Annonse

Annonse

12:17 - 12. april 2017

Ny liberalisme, ny kapitalisme

RØYST: Den nyliberale kapitalismen overlever på en politisk rasjonalitet som vanskeliggjør kollektiv politisk handling. Bakgrunnen for dette finner vi i mellomkrigstidas debatter om sosialisme, demokrati og økonomisk planlegging. 

Røyst er eit uavhengig tverrfagleg tidsskrift som skal vere ei plattform for diskusjon og nyvinning på tvers av partilinjer på venstresida. Tidsskriftet er basert i Bergen og ynskjer å styrke politisk initiativ på Vestlandet, med nasjonalt og internasjonalt utsyn.

Fagbevegelsen i det 21. århundre
Behovet for fornyelse i fagbevegelsen er det som begynner å bli prekært, skriver David Jordhus-Lier i sitt svar til Jonas Bals “Platt om prekariatet”.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

I 1938 møttes en gruppe høyt utdannede, velstående hvite menn[1] i Paris for å diskutere utviklingen av en ny form for politisk og økonomisk liberalisme.[2] «Nyliberalisme» var en merkelapp som ble debattert i løpet av møtet, og som flere av dem brukte på ulike tidspunkter da og senere. De involverte var stort sett økonomer, samt en og annen filosof, journalist og industrieiere. De reagerte både på den fremadstormende internasjonale bevegelsen for sosialisme, og på hvordan mellomkrigstidas ikke-sosialistiske økonomer og politikere benyttet nye teknikker for å forsøke å styre en stadig større og mer sammenvevd verdensøkonomi. Det går an å se sammenhenger mellom denne gruppas intellektuelle og organisatoriske nybrottsarbeid, og de mange endringene verden og Norge har gått igjennom de siste tre tiårene — endringer som ofte forklares med begreper som «nyliberalisme» og «nyliberalisering». De fleste av dem var europeere, men de var samlet i forbindelse med den franske oversettelsen av amerikaneren Walter Lippmanns bok The Good Society fra året før. De grunnla en transnasjonal organisasjon for å fornye liberalismen, som senere ble nedlagt på grunn av krigsutbruddet. I 1947 ble arbeidet gjenopptatt, og organisasjonen Mont Pèlerin Society  ble stiftet i Sveits av både europeere og amerikanere.

Nyliberalistene var imot redistribusjon og statlig økonomisk planlegging, men i motsetning til laissez-faire-liberalister så de muligheter i, og forstod at man ikke kom utenom, moderne stater.

 

Et tosidig argument

The Good Society var opprinnelig skrevet som et angrep på Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk i USA, og inneholdt to hovedelementer som skulle bli grunnleggende for det transatlantiske, nyliberale prosjektet: På den ene siden angrep Lippmann økonomisk planlegging og hevdet at statlig «inngripen» i økonomien ledet til den typen diktatur man etter hvert var blitt godt kjent med i mellomkrigs-Europa — det Lippmann og de andre nyliberalistene kalte totalitarisme. Ifølge dem var totalitarisme et resultat av kollektivisme, hvorav kommunisme og sosialisme var én form og fascisme en annen. Kritikken av kollektivisme rammet også det flere av nyliberalistene oppfattet som den «rasjonalistiske» grenen av liberalismen. Til den hørte de såkalte «New Deal-liberals» i USA, som tolket tradisjonen etter blant andre Jeremy Bentham og John Stuart Mill til at liberalisme handler om å aktivt gjøre hva man kan for å gi mest mulig frihet til alle enkeltmennesker. Dette medførte imidlertid ofte redistribusjon ved hjelp av en stat, og ifølge nyliberalistene førte dette til sosialisme og totalitarisme. Liberalismen var på mange måter splittet på 1900-tallet mellom slike liberalister og såkalte laissez-faire-liberalere, som kun ville ha en «nattvokter-stat» som gjorde minst mulig.[3] En mindre kjent del av nyliberalistenes prosjekt gikk ut på å angripe også disse. I passasjer som ironisk nok kan minne om dagens kritikk av nyliberalisme, latterliggjorde Lippmann laissez-faire-ideologien og hevdet at spørsmålet om staten skulle «blande seg inn» i økonomien eller ikke var fullstendig misvisende.[4] Liberalismen var kapitalismens og den industrielle revolusjons filosofi, ifølge Lippmann, og den måtte være aktivistisk.[5]

Lippmann hevdet altså både at statlig innblanding i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-intervensjonistisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt. I årene fram til stiftelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 skulle opptil flere av de mest sentrale deltakerne i Lippmann-kollokviet skrive bøker med akkurat dette tosidige argumentet som et hovedpoeng.[6] På mange vis handlet det intellektuelle prosjektet til medlemmene av (det som ble) Mont Pèlerin Society om å forsøke å forene nettopp disse tidvis motstridende argumentene vedrørende statens rolle i et moderne samfunn. Lippmanns argumenter mot laissez-faire minnet om John Maynard Keynes’ berømte oppgjør i The End of Laissez-Faire fra 1926. Keynes trakk imidlertid litt andre konklusjoner enn nyliberalistene, og i The General Theory fra 1936 snudde han økonomifaget på hodet og ga økonomer og politikere nye verktøy til å føre en aktivistisk økonomisk politikk for å korrigere kapitalismens mange skavanker. Nyliberalistene hevdet imidlertid at moderne stater ikke måtte brukes istedenfor markedets egne mekanismer, men heller for å spre, opprettholde og understøtte disse. Nyliberalistene var imot redistribusjon og statlig økonomisk planlegging, men i motsetning til laissez-faire-liberalister så de muligheter i, og forstod at man ikke kom utenom, moderne stater.

Begrepet «nyliberalisme» brukes med en viss grad av selvfølgelighet i vidt forskjellige fagområder. En presis definisjon som det finnes en viss grad av enighet om er fullstendig fraværende.

