Annonse

Annonse

14:46 - 13. september 2017

Presse og revolusjon

PROSA: Alle folkelige oppstander som vi kan kalle revolusjonære i det 19. og 20. århundre har blitt begrunnet og spredt gjennom papiret som medium. Det gjelder også i Norge, der redaktørrollen har vært sentral i den revolusjonære mobiliseringen.

Hva var det som gjorde Martin Tranmæl til en så strålende revolusjonær som det han faktisk var? Hans agiterende virksomhet – eller posisjonen som redaktør? Foto: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Prosa er et uavhengig, allmennkulturelt tidsskrift som redigeres etter redaktørplakaten. Utgiver er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og et abonnement på Prosa er inkludert i medlemsavgiften. Prosas abonnenter utover NFFs medlemmer, er bibliotek, studenter, mediefolk og andre litteraturinteresserte.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Presse og revolusjon hører sammen. En folkelig oppstand kan ikke tenkes uten pressen som medium, det gjelder i de to siste hundreår, papiravisenes klassiske tid, og det gjelder internasjonalt.

Store revolusjonære er ofte redaktører eller journalister, folk som behersker nyhetene og formidler tankene. Men det er ikke alt: Avisene danner dessuten grobunn for organisert handling; de skal finansieres, trykkes og spres, hvilket egner seg godt i oppbyggingen av opprørske celler eller partier.  

De ekte revolusjoner har alltid sett utover – til den store verden, der internasjonale krefter brytes og nye velter fram som deler av en større bølge. Revolusjonene her hjemme blir bare norske varianter av dette. For Marcus Thrane og hans venner var det Februarrevolusjonen ute i Europa som tente gnisten her hjemme. For Martin Tranmæl og hans tilhengere ble det bolsjevikenes seier i Russland som ga klarsignalet til den revolusjonen de trodde ville komme i Norge også. Verdenskrigen 1939–45 og det store oppgjøret med fascismen ga på sin side perspektivet for det revolusjonære potensial som noen så for seg for Norges del. Selv Mao Zedong spilte en viss rolle, i hvert fall generasjonsmessig. Dette er da det generelle perspektivet: Utlandet har gitt inspirasjonen, oppgjøret i Norge skjer bare som en nordisk variant av noe mye større.

 

REDAKTØRENS ROLLE

Når vi i år feirer minnet om det russiske revolusjon, er det fordi den satte varige avtrykk også i norsk offentlighet. Men forstår vi egentlig hvordan den ble formidlet? Alle kunne jo se at den var betydningsfull på sin måte, det framgikk av det allmenne nyhetsbildet. Det ble holdt foredrag helt inn i Christiania Militære Samfund om hvordan denne revolusjonen skulle oppfattes. Men noen så den i tillegg som mønster for det som måtte skje her hjemme, ja, som ville skje, når inspirasjonen kom – kapitalismens endelige fall, overgangen til et sosialistisk Norge. Fremst i dette sto arbeiderpolitikeren Martin Tranmæl, mannen som på én gang ville fortolke og framskynde det uunngåelige. Men også andre revolusjoner har fortont seg tilsvarende. De har gitt grunn til å gripe aktivt inn – fordi begivenhetene ute ble sett som en drivkraft til å gå på hjemme.

Fremst i dette sto arbeiderpolitikeren Martin Tranmæl, mannen som på én gang ville fortolke og framskynde det uunngåelige.

Denne kombinasjonen av det hjemlige og det internasjonale, hva skyldtes egentlig den? Ærgjerrighet, kan man si, muligheten til å slå til når sjansen bød seg. Hva er vel mer opplagt! Ser man litt dypere på saken, skifter den valør. Revolusjoner i Norge har nå en gang vært tilskyndet av folk som ved siden av sitt politiske virke har vært pressefolk, redaktører for en avis. Kan det ha spilt en rolle? Ytre sett tenker vi oss jo lett at en medieperson har lettere for å fornemme impulser fra utlandet enn andre og til å begeistres av forhold der ute. Det internasjonale perspektiv i nyhetsbildet slår nå engang lettere inn i redaktører enn i andre folk og skjerper forståelsen av hva som foregår hjemme.

