Annonse

Annonse

10:25 - 20. november 2017

La det bli lys

FILMTIDSSKRIFTET Z: Thierry Frémaux’s dokumentar Lumière! Eventyret begynner er en poetisk hyllest til filmkunsten som også gir et fascinerende innblikk i filmene til to av filmhistoriens store pionerer.

Lumière! Eventyret begynner. Alle foto: Fidalgo

Filmer trenger ikke pass
Mohammad Rasoulof skulle være en av Film fra Sørs hovedgjester i år, men det iranske regimet ville det annerledes: Han ble nektet utreise.  Filmene hans trenger heldigvis ikke pass, og tre av dem blir vist under årets Film fra Sør.

Musikk for øyet og Raumlichtkunst - intervju med Cindy Keefer
Cindy Keefer har rekonstruert Raumlichkunst-prosjektet.  Du kan se det i disse dager ses på Whitney-museet i New Yorks store eksperimentfilmutstilling: “Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905 - 2016”

Citizen Iversen på drive-in kino
Finnes det noe mer nordamerikansk enn en drive-in kino?

“Don’t disturb me. I am practising Mindlessness”
Den nye AbFab-filmen er nok ikke verdens beste komedie. Men Zs blogger har ikke humret – eller flirt – så mye på kino på lenge … Vi trenger flere slike – helt feil! – kvinneforbilder. 

 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

De fleste som har et forhold til film, kjenner til navnet «Lumière» – som, ved en kosmisk tilfeldighet, også betyr «lys» på fransk. Lumière-brødrene Auguste og Louis er kreditert for oppfinnelsen av «kinematografen». De arrangerte også den aller første offentlige filmvisningen, som fant sted i en pariser-café. Navnene deres har en stor plass i mytologien tilknyttet filmmediets opprinnelse – et ritualistisk gjenfortalt eventyr med egne helter og avgjørende vendepunkter.

Mange har hørt fortellingen om den aller første visningen av Togets ankomst ved stasjonen i La Ciotat, der intetanende tilskuere rømte salen i skrekk idet det berømte toget ankom stasjonen. Flere filmhistorikere stiller nå spørsmål ved denne hendelsen – det finnes visstnok ingen førstehåndskilder som kan bevitne den. Fortellingen bygger på antagelsen om at fortidens mennesker var mer naive enn i vår teknisk avanserte tid. På samme måte som vi klarer å skille mellom det vi ser gjennom VR-briller og reell virkelighet, var også mennesker som levde i 1895 antageligvis klare over forskjellen mellom virkeligheten og gjengivelsen av den.

 

Thierry Frémaux’s dokumentar Lumière! Eventyret begynner har på ingen måte ambisjoner om å avmystifisere filmmediets opprinnelse – tvert imot. Som programdirektør for Cannes-festivalen er regissøren av filmen – Thierry Frémaux – for øvrig selv en levende legende innenfor filmverden. Han leder også «Institut Lumière» – cinemateket i Lyon, som holder til i Lumière-brødrenes tidligere fabrikk. Thierry Frémaux gjentar togskrekk-historien med glede, uten å stille spørsmål ved den. Og jeg, som filmelsker, tilgir ham gjerne dette. For hans del – og for alle verdens cinefile forøvrig – har det muligens lite å si at hendelsen ikke artet seg slik mytene vil ha det til. Den pikante fortellingen har sjarm, og illustrerer en av filmmediets mange magiske evner – det å gi bakoversveis.

Denne «bakoversveis»-effekten kommer ikke av seg selv. Ser man nærmere på Togets ankomst ved stasjonen i La Ciotat, viser det seg at den imponerende effekten skyldes en nøye planlagt, dynamisk komposisjon. Bruk av dybdefokus muliggjør et utsøkt samspill mellom forgrunn og bakgrunn. Ulike motiver spiller mot hverandre: Mennesker beveger seg inn og ut av bildet i en kontrollert bevegelse, samtidig som atmosfærisk røyk fra to ulike kilder bølger seg over perrongen.

Lumière! Eventyret begynner er på bildesiden en kompilasjonsfilm, satt sammen av et utvalg av Lumière-brødrenes filmer. Takket være denne dokumentaren kommer over 100 av filmhistoriens alle første filmopptak i restaurert versjon virkelig til sin fulle rett, på stort lerret. Frémauxs opplysende, presise og følsomme kommentarer tilfører dokumentaren en personlig dimensjon. Argumentet lyder: Lumière-brødrene var ikke bare teknikere, oppfinnere, men kanskje filmhistoriens første auteurer.

