Annonse

Annonse

09:04 - 10. mai 2017

En innsjø av dårlig samvittighet

MONTAGES: Med Julieta kan det virke som om Pedro Almodóvar har lagt seg i stabilt sideleie etter karrierens eneste virkelige nedtur.

Adriana Ugarte (liggende) i Pedro Almodóvars Julieta Foto: Another World Entertainment Norway

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

FLASHBACK – The Mangler (1995)

Skrekkfilmpionéren Tobe Hoopers siste kreative kraftanstrengelse var en forrykt maltraktering av en Stephen King-novelle til et fargesprakende, delirisk og marerittaktig melodrama.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Den aggressivt umorsomme komedien Amorøse passasjerer (2013) ble straks slettet fra hukommelsen, og i kjølvannet av et slikt feilslått eksperiment, er det klokt å snu seg, vende tilbake, volver.

Nå var vel heller ikke mesterverket Under huden (2011) å regne som «klassisk Almodóvar», snarere en dypt pervers mashup av Franjus Eyes Without a Face (1960) og Hitchcocks Vertigo (1958), vendt i spanjolens røde saus. Vi må tilbake til Brutte omfavnelser (2009) for å finne et rent melodrama – som ble litt for meta og i overkant melo for mange. Volver (2006) er regissørens forrige uforbeholdne suksess, både hos kritikere og publikum, og det er snart tolv år siden.

Strategisk nok er Julieta markedsført som et comeback, som «Almodóvar slik vi elsker ham», men det er bare halve sannheten. Motivene er der; de sterke fargene, intrikate mønstrene. Feelingen er derimot en annen; lett apatisk, trist og tom, slik livet kan være når det er støpt i en fast form, ute av stand til å bevege seg i andre retninger enn mot slutten.

HER !

Annonse

Mer fra Portalen

FETT: Identitet og splittelse i Maggie Nelsons «The Argonauts».

FETT: Er transnasjonal adopsjon et udelt gode? 

ARGUMENT: Vi ønsker ikke å være i nærheten av lik, dødssyke og farlige personer.

PROSA: Revolusjonære oppstander har blitt spredt gjennom papiret som medium. 

ARGUMENT: Hvordan CO₂-lagring egentlig fungerer.