Annonse

Annonse

12:06 - 29. mai 2017

De voldelige syttiåra

ARGUMENT: Året er 1973. Verden opplever sin første oljekrise. Richard Nixon er i alvorlig trøbbel. Gudfaren kommer på kino. Det skjer militærkupp i Chile. Anders Langes parti, dagens FrP, stiftes. Og fire dager før julaften får Spania sin første «astronaut».

20. desember 1973 ble den spanske statsministeren Luis Carrero Blanco drept av en gigantisk bombe i Madrid. Ansvarlig for terroren var den baskiske terrorgruppa Euskadi Ta Askatasuna (ETA). I 1970-årene ble hundrevis av mennesker drept i terrorangrep hvert eneste år. Foto: Keystone/Getty Images

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

«Astronauten» kom seg ikke helt opp i verdensrommet, men det var likevel ikke hverdagskost for innbyggerne i Madrid å se en bil fly over et femetasjes bygg. Da støvet la seg, fikk de også se et enormt hull i gata. Tre elektrikere forklarte for de sjokkerte vitnene at det hadde vært en gasseksplosjon, før de forsvant sporløst. Mannen i bilen som nå lå på en balkong 20-25 meter unna, var statsminister Luis Carrero Blanco, og de tre elektrikerne var aktivister fra den baskiske terrorgruppa Euskadi Ta Askatasuna (ETA).

Blanco ble ansett som den naturlige etterfølgeren for den dødssyke diktatoren Francisco Franco, og likvideringen av ham må anses som ETAs mest betydningsfulle og vellykkede aksjon. Likevel var det bare én av mange terrorhandlinger i et brutalt tiår for Europa, et tiår som er verdt å reflektere over mens vi ser nyheter om bilangrep på Westminster Bridge og i Stockholm, og bomber på metroen i St. Petersburg.

 

Et tiår med terror

En graf som ble publisert av nettstedet Huffington Post viste det svært tydelig: Hva gjelder antall drepte i terrorangrep, har det 21. århundre med få unntak vært rene barnematen for Europa. På 70-tallet ble det regelmessig drept flere hundre personer i året i terrorangrep i Europa. De ulike politiske spenningene etter 1968-opprøret gikk sammen med etterretningsorganisasjonenes kamp om herredømme i Vest-Europa for å lage en sydende cocktail av frykt, mistro og tapte menneskeliv. Fra 1972 og helt fram til langfredagsavtalen i 1998, bombet den irske terrorgruppa Irish Republican Army (IRA) regelmessig mål i Storbritannia – og hundrevis av sivile ble drept i Nord-Irland i hevnaksjoner fra både IRA og deres fiender. Nasjonalistgrupper i Spania sto bak angrep og ikke minst trusler om angrep som lammet hele det spanske samfunnet. I Italia foregikk det en konstant kamp mellom venstreekstremister og USA-sponsede høyreekstremister, der statsministre og bedriftsledere ble kidnappet og togstasjoner ble bombet.

Tyskland opplevde et brutalt angrep på OL i München i 1972, etterfulgt av venstreekstremistene i Rote Armee Fraktions (RAFs) herjinger under «den tyske høsten». Heller ikke mindre europeiske land var immune: I Sverige beleiret RAF den vesttyske ambassaden, mens i Danmark opererte den såkalte Blekingegadebanden og ranet banker for å støtte den palestinske frigjøringsbevegelsen. I 1979 ble 1. mai-toget i Oslo angrepet av en bombe plantet av nynazister, uten at denne hendelsen har fått stor plass i norske historiebøker. Litt flåsete sagt kan man påstå at bilangrepene på Westminster Bridge i mars og på Drottninggatan i april, som fikk store overskrifter og ekstra nyhetssendinger verden over, knapt ville havnet på radaren i 1974.

 

Virkemidlene speiler avstand

I løpet av 70-tallet opprettet de fleste vestlige land en eller annen form for antiterrorstyrke – Norge valgte å opprette Beredskapstroppen Delta i 1976. Men likevel lot antiterrorlovgivningen vente på seg. Enkelte land, som Spania og Storbritannia, hadde allerede gitt politiet utstrakte fullmakter – Spania beholdt enkelt og greit sine lover fra Franco-tiden, mens Storbritannia utvidet sine politifullmakter noe. For den jevne borger i Storbritannia ble ikke mye forandret. I Italia ble et av de viktigste virkemidlene mot terrorisme de såkalte pentiti – terrorister (og mafiosi) som tilsto og samarbeidet med politiet i bytte mot strafferabatt og beskyttelse. Riktignok var verken internett eller mobiltelefoner oppfunnet ennå, men ingen europeiske land gikk inn for masseovervåkning, og man kunne fortsatt passere relativt enkelt gjennom europeiske flyplasser fram til langt ut på 80-tallet.