 

AVISEN SOM MEDIUM

Men det er også noe med mediet, pressen. Aviser er nyhetsfabrikker. Hendelser der ute slås opp, fortolkes og blir gjennom selve gjengivelsen til food for thoughts, eller om man vil: til økte muligheter for eget virke. Dette at verden ute gjøres til rammer for egen handling hjemme, kan på denne måten tilskrives mediet – avisen. Og da står vi der hvor vi kan ta fatt på vårt egentlige emne: pressen og revolusjonen.

Historisk sett hører presse og revolusjon sammen, om vi ser de to siste hundreår under ett. En folkelig oppstand er knapt tenkelig uten avisen som medium; den formulerer tanker og agitasjon, selvfølgelig, men gir også grunnlaget for mobilisering og organisasjon. Alle oppstander som vi kan kalle revolusjonære i det 19. og 20. århundre – massenes, men også papiravisenes århundrer – har blitt begrunnet og spredt gjennom papiret som medium. Og dette er allment, det gjelder i Norge så vel som internasjonalt.

«En avis må vi ha», sa Lenin da han organiserte bolsjevikene i 1905. En revolusjonær celle, om enn aldri så klandestin – som den jo måtte være under tsarveldets hemmelige politi – måtte ha en avis, dels for å kommunisere budskapet fra sentralkomiteen ut til de ytterste partiposter, dels for å organisere kameratene, gjøre bevegelsen fast, regelmessig, pålitelig og engasjerende. Og Iskra (Gnisten) ble til, bolsjevikenes nødvendige avis, den som siden ble Pravda (Sannheten).

På dette tidspunkt var sammenhengen nyhet-revolusjon opplest og vedtatt. Alle visste at oppstand er kommunikasjon, og at ingen ting beveger mengden mer enn hva den regelmessig leser. Og hører, selvfølgelig! Direkte agitasjon i form av ildnende taler kan være viktig nok, ja, utløsende for en oppstand. Tenker vi massen som et folkehav og regner den revolusjonære stemning som de vindkast som feier samtidig gjennom dette havet av tilhørere, da ser vi for oss revolusjonen som det talte ords uttrykk. Men ordet er flyktig, og stemninger skifter. Agitatoren kan nok ildne der og da, men det er vanskelig for henne eller ham å skape varige følelser. La Pasionaria – Dolores Ibarruzi – var kjent som taler under den spanske revolusjon i 1930-årene. Hun ble brukt igjen og igjen. Vår egen Nordahl Grieg hørte henne. Men til å berede grunnen for en revolusjonær mentalitet som motiverer til handling og vedvarende aksjon, er agitasjon gjennom avisen uovertruffen. Det å skape det trykte ord – formulere det, trykke det, spre det og få det lest – skaper alene den subversivitet som gjør revolusjonen mulig.

Agitatoren kan nok ildne der og da, men det er vanskelig for henne eller ham å skape varige følelser.

Hva var det som gjorde Martin Tranmæl til en så strålende revolusjonær som det han faktisk var? Hans agiterende virksomhet – eller posisjonen som redaktør? Det kan saktens diskuteres, for i sjelden grad fylte han begge disse roller. Han agiterte flittig, reiste på turneer og knyttet uavlatelig mennesker til seg som taler og kamerat, alltid tilstedeværende, smilende og karismatisk. Talene gjorde ham kjent og etterspurt som foredragsholder over hele Norge. Men vips, så var han borte, reist videre til neste bygd eller gruve, fabrikklag eller tettsted, overalt hvor det fantes et Folkets Hus eller bedehus som ga adgang til mengden – igjen for en stakket stund, før han for videre.

