Bøkene hans har helt siden debuten i 1982 kommet i en jevn strøm. Han har fått flere priser for sitt forfatterskap. I skrivende stund er hans seneste verk Penelope er syk (2017) nettopp blitt nominert til Brageprisen (Olaug Nilssen vant prisen med boken Tung tids tale, red. anm). På Gyldendals nettsider vektlegges det at forfatteren skriver selvbiografisk. Til hans 60-årsmarkering i 2012 utkom jubileumsboken Som fra mange ulike verdener. Om Ole Robert Sundes forfatterskap, redigert av Audun Lindholm. Her kan vi lese bidrag fra skribenter som vi vanligvis lytter til, som Espen Grønlie, Gisle Selnes, Henning Hagerup og mange andre.
I jubileumsboken mener Henning Hagerup at det finnes en «aforistisk teft» hos Ole Robert Sunde. En slik teft skal komme til uttrykk i setninger som: «gode bøker er ikke tunge å bære», «er ikke det å tenke alltid opprørsk», «hvor ofte leser en kyklop», «det finnes et visst belegg for å si at skapelsen er belagt med unnselighet» og så videre. Det er gledelig at Hagerup har utbytte av det han leser, men noen spesiell aforistisk teft er det vanskelig å få øye på. I det siste sitatet bruker Ole Robert Sunde ni ord («det finnes et visst belegg for å si at») før han kommer til det som vel er aforismen: «skapelsen er belagt med unnselighet.» Hva betyr det? Bokmålsordboka definerer «unnselig» som «sjenert, blyg», men å si at skapelsen er belagt med sjenanse, høres corny ut, og hva gjelder «belagt», er det uklart om det siktes til et belegg av den typen som nevnes i opptakten (belegg for at skapelsen er belagt), eller om det heller er snakk om et lag av noe som helst ikke skal være der, og som ligger oppe eller utenpå noe annet (som et belegg på tennene). Kanskje Ole Robert Sunde vil ha frem at vår sjenanse er belegg for at Gud har skapt verden. Eller kanskje han mener at Gud har skapt alt mulig: jorden og tingene og dyrene og følelsene. Er ikke det å tenke alltid opprørsk? Nei, det er ikke det. Hva gjelder de gode bøkene som ikke er tunge å bære, er det vanskelig å følge tanken som ligger til grunn for påstanden, ettersom de fleste bøker ikke er tunge, uavhengig av om de er gode eller dårlige, mens noen bøker vitterlig er tunge å drasse på, for eksempel mange gode oppslagsverker. Populære bøkers vekt kan forresten skape betydelig økonomisk trøbbel: Da Jan Kjærstads Det store eventyret ble valgt til hovedbok i en bokklubb i 1987, hadde forlag eller bokklubb glemt å ta hensyn til at hvert eksemplar, med emballasje, veide mer enn 350 gram, slik at førti til seksti tusen eksemplarer måtte frankeres som brev inntil ett kilo.
Populære bøkers vekt kan forresten skape betydelig økonomisk trøbbel.
Det finnes mange spørsmål i Ole Robert Sundes prosa, men han virker overhodet ikke interessert i å besvare dem, og han kan derfor ikke kalles en nysgjerrig forfatter. Nysgjerrige folk finner ut av ting. «Kan en myhank, eller et stankelbein, være kapabel til å drømme», leser vi i Tenk fort (2016). Det som følger, er imidlertid ingen undersøkelse av stankelbeinets (mulige) drømmeverden, og heller ikke av noe annet. Det er synd, for det skal ikke så mye til for å stimulere nysgjerrigheten – dersom den finnes. Insekters bevissthet er et fascinerende felt som kan fortelle oss mye om vår egen. (Se for eksempel «Insects are conscious, claims major paper that could show us how our own thoughts began», publisert i The Independent 26. april 2016, samt artikkelen som omtales, «What insects can tell us about the origins of consciousness»; begge tilgjengelige på nettet.) Insekters bevissthet har dessuten betydning for deres moralske status når vi vurderer dem som næringskilde.
