Annonse

Annonse

10:06 - 10. juli 2017

Hvorfor klarer ikke Vesten å bekjempe terrorisme?

ARGUMENT: USA alene har verdens største militærstyrke, men i møte med asymmetrien får vesten problemer.

IS-kriger med flagg og våpen i den irakiske byen Mosul, 2014. Foto: NTB Scanpix

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Terroristene vinner slag og «kriger» oftere og oftere. Vesten og andre I-land er mye mer utviklet, har større militærmakt og mer kapital til rådighet, så hvorfor er det slik at den svakere parten i krigen i stadig større omfang klarer å vinne? Taliban var ikke beseiret da vestlige land bestemte seg for å trekke seg ut av Afghanistan; flere områder i landet var fortsatt styrt av Taliban. I Irak er tilfellet lignende, og i Syria står Vesten mer eller mindre helt på sidelinjen.

 

Det handler om symmetri

En av hovedgrunnene til det, er at det er så mange parter som deltar i krigen, noe som gjør det uforutsigbart for vestlige styrker å intervenere. Det er vanskelig å velge «lag» når flere grupper slåss mot hverandre. Slik kan den svakere part vinne krigen. Det er vanlig å dele inn krig i to kategorier: asymmetrisk (ukonvensjonell) og symmetrisk (konvensjonell) krig. Det vil si at man skiller mellom konflikter mellom stater, hvor det er stater som er hovedaktørene i krigføringen, og konflikter der aktørene i krigen ikke er stater, som for eksempel terrorist- eller opprørsgrupper.

 

Asymmetrisk krig

Krigen mot terror, og krigen mot den Islamske Stat (IS), er en asymmetrisk krig. Dette gjør at selv om man har beseiret en del av et terroristnettverk, er det andre fra samme opprørsgruppe som lever videre. Til sammenligning har tradisjonell krig ofte et klart startpunkt, hvor statsledere erklærer krig, og et klart sluttpunkt hvor fredsavtaler signeres, eller den ene parten overgir seg etter å ha tapt ett eller flere slag. Krig mot terrorisme og andre opprørsgrupper måles vanligvis i tiår. For det andre følges ikke internasjonale lover for krigføring. Et klart og tydelig eksempel er at soldater som kjemper for en opprørsgruppe ikke har uniformer som viser hvem de slåss for, noe som igjen gjør det svært vanskelig å skille dem ut fra sivilbefolkningen.

Videre er det slik at lover som gjelder for krigsfanger heller ikke følges, som drapsvideoene hvor den såkalte «Jihadi John» kutter en fanges strupe med en kniv. For det tredje bruker opprørsgrupper tiden til sin fordel. Det vil si at deres hovedfokus er å holde ut, ikke å erobre territorium eller møte opp i slag mot motparten. Dette henger sammen med deres måte å drive krigføring på, som ofte er små «hit and run»-angrep.

 

Som fisken i havet

Videre er det slik at der terrorister og opprørsgrupper som Boko Haram velger å slåss, vil ofte terrenget være til deres fordel, gjerne avskjermede områder med fjellandskap hvor det er enkelt for dem å gjemme seg, samtidig som militærkjøretøy ikke kommer frem og det er vanskelig å få øye på deres tilholdssteder fra lufta. Holder de seg i skjult i byområder, har ikke vesten noe hjemmel for å fyre av fra luften, ettersom det kan resultere i at sivile blir drept.

Taliban kunne gjemme seg i en del av Pakistan, men reise tilbake når som helst for å slåss eller angripe motstanderen. For å illustrere hvor viktig støtte fra lokalbefolkningen er for geriljasoldater sa Mao: «Guerrilla fighters are like fish in the sea, without the sea the fish would die.»

 

Digital kontroll til besvær

I senere tid har sosiale medier fått en viktig rolle innenfor terrorist-nettverk og opprørsgrupper. Det er en plattform hvor hvem som helst i teorien kan lage en konto og spre sitt budskap. Dette betyr at terrorister kan nå enda lengre med sitt budskap, og søke støtte enda hyppigere. Det er også blitt lettere å rekruttere, fordi så mye informasjon er tilgjengelig for sympatisørene over internett. Selv om flere, for eksempel IS-kontoer på Facebook og Twitter, har blitt rapportert og blokkert, lages det nye hele tiden.

Spesielt Twitter har vært skeptisk til å blokkere IS-kontoer, da Twitter er styrt av et fåtall personer som har vært imot at staten (USA) skal legge føringer på Twitters regelverk for brukere og innhold. Etter en drakamp mellom Twitter-ledelsen og regjeringen i USA og CIA, måtte Twitter slette brukerkontoene til jihadister som la ut innhold som enten var voldelig, eller som hadde som formål å rekruttere eller spre frykt.

Statens innblanding i menneskers digitale frihet har blitt et hett tema: Hvor mye overvåkning skal vi tillate? Når det gjelder sosiale medier og det frie spillerommet til befolkningen, er avveiningen mellom frihet og sikkerhet. Hvor mye frihet skal staten kunne gi sine borgere, og hvor mye skal staten overvåke og kontrollere av sikkerhetsmessige grunner? 

Statens innblanding i menneskers digitale frihet har blitt et hett tema: Hvor mye overvåkning skal vi tillate?