 

TRANMÆL OG THRANE

Som redaktør av Ny Tid, derimot, var han ansvarlig for utgivelsen av arbeiderbevegelsens avis i Trondheim og Trøndelag. I denne rollen var han revolusjonær politiker, langsiktig bygger og begrunner av det som var hans livsoppgave – å reise massene til direkte aksjon – handling grunnet i småfolks egen drift og vilje, uten mellomkomst og filtrering av et tillitsmannssjikt bestående av ledende kadre. Det var en langsiktig virksomhet, dette, gjenstand for årelang prøving og feiling. Den gjorde Tranmæl til en kjent opposisjonell innen arbeiderbevegelsen, et uromoment og (som noen sa) en fraksjonsmaker av betydning. Det som gjennom årene sto i Ny Tid – av angrep på fagforeningsledelsen så vel som på arbeidsgiverne, på egne partiledere og stortingsrepresentanter like fullt som på stat og myndigheter, for ikke å snakke om verdens krigshissere og kapitalister – var begrunnet i det langvarige, seige pressearbeidet. Det arbeidet som til sist førte til omveltningen på Arbeiderpartiets landsmøte i påsken 1918, da Fagopposisjonen som Tranmæl ledet, grep makten i Arbeiderpartiet og rykket inn i Folkets Hus i Oslo med bergenseren Kyrre Grepp som formann og trønderen Tranmæl som partisekretær og etter hvert også som redaktør av hovedorganet Arbeiderbladet. Fra disse posisjoner var det at han høsten 1918 ledet den norske revolusjonen. Nå var den nemlig kommet, tiden da arbeiderne måtte reise seg til en spontan masseaksjon og danne arbeiderråd i Norge. Det var et skjellsettende moment i norsk historie. Bastionene skalv; fikk vi en bolsjevikrevolusjon her også? Men vi spør: Var det som taler eller som redaktør Martin Tranmæl ledet dette revolusjonsforsøket?

Det samme kan man spørre om hans forgjenger Marcus Thrane og hans gjerning som revolusjonsleder. Som kjent ledet Thrane en av de mest bemerkelsesverdige sosiale oppstander i Europa, en småkårs-revolusjon i slekt med den store franske og de litt mindre chartist-revolusjoner i England, anstiftet av februar-begivenhetene i Tyskland og Sentral-Europa – og det i det tilbakeliggende agrarlandet Norge! Men var det som taler eller som redaktør at han gjorde «Thrane-ria» til en av de mest dyptgripende revolusjonære bevegelser Norge har sett? Kan den bølge som gikk over landet rundt 1850, tenkes uten hans avis Arbeiderforeningenes blad? Jeg tror ikke det. Revolusjonen den gang var en avisrevolusjon, begrunnet og spredt gjennom abonnenter og kjøpere, avislesere som ble til politisk vakte – og dødsens farlige, sett fra det norske embetsstyrets side. Thrane og bevegelsens ledere, ble dømt til lange fengselsstraffer, og embetsklassen måtte overvinne sitt kneskjelv ved å etablere varige stengsler for å hindre at underklassen skulle reise seg igjen.

Revolusjonen den gang var en avisrevolusjon, begrunnet og spredt gjennom abonnenter og kjøpere, avislesere som ble til politisk vakte – og dødsens farlige, sett fra det norske embetsstyrets side.

SUBVERSIV OPPSTAND

Hva var det Thrane og Tranmæl hadde felles? De gjorde sine lesere til revolusjonære, bandt dem til seg ved tekst – og ledet dem i stormløp mot det bestående. Stormen var berettiget. Urettferdigheten og undertrykkelsen i det norske samfunn rundt midten av 1800-tallet kan jo enhver innse; en oppstand av småfolk som Thrane-ria lå i selve den situasjon av fattigdom og overbefolkning som var skapt av gryende industrialisering og pengehushold. Og, må vi tilføye: av dette kombinert med de muligheter som folket, opinionen, var tillagt etter Grunnloven i folkesuverenitetens æra – 1814.

