Annonse

Annonse

09:40 - 30. oktober 2017

Mer popkultur enn politikk

MONTAGES: Ingen fransk nybølgefilm er mer florlett og springende enn Jules et Jim («To menn og en kvinne», 1962).

Foto: Les Films du Carrosse/ SEDIF

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en dialog mellom to skribenter, samt utvalgte sitater om filmen fra kritikere, filmvitere og/eller filmskapere. Samtalen nedenfor er skrevet av Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich.

Selv om François Truffaut laget flere av sine beste filmer i syttiårene, vil han alltid huskes best for de tidlige, banebrytende Les quatre cents coups («På vei mot livet», 1959) og Jules et Jim. Der førstnevnte tok opp i seg mye av den italienske neorealismens prosjekt, kommenterer ikke Jules et Jim samfunnsforhold.

Dette er i tråd med nybølgen for øvrig, som var mer opptatt av film som film og populærkultur enn politikk, og som i all hovedsak videreførte arbeidsmetodene (opptak på location med mobilt kamerautstyr, hverdagslige væremåter og situasjoner) fra sine forbilder i Italia. Det er også et frempek mot Truffauts senere verker; han ble ofte anklaget for å være apolitisk inntil det problematiske, ikke minst av sin opprinnelige venn (men etter hvert erkefiende) Jean-Luc Godard, som nærmest forsaket sitt virke som filmskaper for å bli politisk aktivist mot slutten av sekstiårene.

Fortellerstilen i Jules et Jim er fortsatt energisk, endog moderne, men Jeanne Moreau – som de to mannlige rollefigurenes og kameraets omdreiningspunkt – gjør mer inntrykk enn den assosiative strukturen og innfallsbaserte visuelle uttrykket.

 

En dialog om Jules et Jim

Lars Ole Kristiansen: Da François Truffaut gikk i strupen på den franske filmbransjen med kronikken «En viss tendens i fransk film», publisert i Cahiers du cinéma (1954), kunngjorde han hva den neste generasjonen filmskapere, inkludert ham selv, burde gjøre opprør mot. Støvete periodefilmer og traurige adaptasjoner av litteratur var blant tingene Truffaut stilte seg kritisk til – og Jules et Jim er forbløffende nok begge deler. Bortsett fra støvete og traurig, da.

Karsten Meinich: Frisk og leken, bestemt uten møllkuler. Likevel: Et slags filmhistorisk paradoks. Et ikon fra den franske nybølgen som representerer revolusjonen mot den problemstillingen Truffaut tok opp i sitt essay, men “skjematisk sett” også en variasjon over konvensjonene Truffaut kritiserte. Men støvet har fortsatt ikke rukket å legge seg over Jules et Jim, når den til stadighet løftes frem og vises for et nytt publikum – 55 år senere.

Factbox Title

REGI
François Truffaut

SKUESPILLERE
Henri Serre, Jeanne Moreau, Marie Dubois, Michel Subor, Oskar Werner

FOTO
Raoul Coutard

MUSIKK
Georges Delerue

LO: Den er imidlertid utpreget litterær. Den vittige fortellerstemmen og de mange tidshoppene uten markører – historien spenner seg over tyve år (1912-1933), fra skuddene i Sarajevo til nasjonalsosialistenes bokbål i Tyskland, mellom opptaktene til to verdenskriger – minner om skjønnlitteraturens assosiasjoner og digresjoner. På tross av Truffauts velkjente fascinasjon for Hitchcock og pure cinema, var litteratur og språk sentrale motiver i filmografien hans. (En anekdote: Hitchcock uttrykte sin begeistring for Jules et Jim, men Truffaut mente han bare var høflig, siden mesterens filmfilosofi var radikalt annerledes – se sitat lengre ned i artikkelen.)

K: For å finne bokstavelige eksempler på Truffauts ømhet for det skrevne ord trenger man ikke se lenger enn til hans adaptasjon av Fahrenheit 451 (1966), eller dannelsesportrettet og språkopplæringen i L’enfant sauvage («Det ville barnet», 1970). Han var dessuten en filmskaper som gang på gang utstyrte sine rollefigurer med en trang til å søke svar i litteraturen, om det er med ironisk tilsnitt – som når Antoine Doinel plagierer Balzac i skolestilen som igangsetter handlingsrekken som leder til ungdomsanstalten i Les quatre cents coups – eller indirekte, som når bøkene regissøren spilt av Truffaut selv i La nuit américaine («Natteffekt», 1973) har bestilt ankommer, og de legges på bordet – utgivelser om Bunuel, Lubitsch, Dreyer, Bergman, Godard, Hitchcock, Rossellini, Hawks, Bresson, som symboliserer en vakker hyllest, via det skrevne ord, til filmskaperne han elsker.

