Annonse

Annonse

10:38 - 14. november 2017

Poteten: en glemt folkehelt

ARGUMENT: Alt har sin storhetstid, og når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

Kvinner planter poteter for hånd. England, 1957. Foto: Maeers / Fox Photos / Getty Images

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Uansett hvor høyt noe hylles, er veien kort fra hit til dritt. Dette er i stor grad dekkende for potetens historie. Poteten som ble hyllet i århundrer og elsket av alle for sin gode energi og allsidighet, men som gradvis har forsvunnet fra norske middagsbord.

 

Den perfekte mat om bord

Poteten kom seilende inn til landet på en tid da næringsrik mat var mangelvare. Den var lett å dyrke og lett å bruke. I tillegg var den lett å lagre, og det kom den langt med, poteten. Helt ut på de syv hav faktisk. For på lange seilas mot øst og vest skjedde det titt og ofte at mannskap slet med å holde seg i live selv om båten de var på holdt seg flytende. Mangelen på variert kost førte nemlig til at de utviklet skjørbuk, og det eneste man kunne gjøre for å kurere dette var å ha med en god dose C-vitamin i bagasjen. Om folk visste at det var C-vitamin i potet er kanskje ikke helt sikkert, men poteten utpekte seg uansett som et vidundermiddel mot denne fatale sykdommen.

 

Kostholdets ryggrad

På land brukte poteten litt lengre tid på å overbevise folket. Man kan jo skjønne hvorfor. Når man er vant til lange gylne korn og noen kommer og sier at du bør spise en skrukkete knoll som ingen har hørt om i stedet, blir man vel litt skeptisk. Det å gjøre den omfattende endringen det er å legge om hele husets levebrød for noe fullstendig ukjent, var et stort skritt å ta. Men noen hadde skjønt det, og litt etter litt spredde det seg rykter til hver fjord, dal og vidde om at poteten var verdt et forsøk.

Og det viste seg at poteten var riktig kort å satse på. Bøndene pløyde, konene kokte, og ungene spiste seg mette på disse små bombene av vitaminer og mineraler. Oppfinnsomme damer som visste å utnytte råvarene sine, fant opp utallige retter med poteten som basis, mens sprittørste menn brygget brennevin til de stupte. Mange bruksområder, altså.

Og årene gikk, men poteten bestod. Det som en gang hadde vært en ukjent søramerikansk klump, hadde nå blitt en del av kjernen i norsk kosthold. Det ble positivt å sammenligne noe med en potet, fordi alle visste at poteten kunne brukes til ”alt”, og overalt ble det nynnet på ”ta en potet” mens man bladde seg gjennom hele kokebøker viet kun denne ene råvaren. Matvareindustrien bruker potetmel i en rekke produkter. Man lærte at de positive egenskapene til poteten skyldtes innholdet av jern, kalium, vitamin-C og fiber, og at det lille proteinet som fantes til gjengjeld var av topp kvalitet.

 

Plutselig hadde poteten blitt et sykdomsfremkallende middel i stedet for den vidundermedisinen den en gang hadde vært.

Fallet fra toppen

Men noe skjedde. Kanskje begynte man så smått å glemme hvilket vidundermiddel poteten var. For den endret seg ikke verken utenpå eller inni, og kunne ikke selv ha skyld i den nye oppfatningen av den. På et tidspunkt begynte man å snakke om karbohydrater. Noen sa at stivelse var skummelt. Noen andre sa at poteten var stivelse, og dermed var poteten også skummel. Andre lærte seg fancy ord som glykemisk indeks, og fortalte at dette var alvorlige greier. Matvareindustrien fortsatte tradisjonen å finne opp nye måter å bruke poteten på som pommes frites og potetgull, men hos dem var det fett og salt som var favorittingrediensene. Plutselig hadde poteten blitt et sykdomsfremkallende middel i stedet for den vidundermedisinen den en gang hadde vært.

 

Poteten er jo i butikken, så folk bruker den helt klart. Men den har mistet noe av den hypen den fortjener. I en tid da nye matvarer fra fjern og nær introduseres ofte, er det kanskje ikke plass til å fremsnakke gamle venner. Det er hardt å holde seg moderne, men popularitet går ofte i bølger. Kanskje må vi bare vente tålmodig på byggrynet og quinoaens fall fra supermattoppen, før vi igjen kan bli overøst med inspirerende oppskrifter, bilder og artikler om bruken av poteten. Vi får vente og se. I mellomtiden kan vi nynne ”ta en potet, ta gjerne fire ta åtte…”. Sånne sanger har en tendens til å feste seg på hjernen til folk, og før vi vet ordet av det får vi kanskje oppleve potetens storhetstid igjen.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.

ARGUMENT: Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min.