For Tranmæl var situasjonen noe annerledes. Det forelå en arbeiderbevegelse den gang. Fagforeninger fantes og var anerkjent ved de fleste (større) arbeidsplasser, og overgrep mot arbeiderrettigheter (som selvfølgelig forekom) kunne derfor påregne alminnelig indignasjon. Kort sagt: Politisk innflytelse var for lengst vunnet – Arbeiderpartiet ville med tiden bli blant Stortingets største, det var noe alle måtte innse. Tranmæls revolusjon var derfor delvis rettet mot det apparatet som bevegelsen selv hadde skapt, og som ikke brakte arbeiderklassen rettferd. Selve det parlamentariske system kom til kort, det syntes tvert imot medansvarlig for at verden ble ført ut i krig, en verdenskrig som i dyrtid og rasjonering fra 1914 presset arbeiderklassen ytterligere.

Men begge virket i pressens tidsalder, den gang enhver kunne stifte et blad, trykke det og la det finne fram til sine abonnenter, påvirke leserne ved å la dem se verden som den var bak borgersamfunnets slør. – Gud velsigne dere, norske arbeidere! skrev Thrane til sine lesere. – Til masseaksjon nå! skrev Tranmæl. Som redaktører ble de begge hyllet av sine, fulgt til handling i avisspaltenes vel opptrukne spor.

Med Thranes og Tranmæls revolusjonære virksomhet skulle man tro at det norske potensial for subversiv oppstand på en måte var uttømt. «Systemet» tilpasset seg i begge tilfeller og fornyet seg selv med i alle fall delvise innrømmelser. Det snille Folkevennen tok fatt der hvor det dømte Arbeiderforeningens blad slapp, Eilert Sundt gikk i bresjen for en beroligende arbeidersak, opplysning og nasjonsbygging kom i stedet for opprør og uro – og med en viss virkning. Etter Tranmæls og fagopposisjonens truende krav 70 år senere fikk vi flere innrømmelser fra borgersamfunnets side. Arbeiderbevegelsen svingte selv, etter endt revolusjonsperiode, over på andre linjer. Selvfølgelig var det dem som ble stående på det revolusjonære standpunkt. Tranmæl fikk sine motstandere til venstre. Norges Kommunistiske Parti forble trofast mot bolsjevismen og revolusjonsbegeistringen. Men partiet har aldri kommet i nærheten av makt. Situasjonen ble nemlig aldri så revolusjonær i Norge som den var i 1850 eller 1918.

Revolusjonen forutsetter en situasjon av ekte massehandling.

KULTURREVOLUSJONEN

Likevel er det dem som har forsøkt seg, i den tro at de skulle lykkes med avisens hjelp å reise en ny revolusjonær bevegelse. Fra vår egen tid kjenner vi ml-rørsla og dens forsøk. Lederskapet der, som i dag sitter så trygt i sentrale medie- og ytringsfrihetsposisjoner (hvis de ikke har gått i pensjon), mente vel alvor i sin tid. De mente at den maoistiske kulturrevolusjonen i Kina reiste et forbilde. De står tilbake med en god dagsavis, men neppe med noe revolusjonspotensial, for Klassekampen har utspilt sin rolle som maoistisk organ og er i stedet blitt talerør for langt større grupper enn dem som i 1970-årene trodde på revolusjonen.

Men viljen til å gjøre avisens abonnenter identisk med den revolusjonære bevegelse – akkurat som under de virkelige sosiale revolusjoner – er ikke dermed uten prinsipiell interesse. La oss bare holde fast ved forutsetningene: Revolusjonen forutsetter en situasjon av ekte massehandling. Det er altså situasjonen som er revolusjonær, ikke de faste aktørene (de er, med sine taler og artikler, «yrkesrevolusjonære», egentlig et selvmotsigende begrep). Denne situasjonen er overskridende, det vil si at den kjennetegnes ved allmenn mobilisering. Her kommer pressen inn som potensielt revolusjonær. Både trykkpressens eksemplar-framstilling og massenes aksjonering er fenomener uten forutsigelige grenser. De er i prinsippet ukjente med hensyn til potensial – en svimlende mulighet.