 

Hayek og kalkulasjonsdebattene

Mest kjent av de tidlige nyliberale bøkene utgitt mellom 1938 og 1947 er Friedrich Hayeks The Road to Serfdom fra 1944, hvor han både hevdet at økonomisk planlegging leder til totalitarisme, men også at man må skille mellom planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse.[7] I likhet med de tyske ordo-liberalistene,[8] så Hayek behovet for en sterk stat som tilrettelegger for markedsmekanismer og konkurranse. Hayek var svært sentral både organisatorisk og intellektuelt i utformingen av en ny liberalisme, og han var knyttet til nesten alle de ulike geografiske sentrene for utviklingen av nyliberalisme.[9] Det var også Hayek som satt Walter Lippman i kontakt med sin franske forlegger før kollokviet i 1937. I et entusiastisk brev[10] til Hayek røpet Lippman at den økonomiske delen av hans argument i The Good Society var basert på tidligere arbeider av Mises og Hayek i mellomkrigsårenes debatter om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn.[11]

I disse debattene forsøkte Mises og Hayek, på noe ulike måter, å bevise at en sosialistisk planøkonomi aldri kunne fungere. Selv om alle de ulike grenene av nyliberalismen har hatt keynesianisme som vikigste motstander i etterkrigstida, vokste den ut av et forsøk på å forsvare kapitalismen mot muligheten for sosialisme i mellomkrigsårene. Sentralt for dette forsvaret var fokuset på markeder som mekanismer for både spredning og produksjon av kunnskap om preferanser og etterspørsel i en stadig større og mer sammenvevd verdensøkonomi. Ifølge Mises og Hayek gikk det ikke an å planlegge noe så komplekst som en moderne økonomi. Markeder var den eneste mekanismen i stand til å flytte kunnskap om etterspørsel til produksjonsapparatet. Hayek formulerte også et mer anti-rasjonalistisk argument som gikk ut på at selv om det kanskje var teoretisk mulig å planlegge, ville det uansett være umulig for en planleggingskomité å vite hva vi skal planlegge for. Hayek mente at et moderne samfunns samlede kunnskap kun eksisterte i selve markedsmekanismen, som han hevdet hadde vokst fram organisk og spontant gjennom århundrene. Dermed gikk markedet fra å være en statisk mekanisme for kunnskapsoverføring til å bli noe mer metafysisk og evolusjonært.

Det hevdes noen ganger at de tidlige nyliberalistenes argumenter mot planøkonomi og sosialisme må skilles fra de mot keynesianisme og New Deal-liberalisme.[12] Det ene argumentet går imidlertid over i det andre, ettersom forsvaret for markedsmekanismen gjør den til et koordinerende prinsipp som man ikke kan omgå uten alvorlige konsekvenser. Walter Lippman skrev: «There is nothing in the collectivist principle which marks any stopping place short of the totalitarian state».[13]

 

Manglende definisjon

Hva har så dette å si for oss i dag? I de siste 30-40 årene har begrepet «nyliberalisme» blitt brukt i akademia om så vidt forskjellige fenomener som kuttpolitikk, nasjonale prøver i skoleverket, den globale finanskrisa i 2008, reality-TV, strukturtilpasningsprogrammer i det globale sør og seksualiteten til karakteren Mr. Garrison i TV-programmet South Park.[14] I en artikkel fra tidligere i år deler Rajesh Venugopal opp i tre innbyrdes motstridende hovedmåter å benytte begrepet nyliberalisme på, bare innen feltet utviklingsøkonomi.[15] Året før hevdet Terry Flew at det på tvers av fagretninger finnes seks ulike teorier av varierende kvalitet om hva nyliberalisme går ut på.[16] Simon Springer identifiserte i 2013 fire hovedstrømninger.[17] Begrepet «nyliberalisme» brukes med en viss grad av selvfølgelighet i vidt forskjellige fagområder. En presis definisjon som det finnes en viss grad av enighet om er fullstendig fraværende. Dette har i seg selv vært gjenstand for mye kritikk og oppmerksomhet de siste par årene, men det kan også hevdes at nyliberalismens udefinerbarhet er et sentralt aspekt som det er viktig at vi forstår.

Historien om nyliberalismens utvikling og gjennombrudd er ikke en altomfattende konspirasjonsteori om en elite som styrer verden i hemmelighet. Det er en fortelling om hvordan en gruppe mennesker gikk sammen for å påvirke verden.

Dette går også tilbake til begynnelsen. I artikkelen «The Intellectuals and Socialism» fra 1949 skisserte Hayek hvordan en kontrarevolusjon mot det han og de andre medlemmene i Mont Pèlerin Society oppfattet som sterke sosialistiske tendenser i hele den vestlige verden kunne gjennomføres.[18] Historien om hvordan Hayek rådet den engelske millionæren Anthony Fischer til å holde seg unna politikk og heller bygge det vi i dag kaller «tenketanker» dersom han virkelig ville ha påvirkningskraft, er relativt kjent.[19] Fischer grunnla Institute of Economic Affairs i London i 1955, en tenketank som den dag i dag skryter av å ha løftet Margaret Thatcher til makten i England i 1979. Fischer opprettet i 1981 Atlas-stiftelsen, som i dag er en paraplyorganisasjon for over 400 tenketanker i mer enn 80 forskjellige land. Norske Civita er offisielt medlem av Atlas-nettverket, mens fagrådsleder Lars Peder Nordbakken også oppgir å være medlem av Mont Pèlerin Society.

Nordbakken er medlem av Venstre, og slik Civita forener hele den politiske høyresida i Norge, har det nyliberale prosjektet i USA klart å inkludere alt fra kristenkonservative evangelister til tilhengere av ateisten og ekstrem-individualisten Ayn Rand. Nyliberalisme er ikke nødvendigvis noe enhetlig politisk prosjekt, og det var også litt av poenget skissert i Hayeks artikkel. Istedenfor et detaljert og utmeislet program, la han vekt på at de nye liberalistene måtte ha mot til å være «utopiske» for å vinne de intellektuelles gunst, og dermed yte påvirkning på praktisk politikk.[20] Med unntak av et vagt kommuniké fra det første møtet i 1947 har organisasjonen aldri kommet med noen offentlige uttalelser eller vedtatt noe manifest. Deres påvirkning på vårt samfunn har foregått på en annen måte enn vi er vant med fra andre politiske prosjekter. Den opprinnelige inspirasjonen for dette var det britiske Fabian Society, som Hayek mente hadde påvirket England i sosialistisk retning i mellomkrigsårene. Den amerikanske økonomen og vitenskapshistorikeren Philip Mirowski hevder at vi med nyliberalismen har å gjøre med en helt ny form for politisk prosjekt. Ifølge ham er det tungt finansierte Mont Pèlerin Society midtpunktet i et løst sammensatt «tankekollektiv», som siden 1947 har påvirket både politikk og vitenskap på en såpass subtil og hemmelighetsfull måte at det trengs betydelige mengder ny forskning på det for å forstå hva som egentlig har foregått.[21]

 

Indre motsetninger

Det er mange år mellom 1938 og 2015, og det har selvfølgelig skjedd enormt mye i verden i løpet av disse årene som Hayek og de andre nyliberalistene verken kunne ha forutsett eller framprovosert. For eksempel er de keynesianske rammeverkene for kapitalstyring i stor grad nasjonale, og det er noe av årsaken til at de i dag vakler under press fra transnasjonale kapitalstrømmer.[22] Det kan neppe hevdes at medlemmene av Mont Pèlerin Society står bak de siste tiårenes akselererende globaliseringsprosess. Historien om nyliberalismens utvikling og gjennombrudd er ikke en altomfattende konspirasjonsteori om en elite som styrer verden i hemmelighet. Det er en fortelling om hvordan en gruppe mennesker gikk sammen for å påvirke verden og på noen måter, og av mange forskjellige grunner, lyktes med noe av det. Et av de mange aspektene som gjør det vanskeligere å snakke om nyliberalisme som et politisk prosjekt, er hvor uenige seg i mellom mange av de viktigste medlemmene i Mont Pèlerin Society egentlig var, og fortsatt er. Ordo-liberalister, libertarianere, nyklassisister og «østerrikere» utgjorde aldri noen enhetlig skole, men bidro alle til Mont Pèlerin Society og det nyliberale prosjektet. Selv navnet var de uenige om helt fra begynnelsen i 1938. Få, om noen, kaller seg nyliberalister i dag, men tilknytning til Mont Pèlerin Society sitt svært omfattende nettverk av stiftelser, tenketanker, politikere, sympatiserende universitetsinstitutter, tidsskrifter og investorer, kan være en indikasjon på tilhørighet til det nyliberale prosjektet.

I 1970 overtok amerikanske Milton Friedman presidentstolen i Mont Pèlerin Society, og med det forandret også bildet av det nyliberale prosjektet seg noe.[23] Friedman var en kommunikator av rang, og debatterte, skrev artikler og bøker, og lagde TV-serier med ett svært enkelt budskap: Alt stater gjør, kan markeder gjøre bedre. Dette budskapet var på mange måter i strid med Hayeks anti-rasjonalistiske filosofi om kunnskap som noe som kun eksisterer i selve markedsmekanismen. Hayeks poeng var ikke simpelthen at markeder er bedre egnet enn stater til å levere de tingene vi ville ha i et moderne samfunn. Han gikk mye lenger, og hevdet at det egentlig var umulig å aktivt bestemme seg for å oppnå noe som helst, for eksempel sosial rettferdighet, (som Hayek mente var et absurd begrep), i fellesskap gjennom demokratiske prosesser. Markedet var mye mer enn et verktøy for Hayeks østerrikske filosofi.[24]

Mens Friedmans Chicago-skole baserte seg på nyklassisistisk økonomisk teori og antok at alle enkeltindivider var rasjonelle og opptatt av egeninteresse, var det et sentralt poeng for Hayek at kunnskapen alltid var ufullstendig hos både enkeltindivider og grupper. Derfor måtte alle lære seg å operere egoistisk utenfor de nære relasjoner, og la (den spontant og organisk utviklede) markedsmekanismen koordinere helheten.[25] Hayek hevdet i siste instans at altruisme bare kunne fungere i små, primitive stammesamfunn, og at sosialisme var et mislykket forsøk på å bruke dette etiske prinsippet i moderne samfunn.[26] På mange måter er det altså snakk om to ganske forskjellige filosofier, og på dette planet vil Friedman ha mer til felles med andre nyklassisister, inkludert både keynesianere og markedssosialister. På et mer overfladisk eller direkte politisk plan er det imidlertid åpenbart at tilhengere av både Hayek og Friedman vil argumentere for markedsløsninger og mot skattefinansierte offentlig tjenester – for lavere skatter og mot fagforeninger og kollektiv politisk handling. Finansiert av kapitalinteresser med ønske om mer fordelaktige reguleringer hadde nyliberalistene få problemer med å forene seg rundt dette politiske programmet. Det har blitt hevdet at Friedman var blant de som hadde en noe banal forståelse av nyliberalismens filosofi, mens mer sentrale tenkere som Hayek og amerikanske George Stigler (president fra 1976-78) i større grad forstod de autoritære implikasjonene[27] av en filosofi som gjør kollektiv organisering til en irrasjonell umulighet, anerkjenner de sterkes rett, og ser ignoranse i befolkningen som en forutsetning for effektivt styre.[28]

Samtidig hadde deres nye forståelse av markedsmekanismen som eneste rette styreform et klart antidemokratisk tilsnitt, i hvert fall hvis vi legger til grunn at demokrati handler om mer enn valg og institusjoner, og også bør ha et tydelig element av folkestyre i seg.

Frykt for demokrati

Hva er egentlig nytt med nyliberalisme, spør forfatterne av Neoliberalism – A Very Short Introduction. Deres konklusjon er at det er snakk om de samme «klassiske» liberale prinsipper bragt til torgs i en moderne, globalisert verden. [29] Dette er på et vis sant, men det er imidlertid ikke nok kun å konstatere dette. Vi må også forstå hvordan en moderne verden har forandret disse allerede omstridte prinsippene. Inspirert av Quentin Skinner og den såkalte Cambridge-skolen innen idehistorie[30] kan dette best gjøres ved å peke på hva den tidlige nyliberalismen var en reaksjon mot, nemlig sosialisme og demokrati som et kollektivt politisk prosjekt for å endre samfunnets maktforhold. Nyliberalisme er liberalisme post sosialisme og post demokrati.[31] De tidlige nyliberalistene var svært tydelige på hvilken del av klassisk liberalisme de ønsket å «gjenopplive» og videreutvikle. Som vi har sett ovenfor var dette altså ikke laissez-faire-liberalismen, til tross for en del retorikk som antyder så.[32] Istedenfor var det snakk om den grenen av liberalismen som så det som liberalismens hovedoppgave å begrense folkelig demokrati. Hayek ønsket å kalle Mont Pèlerin Society for The Acton-Tocqueville Society, fordi han mente at Lord Acton og Alexis de Tocqueville var blant de få som hadde motstått liberalismens rasjonaliserende impuls, som førte til totalitarisme,[33] og forutsett at massedemokrati ville føre til totalitarisme.[34] Den tyske økonomen Wilhelm Röpke, som overtok presidentskapet i Mont Pèlerin Society fra Hayek i 1961, hevdet i 1941 at: «…democracy more than any other political system – can lead to the worst forms of despotism and intolerance if bounds are not set to it by other principles and institutions, and it is this limitation in all its aspects that we must call the liberal content of a political structure.»[35]

Det er ikke vanskelig å forstå nyliberalistenes frykt for såkalt «flertallstyranni» etter mellomkrigstidas fascistiske massemønstringer. Deres kritikk av samtidas overdrevne tro på økonomisk planlegging var også både motstrøms og tidvis verdifull. Samtidig hadde deres nye forståelse av markedsmekanismen som eneste rette styreform et klart antidemokratisk tilsnitt, i hvert fall hvis vi legger til grunn at demokrati handler om mer enn valg og institusjoner, og også bør ha et tydelig element av folkestyre i seg. Den koreanske økonomen Ha-Joon Chang har hevdet: «Like the old Liberals, the Neo-liberals deep down believe that allowing political power to those who ‘do not have a stake’ in the existing system will lead to ‘irrational’ modifications of status quo».[36] Det er altså en viss kontinuitet her, men nyliberalistene måtte på en helt annen måte enn tidlige liberalister forholde seg til demokrati og staten som en mulig arena for kollektiv politisk handling. Demokrati og allmenn stemmerett førte med seg muligheten for at det fattige, eiendomsløse flertall skulle ta makten i samfunnet. I sin kritikk av staten som en mekanisme for redistribusjon bygde nyliberalistene videre på tidlige liberalisters kamp mot monarkisk statsmakt. De søkte å begrense det moderne demokratiet, og begrensningen fant de i sin nye forståelse av markedsmekanismen som organiserende og validerende prinsipp for moderne samfunn.

For å sette det på spissen er spørsmålet hvorvidt store politiske veivalg, fordeling og ressursbruk skal avgjøres gjennom demokratiske prosesser, eller om utfall av markedsprosesser og det pseudovitenskapelige økonomifaget skal ha siste ordet.

Mobilisering mot nyliberalisme

Her er vi også framme ved spørsmålet om hvordan en forståelse av nyliberalismens historie kan være nyttig for flere enn akademikere.[37] Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har hevdet at demokrati og kapitalisme er basert på to motstridende prinsipper for allokering av ressurser.[38] Her ligger det, etter min mening, en spore til motstand. For å sette det på spissen er spørsmålet hvorvidt store politiske veivalg, fordeling og ressursbruk skal avgjøres gjennom demokratiske prosesser, eller om utfall av markedsprossesser og det pseudovitenskapelige økonomifaget skal ha siste ordet. Her ser vi også hvordan mer venstreorienterte nyklassisistiske økonomer kan bli et bytte etter hvert som konsensusen i deres fag blir stadig mer nyliberal.[39] Økonomiske teorier om hva som til enhver tid er mest effektiv ressursbruk, er et stadig foranderlig sett av ulike teoremer som alle har brokete forhistorier og implisitte, politiske forutsetninger.[40] De gir oss ikke nødvendigvis noen privilegert, apolitisk tilgang til «Sannheten om Virkeligheten». Medlemmene av Mont Pèlerin Society har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av økonomifaget etter andre verdenskrig. Uten å underslå viktigheten av økonomisk fagkunnskap, eller å skulle gå inn for folkeavstemming om alle spørsmål og statlige planleggingskommisjoner som bestemmer hva slags sko vi skal ha på oss, bør det kunne gå an å mobilisere mot nyliberalismen i demokratiets navn.

 

De fleste av oss er veldig fornøyde med at vi lever i demokratier, og det ligger et politisk potensial i å påpeke i hvor stor grad nyliberalismens økonomisering av stadig flere sfærer går på bekostning av folkestyret. Et brudd med nyliberalismen forutsetter at vi forstår den politiske dimensjonen av hvor mye vi de siste tiårene har begynt å ta for gitt som økonomiske sannheter. Rett etter krigen bygde et ødelagt og bankerott Storbritannia opp et revolusjonerende gratis helsevesen for alle. Det var langt i fra enkelt, men det var åpenbart mulig. Ironien er at britenes National Health Service og velferdsstater over hele Europa vokste ut av de samme sosiale og økonomiske forutsetningene som ideene som i dag bidrar til at de må kuttes i og privatiseres, tilsynelatende på grunn av en økonomisk virkelighet som umuliggjør det som tidligere var mulig. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk ble kanskje oppfunnet for å redde kapitalismen fra seg selv, men det er også et revolusjonært aspekt ved ideen om at stater kan bruke nye penger for å få fart på økonomien: Deri ligger kimen til en anerkjennelse av at penger ikke er en ressurs vi går tom for, men et abstrakt symbol for makt. Det utfordrer grensene for det virkelige, og gjør det mulig for demokratisk styrte stater å endre samfunnets maktforhold. Med kuttpolitikkens triumf i gjeldsrammede Europa er denne muligheten tilsynelatende lagt død, mot folkevalgte regjeringers vilje.

Amerikanske Wendy Brown har skrevet om nyliberalisme som «økonomisering» også utenfor økonomifaget. Ikke bare gjøres utdanning, helse og andre tjenester som vi i kjølvannet av etterkrigstidas velferdsstater en stund ble vant til å  se på som offentlige, om til varer som skal omsettes på markeder – i økende grad forstår vi også andre områder, som juss, familieliv og politikk, hvor ingenting skal kjøpes eller selges, på samme økonomiserende måte. Brown hevder at forståelsen av mennesket som homo oeconomicus, som tidligere måtte dele plassen med bl.a. homo politicus, er i ferd med å ta fullstendig overhånd, noe som uthuler det liberale demokratiet. Sistnevnte kan kanskje kritiseres for å være både rasistisk, sexistisk og tett knyttet til kapitalismen, hevder hun, men det er likevel vår eneste basis for å jobbe for et mer fullendt demokrati. Mister vi det liberale demokrati, mister vi også håpet om noe bedre.[41] Kjøp og salg, tilbud og etterspørsel, insentiver og avkastning – kort sagt markedsmekanismer – er viktige i moderne samfunn, men de er veldig langt i fra alt vi trenger for å forstå oss selv og hverandre. Kollektiv, politisk handling i vår egen tid er kun mulig hvis vi klarer å gå utover den begrensende, nyliberale måten å forstå mennesker og samfunn på. Økonomisering er likevel ikke noe man kun kan anklage høyresida for. Det kan hevdes at både marxister og venstreorienterte nyklassisister gjør seg skyldige i å anta at «økonomien» er en slags autonom sfære hvis dynamikk og lovmessighet dikterer hva som er politisk mulig. Dette peker utover en analyse av nyliberalisme som et rent politisk prosjekt fra høyresida og mot en litt annen analyse, som ser det som en tenkemåte som omfatter hele vårt moderne samfunn.

De fleste av oss er veldig fornøyde med at vi lever i demokratier, og det ligger et politisk potensial i å påpeke i hvor stor grad nyliberalismens økonomisering av stadig flere sfærer går på bekostning av folkestyret.

En politisk rasjonalitet

Et spørsmål melder seg: Kan vi ikke bare snakke om kapitalisme, hvis det er det vi vil? Terry Flew har hevdet at de han kaller «ny-marxister» bruker nyliberalisme som synonym for moderne kapitalisme, og at dette gjør begrepet meningsløst. En historisk analyse av den typen vi har foretatt ovenfor viser imidlertid at det ikke nødvendigvis stemmer. Nyliberalisme vokste fram som et forsvar for kapitalisme, men det forsvaret har også forandret kapitalismen slik vi kjenner den. Flews brodd mot marxister kan skyldes at han selv identifiserer seg med Michel Foucaults analyse av nyliberalisme, utlagt i hans siste forelesninger ved Collége de France i 1978-1979 (de ble utgitt posthumt, mot Foucaults vilje, i 2002).[42] Det går imidlertid også an å se Flew i forbindelse med en tredje hovedstrømning i analysene av nyliberalisme: Det vi kan kalle en slags moderat, keynesiansk, eller kanskje bare nostalgisk strømning, som først og fremst forbinder nyliberalisme med såkalt deregulering.[43] Implisitt i denne typen moderat kritikk av nyliberalisme er som oftest også en anerkjennelse av at nyliberalismen har vært et nyttig korrektiv til en tungrodd statsdrevet økonomi, men at «pendelen nå har svingt for langt til høyre».

Denne analysen blir imidlertid noe grunn, og går glipp av hvilket omfattende fenomen nyliberalisme virkelig er. Samtidig faller den også ofte i Milton Friedmans felle og forbinder nyliberalisme med en svak stat. En marxistisk analyse, som David Harveys i A Brief History of Neoliberalism,[44] er mer radikal, og ser nyliberalisme som kapitalens nye klær – et uttrykk for klassekamp og kapitalismens stadig økende profittkrav. Dette er åpenbart et viktig perspektiv, og det er vanskelig å se for seg at nyliberale ideer ville ha blitt dominerende dersom det ikke hadde vært for enkelte slike mekanismer. Ifølge Harvey er nyliberalismen en gjenopprettelse av overklassemakt etter etterkrigstidas klassekompromisser og velferdsstater. Til tross for de store forskjellene finnes det også skjæringspunkter mellom en slik marxistisk analyse, og en basert på Foucaults arbeider.[45] Foucault så nyliberalisme som en ny form for politisk rasjonalitet. Han trakk nyliberalismens linjer helt tilbake til framveksten av politisk økonomi på 1600-1800-tallet, og for ham var økonomifaget og liberalisme omtrent det samme: Et nytt prinsipp for begrensning av maktutøvelse.[46] Hayeks kunnskapsargument og de tidlige nyliberalistenes kamp mot økonomisk planlegging og «kollektivisme» så han dermed som et uttrykk for framveksten av en ny form for politisk rasjonalitet basert på økonomifaget som sannhetsprodusent.[47] Pierre Dardot og Christian Laval er blant de som har utdypet Foucaults syn på nyliberalisme – de hevder at nyliberalisme i ytterste konsekvens handler om å forvandle det menneskelige subjekt, slik at vi kontrollerer oss selv og blir effektive medlemmer av et moderne samfunn styrt som et konsern.[48] Foucault lanserte begrepet gouvernmentalité, en kombinasjon av styre (gouverner) og tenkemåte (mentalité), for å si noe om sammenhengen mellom makt og kunnskap. Dette perspektivet gjennomsyrer også Wendy Browns arbeider om økonomisering, og man trenger ikke enormt mye fantasi for å se ekko av både hvordan Hayek og Lippmann mente moderne mennesker måtte læres opp til å opptre som egoistiske markedsaktører, og Margaret Tatchers berømte utsagn: «Economics are the method: The object is to change the soul.»[49]

Foucaults analyse kan bli vel altomfattende, men en av de store fordelene med den, er at den styrer unna Friedmans vulgære framstilling av sitt prosjekt som pro marked og anti stat. Med sin brede analyse forstod Foucault at nyliberalisme ikke handler om noe angrep på staten, men å omdefinere statens oppgaver og bruke staten på en helt annen måte. Det er det nye med nyliberalismen. Er det noe de siste tiårs erfaringer med nyliberalisering i Norge viser oss, er det jo at konkurranseutsetting, privatisering og outsourcing på ingen måte gjør staten mindre.[50] Det som blir mindre er statens evne til å handle på vegne av demokratiet (mot storkapitalens interesser), noe frihandelsavtaler som TISA og TTIP bør være gode eksempler på.

Selv om de var imot økonomisk planlegging, forstod de tidlige nyliberalistene svært godt at stat og marked ikke var to størrelser som nødvendigvis står i opposisjon til hverandre. Dette er en av de viktigste lærdommene vi kan hente fra en historisk analyse av det nyliberale idégrunnlaget. Når vi utvider analysen til å se nyliberalisme som en politisk rasjonalitet — en måte å tenke om samfunnet på som muliggjør den nyliberale politikken både ny-keynesianere og marxister kritiserer — blir bildet mer komplisert. Da er ikke spørsmålet lenger hvilke av våre politikere som er og ikke er nyliberale, men heller slik at vi alle, også borgerne, er nyliberale i varierende grad. Da kan det selvfølgelig også innvendes at begrepet blir langt mindre nyttig for politisk organisering mot den utviklingen vi er vitne til. «Nyliberalistene» er ikke et spesielt godt fiendebilde, fordi ingen identifiserer seg som det, og fordi en forståelse av nyliberalisme som en politisk rasjonalitet gjør at det ikke nødvendigvis går noe skarpt skille mellom de som er og ikke er det. Philip Mirowski er blant dem som har hevdet at selv kritikere av nyliberalistisk politikk, som økonomene Joseph Stiglitz og Paul Krugman, i for liten grad har forstått at nyliberalisme handler om mer enn deregulering og kuttpolitikk, og dermed paradoksalt nok bidrar til å styrke nyliberalismen med sin kritikk.[51] For eksempel holder det ikke å kritisere nyliberalistiske ideer om hvordan markeder blir mest effektive, vi må også diskutere det politiske og moralfilosofiske innholdet i begreper som «effektivitet» og «marked».

Kollektiv, politisk handling i vår egen tid er kun mulig hvis vi klarer å gå utover den begrensende, nyliberale måten å forstå mennesker og samfunn på.

Vår tids kapitalisme

Nyliberalisme er vår tids kapitalisme, men det er avgjørende å forstå på hvilke måter den skiller seg fra kapitalismen på for eksempel Marx sin tid. Selv om vi ikke må la makt-, struktur- og klasseperspektivene forsvinne i alt prat om ideer, argumenter og tenkemåter, er det viktig å forstå hvordan nyliberalismen er basert på en ny måte å se markeder på, som metafor både for samfunnet som helhet, og stadig flere av samfunnets ulike bestanddeler. Denne måten å tenke på blir stadig vanligere, og man kan følge dens historie tilbake til mellomkrigstida. De tidlige nyliberalistene, med Hayek i spissen, utviklet teorier om markeder som eneste mulige organiserende prinsipp for moderne samfunn. De lånte fra både konservatismen og liberalismens idéhistorie, og inkorporerte også noe av sosialismens kritikk av kapitalismen.[52] Gjennom både intellektuelt og organisatorisk nybrottsarbeid reddet de den på den tida diskrediterte kapitalismen, men i løpet av prosessen kan det hevdes at de også forandret den for alltid.[53] Nyliberalismens tidlige ideologer så for seg en sterk stat som holdt seg unna redistribusjon, men aktivt la til rette for markedsmekanismer og konkurranse i flest mulige sfærer av det sosiale liv. Noen av dem så og for seg et visst sosialt sikkerhetsnett, ikke for å korrigere markedet, men for å oppnå høyest mulig effektivitet. I ytterste konsekvens fører imidlertid denne filosofien til at aktiviteter som ikke valideres av en markedsmekanisme ikke kan tolereres. I løpet av den kalde krigen ble kombinasjonen av kapitalisme og liberalt demokrati hyllet på en måte mellomkrigstidas nyliberalister neppe kunne ha sett for seg. Ved hjelp av deres teorier om markeder er vi i dag kommet til et sted hvor kollektiv politisk handling i form av offentlig finansiering og demokratisk styring i seg selv framstår som ineffektivt, suspekt og i siste instans irrasjonelt. Utfordringa for de som kjemper i mot dette er både å ta inn over seg viktigheten av markedsmekanismer, men samtidig gjenreise troen på, og muligheten for, demokrati og kollektiv politisk handling i en moderne, globalisert verden.

 

Etter at vi har konstatert dette kommer vi fram til noen svært viktige, og hittil stort sett ubesvarte spørsmål om politisk påvirkning i det tjuende århundre, og i hvor stor grad man kan hevde at de store endringene og den økende ulikheten vi har vært vitne til de siste tiårene er resultatet av et villet politisk prosjekt. Etter at aksjonsgrupper og fagforeninger ved Warwick University i England tidligere i år klarte å få universitetet til å skrinlegge sine planer om å flytte ansatte til et underselskap, skrev noen blogginnlegget «How to defeat Neoliberalism? Name and shame it’s carriers. Together we did it — and we succeeded!»[54] Men suksessen skyldtes neppe bruken av ordet «nyliberalisme». Snarere handlet det om å vise at praksiser som framstilles som logiske, rettferdige og uunngåelige er alt annet enn det. Til tross for viktigheten av Mont Pèlerin-nettverket og tenketanker finansiert av kapitalinteresser, kan det for øyeblikket hevdes at nyliberalisme er mindre nyttig som et politisk fiendebilde å mobilisere mot, og mer nyttig som et analytisk verktøy for å forstå mer av hvordan verden i dag fungerer, og hvordan den er blitt som den er blitt. Kanskje er dét en forutsetning for å klare å forandre den.

