Annonse

Annonse

08:51 - 19. mai 2017

Grensedragning som våpen

ARGUMENT: Grenser kan være formelle eller uformelle, men har aldri mer makt enn vi gir dem.

Illustrasjon: Wieslaw Smetek

Argument

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Europa er i massiv omveltning. Vi lever i og er vitne til en tid der nye grenser forsøksvis trekkes opp fra spesielt to ekstreme yttersider, det høyreekstreme og det islamsk-fundamentalistiske. Populistiske innvandringskritiske partier vinner frem og det alternative høyre («alt-right») brer om seg i takt med at den Islamske Stat (IS) intensiverer sine angrep med ønske om å innføre Sharia i Europa. I desperasjon og frykt trekker de begge grenser for å fiksere det ufikserte, det flytende og det uoversiktlige. Grenser for å definere rett og galt, rent og urent eller «riktig måte» å leve på.

 

Globaliseringsparadokset

De siste årene har vi sett en oppblomstring av nasjonalisme, fascisme og religiøs ekstremisme over store deler av verden. Felles for disse ideologiene er, ifølge sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, et ønske om å vende tilbake til en tid der grensene ble opplevd som oversiktlige, reglene klare og samfunnet «rent». Mange av disse gruppene opplever verden i dag som demoralisert og fragmentert, som en konsekvens av globaliseringens nådeløse sentrifuge.

Globaliseringsforskere har lenge stusset over følgende paradoks: Selv om kommunikasjonsteknologi og økende kulturell flyt mellom land gjør verden mindre, blir ulikhetene mellom mennesker større.

Antropologene Birgit Meyer og Peter Geschiere, som har forsket på globalisering og identitet, har funnet at vissheten av å tilhøre en nesten uendelig global flyt, bygger opp under folks jakt etter faste holdepunkter. Mennesker får et sterkt behov for å bekrefte gamle grenser, og samtidig konstruere nye i møte med andre kulturer.

Å trekke grenser er noe vi gjør hele tiden. Vi definerer, klassifiserer, katalogiserer, vurderer og analyserer for å navigere. Det er nødvendig for å i det hele tatt begripe verden rundt oss. Men balansen mellom å trekke grenser for å forstå og å trekke grenser for å stenge ute kan være hårfin. Historien har utallige eksempler på at grensedragning kan være svært farlig. I sin ytterste konsekvens har det ført til folkemord ved å utpeke «den andre» som en trussel mot en ønsket samfunnstilstand. Det er nok å nevne eksempler som Hitler og jødene eller staten Israels behandling av palestinerne.

 

«Oss» og «dem»

Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen argumenterer for at grupper i samfunnet ofte mobiliserer og representerer seg selv som om det finnes klare kulturelle grenser som er under reelle angrep fra utsiden. Det kan for eksempel dreie seg om essensielle kvaliteter eller spesielle måter å leve på.

Folk blir til «folk» gjennom å oppdage og definere sin forskjellighet ut ifra andre.

Kronikken «Drøm fra Disneyland», skrevet av Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde fra FrP  i 2010, er et illustrerende eksempel på en farlig grensemarkering. Der blir Arbeiderpartiets innvandringspolitikk kritisert med følgende ingress: «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Det lett å se at sitatet taler for Cohens argument. Det ligger åpenbart en frykt for at «de andre» som betegnes som «de flerkulturelle» vil ødelegge norsk kultur ved å «rive landet vårt i filler».

Kronikken sparket igang en stor debatt om hva det vil si å være «norsk», og en diskusjon rundt hvem dette «vi» er «som er glad i Norge», der forfatterne videre skriver: «Glad i Norge. Vi som er glad i Norge og som verdsetter tilhørigheten (…)». Spørsmålet om hvem som ikke er glad i Norge og som verdsetter tilhørigheten, melder seg straks. Gjedde og Andersen deler inn i de to kategoriene «oss» og «dem», og skaper dermed en distanse.

Selve ideen om etnisitet, hvorvidt man anser seg selv for å være «norsk» eller «pakistansk», som også er en form for grensedragning, er ifølge den norske antropologen Fredrik Barth ikke noe man fødes med, men noe som konstrueres og oppstår i møte med «den andre». Altså blir folk til «folk» gjennom å oppdage og definere sin forskjellighet fra andre.

Imidlertid er det ikke de faktiske kulturforskjellene mellom grupper som skaper etnisitet, men det faktum at disse gruppemedlemmene insisterer på at disse forskjellene er viktige og at de gjøres relevante i samhandling, mener Barth. Dette har vært et stort problem for samfunnsvitere som forsker på endring. For til tross for at de fleste samfunnsvitere i dag for lengst har forkastet ideen om at kulturer er fikserte og uforanderlige enheter, er det mange samfunn og mennesker i dag som er sterkt overbevist om at de lever i og representerer en verden som er fiksert og ferdig komponert.

 

Grensenes grense

Filosofen Alan Watts mener at vi har skapt et problem for oss selv. Vi forveksler det forståelige med det fikserte, og tror at det er umulig å finne mening i livet med mindre vi på en eller annen måte klarer å plassere ting som skjer og flyten av hendelser inn i et rigid rammeverk. For at livet skal oppleves meningsfylt må altså livet forstås gjennom et sett av fikserte lover og regler.

Religion, politikk og nasjonalistiske ideologier er tydelige eksempler. Man får følelsen av å måtte stille seg på enten den ene eller den andre siden. Vil det snart være umulig å bare være et menneske blant mennesker? Europa stenger grensene, nasjonalismen blomstrer og religionen får en sterkere rolle. Det kan virke som at frontene blir steilere og kantene hardere. Derfor er det viktigere enn noensinne å hevde det åpenbare: At enhver grense har sin grense, og at mennesker bare er mennesker tross alt.

Kristina Holt har en bachelor i sosialantropologi fra UiO, og studerer for tiden prosjektledelse ved Handelshøyskolen BI.

Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENT: Athen regnes som opphavet til vestlig kultur. Hvorfor er byen så nedtonet?

PERISKOP: ZombieLars starter usedvanlig friskt og fandenivoldsk, men… 

ARGUMENT: USA alene har verdens største militærstyrke, men i møte med asymmetrien får vesten problemer.

ARGUMENTMatematikere er problemløsere – her om to av dem.

TDNF: Kan vi lære av hiv/aids-aktivistenes fryktløshet?