Selvfølgelig kan pressen ha andre funksjoner også. Avisen behøver så visst ikke være revolusjonær. Partipressen, for eksempel, bygger sitt eget parti i dialog (altså fiendskap) med andre partier. Partiaviser opptrer som valgmaskiner, hvilket er noe helt annet enn å virke for et revolusjonært og derfor ukjent potensial; partipressen er forutsigelig, endelig og partibestemt, det motsatte av allmenn og overskridende. En nyhetspresse, på sin side, har også andre funksjoner enn å være agent for sosial handling. Nyhetspressen tilstreber i sitt innhold nyheter, fortrinnsvis elaborert gjennom forskjeller eller kontraster i alle forhold (1 av 3 kommuner mangler barnevern, store forskjeller mellom regionene i inntekt, osv.). Den er derfor ikke egnet for målrettet handling, for det som kan virke radikalt i dag, motsies i morgen.

 

AVISENE BØYDE UNNA

Et annet eksempel på en mislykket revolusjonær reisning er den norske nazismen. NS agiterte for en drastisk omlegging av stat og samfunn, derunder statsforfatningen, men fikk ikke gehør for det. Forsøket på å gjøre seg politisk gjeldende falt hjelpeløst igjennom – ingen mandater. Situasjonen var altså ikke moden for den revolusjon som Quisling og hans krets forutså. De manglet da også avis; hadde partiet bare hatt et pressorgan, mente det selv, ville situasjonen vært en annen. Men så, den 9. april 1940, fikk NS mulighet til å gjennomføre sin revolusjon likevel. De lyktes, sa de selv, fordi de greide å ta den norske pressen til inntekt for sin sak. Avisene bøyde nemlig unna og ble gjennomgående pro-NS og Hitler-vennlige etter at de fikk innsatt redaktør og ble utsatt for andre nokså enkle tiltak. Men det hjalp ikke, for situasjonen var fortsatt ikke revolusjonær i den retning Quisling forutså. Avisenes støtte under krigen skyldtes skjult tvang og var ikke grunnet i lesernes oppslutning. NS’ omkalfatring av stat og samfunn uteble, og de som hadde forsøkt seg, ble skutt eller havnet i fengsel etter 1945.

La oss se litt nærmere på dette. Det var en utstrakt oppfatning i samtiden at den offisielle pressen «falt til fote», til dels i forstemmende grad, under okkupasjonen. Avisene er fullstendig tatt i nazifiseringens tjeneste, skrev en illegal avis i 1941: «For de fleste stiller vel spørsmålet sig: Er alle arbeidende journalister nazister?» Resultatet var som man kunne vente: et dramatisk fall i troverdighet. Det var som om hele den tysk- og NS-fiendtlige diskurs i Norge forutsatte at avisene ikke lenger var til å stole på. Det faste uttrykket «det står i avisen» fikk en ny fortsettelse: «– og derfor er det da heller ikke sant».

Hvordan reagerte pressen selv på å delta i NS’ omstøpning av landets politiske liv? Forbausede nok fortsatte den å komme ut, til tross for kontroll og etter hvert ganske streng sensur. Dette var meget kontroversielt i samtiden. Men avisene hadde også andre funksjoner i markedet enn å målbære politiske meninger. Hvilke funksjoner dette var, ble etter hvert klart under okkupasjonen. En lokal nyhetstjeneste kunne være nyttig for leserne, selv om alle militært og/eller økonomisk relevante nyheter ble holdt borte fra spaltene. Og den økonomiske funksjonen, der avisene gjennom sine annonser virket som markedsplass i en stadig tiltakende bytteøkonomi, slo kraftig ut. Tross alle sine mangler og feil ble de offisielle avisene fortsatt oppsøkt og lest. Publikums etterspørsel var etter alle tilgjengelige mål faktisk større enn i fredstid.

Publikums etterspørsel var etter alle tilgjengelige mål faktisk større enn i fredstid.

