Annonse
10:31 - 17. oktober 2017

Hippokrates og legekunsten i antikken

ARGUMENT: Hippokrates er et navn de fleste kan nikke gjenkjennende til. Mange har nok en vag forestilling om ham som «legekunstens far» eller kjenner til lege-eden som bærer navnet hans.

Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Men hvem var han? Fantes det andre leger i antikken? Hva drev de med?

 

Sykdom sendt fra gudene?

Sykdom har alltid vært en del av menneskelivet, og mennesker har alltid hatt behov for hjelp til å komme seg gjennom sykdommer og få helsen tilbake. Legekunsten i antikken var en del av et bredt felt der mange ulike hjelpere konkurrerte om oppmerksomheten. Grekerne hadde som kjent en rekke guder, og sykdom kunne være sendt som straff fra en misfornøyd gud. En løsning var altså å finne ut hvilken gud sykdommen kom fra og deretter prøve å blidgjøre denne guden gjennom ofringer. Et eksempel på dette ser vi i første sang av Iliaden, der Apollon sender pest over grekerne som beleirer Troja.

 

Drøm deg frisk!

En litt annen variant ser vi i dyrkingen av legeguden Asklepios. Den syke kunne besøke hans helligdom (for eksempel i Epidauros på Peloponnes), sove over i templet og få instruksjoner eller bli helbredet i drømme. Innskrifter funnet i helligdommen forteller om hvordan pasienter fikk hjelp av guden, og fungerte også som reklame for nye kunder.

 

«Rasjonell» medisin

Fra det femte århundre utviklet det seg også en ny type legekunst i Hellas. Vi skal være forsiktige med å se på denne medisinen som en direkte forløper for vår moderne variant, men den hadde kjennetegn som har fått noen forskere til å snakke om «rasjonell» medisin. En viktig forutsetning for denne typen medisin var tanken om at kroppslige prosesser er naturlige og lovmessige og kan forstås på samme måter som naturen ellers. Dette er tanker som også opptok de tidlige greske filosofene som levde før og samtidig med Sokrates (de kalles derfor de presokratiske filosofene).

Den diskusjonsformen vi forbinder med de greske sofistene er også en viktig forutsetning for gresk medisin: Forkjemperne for ulike forklaringer ble tvunget til å finne argumenter for sitt eget syn og motargumenter mot sine motstanderes. 400-tallet f.Kr. er en periode som er preget av en ny interesse på mange felter for å kunne forklare fenomener i verden og begrunne forklaringene systematisk. (At vi ikke alltid lar oss overbevise av argumentene, er en annen sak.)

 

Hippokrates og Corpus Hippocraticum

Medisinen i det klassiske Hellas kjenner vi først og fremst gjennom en samling tekster som går under navnet Corpus Hippocraticum. Det dreier seg om ca. 60 kortere og lengre tekster som på et tidspunkt ble assosiert med den kjente legen Hippokrates. Platon omtaler Hippokrates som en berømt lege i sin dialog «Faidros», men forbindelsen til tekstsamlingen er mer indirekte. De medisinske teoriene og behandlingsmåtene som kommer til uttrykk i tekstene i samlingen, spriker i forskjellige retninger, og de er helt sikkert ikke alle skrevet av samme forfatter.

Det har også vist seg meget vanskelig å finne gode argumenter for å bestemme hvilke tekster som skulle være skrevet av Hippokrates selv eller hans elever. Allerede leger senere i antikken gjorde forsøk å sortere tekstene i samlingen, og moderne filologer og medisinhistorikere har fulgt i deres spor. Man regner i dag med at de fleste av tekstene er skrevet i tidsrommet 430-350 fvt., men det er ikke mulig å finne forfatterne til de enkelte tekstene.

 

Leger og pasienter

Mange av tekstene i Corpus Hippocraticum er preget av teoretisering om forhold legene hadde dårlige forutsetninger for å vite noe om: Kunnskapen om hvordan kroppens indre organer fungerte var begrenset. Samtidig bekrefter tekstene at legene også var opptatt av å samle og sammenstille informasjon om pasientene sine. Bok 1 og 3 av «Epidemiene» inneholder en rekke pasienthistorier om helt vanlige grekere fra ulike byer i det nordlige Egeer-havet. Her får vi innblikk i en kritisk fase av livene til mennesker som ellers bare sjelden dukker opp i gresk litteratur. De samme tekstene inneholder også forsøk på å sammenfatte fellestrekk ved sykdomsbildet på stedene og viser at legene var interessert i å trekke mer omfattende slutninger som kunne hjelpe dem i senere tilfeller.

 

Lege på reisefot

I likhet med andre håndverk i antikken var legekunsten organisert rundt en mester og hans læresvenner. Det fantes ingen sertifisering av leger, og hver lege var avhengig av å ha et godt rykte. Noen av tekstene i Corpus Hippocraticum handler om hvordan legen bør oppføre seg for å gjøre et godt inntrykk på pasienter. Mange leger reiste fra by til by på jakt etter oppdrag hos enkeltpersoner, men vi kjenner også til at noen byer betalte leger for å gi legetjenester til alle borgere for en avgrenset periode, en slags forløper for et offentlig helsevesen.

 

Hippokrates etter antikken

Medisinen hadde en lang historie foran seg i antikken, middelalderen og helt frem mot år 1800 da både teorier og behandlingsmåter ble utkonkurrert av nye redskaper, metoder og innsikter. I dag er Corpus Hippocraticum stort sett av historisk interesse, selv om Hippokrates har en tendens til å dukke opp som heltefigur i alternativ medisin. Tekstene gir oss uansett et fascinerende kikkhull til den vestlige medisinens første famlende skritt.

 

Eirik Welo er for tiden prodekan for undervisning ved Det humanistiske fakultet, UiO, og ansatt som førstelektor i gresk.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.