 

Vestlige strategier

I sikkerhetspolitisk litteratur er det særlig fire ting som trekkes frem som vesten kan og bør gjøre for å bekjempe terrorisme. Det første er å anerkjenne at problemet finnes. Det vil si å ikke overse terroren, men å angripe den tilbake. Dette henger sammen med det andre punktet som trekkes frem: Fysisk og psykisk isolasjon. Det å separere dem fysisk gjør dem til lettere mål, og dette er noe terrorister og opprørsgrupper aktivt prøver å gjøre umulig. Det er derfor de er ’terrorister om natta og sivile om dagen’, samtidig som de ikke markerer seg slik andre soldater gjør i krig og konflikt.

Videre må terrorister også psykisk separeres fra folket. Dette må skje ved at opprørsgruppene ikke vies plass i mediene, ikke finner en kommunikasjonsplattform på sosiale medier, og at internettsider og andre plasser de måtte spre sitt budskap fjernes. Det er deres budskap som er viktig, fordi det gir dem noe å kjempe for, samtidig som de høster inn støtte. Budskapet kommer ofte i form av vold, de sprer frykt for deres sak. Man må rett og slett fjerne sjøen og få dem til å tørke ut.

 

Hardt, men rettferdig

Det tredje som påpekes i litteraturen er at terrorister må utryddes. Det høres svært brutalt ut, men historien viser at terroristnettverk som ikke knuses fullstendig vil leve videre og utvikle seg til nye nettverk: Fraksjoner av nettverkene fra 1970- og 1980-tallet i Midtøsten ble til de som vesten konfronterte tidlig på 2000-tallet, og fraksjoner av nettverkene fra tidlig 2000-tall har blitt til det som vi i dag kjenner til som IS.

I boken ISIS – The State of Terror forklares dette fenomenet gjennom en metafor, hvor vestens forsøk på å bekjempe terrorisme blir sammenlignet med spillet «whack a mole», et spill hvor muldvarper hele tiden kommer opp gjennom små hull og man skal slå disse ned med hammer. Dette illustrerer hvorfor man må utrydde terrorister og terrorisme, i stedet for å kun slå ned på dem når de kommer til syne. Nettverkene er store og spredte, og dersom en liten fraksjon overlever vil det alltid komme en ny muldvarp opp gjennom hullet. Dermed blir det slik at selv om man fjerner noen, vil de andre «formere seg» og kjempe videre. 

Nettverkene er store og spredte, og dersom en liten fraksjon overlever vil det alltid komme en ny muldvarp opp gjennom hullet.

Det fjerde som trekkes frem er at i kampen mot terrorisme er det viktig å opprettholde internasjonale lover. Dersom internasjonale lover blir satt på sidelinjen vil vesten miste støtten fra befolkningen, ikke bare i egne land, men også internasjonalt. For vestlige demokratiske land er det mye som står på spill. Det er svært dyrt å føre krig, vi avholder valg og vi har frie medier som avslører myndighetenes gode og dårlige oppførsel.

Vesten har den militære slagkraften til å utrydde terrorisme, som betyr at de kan vinne krigen militært, men dersom styrkene samles og bomber slippes ned i hytt og vær i krigen mot terror, vil vesten tape politisk, fordi sivile vil bli drept og internasjonale regler brytes. For en president eller statsminister som er avhengig av å vinne neste valg, vil noe slikt være fatalt. Samtidig er det å bruke store summer fra statskassen til krig, å bruke penger som kunne gått til andre formål.

Dermed blir det slik at dersom et vestlig land bestemmer seg for å bruke en viss sum av penger på krigføring, men samtidig ikke kriger etter spillereglene, vil det få brutale konsekvenser og befolkningen vil kunne mobilisere seg imot den sittende regjeringen.

 

Realitetens øyeblikk

I møte med terrorisme, hva kan egentlig vesten gjøre? Det virker som om flere muligheter forsvinner, ettersom vestens taktikk er noe opprørsgruppene og terroristene er kjent med og som de aktivt prøver å overkomme. En ting er sikkert, og det er at all fordømmelse fra eget folk vil være en viktig faktor for regjeringer uansett hvor mye folket enten er for eller imot bruk av militærmakt mot terror. Det er dette som gjør det svært vanskelig for vestlige land å samle seg mot terrorisme. Det er allerede slik at flere land viker fra å bidra i NATO-aksjoner, noe som igjen viser til vanskelighetsgraden ved å samle styrker, og til oppslutning rundt å skape en samlet front.

Samtidig viser dette at det å kjempe mot terrorisme i et annet land er svært kontroversielt, grunnet suverenitetsprinsippet som er nedfelt i FN-pakten. I IS-tilfellet er Russlands støtte til Assad-regimet legitimt i henhold til internasjonale spilleregler. Derimot er vestens intervensjon ikke i henhold til folkeretten, ettersom et FN-mandat ikke er på plass.

Uten et FN-mandat er det ikke noe hjemmel for å intervenere i de landene som terroristene og opprørsgruppene befinner seg i. Intuitivt virker det mulig å utrydde terror – i alle fall i teorien – men i virkeligheten fremstår det som umulig. Tidsperspektivet er mye viktigere i demokratiske land som avholder valg, men for terroristene er det bare å vente på at vesten ikke «gidder» å bruke mer tid og ressurser på å prøve å slå tilbake.

 

Louisa Boulaziz er 22 år og studerer statsvitenskap ved Universitet i Oslo og King’s College London. Hun er norsk-algerisk og interesserer seg for internasjonal politikk og normative spørsmål, og elsker Michelle Houellebecq.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.

ARGUMENT: Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min.