 

Den gjengse filmhistoriske fortellingen beskriver en overgang fra den tidlige «attraksjonsfilmen», som var mest opptatt av å vise frem, til det vi kaller «den klassisk fortellende filmen». Attraksjonsfilmen baserte sin tiltrekningskraft på filmmediets forbløffende nyhet. Den bestod stort sett av enkle, lange statiske tagninger. Etterhvert som film etablerte seg som et nytt og populært massemedium ble det utviklet et standard filmspråk som egnet seg bedre til å fortelle historier. Den klassisk fortellende stilen består av ulike grep knyttet til mise-en-scene, kameravinklinger, klipping, musikk, skuespillerstil osv.

De vanlige filmhistoriske fortellingene om tidlig attraksjonsfilm beskriver en viktig stilistisk utvikling i filmens historie. Samtidig er det noe teleologisk ved denne historiografien. Den underbygger en forestilling om den tidlige filmens mer primitive natur. Frémaux’s film bidrar til å revidere ideer om de første filmene som stilistisk «simpel». Selv i filmens spede begynnelse forstod man at det ikke var tilstrekkelig å «bare» rette kameraet mot et objekt for å gjengi et autentisk bildet av det. Som dokumentaren viser gjennom flere eksempler, ble flere filmestetiske virkemidler tatt i bruk allerede ved mediets opprinnelse: Iscenesettelse. Mise-en-scene. Komposisjon. Kamerakjøringer og panoreringer. Kanskje tidenes første nærbilde?

I attraksjonsfilmen var det å gjengi virkeligheten i bevegelse et poeng i seg selv. Nettopp av den grunnen var filmfotografene spesielt nøye med de stilistiske og innholdsmessige valgene som ble tatt. Særlig bevegelse og fart så ut til å fascinere – enten det dreide seg å om å fange Lyons travle, menneskefulle gater eller bilder der kameraet ble festet til et tog, båt eller luftballonger. De korte aktene muliggjorde bare korte filmsnutter på en maksimal lengde på 50 sekunder – det gjaldt dermed for fotografen å utnytte denne korte tiden for alt den var verdt.

Filmene vi ser i Lumière! fungerer som fascinerende innblikk i menneskenes hverdag og psykologi rundt århundreskiftet. Lumière-brødrene tok kinematografen med seg hjem og filmet sin egen familie. Vi ser dem spise frokost sammen med barna, dra på ferie. En babys første skritt. Det er rørende å se mennesker fra over hundre år tilbake leke seg foran kameraet. I en film skal Lumière-familien «liksom» spille boules. Ballene kastes hulter til bulter i et blendende tempo, uten særlig mål og mening, men alle ser ut til å ha det veldig gøy.

 

Veldig mange av filmene dreier seg om helt vanlige arbeidere, både kvinner og menn: Små glimt fra en forsvunnen tid. Vi ser gatearbeidere reparere et fortau. Fattige barn leker med klinkekuler. Kvinner, stilt på rekke og rad, vasker skittentøy ned i en elv, mens menn står overfor og ser på. Barn fra en landsby i Vietnam løper etter kameraet.

Det gjaldt å fange øyeblikket, men uten å overlate prosessen til tilfeldigheter. Selv den «første» filmen – (Sortie des Usines Lumière à Lyon, arbeiderne forlater Lumière-fabrikken) – finnes faktisk i tre ulike versjoner, tatt på ulike årstider. Ser man nøye på dem, ser man at alle har på seg sine beste klær, og ingen ser direkte på kameraet. Den første filmen var dermed også en kreativ behandling av virkeligheten. Med andre ord: en dokumentar.

Lumière! er en poetisk hyllest til filmkunsten, som viser hvordan de fleste av mediets kvasi-magiske evner kom til uttrykk allerede ved dets opprinnelse. Alt var allerede der: Evnen til å blende, imponere, skape en emosjonell respons. Evnen til å dokumentere hendelser, fange livet selv og forevige øyeblikket. Evnen til å fortelle, mane frem eksotiske landskaper og stimulere fantasien.

 

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Maren Selvaag forpliktet seg til å komponere musikk om bærekraft.

NORSK PEDAGOGISK TIDSSKRIFT: Pedagogikk bør hete pedagogikk.

SYN OG SEGN: Finst det rammer og retningslinjer som definerer kven som er samisk?

PROSA: Var jødeforfølgelsene i Norge likevel bare nazistenes ansvar? 

PERISKOP: Det er på tide å heve ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være.