til brytekamp.

 

Forfatteren, looken og navnet

Når Vigdis, del for del tilsynelatende er så åpen og ærlig, hvor personlige mangler og flauser usminket legges frem, hvor skamfulle episoder kommer på rekke og rad, er det interessant å spørre: hva er det som ikke fortelles? Jeg skal ikke her forsøke å spekulere i hva som er blitt sensurert fra de opprinnelige intervjuene (det er hverken relevant eller interessant), men jeg mener vi likevel kan spørre hva slags bilde av Vigdis Hjorth boken fremstiller. «Jeg vil ikke fremstilles bedre eller snillere enn jeg er», kommenterer hun selv (129), og påpeker hvordan et intervju ikke er noen sann gjengivelse av virkeligheten.

Marguerite Duras, som selv figurerer i en rekke samtalebøker, skriver i La Vie matérielle om «un look Duras» – en durassisk look.[6] Det er ikke Duras selv, men et ytre hun ikler seg og som på sett og vis blir henne: en svart høyhalset genser, et rett skjørt og lave støvletter. Hun kaller det et møte mellom form og innhold, mellom hvordan hun ser seg selv og hvordan hun vil bli sett. En konstruksjon. Tittelen, Vigdis, del for del, synes å antyde nettopp dette, at vi skal få se noen biter av «le look Hjorth», men at helheten uteblir. Mollerin spør til og med Hjorth om hun med sine nyeanskafne bukser har skapt mote – Vigdis-looken.[7]

Mollerin spør om Hjorth har hatt følelsen av «ikke å være identisk med deg selv?».[8] Når Hjorth svarer med å fortelle at hun nok har hatt en dyp splittelse i selvet, er vi også inne på spørsmålet om splittelsen mellom personen Vigdis Hjorth og forfatteren. Michel Foucault sier i «Hva er en forfatter?» at det er knyttet en funksjon til selve forfatternavnet, en funksjon som virker samlende og ekskluderende på visse typer tekster. I dette ligger det at ikke alt personen Vigdis Hjorth skriver, regnes som tekster skrevet av forfatteren Vigdis Hjorth. Forfatternavnet, og i vår medieverden også forfatterkroppen og forfatterstemmen, blir gjennom sin funksjon tillagt visse forestillinger som ikke ukritisk kan videreføres til personen bak navnet.

 

Til forveksling lik et menneske

Styrken i Vigdis, del for del er at det konstruerte bildet vi får av forfatteren Hjorth, til forveksling er likt et ekte menneske. Og kanskje er det her noe av interessen vår for forfatteres liv ligger. Når et intervju, en sjanger vi vanligvis leser i aviser, dukker opp i bokform, utydeliggjøres skillet mellom den konstruerte forfatterpersonligheten og det virkelige mennesket. Plassert mellom to permer blir Vigdis Hjorth selv en slags romanperson. Det faste repertoaret – alkohol, fengsel, barndommens skriverier, Brecht, virkelighetslitteratur – blir kjente og tilbakevendende historier.

Så hvem er det egentlig jeg interesserer meg for når jeg blir så fascinert av Vigdis Hjorth? En sprell levende forfatter eller en konstruert funksjon? Som Hjorth og flere andre har prøvd å si under denne debatten om virkelighetslitteraturen: er det så nøye da? Selv forklarer hun det slik: Hva som er sant og hva som ikke er sant går opp i en høyere enhet.[9]

Litteratur

  • Duras, Marguerite. 1987. La Vie matérielle. Paris
  • Litteraturvitenskapelig leksikon. 2007. «Intensjonell feilslutning». Oslo, s. 100
  • Mollerin, Kaja Schjerven. 2017. Vigdis, del for del. Oslo

Fotnoter

  1. Litteraturvitenskapelig leksikon (2007)
  2. Mollerin (2017), s. 113.
  3. Mollerin (2017), s. 50.
  4. Mollerin (2017), s. 146
  5. Mollerin (2017), s. 142
  6. Duras (1987), s. 85.
  7. Mollerin (2017), s. 214.
  8. Mollerin (2017), s. 205
  9. Mollerin (2017), s. 48. Hjorth siterer her Tove Ditlevsen.

Kaisa Hoel (f. 1992) har Master i allmenn litteraturvitenskap. Studerer årsenhet i nordisk ved UIO. Kulturredaktør i Argument.

 
 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?

MONTAGES: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer.