Annonse
09:16 - 10. april 2017

Skjønnheten og udyret er en boblende og glamorøs nytolkning

MOTAGESJeg ser meg selv vifte med en advarende pekefinger: «Dette er bare et produkt, kynisk skrudd sammen for å sope inn penger!»

Foto: Disney Enterprises
Annonse

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Den omfattende markedsføringen har gitt inntrykk av at Skjønnheten og udyret (2017) er en meningsløs blåkopi av Disneys nittitallsklassiker, like fornøyd med «originalen» som Hollywood-hatske Michael Haneke da han formelig scannet sin østerrikske «Funny Games» (1997) i 2008, med amerikanske skuespillere klistret oppå de opprinnelige tablåene (en slags flanellograf, bare uten blekfete engler).

 

Regissør Bill Condon har en eklektisk karriere bak seg, og fremfører ikke akkurat noen distinkt personlig tolkning av Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuves eventyr. Sofia Coppola ble som kjent nødt til å svømme opp fra sin fordypning i H.C. Andersens Den lille havfrue, da Mikke Mus og vennene hans stod i veien for en forjettet kunstnerisk kontroll – et tydelig signal om at vi trolig må se langt etter de virkelig undrende og interessante Disney-live–action-ifiseringene. (Vi kan bare drømme om hva Guillermo Del Toro ville skapt ut av Skjønnheten og udyret om han fikk gjennomført sin visjon – et uavhengig prosjekt, utenfor fantasilliardkonsernets maktområde, som dessverre ble skrinlagt.)

Når det er sagt, gjør Condon mer enn å overføre animasjonene til en flat green screen. Han og manusforfatterne, Stephen Chbosky (The Perks of Being a Wallflower) og Evan Spiliotopoulos, har modernisert med lette strøk, uten å henfalle til pinlig og tenkt revisjonisme. Snarere har de hjulpet fortellingen til å reaktualisere seg selv – for, som de fleste fabler, er denne dypest sett tidløs.

Skjønnheten, Emma Watson. Foto: Disney Enterprises

 

Dessuten er iscenesettelsen mer analog enn det var god grunn til å frykte (fjorårets bestseller Jungelboken var jo en animasjonsfilm). Avfilmet Broadway-musikal i fuskepels er dog heller ingen höjdare i min bok, og til å begynne med fremstår selve glansnummeret, «Belle», like aggressivt teatralt som Pygmalion-marerittet My Fair Lady (George Cukor, 1964), med rekvisitter i overdrevne størrelser og kostymer som synes å være sydd, sting for sting, etter tegningene fra Gary Trousdale og Kirk Wises Oscar-vinner.

 

Men før vi vet ordet av det, avsløres en vittig idérikdom og detaljorientering, en lett alkoholpåvirket tilnærming til stoffet, mer boblende og inspirert enn det var rimelig å forvente – i tråd med Kenneth Branaghs Eventyret om Askepott (2015). Her har noen hatt det gøy! Eksempel: Fra den trallende hovedpersonen Belles (Emma Watson) komisk formidlende ansikt, klipper Condon til en lang rekke uniformerte skolegutter (eller er det barnesoldater?) som marsjerer opp en liten trapp og synger høyt i kor, med ansiktene vendt mot kamera. Vel er slike kast vanlige i animerte Disney-musikaler, men med skuespillere av kjøtt og blod blir de absurde og desto morsommere.

Og kameraet, det beveger seg ustanselig, ofte i lange, elegant koreograferte tagninger; særlig synes fotografen å være forelsket i Udyrets (Dan Stevens) rokokko-gotiske slott, en fascinerende sammensmeltning av Marie Antoinette (2006) og Tim Burton. Mye er digitalt og skinnende rent, men med antropomorfe støvtørkere som heltidsansatte er alt mulig.

Og kameraet, det beveger seg ustanselig, ofte i lange, elegant koreograferte tagninger

Condon (Dreamgirls) har en naturlig knekk i håndleddet som egner seg eksepsjonelt godt for razzle dazzle – især i «Be Our Guest», som faktisk utkonkurrerer den animerte versjonen i oppfinnsomhet, bak et kledelig ferniss av fergeoverfart og folkelig glamour (uten å bli helt Wallmans salonger). Tittellåten ligger tettere opp mot sjablongen fra sin forgjenger, men her har man vært forsiktige med å gjenskape den storøyde magien på en for utstudert måte, og i stedet valgt et mer melankolsk toneleie, tungt kledd i fiolett solnedgang. Gjenhørsgleden med komponist Alan Menkens storverk, ispedd en og annen ny snutt, er likevel så intens at nostalgien blir overveldende for en som vokste opp på nittitallet – og for kinoopplevelsen er dette udelt positivt.

Moderniseringen spores i en Belle med skarpere feministiske konturer; hun er virkelig en handlekraftig, egenrådig heltinne, like modig som hun er klok. Belle aujourd’hui! Josh Gads homofile LOL-klump og en flørtende drag queen børster støvet av Disneys forslitte typegalleri, mens den dumme mannssjåvinisten Gaston (Luke Evans) på sin side virker forunderlig gammeldags – etter hva jeg kan huske, hadde rollefiguren flere menneskelige trekk som tegnet. Hans endimensjonale gestikk og overmot er uansett kimen til filmens artigste øyeblikk.

 

Jeg har aldri opplevd Emma Watson som en naturlig begavet skuespiller, snarere tillært og skoleflink, av og til kantete i Harry Potter-filmene. Karismaen hennes, derimot, er magisk; hun er en ekte filmstjerne, blinkende foran kameralinsen. Så også her, og det er fint å se at hun får være levende, med sine naturlige fregner og smilerynker, uten animerte trekk.

Kan hun synge, har nok mange spurt seg. Det er ikke godt å si. Vokalen drypper av smeltet margarin, produsert til utroverdig perfeksjon i studio, men det låter vakkert.

 

I en underlig scene, transporteres vi på magisk vis fra beistets slott til datidens Paris, dit Belle drømmer om å leve blant kunstnere og intellektuelle. Hun skotter ned på byens katedral, og jeg minnes Gary Trousdale og Kirk Wises andre mesterverk, romanifolk-fortellingen Ringeren fra Notre Dame (1996). Hva nå om Disney våger å lage en bekmørk og modig versjon av den, hvis moralfortelling virker enda mer skreddersydd for samtiden enn Skjønnheten og udyret?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.