I begynnelsen av Penelope er syk får vi vite at «trikken kom nedover Thereses gate, hvinende som et fly som skulle til å lande». Hviner fly? Under innflygning? Som en trikk? Ole Robert Sunde er liksom litt uheldig i ordvalget – hele tiden. Kortprosateksten «Tre brødsmuler» i All verdens småting (1996) begynner slik: «Nei, det er fem, og den største av dem viser ikke til et brød, men til det andre stedet […].» Skriveteknisk kan det være en utfordring når dagligtale eller annen normal språkbruk ikke frembyr noen opplagt løsning på problemer som oppstår, i dette tilfelle hvordan forbindelsen mellom to objekter skal omtales, nemlig en smule og et brød. «Vise til» gjør ikke nytten, blant annet fordi «vise til» normalt uttrykker en relasjon mellom objekter i ulike sfærer, som i «symbolet X viser til verdien 5». Imidlertid synes Ole Robert Sunde å ha et fullstendig apatisk forhold til den strømmen av ord som han fester til papiret. Her finnes hverken evne eller vilje til å bearbeide teksten. Her finnes heller ingen styrende intelligens som gjør at vi ikke ser en sekvens av ord, men for eksempel en huskeliste («brød, melk, egg») eller en fortelling («mann, fortvilet, kler av seg, bort til kanten, faller utfor»). Instansen som fører ordet i Ole Robert Sundes tekster, er liksom ikke helt present. Den bare ligger og vegeterer; ord, bilder og assosiasjoner kommer og går i en jevn strøm som aldri tar slutt: «Tre brødsmuler // Nei, det er fem, og den største av dem viser ikke til et brød, men til det andre stedet, lys aske, sammengrodd i en siste motstand før pudderstadiet, og så en sporløs forsvinning. // Krystaller fra en fremmed bergart, for langsom gjæring, for svak varme, for mye deig, brødfjellet uspiselig, forsteinet. // Snarere ikke nok, som om dette skulle ha vært begynnelsen til et slikt fantasifoster: Dette er dets brød. // Protesekassene. // Askekassene. // Er dette en del av Guds ufrivillige selvmordstanker?» Man aner en slags søken etter et velkjent bilde – en brødbit som et reelt eller symbolsk uttrykk for Kristi legeme –, men hverken vi eller forfatteren oppnår noen kontakt med det.
Ikke rart det blir monologisk. Og langt. I en vegeterende tilstand finnes ingen naturlig slutt, bare et endeløst nå hvor den ene assosiasjonen følges av den andre; her finnes ingen å henvende seg til, for her finnes ingenting å berette. Vi befinner oss i en Verden uten ende (2014). I essayet «Definisjoner» virker ulike stikkord som «whisky», «skulderveske», «flatus» og «nix» igangsettende ved at de liksom slår an en gnist i fortellerinstansens bevissthet (eller nesten-bevissthet) – uten at det helt tar fyr: «Whisky // Det må være malt og fra den samme kilden, holdt jeg på å si, som Laphroaig kommer fra, altså Isle of Islay, for der ligger det dypt og tett i tett med destillerier; etter å ha drukket singel malt fra dette kreosotinfiserte myrhavet, så virker all annen whisky tam og svært kjedelig; utsagnet – fra hvor husker jeg ikke; hva var det Baudelaire sa – 'min hjerne er som en kommunal kirkegård', men det er ikke ham, og det er heller ikke hans utsagn jeg har i tankene, men jeg tror jeg vet hva han kan ha ment, i et forord, var det ikke Gordon Hølmebakk, jo, det var det, mer som et essay, og med ett husker jeg det, om å skrive romaner, påsto, på grunn av materialet, tenkte jeg, og denne typen whisky fra dette stede[t]s topografi, som jeg i embets medfør har drukket mye av, men ikke for mye av gangen, for å si det slik, bare inntil noe begynner å flyte i gamle kommunale kirkegårder, og det som flyter der inne tar til å flyte ut i mine fingertupper, og mine fra før av lange setninger blir lengre: 'Å skrive romaner er som å dra et flygel opp av en myr'.»
