Annonse
13:38 - 05. januar 2018

Star Wars kunstnerisk relevant igjen

MONTAGES: Et romskip går inn for landing. Det ligner et strykejern, gjør det ikke? Av og til minner påfunnene i Star Wars om barns lekne appropriasjon, der vanlige gjenstander med små grep blir de utroligste ting.

Alle foto: Lucasfilm/Walt Disney Pictures
Annonse

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Kameraet trekker seg langsomt unna, og avslører… et strykejern! Også i Star Wars vil man være pen i tøyet. Man ser for seg hvordan åtteåringen Rian Johnson, i en av kjellerstuene fra Stranger Things, tyvlåner foreldrenes utstyr og i sin fantasi omdanner dem til nye fartøy for Han Solo og Lando Calrissian. Øyeblikket er Johnsons gledeshyl over å få oppfylt alle freaks & geeks‘ største drøm: Å lage sin egen Star Wars-film.

La oss for et øyeblikk minnes hva Alfonso Cuarón gjorde med Harry Potter og fangen fra Azkaban (2003). På Gordon Ramsay-vis ryddet han opp i et univers som visuelt og tematisk hadde forflatet seg allerede i film nummer to, takket være Chris Columbus‘ utpreget amerikanske samlebåndsfantasi. På dette tidspunktet var Cuarón langt fra noen vis mentor, men en nytenkende rakkerfant produsentene på beundringsverdig vis skjenket sin tillit.

Disney og Lucasfilm, med Kathleen Kennedy bak roret, kunne pekt på langt tryggere navn enn Rian Johnson (BrickLooper) – i forrige runde typecastet de Star Trek-regissør J.J. Abrams – men som kritikerne ble de trolig bekymret for at serien skulle få hvilepuls etter den første oppoverbakken, og derfor enige om å satse friskt. Resultatet er at Star Wars ikke bare er gøy igjen, men også kunstnerisk relevant.

The Force Awakens (2015) lyktes godt med å hjertestarte universet opphavsmannen George Lucas selv hadde redusert til fremmedgjørende digitalt kunstprosjekt med Episode I-III, som vekslet mellom å fokusere på Anakin Skywalkers formørkning og kaudervelsk intergalaktisk storpolitikk. J.J. Abrams dro Star Wars ned på jorda, og introduserte et knippe sjarmerende rollefigurer vi straks ønsket å følge videre. Filmen forholdt seg til originaltrilogiens takt og tone; gamle kjenninger som Luke Skywalker (Mark Hamill) og Prinsesse Leia Organa (Carrie Fisher) dukket opp som voktere av denne for mange viktige kulturarven.

Mer enn noe annet ønsket Abrams å skape følelsen av å være hjemme igjen. Aberet var at respekten for det opprinnelige tok overhånd; i siste halvdel surret filmen seg rundt den evinnelige Dødsstjernen og lignet en remake av A New Hope (1977).

Når det er sagt, har The Force Awakens en magisk atmosfære som ikke kan kjøpes for penger; den tykt påsmurte fan fiction-nostalgien føles like genuin som den er patetisk. Selv om filmen er konstruert for å tekkes så mange publikummere som mulig, oppleves den aldri direkte kynisk, slik overveiende mange prequel-sequel-reboots gjør nå til dags (i en slik grad at man formelig overhører kompromissene som inngås mellom minst fem produsenter og ti manusforfattere der man sitter i kinosalen; i løpet av sekunder teleporteres vi til den andre siden av lerretet, til et møterom i Los Angeles).

En viktig årsak til at årets The Last Jedi føles bedre og mer relevant enn The Force Awakens, er filmens tidsriktighet – på flere nivåer. Johnson sørger for mangefasetterte og handlekraftige kvinnelige rollefigurer, skuespillere med ulik etnisk bakgrunn og en kledelig postmoderne distanse, men viktigst er det at filmen speiler virkelighetens verden på en måte jeg ikke kan huske at Star Wars har gjort tidligere (om det finnes detaljerte referanser til for eksempel Vietnamkrigen i originaltrilogien, er de godt skjult for en lekmann).

The Last Jedi finner vi både selvmordsbombere, opprørsk ideologikritikk og brenning av religiøse bøker. «De var ikke pageturnere, akkurat», sier Yoda tørt idet jedienes hellige skrifter spises opp av flammer, og det kommer for dagen at Luke Skywalker, gullkalven som bragte et nytt håp, aldri har lest dem ordentlig. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke på det meningsløse i bokstavtro tolkninger av flere tusen år gamle tanker.

På tross av at Johnson på enkelte områder forholder seg ikonoklastisk til Star Wars på en måte J.J. Abrams aldri turte i den ærbødige, endog bokstavtro The Force Awakens – Johnson har glede av å male over bilder, av og til på en køddete måte – har han åpenbart et religiøst forhold til den bibelske originaltrilogien og husguden George Lucas.

