Portal

Transnasjonal adopsjon og kapitaliseringen på ulikhet

FETT: Transnasjonal adopsjon blir ofte fremstilt som noe entydig positivt, men det er behov for en interseksjonell feministisk adopsjonskritikk som tør å stille spørsmålstegn ved fenomenets legitimitet.

For noen år siden leste jeg Anne Kyong-Sook Øfstis roman Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014). Boken handler om transnasjonal adopsjon fra Sør-Korea, og den stiller viktige spørsmål om hva det innebærer at man som adoptert redder sine adoptivforeldre fra barnløshet. Refleksjonen er viktig, fordi den utfordrer en dominerende forestilling om at adopsjon redder barn. I stedet gjør spørsmålet leseren oppmerksom på at transnasjonal adopsjon først og fremst oppfyller følelsesmessige og ideologiske behov i de familiene og nasjonene vi som adopterte blir migrert til.

Som transnasjonalt adoptert er min eksistens uløselig forbundet med min hvite danske mors ønske om å bli en mor, og min hvite danske fars ønske om å bli en far. Jeg forstår disse ønskene som et inderliggjort produkt av hva det vil si å leve i et samfunn hvor foreldreskap medfører helt andre former for status og anerkjennelse enn barnløsheten. For mine danske foreldre var utsikten til et barnløst liv hverken attraktivt eller verdig. Samtidig forstår jeg at mine danske foreldres lengsler aldri ville blitt realisert gjennom transnasjonal adopsjon hvis ikke den danske velferdsstaten hadde ytet massiv støtte til prosjektet – politisk, moralsk og økonomisk – alt mens det motsatte gjorde seg gjeldende for mine koreanske foreldre.

Vi er mange

Den systematiserte og tvungne migrasjonen av barn som foregår under betegnelsen transnasjonal adopsjon oppsto etter avslutningen av andre verdenskrig. Det estimeres at fenomenet har resultert i cirka en million adopsjoner på verdensplan. Langt størstedelen av disse adopsjonene følger et spor fra det globale sør til det globale nord. Det er fortrinnsvis hvite vestlige adoptanter som har fått mulighet for å adoptere rasifiserte barn født i ikke-vestlige land. Danmark, Norge og Sverige ligger helt på toppen av disse statistikkene. Vi er mange transnasjonalt adopterte i Skandinavia.

Jeg er født i Sør-Korea under Park Chung-hees militærdiktator, som varte fra 1961-1979. For Park-regimet ble transnasjonal bortadopsjon af tusenvis av barn en opportun ‘løsning’ som innbragte store summer til å industrialisere og militarisere Sør-Korea. Dermed kunne den sørkoreanske staten unngå at den sterke økonomiske veksten skulle brukes til å finansiere sosiale velferdsytelser til marginaliserte familier. Transnasjonal adopsjon gjorde det mulig for den sør-koreanske staten å outsource oppbygningen av en lang rekke velferdsoppgaver til privateide, kristne adopsjonsbyråer.

I årene etter 2. verdenskrig steg etterspørselen på barn til adopsjon i Danmark. På begynnelsen av 1960-tallet lyktes det et stigende antal dansker å hente barn fra det daværende Vest-Tyskland, som de adopterte privat og ofte på ulovlig vis. På tross av ulovlighetene var danske politikere velvillig innstilt til adopsjonene. For mens levestandarden steg falt antallet danske barn til bortadopsjon. Derfor støttet den danske velferdsstaten ivrig opp under transnasjonal adopsjon. Fenomenet bidro til at velferdsstaten kunne bygge (heteroseksuelle, ‘normale’) kjernefamilier rundt de medborgerne  som ikke selv kunne få barn eller som ønsket å adoptere av humanitære årsaker.

Les også hos Fett: Tilbake til livmoren

Mens den danske velferdsstaten på denne måten ble innrettet til å imøtekomme mine danske foreldres ønsker og lengsler, forholdt det seg annerledes for de tusenvis av sør-koreanske foreldrene som i samme periode ga fra seg og mistet barn til adopsjon. Verken den danske velferdsstaten eller Parks militærdiktatur viste interesse og vilje til å støtte koreanske familier til å beholde sine barn, tvertimot. Mens den danske stat takknemlig tok imot meg, så ga den aldri dette tilbudet til min koreanske familie.

Mitt spørsmål er: Hvordan gir det mening å opprettholde et system som migrerer barn til adopsjon, uten at det samme systemet gir mulighet for at disse barna – at vi – kan foreta denne migrasjonen sammen med våre familier eller andre omsorgspersoner?