Egentlig betegner «topografi» («topos» + «graphia») en beskrivelse av et sted eller et terreng, slik at «whisky fra dette stedets topografi» ikke betyr noe annet enn «whisky fra dette stedets terrengbeskrivelse». Til Ole Robert Sundes forsvar skal det like fullt sies at «topografi» etter hvert har gått fra å betegne beskrivelsen til å betegne det beskrevne objektet, altså terrenget selv – «whisky fra dettes stedets terreng» –, selv om «topografi» også i denne betydningen vil antyde at det er tale om terrengets mer abstrakte kvaliteter, som når høydeforskjeller markeres med ringer på et kart. En norsklærer ville uansett ha foreslått å erstatte «fra dette stedets topografi» med «herfra», og når det gjelder relativpronomenets tendens til å alliere seg med foregående ord uavhengig av ordets funksjon i foregående setning, legger vi merke til at «whisky fra dette stedets topografi, som jeg i embets medfør har drukket mye av» nok kunne ha blitt erstattet av «whisky herfra har jeg drukket mye av» uten at noe vesentlig hadde gått tapt – om her finnes noe vesentlig overhodet. Legg merke til at det ikke dannes noen tankerekke i normal forstand, bare en serie bilder (og knapt nok det): {whisky} → {den samme kilden} → {myrhav} → {roman}.
Siden fortellerinstansens bevissthet (eller nesten-bevissthet) i Ole Robert Sundes tekster er helt avsondret fra alt og alle, overrasker det mer når fremmede ord og uttrykk blir forklart enn når de ikke blir det: «Nix // Snø på latin heter nix; hvem kunne ha trodd det, all den stund dette er min mors non serviam, i en sekulær setting, og nettopp mot snø; hun hatet norsk vinter, uten å kunne latin, men hun sa ofte niks, ikke bare til snø […].» Rekken med tanker (altså ikke: tankerekken) er her iøynefallende siden hvert ledd følger direkte av det foregående: {nix = snø} → {nix/snø [dette] = min mors non serviam} → {sekulært} → {mor hatet vinter} → {det-at-mor-hatet-vinter ≠ kunne latin} → {mor sa ofte niks} → {det-at-mor-sa-ofte-niks ≠ snø}. Det sekulære er nok tatt med fordi «non serviam» – «jeg tjener ikke (deg)» – ofte forklares med Lucifers nei overfor Gud, og «non serviam» synes for øvrig ikke å ha noen annen berettigelse enn at uttrykket er etterstilt «nix»; altså: {nix = noe på latin} à {noe annet på latin = non serviam}. Teksten «Nix» handler hverken om snø eller om Lucifer «i en sekulær setting», men om fortellerinstansens mor, som «ganske ofte» fikk telegram fra England med nyheten om et familiemedlems bortgang, og som låste seg inne på badet med telegrammet og en sigarett, og som svarte «niks» når barna ba henne komme ut. Scenen kunne ha blitt rørende hvis den hadde vært behandlet litterært.
Den som hos Ole Robert Sunde leter etter tematisering av promp og bæsj, blir ikke skuffet.