LO: Også i L’argent de poche («Lommepenger», 1976), min personlige Truffaut-favoritt, står språket i fokus. Barnas verden og de voksnes verden fremstår ofte tydelig separert, og filmen er interessert i hvordan de to kommuniserer med hverandre; hvordan barna, da særlig de aller minste, ennå ikke har underlagt språket sitt kulturelle koder og forventninger.

K: En nydelig film, dessverre mindre kjent enn de andre eksemplene ovenfor. Et litterært grep Truffaut bruker i Jules et Jim (og flere av sine andre filmer) er som nevnt fortellerstemme, og det munnrappe lydsporet, lest av Michel Subor, som følger filmen tett, blir særlig dominerende her fordi Truffaut blant annet inkluderer en serie brevvekslinger for å brette ut historien. Grepet er svært distinkt gjennomført, helt ned til Subors objektive tone og hvileløse hastighet i opplesningen; de tette ordenes dissekerende konkrete og samtidig filosofiske relasjon til hva vi får se i bildene.

LO: I sin fremragende bok om den franske nybølgen, Kameraet som pen, påpeker den danske kritikeren og regissøren Christian Braad Thomsen at fortellerstemmene til Truffaut er strengt litterære, i den forstand at skuespilleren som leser dem opp på lydsporet aldri tillates å betone setningene med følelsesuttrykk: «Han fremsiger teksten sagligt og myndigt og understreger rytmen og musikken i sproget. Denne oplæsningsmetode udtrykker ikke blot kærlighed til selve sproget (…) Og i forlængelse heraf fremsiger filmens skuespillere ofte deres replikker snarere end at spille dem.» (Thomsen: 48)

K: En verfremdungseffekt vi forbinder med Brecht, men som Truffaut spesifikt hentet fra Robert BressonEn landsbyprests dagbok (1951) er vel det mest opplagte eksemplet. Det tørre og faktuelle i formidlingen er kanskje ikke akkurat å regne som en flørt med publikum – den asketiske innpakningen av hver setning, hvor ordene står for seg selv – men den bærer med seg den samme uuttalte kraft (og potensial) som en lang rekke ferdig oppstilte dominobrikker.

LO: Romanen Jules et Jim er basert på ble skrevet av Henri-Pierre Roché i 1953, og forble ukjent så lenge han levde. I et TV-intervju (inkludert på Criterions DVD-utgivelse) snakker Truffaut varmt om hvordan Roché elsket kunsten og livet, og snarere var noe av en “livskunstner” enn en egentlig forfatter – han debuterte først som 74-åring! Jules et Jim er løst basert på hans egne opplevelser fra tyveårene. Filmatiseringen bærer større preg av spontanitet enn erindring, vil jeg si.

K: Ja, det er forbløffende at Jules et Jim baserer seg på en faktisk persons nedtegnelser fra livet, og at den er skrevet av et gammelt menneske. Kanskje er det Truffauts bidrag som får filmen til å virke så “ung”? Jeg har aldri kikket nærmere på kildematerialet, men når man kjenner Truffauts filmografi er det ikke vanskelig å identifisere hans særtrekk i de filmspråklige valgene og den visuelle rytmen, i tillegg til særtrekkene ved fortellerstemmen vi har påpekt.

Original filmplakat © Christian Broutin

LO: Roché rakk å skrive én roman til, Les deux anglaises et le continent (1956), som Truffaut overførte til film i 1971. Braad Thomsen påpeker at han brukte et sitat fra denne teksten allerede i Jules et Jim (og resirkulerte det femten år senere), i et av de mange brevene: «Din kjærlighet er en del av mitt liv. Du lever i meg. Tro meg, Jim, tro meg. Dette papiret er din hud, blekket er mitt blod.» Vakkert! Jeg er for øvrig enig med Thomsen i at Les deux anglaises et le continent er Truffauts mest vellykkede forsøk på å bevare en romans litterære stil (Thomsen: 113), selv om Jules et Jim har vært mer innflytelsesrik.

K: Det er nesten overraskende hvor mange avtrykk fra Jules et Jim man finner i andre filmer – det er vel ikke bare vi to som har andre Truffaut-titler høyere på favorittlisten? Uansett, den er nok bedre egnet til å igangsette ideer enn eksempelvis Les quatre cents coups, som har noe ikke-imiterbart over sin dypt følsomme og personlige oppvekstfortelling. Jules et Jim er en merkbar inspirasjonskilde for filmer som Joachim TrierReprise (2006), Noah BaumbachFrances Ha (2012) og Jean-Pierre JeunetDen fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001) – alle har tydelige henvisninger til Truffauts film.