Adskillelsens politikk

Det blir sagt at transnasjonal adopsjon finner foreldre til foreldreløse barn. Dermed antydes det at det ikke er noen som vi kunne blitt værende hos, eller migrert sammen med. Dette skaper en forførende illusjon av at adopterte ikke har en familiehistorie før adopsjonen. I dag viser de mange gjenforeningene mellom adopterte og opprinnelige foreldre at dette ikke er sant.

Det transnasjonale adopsjonssystemet fører ikke kun barn og foreldre sammen. Det er også et system som på effektivt vis er i stand til å skille oss adopterte fra våre opprinnelige familier. Separasjonen installeres på mange nivåer. Gjennom den anonyme adopsjonspraksisen og den juridiske avskjæringen av slektskapsrelasjoner og nasjonalitet, men også gjennom forfalskning og fabrikkering av identitetsdokumenter. Dertil kommer tapet av et felles språk, en felles historie og store geografiske avstander. Selv hvis vi finner hverandre igjen vil det være mye avstand og adskillelse å håndtere.

Transnasjonal/transrasial adopsjon er ofte blitt opfattet som løsningen på rasisme. Men jeg oppfatter i høyere grad rasismen som en innebygd struktur i transnasjonal adopsjon. Og med det mener jeg ikke at alle hvite adoptivforeldre er rasister. Poenget er at systemet nærer seg av strukturell rasisme, som overordner den hvite vestlige kjernefamilien. Det er den familien som får støtte og hjelp til å få et barn. Det er den familien hvis behov og følelser blir imøtekommet. Det er den familien det alltid fremstilles som bedre å vokse opp i. Omvendt gjør det transnasjonale adopsjonssystemet den brune og svarte familie til en familie som først og fremst skal støttes i å avgi barn.

At mange adopterte er tilfredse og glade for sine liv – og at mange av oss føler kjærlighet til de menneskene som har adoptert oss – opphever ikke den strukturelle ulikheten og urettferdigheten som kapitaliseres og videreføres gjennom det transnasjonale adopsjonssystemet.

En interseksjonell feministisk adopsjonskritikk

Min kritikk er ikke investert i en tro på at mennesket for alltid skal forbli der hvor det er født. Det er et poeng som er særlig viktig i en tid hvor Europas grenser forsegles, og den danske velferdsstaten har utviklet seg til et deportasjonsregime. I stedet setter jeg spørsmålstegn ved  migrasjonens premisser og omkostninger. Hva innebærer det at vi som adopterte er blitt migrert uten vårt samtykke? Og at vi blir fratatt vår identitet, historie og slektskap for å bli en del av våre (hvite) adoptivfamilier? Hva har adopsjon betydd for våre opprinnelige (utvidede) familier – og hvorfor har ingen vært interessert i å undersøke det?

Min kritikk er heller ikke investert i en tro på at biogenetikk skal definere slektskap. Men det transnasjonale adopsjonssystemets strukturelle privilegering av hvite og relativt velstående adoptanter hviler på en historisk underordning og glemsel av de brune og svarte menneskene som mister barn til adopsjon. Den sterke og vedvarende etterspørselen etter barn til adopsjon skaper ikke sterke insentiver til å bygge opp reelle alternativer til adopsjon. Hvorfor vil vi hellere omdistribuere barn enn økonomiske ressurser, omsorg og rettigheter?

Transnasjonal adopsjon kaller på maktkritikk, og dermed på feministisk kritikk. Hvit, skandinavisk feminisme og den feministiske kjønnsforskningen som jeg selv tilhører har dog aldri vært flink til eller interessert i å anlegge et kritisk blikk på transnasjonal adopsjon. Dette må ses i lys av at mange former for feministisk politikk, forskning og aktivisme har vært opptatt av å ta et oppgjør med sterke former for biologisme og essensialisme. Og det har resultert i forståelser av transnasjonal adopsjon som en progressiv overskridelse av normen om slektskapets biologiske forankring. Men hvis man kaster et mer interseksjonelt blikk på transnasjonal adopsjon så vil man få øye på andre ting, som for eksempel relaterer seg til strukturell rasisme, global ulikhet og hvordan det transnasjonale adopsjonssystemet hviler på en politisk utslettelse av de mennesker som mister barn til adopsjon.

Etter 70 år med transnasjonal adopsjon er det på høy tid å revurdere legitimiteten av fenomenet og diskutere hvordan verden kan innrettes annerledes og mer rettferdig. Til den kampen vil det bli bruk for den interseksjonelle feminismes maktkritikk, engasjement og solidaritet.

Lene Myong er professor og leder for Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Hun har særlig forsket på transnasjonal adopsjon.

Oversatt fra dansk av Reidar Schei Jessen og Haboon Hashi

Mer fra Portal