Den som hos Ole Robert Sunde leter etter tematisering av promp og bæsj, blir ikke skuffet. I essayet «Definisjoner» er det egne kapitler om både «Flatus» og «Feces». Ekte vulgarismer er fraværende. Den som promper, er «vindfull»; den som bæsjer, gjør «sitt fornødne». Også «fitte» vet Ole Robert Sunde å benevne – litt sånn på avstand. I Vagant 2/2016 har han et vovet bidrag om «Jarvolls idiosynkratiske fitte», og han synes å ha glede av å skrive ord som «kuse» og «mus». Med en nærmest imponerende mangel på oppmerksomhet har Ole Robert Sunde lykkes i å slå opp i et av supplementsbindene til Norsk riksmålsordbok og hente informasjon fra artikkelen «fitte» uten å merke seg det mest påfallende, nemlig at denne ordboken er kjønnsnøytral når «fitte» brukes om personer: «sterkt nedsettende skjellsord til eller om en kvinne eller mann.» På riksmål må det nemlig belegges fra et anerkjent sted at et ord er i bruk før det kan opptas i ordlisten eller ordboken, og de vesentligste kilder herfor er den dannede presse og våre respekterte forfattere. Redaktørene av supplementsbindet fant et referat av et formannskapsmøte i Bergens Tidende der et par høyrekvinner er omtalt som «de fittene der borte», men også en passasje om en mann hos Nordahl Grieg: «hils N.N. fra mig og si at han er noe av en fitte.» Den som skal hilse N.N., var forresten forfatter og forlagskonsulent Nils Lie (1902–1978), som blant annet skrev Bergenstoget plyndret i natt sammen med Grieg, og N.N. må være journalisten Odd Hølaas (1898–1968), som Grieg kjente fra miljøet rundt avisen Tidens Tegn, og som etter krigen redigerte et utvalg av artikler fra Griegs tidsskrift Veien frem. Nordahl Grieg var nok i dårlig humør den dagen han skrev sitt brev til Lie (23. april 1934), for også Sigurd Hoel får sin mus påskrevet: «Hils og si at han også er en fitte.»
Fra «En champagnekork» i Tenk fort (2016): «Og så han som hadde en slik legendarisk luktesans; han hadde et realt nesegrev, og han kunne få ferten av noe (ofte mat som ble kokkelert på en søndag ettermiddag da han gikk tur sammen med min mor) på mange meters avstand […].» Ole Robert Sunde er sjelden i stand til å bruke fremmede ord og uttrykk som «nix» og «non serviam» på en meningsfull måte, men heller ikke norske ord og uttrykk er han spesielt fortrolig med, og det går som regel galt når ordet eller uttrykket har både en konkret og en figurlig betydning. Et nesegrev er en lang og fremstikkende nese, en fysisk kvalitet som ikke nødvendigvis har noe å si for personens luktesans, mens det er nettopp luktesansen som blir tematisert i sitatet ovenfor. En person kan også være (ikke ha) et realt nesegrev hvis han er nesevis, men heller ikke da er det koblet til luktesanen. Likeledes kan eksempelvis en hund få ferten av noe når det jakter vilt, eller så kan en snushane i overført betyning få greie på noe – men begge deler på en gang blir selvfølgelig bare tull. Hvorvidt «kokkelere» kan ta objekt («å kokkelere mat»), er jeg ikke sikker på; det ser bare like corny ut som ellers i Ole Robert Sundes prosa. Tre uttrykk etter hverandre og en treffprosent på 0: «han hadde et realt nesegrev, og han kunne få ferten av noe (ofte mat som ble kokkelert […].»