 

ILLEGALE AVISER

Snarere var det motstanden og de illegale avisene som demonstrerte trykkpressens revolusjonære potensial. På mange måter innbar denne motstanden en revolusjon. Ikke en sosial revolusjon, riktig nok, men en nasjonal, noen sa en borgerlig, revolusjon. NKPs illegale avis Friheten var med på gildet, ildnende til kamp for Norges sak. Uansett gjorde den samme erfaring som Lenin: at avisen hadde en dobbelt oppgave i en slik situasjon. De om lag 300 illegale aviser som ble utgitt under denne revolusjonen, nådde mange lesere. Hvor mange er aldri blitt forsøkt beregnet. Å besitte en illegal avis var risikabelt og kunne bli strengt straffet. Om de dekket så mange som en tredjedel av dagspressens vanlige lesere, kan det være en gjetning så god som noen.

Når det gjelder produksjon og distribusjon, derimot, var illegal avis en av de mest sentrale motstandsaktiviteter i Norge under krigen. Den kan anslås å ha engasjert kanskje så mange som 12 000–15 000 personer i alt, flere enn noen annen motstandsaktivitet. De aller fleste var ungdommer uten presseerfaring. De tok store sjanser. I alt 4000 mennesker ble arrestert for kortere eller lengre tid for sin delaktighet i denne typen arbeid, og i underkant av 100 personer ble henrettet. Avisarbeid var farlig – men rekrutterte stadig nye deltakere fordi det ble følt som et kall.

Arbeiderforeningens blad, Ny Tid (den gamle, da) og Fritt Folk, kanskje også Friheten og Klassekampen, er de på hver sin måte talerør for en virkelig revolusjon i Norge? Eller må vi se disse avisene og deres redaktører som døgnfluer svingende hit og dit etter journalismens skiftende vinder?

Etter min mening er de ekte revolusjonære, disse organene. I tillegg til å bringe nytt fra utlandet, til dels forbilledlig nytt, forklart og begrunnet, har de nemlig villet feste sine revolusjonære holdninger i varig form – i forfatningen. Dette er lite påaktet. Det er desto viktigere. Massenes reaksjon på agitatorenes slagord kan nok være full av indignasjon og ekte vrede. Men det som gjør organene revolusjonære, er utmynting i krav om reformer ment å binde kommende generasjoner – gjennom varige endringer i rikets forfatning, slik som det også framgår av avisenes lengre teoretiske artikler.

 

DIREKTE AKSJON

Nå er enhver revolusjonær endring av landets forfatning (eller medvirkning dertil) uttrykkelig forbudt i straffeloven. Den eneste endring som tillates, er den som Grunnloven selv beskriver – vedtak med ⅔ flertall i nasjonalforsamlingen etter likelydende framleggelse i to tidligere etter hverandre følgende valg, osv. Ikke desto mindre har de revolusjonære krevd andre endringer – og delvis blitt dømt for det.

Hva Marcus Thranes brøde bestod i rent forfatningsmessig, kan riktig nok synes litt uklart. Høyesteretts dom over thranittene er ikke god. Mange mente den gang det samme som nesten alle mener i dag: at den var urettferdig, et justismord, sies det. Men la oss holde oss til samtidens vurderinger. Thrane selv la vekt på å holde seg innenfor lovlige former. Det var ikke ulovlig å oppfordre folk til å undertegne petisjonen til Kongen om at underklassens kår måtte bedres. Det var helle ikke ulovlig å mobilisere andre enn de stemmeberettigede til å ha meninger om statsstyret. Avisdrift og foreningsdannelse var jo lovlig. Men ved en tolkning som kanskje ikke var særlig god, ble Thrane dømt for de trusler om vold som han (kanskje) hadde kommet med for å understreke sine krav. Å true med vold var ikke lov – og ulovlig som forsøk på forfatningsendring.

Tranmæl og hans meningsfeller kastet seg på den bølge av revolusjonsbegeistring som gjennom året 1918–19 førte til at rådstanken fikk tilslutning også her.