LO: Mitt gjensyn med Jules et Jim var en blandet opplevelse. Jeg liker flere av filmene den har inspirert vesentlig bedre, fordi originalen føles litt stiv og “opplest” – selv om denne stilen, jamfør Braad Thomsens refleksjoner, er filmens egenart. Jeg synes ikke observasjonene vedrørende vennskap og kjærlighet virker så slående lenger, snarere romantiske, tidvis kunstige. Filmen både grep og moret meg mer da jeg var yngre, nær sagt før livets skuffelser hadde begynt å tikke inn. Det er et paradoks at en film som i sin tid føltes så fri, og som fortsatt må sies å være det målt opp mot nesten hva som helst, likevel er blitt litt fjollete og gammel med årene.

K: At en regissør med en egen stemme er mer interessant selv i sine svakere filmer, enn en anonym regissør er i sin beste, er et auteurteori-prinsipp som er verdt å blø for. Og det kan brukes om revurderinger og gjensynsopplevelser også: Jules et Jim er naturligvis fortsatt et nybølgestorverk, men gjensynet ga også for meg litt edruelig ettersmak; en realitetsorientering av toppsjiktet i Truffaut-oeuvren. Faktisk var det mest av alt den bittersøte gleden av å se nylig avdøde Jeanne Moreau i “levende live” igjen som ble høydepunktet denne gangen. Hennes frigjørende tolkning av Catherine gir filmen et uhåndgripelig, uforutsigbart hjerte, og der den tilsiktet flate dialogestetikken tidvis avslører Oskar Werner og Henri Serre sine begrensninger som skuespillere, hever Moreaus nærvær seg over svakere elementer av helheten, og forblir en ikonisk figur.

LO: Moreaus ansikt bærer livserfaringen filmen ellers bare delvis lykkes med å overbevise meg om. Det tunge blikket hennes sier mer enn den ustanselige ordstrømmen. Til slutt må det presiseres at filmen også er en visuell opplevelse, selv om samtalen vår gir inntrykk av det motsatte. Nybølgens mesterfotograf Raoul Coutard skjøt mange av scenene i én tagning, ofte med kompliserte forflytninger og bevegelser underveis, og kameraet er ofte plassert bemerkelsesverdig, overvinklet på en måte som gir inntrykk av at vi studerer rollefigurene fra en slags himmelsk utkikkspost.

 

Sitater om Jules et Jim

«When I made Jules and Jim, I had the feeling, instinctively, that it was something very, very special. During the first days of shooting you know how things are going to be. […] I was at that age where one lives very egocentrically; I saw it as the chance of a lifetime. A chance to escape the “star” style. I didn’t even really think “star”; I was thinking of the stereotypical cinematic style – lots of makeup and hair done just right, always being followed around by the hairdresser, makeup woman, costume fitter.

All of a sudden we were filming in the street, with very little makeup, costumes you found yourself. No one was telling me anymore, “You have circles under your eyes, your face is lopsided.” Makeup was done in ten minutes, your hair was washed, dried, and you were out the door. Suddenly the natural look was in. When they did a closeup it no longer took half an hour under the lights – “Lower your face like that, no, like that” – and then if you lifted your head they’d scream, “The lights!” Suddenly it was life. And I felt that if I was going to thrive and have fun working in front of the camera, it would be like that.

No less Malle than Truffaut or Godard or Chabrol or Rivette thought they were writing the history of the cinema. We weren’t thinking in those terms; each one saw his own personal destiny. But I felt that it was, yes, very important.»

Jeanne Moreau, i et intervju med Film Comment

*

«Helen Scott har skrevet til Truffaut, at Hitchcock syntes vældig godt om Jules og Jim, ligesom Hitchcock ved senere lejligheder personligt fortalte Truffaut, hvor meget han holdt af Den vilde dreng (1970) og Historien om Adèle H(1975). Men i stedet for kritikløst at labbe mesterens ros i sig er Truffaut velgørende nøgtern og mener, at Hitchcock nok er mere høflig end opriktig. Til Helen Scott skriver han i 1963:

“Jeg er ikke overbevist om, hvad du siger om Hitch og Jules og Jim, eftersom det tværtimod var forventeligt, at han ikke ville bryde sig om den. I bedste fall mener han sikkert, at af den type film at være er den ikke værst, eller at den fortjener sit ry, men han kan ikke af hjertet holde af en film, som ignorerer og trodser de love, han selv har fastlagt over 35 år for at holde publikum på kanten af deres sæder. Desuden er han indlysende en puritaner og derfor modstander af enhver positiv beskrivelse af utroskab.”»

François Truffaut i Christian Braad Thomsens Kameraet som pen.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.

ARGUMENT: Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min.