 

Noter

 

[1] Ettersom de diskuterte spørsmål om hva slags samfunnsorden de mente ville være best for alle mennesker, og også opererte med universelle begrep som «frihet», er det relevant å peke på de var en relativt homogen gruppe.

[2] Denne historien er fortalt før i bl.a. Angus Burgin, The Great Persuasion: Reinventing Free Markets Since The Depression (Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2012)

[3] Pierre Dardot and Christian Laval, The New Way of the World: On Neoliberal Society (Brooklyn, NY: Verso, 2013), 21–47.

[4] The Good Society (New York: Little Brown, 2004), 269. «The title to property is a construction of the law. Contracts are legal instruments. Corporations are legal creatures… It is, therefore, misleading to think of them as existing somehow outside the law and then to ask whether it is permissible to ‘interfere’ with them…»

[5] Ibid., 169.

[6] Se bl.a. Louis Rougiers Les Mystiques économiques: comment l’on passe de démocraties libérales aux états totalitaires?  (1938), Michel Polanyis The Contempt of Freedom: The Russian Experiment and After (1940), Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwarts (1941) og Civitas Humana (1944), Ludwig von Mises’ The Rise of the Total State and Total War (1944) og  Bureaucracy (1944) og Lionel Robbins’ Economic Planning and International Order (1937) og The Economic Causes of War (1939).

[7] Friedrich Hayek, The Road to Serfdom - The Definitive Edition (The University of Chicago Press, 2007), 90.

[8] Ordo-liberalistene hentet sitt navn fra tidsskriftet Ordo og økonomer, filosofer og jurister som Walter Eucken, Alexander Rüstow og Franz Böhm var sentrale både i Mont Pèlerin Society og i utviklingen av Vest-Tysklands soziale Markwirtschaft i de tidlige etterkrigsårene. Finansminister og senere forbundskansler Ludwig Erhardt var blant deres tilhengere, og også medlem av Mont Pèlerin Society.

[9] Han studerte i Wien under Ludwig von Mises, og var så professor ved London School of Economics. Etter krigen flyttet han til Universitet i Chicago, som ble svært sentralt i utviklingen av nyliberalisme som et transatlantisk prosjekt. I 1962 overtok han den tyske ordo-liberalisten Walter Eucken sin professorstilling ved Universitetet i Freiburg.

[10] Yale University Library, Walter Lippmann papers, Selected correspondence 1931 – 1974, Box 10, Folder 11: Hayek

[11] I tillegg til originalkildene finnes det en svært omfattende litteratur om kalkulasjonsdebattene. Min egen tolkning står blant annet i gjeld til John O’Neill, The Market: Ethics, Knowledge and Politics (London - New York: Routledge, 1998). og Andrew Gamble, Hayek: The Iron Cage of Liberty, Key Contemporary Thinkers (Cambridge: Polity Press, 1996).

[12] Bruce Caldwell, «Hayek on Socialism and on the Welfare State: A Comment on Farrant and McPhail’s ‘Does F.A. Hayek’s Road to Serfdom Deserve to Make a Comeback?», Challenge, no. Jan/Feb (2011).

[13] Walter Lippmann, The Good Society (New York: Little Brown, 2004), 52.

[14] Ted Gournelos, «Puppets, Slaves, and Sex Changes. Mer Garrison and South Park’s Performative Sexuality,» Thesis Eleven 122, no. 1 (2014): 49–71.

[15] Rajesh Venugopal, «Neoliberalism as Concept,» Economy and Society 44, no. 2 (2015): 165–87.

[16] Terry Flew, «Six Theories of Neoliberalism,» Thesis Eleven 122, no. 1 (2014): 49–71.

[17] Simon Springer, «Neoliberalism as Discourse: Between Foucauldian Political Economy and Marxian Poststructuralism,» Critical Discourse Studies 9, no. 2 (May 2012): 133–47.

[18] Friedrich Hayek, «Intellectuals and Socialism,» The University of Chicago Law Review, no. Spring 1949,

[19] Se for eksempel Marie-Laure Djelic, «Spreading Ideas to Change the World – Inventing and Institutionalizing the Neoliberal Think Tank,» in Bridging Markets and Politics (Christina Garsten (ed) and Adrienne Sörbom (ed). (Edward Elgar, Forthcoming),

[20] Hayek, «Intellectuals and Socialism,» 384.

[21] En svært god begynnelse er: Philip Mirowski and Dieter Plehwe, eds., The Road from Mont Pèlerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective (Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2009).

[22] Nancy Fraser, «From Discipline to Flexibilization? Reading Foucault in the Shadow of Globalization,» Constellations 10, no. 2 (2003): 166.

[23] Dette skiftet fra europeisk til amerikansk dominans i det nyliberale prosjektet er et hovedpoeng i Daniel Stedman Jones, Masters of the Universe: Hayek, Friedman, and the Birth of Neoliberal Politics (Princeton: Princeton University Press, 2012).

[24] For dette poenget, se bla. Nicholas Gane, «Sociology and Neoliberalism: A Missing History,» Sociology 48, no. 6 (2014): 1092–1106.

[25] Hayeks filosofi hevder i ytterste konsekvens at kunnskap om samfunnet som helhet er umulig. Philip Mirowski påpeker at unntaket fra dette selvfølgelig var overmennesket. Hayek selv, som i mostetning til alle andre, forstod at det ikke er mulig å forstå. Philip Mirowski, Never Let a Serious Crisis Go to Waste: How Neoliberalism Survived the Financial Meltdown (London: Verso, 2013), 75–89.