Hvordan var dette tiåret forskjellig fra 2000-tallets PATRIOT Act og Datalagringsdirektivet, for å nevne noen få? Ligger noe av forklaringen i det ideologiske fiendebildet? Da RAF herjet som verst, var det også iherdige diskusjoner i det tyske parlamentet, da den konservative opposisjonen mente den sosialdemokratiske regjeringen var altfor lite hardhendte i sin behandling av venstreekstremistene. Samtidig hadde tyskerne et klart fiendebilde: I Øst-Tyskland ble nesten alle innbyggernes aktiviteter overvåket av sikkerhetspolitiet Stasi, og det var fortsatt mange i Vest-Tyskland som husket naziregimets herjinger. Førti år senere er det større distanse til disse totalitære motpolene. Avstanden til terroristene er også større – ulike palestinske grupper gjennomførte også flere angrep i Europa på 70-tallet, men langt de fleste ble utført av ideologisk motiverte europeere.

Det er verdt å spørre seg: Er dagens respons fra media og politikere virkelig proporsjonal?

 

Britisk omelett

Det er ikke av den grunn slik at europeiske myndigheter ikke knuste noen egg mens de lagde anti-terroromelett på 70-tallet. Bare spør Gerard Conlon eller andre medlemmer av The Guildford Four and Maguire Seven, som satt fengslet i nesten 15 år for et bombeangrep de ikke sto bak. Dette enorme justismordet er siden blitt skildret i filmen In The Name of the Father, med Daniel Day Lewis i rollen som Conlon. IRA hadde bombet en pub i byen Guildford sørvest for London som hadde mange britiske soldater som kunder. I en desperat jakt etter skyldige, holdt britisk politi Conlon, flere av hans venner, og senere flere familiemedlemmer i avhør i opptil en uke, noe de hadde lov til.

Etter intense avhør som grenset til psykologisk tortur, tilsto samtlige sine forbrytelser, mens vitner som kunne gitt dem alibi ikke fikk innpass. Senere fikk britiske myndigheter tak i terroristene som faktisk sto bak angrepet, men da disse trakk fram de uskyldige som tidligere var blitt dømt for bombingen, ble de raskt frikjent – trolig for at den britiske staten skulle unngå ydmykelse. Straffen var i utgangspunktet på livstid, men både Guildford Four og Maguire Seven ble frikjent etter en stor protestkampanje mot slutten av 80-tallet. Til sammenligning var det mest kjente justismordet etter angrepene i London i 2005 bokstavelig talt et mord – den brasilianske elektrikeren Jean Charles de Menezes ble skutt og drept av politiet etter å ha blitt mistenkt for å planlegge et nytt terrorangrep på svært tynt grunnlag.

 

Hva sprer minst frykt?

Det er blitt svært vanlig for konspirasjonsteoretikere å se på enhver terrorhendelse som et «false flag»-angrep, et forsøk fra staten eller andre skumle aktører på å gjøre oss redde, og dermed mer åpne for strengere antiterrorlovgivning og innskrenking av borgerrettigheter. Disse konspirasjonsteoretikerne fører gjerne bevis gjennom å peke på alt som ikke umiddelbart gir mening i hendelsesforløpet, og slike konspirasjonsteorier er lette å avvise.

Verre er det når de drar inn fryktspredningsfaktoren. Det er verdt å spørre seg: Er dagens respons fra media og politikere virkelig proporsjonal? Var det virkelig nødvendig å bevæpne politiet i norske storbyer etter det som må kalles årets mest klønete forsøk på en bombetrussel på Grønland? Og i et litt større bilde: Bidrar «tøff» politikk mot enkeltstående terrorangrep til at befolkningen føler seg tryggere, eller kan den i lange løp være en av årsakene til politikerforakten som rir vestlige samfunn som en mare i dag? Terrorismens hovedformål er å spre frykt. Var 70-tallets forsiktige håndtering bak kulissene bedre egnet for å unngå nettopp dette?

 

Kenneth Haug er Argument-veteran. Når han ikke prøver å finne ut hva han skal bli når han blir stor, studerer han russisk og statsvitenskap ved UiO.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.

ARGUMENT: Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min.