Den som ikke søker kunnskap, vil heller ikke finne den. Hva kalles de to sidene av en seddel? Forside og bakside? Recto og verso? Begge par synes å være i bruk, i tillegg til betegnelsene «advers» og «revers». Norges Bank bruker «forside» og «bakside» for å beskrive den nye seddelserien som ble satt i sirkulasjon nå i vår; alle valørene har maritime motiver der sedlenes «piksellerte baksider utgjør en kontrast til de ikoniske forsidene» og der «pikselmotivene […] er bygget opp slik at mønstrene følger Beauforts vindskala». Fint gjort og godt beskrevet på Norges Banks nettsider. (Beauforts skala brukes for å måle vindstyrke.) Men når Ole Robert Sunde skal beskrive en seddel, nemlig den «blå tiern» (10 kroner, utgave 5), er det visst ikke så nøye. Essayet «En mynt» (!) åpner slik: «Nei, ikke en mynt, men baksiden på den blå tikronerseddelen; den som på fronten hadde en tegning av et friluftsmenneske; skiløperen og den nivale vitenskapsmannen (samt biologen med studier om slimålens hjerne) Fridtjof Nansen, og på reversen den navnløse fiskeren som i full mundur, ikke uten sydvest, holder i et garn, og bak ham to seilende måker og til høyre for ham; også et stykke bak; et stykkgodsskip og en lastekran – ettersom det var dette som en gang i tiden var kongerikets ryggrad.» (Man kan si mye rart om Nansen, men han var ikke laget av snø, slik «nival» her antyder.) Til sammenligning beskrives samme tikronersseddel slik av Samlerhuset i serien Norske sedler: «Advers. Stålblått trykk på lyseblå bakgrunn. Flott portrett av Fridtjof Nansen til venstre med kronet riksvåpen sentralt plassert. Signaturene til direksjonsformannen og hovedkasserer i underkant. / Revers. Stålblått trykk på lyseblå bakgrunn. Til høyre billedhugger Nils Flakstads 'Fiskeren' med skip og kraner.» Denne stolte fiskeren finner man på østveggen av Oslo rådhus, med fire måker i bakgrunnen; i gravør Henry Weldes gjengivelse på seddelen er bare to av dem kommet med. Nansen prydet forresten også forsiden av en seddel i utgave 4, nemlig femmern, også den blå. En virkelig flott detalj på forsiden av de ny sedlene er de følbare strekene som gjør det enklere for blinde og svaksynte å forstå hva slags valør hver enkelt seddel har, med streker i grupper av fire på venstre og høyre kant.
Ideelt ville Ole Robert Sunde ha hatt kontakt med en redaktør underveis i skrivingen. Han eller hun kunne ha hjulpet ham med å luke ut klønete uttrykk og banale bilder, som når det å åpne en flaske champagne sammenlignes med «en voldsom ejakulasjon (og jeg har flere ganger tenkt på det som noe animalsk, om ikke en hingst, så en hval […]» – merk for øvrig at «animalsk» normalt betegner opphav, ikke aktivitet. Ideelt? Ideelt hadde Ole Robert Sunde maktet dette selv. Ideelt hadde han lett etter riktige ord, riktige sammensetninger, brukt ordbøker og andre oppslagsverker; han hadde skrevet og skrevet om, veid ulike uttrykk opp mot hverandre og valgt det beste og forkastet det og lett etter et enda bedre; han hadde strøket og skrevet om enda en gang og redigert og strevd og slått opp «animalsk» enda en gang. Han hadde vært innbitt, oppfinnsom, stolt. Ole Robert Sunde gidder ikke å gjøre noe av dette, og han har åpenbart heller ingen rundt seg som orker å hjelpe. Resultatet blir en ordgrøt med biter av vilkårlige assosiasjoner om ditt og datt, en lukket verden uten ende.
Jeg burde kanskje ha diskutert Ole Robert Sundes ideer, men jeg har ikke funnet noen. Jeg finner ingen evne til å ordne sekvenser av ord som setninger, eller sekvenser av setninger som avsnitt, eller sekvenser av avsnitt som kapitler. Jeg finner bare en vegeterende nesten-bevissthet med behov for å formulere banale tanker på en litterær måte. Det overrasker derfor ikke at forfatteren i sitt seneste verk, Penelope er syk, sammenligner seg med den rådsnare helt som flakket så vide hos vår største dikter gjennom tidene. Men det er på tide å runde av. Ole Robert Sunde er ikke i stand til å uttrykke seg skriftlig. Jeg forstår ikke hvorfor noen leser bøkene hans.
10. november 2017