[26] Andrew Gamble, Hayek: The Iron Cage of Liberty, Key Contemporary Thinkers (Cambridge: Polity Press, 1996), 26–49.

[27] Se bla. Riad Azar, «Neoliberalism, Austerity, and Authoritarianism,» New Politics 15, no. 3 (2015).

[28] Edward Nik-Kah, «Academic Freedom Contra Intellectual Freedom: George Stigler and the Marketplace of Ideas,» Forthcoming, 2015. Det er også verdt å nevne at der de tyske ordo-liberalistene gikk inn for streng lovgivning for å hindre monopoldannelser i deres visjoner om et perfekt markedssamfunn, snudde Chicago-skolen opp ned på dette og gjorde nyliberalismen til et forsvar for storselskaper. Robert Van Horn, Building Chicago Economics: New Perspectives on the History of America’s Most Powerful Economics Program, Historical Perspectives on Modern Economics (Cambridge: Cambridge University Press, 2013).

[29] Manfred B. Steger and Ravi K. Roy, Neoliberalism - A Very Short Introduction (Oxford: Oxford University Press, 2010).

[30] Quentin Skinner, Visions of Politics, Volume 1, Regarding Method (Cambridge: Cambridge University Press, 2002).

[31] Se Colin Crouch, Post-Democracy (Cambridge: Polity Press, 2004).

[32] Philip Mirowski går så langt som å hevde de indre kjerner av Mont Pèlerin Society tidlig anerkjente behovet for å ha en esoterisk og en eksoterisk versjon av sin doktrine. Laissez-faire-retorikken er en av flere «neoliberal double truths» han analyserer i Mirowski, Never Let a Serious Crisis Go to Waste.

[33] Hoover Archives, Hayek Collection, Box 107, Folder 7

[34] Friedrich Hayek, Individualism and Economic Order (Chicago: The University of Chicago Press, 1948), 2–3.

[35] Wilhelm Röpke, The Social Crisis of Our Time (Chicago: The University of Chicago Press, 1950), 85.

[36] Ha-Joon Chang, «Breaking the Mould: An Institutionalist Alternative to the Neo-Liberal Theory of the Market and the State,» Cambridge Journal of Economics, no. 26 (2002): 551.

[37] Se også: Nicholas Gane, «The Emergence of Neoliberalism: Thinking Through and Beyond Michel Foucault’s Lectures on Biopolitics,» Theory, Culture & Society 31, no. 4 (2014): 3–27.

[38] Wolfgang Streeck, «The Crises of Democratic Capitalism,» New Left Review, II, no. 71 (October 2011): 5–29

[39] Lars Mjøset har skrevet godt om nyliberalisme generelt, og dette spesielt i Lars Mjøset, «Nyliberalisme, økonomisk teori og kapitalismens mangfold,» Agora, 1 (2011)

[40] Se f.eks. kritikken av Kaldor-Hicks’ optimalitetskriterium i Robert Lepenies, «Economists as Political Philosophers – A Critique of Normative Trade Theory,» EUI Working Papers 11 (2014).

[41] Wendy Brown, Undoing the Demos - Neoliberalism’s Stealth Revolution (Cambridge Massachusetts: Zone Books, 2015).

[42] Michel Foucault, The Birth of Biopolitics: Lectures at the Collège de France, 1978-79 (Basingstoke [England] ; New York: Palgrave Macmillan, 2008).

[43] Deregulering er på mange måter et fjollete ord, i og med at ethvert marked må være regulert på et eller annet vis for å kunne eksistere. Istedenfor kan man snakke om re-regulering. Se bl.a. Bernard E. Harcourt, The Illusion of Free Markets: Punishment and the Myth of Natural Order (Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2011).

[44] David Harvey, A Brief History of Neoliberalism (Oxford ; New York: Oxford University Press, 2005).

[45] Særlig takket være Antonio Gramsci, Selections from the Prison Notebooks (New York: International Publishers, 1971).

[46] Michel Foucault, The Birth of Biopolitics: Lectures at the Collège de France, 1978-79 (Basingstoke [England] ; New York: Palgrave Macmillan, 2008).

[47] Thomas Vass, ”What Can Economists Learn From Michel Foucault”, forthcoming. Foucault var forøvrig relativt positiv til en slik utvikling. Se bla. Mitchell Dean, “Michel Foucault’s ‘apology’ for Neoliberalism: Lecture Delivered at the British Library on the 30th Anniversary of the Death of Michel Foucault, June 25, 2014,” Journal of Political Power 7, no. 3 (September 2, 2014): 433–42.

[48] Dardot and Laval, The New Way of the World.

[49] Intervju i Sunday Times, 3. mai, 1981

[50] Linn Herning, Velferdsprofitørene (Oslo: Manifest Forlag, 2015).

[51] Philip Mirowski, Never Let a Serious Crisis Go to Waste: How Neoliberalism Survived the Financial Meltdown (London: Verso, 2013), 89–157.

[52] I et luftig øyeblikke hevdet til og med Wilhelm Röpke at «… ’capitalism’ is the distorted and soiled form which market economy assumed in the economic history of the last hundred years.» Wilhelm Röpke, Civitas Humana (London – Edinburgh – Glasgow: William Hodge and Company Limited, 1948), 27.

[53] For mer om vår tids kapitalisme som fundamentalt annerledes, se for eksempel Michael Hardt and Antonio Negri, Empire (Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2000). Og også David Harvey, A Brief History of Neoliberalism (Oxford ; New York: Oxford University Press, 2005).

[54] http://economicsociology.org/2015/06/10/how-to-defeat-neoliberalism-name-and-shame-its-carriers-together-we-did-it-and-we-succeeded/

Annonse

Mer fra Portalen

Z FILMTIDSSKRIFT: Lumière! Eventyret begynner, en poetisk hyllest til filmkunsten

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.