Johnson tjener sine medsammensvorne fans ved å følge den opprinnelige suksessoppskriften – en miks av papputskåret mytologi, jungianske arketyper, svellende patos og audiovisuelle spillopper – relativt tett, og han unngår å ramle ned i opplagte fallgruver (blant annet holder han mer tilbake på CGI-en enn Abrams, for å bevare originalenes analoge karakter), samtidig som han planter og dyrker frem egne ideer. Spesielt forfriskende er det at ikke alt og alle står i relasjon til hverandre eller «den store fortellingen»; at Rey (Daisy Ridley) kan være et ganske alminnelig barn utsatt for omsorgssvikt, og ikke enda en stamme på et morkent slektstre.

Noe av det artigste med Star Wars har alltid vært udyr i alle tenkelige former og fasonger, og sjelden har vi sett så mange av dem som her – særlig på ørken- og underholdningsplaneten Cantonica, der menn har tjent seg rike på å selge våpen til First Order og senere blitt spillegale, og oppetter fjellsidene på Ahch-To, der Luke Skywalker lever i eksil. En lite tillitvekkende skikkelse med akkar-fjes slurper i seg en long drink; noen vaggende småtroll, såkalte vaktmestere, rystes ut av hverdagens tralt idet Rey begynner å rote til nærmiljøene deres. Og så videre.

Idérikdommen er påfallende uten å bli distraherende, og humoren balanserer hårfint; Johnson tipper sjelden over i påtatte «LOL»-øyeblikk, slik Marvel-filmene har for vane å gjøre. Han er riktignok farlig nære helt i begynnelsen, når det oppstår knute på tråden mellom opprørsstyrkens pilot Poe Dameron (Oscar Isaac) og den arrogante generalen Armitage Hux (Domhnall Gleeson), men Gleesons «a cup of tea»-britiske overspill er uimotståelig morsomt.

I kjølvannet av kritikernes hyllester, har det oppstått mye aggresjon overfor The Last Jedi blant konservative Star Wars-fans, særlig i USA. De er opprørte over at Luke Skywalker vender tilbake som en ikke udelt sympatisk figur, men ikke minst over Rian Johnsons valg om å la flere av de mest ressurssterke rollefigurene være kvinner – og noen av de mest fjollete være menn. Særlig Laura Derns syrlige, men rasjonelle viseadmiral Amilyn Holdo, som overtar kommandoen over motstandsbevegelsen, har provosert, fordi hun setter løsnese på den modige, men korttenkte Poe.

Reaksjonene viser hvordan fanmiljøer kan utvikle seg til å bli illeluktende promperom, ekskluderende ekkokammere, under ledelse av barnemenn, og minner ikke så rent lite om dem som ble nyinnspillingen av Ghostbusters til del for et par år siden. Filmen som egentlig var imøtesett av flere generasjoner med fans ble i stedet forhåndsdømt til døden fordi regissør Paul Feig hadde valgt kvinner i de bærende rollene.

At franchiser tilpasser seg tiden vi lever i og moderniserer kjønnsfremstillingene anses åpenbart som rene provokasjoner av dem som kun vil gjenoppleve fortiden. Enkelte tar nå Lucas’ videokunst-trilogi i forsvar, fordi den om ikke annet betakker seg for å være politisk (korrekt). Ytringene sier ikke bare noe om det potensielt reaksjonære ved fankulturer, men også om den polariserte samtiden vi står midt oppi, der alt blir galt uansett, og man gjerne tar kunstneriske uttrykk til inntekt for det ene eller det andre ideologiske ståstedet, etter eget godtbefinnende, uten å diskutere nyansene.

Johnson har virkelig forsøkt å lage en film som både forvalter og fornyer, som bevarer originalenes undrende tone og håndlagde stil, men oppdaterer rollefigurer og tematikk. Om kjernepublikummet er delt i sitt syn, er resultatet likevel en triumf for stjerneprodusent Kathleen Kennedy og hennes prosjekt; Disney og Lucasfilm nyter godt av at Star Wars aktualiseres og debatteres.

Kennedy har blitt møtt av mistroiske blikk det siste året, etter å ha sparket hele tre regissører fra kommende Star Wars-produksjoner. Har hun amputert originale visjoner og straffet egenrådighet? Det virker usannsynlig, med tanke på at Rian Johnson har fått sin egen, separate Star Wars-trilogi i presang for The Last Jedi. Denne vil foregå på siden av den «offisielle tidslinjen» noen mener sistnevnte bør slettes fra. La oss håpe ansvarsfraskrivelsen gir Johnson ytterligere bevegelsesrom.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Uten at polakkene merker det, blir demokratiet tatt fra dem dag for dag.

STOFF: Det ble stille rundt MC-gjengene. 

LYD: Hvordan skal man styre det internasjonale systemet? Professor Mary Ellen O’Connell forsøker å gi et svar.

LYD: Finnes det i det hele tatt en global opinion eller holdning? Og kan det internajonale felleskapet påvikre andre andre land?

ARGUMENT: Borgerlønn vil frigjøre mennesker til å jobbe mer inderlig.