Tranmæl ble 70 år etter anklagd for forfatningsendring, han også, skjønt ikke i retten denne gang – han hadde forresten flere dommer som redaktør tidligere. Den store russiske revolusjon hadde jo lansert et helt nytt beslutningsorgan til erstatning av dumaen: rådene. «Sovjet» betyr råd, simpelthen. Rådene var forsamlinger valgt ved hver fabrikk og med kortest mulig representasjonstid, tilsvarende i armeen. «All makt til rådene» var bolsjevikenes parole, og den ble hørt i Norge også. Tranmæl og hans meningsfeller kastet seg på den bølge av revolusjonsbegeistring som gjennom året 1918–19 førte til at rådstanken fikk tilslutning også her. Rådene var en slik direkte aksjon som Tranmæl lenge hadde agitert for, men som han nå så som høyaktuell i og med hendelsene i Russland. Men tanken om å gi arbeidere og soldater innflytelse på denne måten gikk tvert imot partisystemet og Stortinget og stred i denne forstand mot forfatningen. Den var også kontroversiell rent politisk, selvfølgelig, og harde ord falt i mange aviser. Landsorganisasjonens ledelse var ikke glad for forslaget, men mange støttet det. En mann som Karl Johansen gikk ivrig inn for rådene som forfatningsform. Nå var det ikke forbudt å foreslå noe slikt, bare å forsøke å gjennomføre det. Men innebar Tranmæls virksomhet gjennomføring? Heldigvis for ham og hans feller ble rådstanken ganske snart uaktuell og skrinlagt, i hvert fall i sin radikale og revolusjonære form.

 

IKKE HELT UFARLIG

De bolsjevik- og etter hvert Komintern-vennlige kommunistene var i prinsippet tilhengere av råds- eller sovjetforfatningen, de også, men vakte ingen revolusjonsglød av den grunn. Da NKP fikk ny oppslutning under okkupasjonen, skjedde det på 17. mai-nasjonale og antifascistiske, ikke på bolsjevikvennlige premisser. Det kan heller ikke ses at det var på grunn av rådsmotivet de ble overvåket i alle år etterpå …

Quislings fascisme var på sin side preget av et høylydt krav om forfatningsendring i korporativ retning: et rådsorgan kalt Rikstinget skulle komme i stedet for Stortinget. Quisling hadde denne tanken fra sin tid i Moskva, influert av bolsjevikene, han også, skjønt for ham sprang den mer ut av forakten for partistyret og stortingsregjereriet som var så vanlig på høyre fløy, enn av direkte revolusjonsbegeistring. Et konkret forslag om riksting ble utarbeidet i NS, men trukket tilbake i siste liten høsten 1942. Hvorfor Quisling trakk forslaget, er aldri blitt klarlagt, men det kan være et utslag av økt forsiktighet. Rikstinget ville blitt dømt som klart forfatingsstridig av hans motstandere etter krigen – om han skulle tape …

Som man vil forstå: Det er ikke helt ufarlig å være revolusjonær i Norge. De omveltende tanker som vi sett gjennom de siste 200 år, kommer gjerne utenfra, med meninger om tingenes tilstand som ikke nødvendigvis passer inn i norsk forfatning og norske rammer. De møtes derfor ofte med skepsis.

Men er det litt farlig å være redaktør også?

Hans Fredrik Dahl (78) er historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

 

Kilder:

Jorunn Bjørgum: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918. Dr. avh. UiO 1996.

Frede Castberg: Rett og revolusjon i Norge. Oslo 1974.

Gudleiv Forr: «Karl Johanssen og Den russiske revolusjon». I Pressehistorisk tidsskrift 2/2017.

Mona R. Ringvej: Marcus Thrane: Forbrytelse og straff. Oslo 2014.

Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Revolusjonære forlag i Norge har sine røtter i kampen for ytringsfriheten. 

FETT: Identitet og splittelse i Maggie Nelsons «The Argonauts».

FETT: Er transnasjonal adopsjon et udelt gode? 

ARGUMENT: Vi ønsker ikke å være i nærheten av lik, dødssyke og farlige personer.

PROSA: Revolusjonære oppstander har blitt spredt gjennom papiret som medium.