Annonse

Annonse

10:00 - 19. april 2017

«Nesten alt jeg har skrevet, har jeg skrevet i munterhet»

VINDUET: Torgny Lindgren (16. juni 1938–16. mars 2017).

Foto: Cato Lein/Gyldendal

Vinduet

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig. 

Når Torgny Lindgren leste fra sine bøker, var den muntre tonen fremtredende. Den hadde jeg ennå ikke hørt da jeg oversatte Bat Seba i 1984. Så hørte jeg ham lese fra romanen – og ble forferdet. Dette var da ikke noe lystspill! Jeg syntes teksten fikk et underlig humørfylt opprykk, litt for mye av det gode. Jeg gikk tilbake til den oversatte teksten, min norske, og så til min lettelse at, jo, også der annammet man nok den lystige undertonen. Min indre oversetter, den intuitive, hadde gjort jobben. Kanskje kan man si at hele travestien ligger i et sorgmuntert toneleie.

Denne vrien på 2. Samuels bok er noe ganske annet enn Bibelens skjebnetunge beretning. Bat Seba er et overflødighetshorn av episoder og innfall, et vederkvegende lesereventyr, rent oppbyggelig er det.

Forfatterens lesestemme er blid, optimistisk insisterende, iblant travelt pludrende. Man må kanskje ty til hans skrevne ord om man skal få tak i den stundom tungsindige, henimot sorgtunge, undertonen.

Torgny Lindgrens språk utmerker seg med paradoksale formuleringer, antagonistiske, der motsetningene konfronteres slik at de åpner en ny dimensjon. Leseren får et plutselig blaff av ny erkjennelse – eller klør seg i hodet inntil han eller hun får det.

Torgny Lindgren (1938-2107)

  • Svensk forfatter, født i Raggsjö i Västerbotten i Sverige.
  • Udannet lærer i Umeå og underviste i årene 1959 til 1974 i blant annet Storfors og Vimmerby.
  • I 1980, året før hans store forfattergjennombrudd, konverterte han til katolisismen, og hans tro preget forfatterskapet.
  • Medlem av Svenska Akademien fra 1991. Debuterte med Plåtsax, hjärtats instrument (1965).

 

Den tidligste fasen av Torgny Lindgrens forfatterskap er klart samfunnskritisk, politiske satirer – som diktsamlingen Hur skulle det vara om man var Olof Palme (1971). Han debuterte med dikt (Plåtsax, hjärtats instrument, 1965), etterfulgt av flere lyrikk- og prosautgivelser, før han oppnådde en viss oppmerksomhet med romanen Brännvinsfursten (1979), om grosserer og fabrikkeier L.O. Smith, mannen som gjorde svensk brennevin til en økonomisk maktfaktor, men som gikk fallitt i 1887 gjennom en feilsatsning. Det er ingen dokumentarroman, idet Lindgren vedgår at han baserer seg på «dunkla ögonvittneskildringar i andra eller tredje hand, legender och rena lögner». Det ingen kritikere oppdaget, har forfatteren sagt, var at denne romanen, som alle hans tidligere bøker, har bibelske motiver.

Den eneste boken han har skrevet som ikke bygger på et bibelsk motiv, er romanen Skrämmer dig minuten (1981), som fikk ganske stor oppmerksomhet. «Der er Gud absolutt fraværende, så fraværende at han blir nærværende,» sier forfatteren i et intervju i 1984. Romanen er i det ytre en samlivsfarse og et ekteskapsdrama, med de utroligste innfall og raffinementer, mest i det skjulte, litt thomasmannsk underfundig. Rektoren Folke, fylt av angst og fortvilelse over verdens grusomme tilskikkelser, forsterket av klisterhukommelse og fantasibegavelse, blir trukket med til familierådgiveren, parodien Barbro. Den hektiske fru Vivekas – eneste – bekymring er at Folke blir mer og mer lik Verner von Heidenstam, ikke bare har han et Heidenstam-sitat for enhver anledning, men dikteren overtar etter hvert også hans dypeste refleksjoner. Viveka er ellers hardnakket ubesværet: deres respektive utroskap, sønnen på skråplanet, verdens dårlighet – alt bærer hun med påstått letthet, vitalt utagerende. Men så begynner ekteparet, både Folke og Viveka, å gli lenger ned i depresjonen, – utløst av katastrofen i januar 1980 da broen fra Tjörn til fastlandet ble pårent av et skip og raste sammen, og bil etter bil styrtet utfor i den nattsvarte avgrunnen. Det blir et bilde på den totale angst, på den fundamentale eksistensielle utrygghet under alle harmonikonstruksjoner. Jeg fornemmer – og har da ikke hørt forfatteren selv fremføre teksten – en dyp depresjon, en stor sorg, gjennom hele boken. Torgny Lindgren har valgt, tongue in cheek, å gi romanen en happy ending, idet iallfall tre av hovedaktørene reiser nye brohoder i sitt liv. Men det er lett å lese ham som at denne broen i livet en gang for alle har rast sammen. Skrämmer dig minuten? kan lett bli skremmende lesning.

 

Romanen kan sies å innlede hans Västerbotten-diktning.

Etter disse relativt omfangsrike romanene blir Torgny Lindgrens bøker kortere. Ormens väg på hälleberget (1982; Orms veg på berget 1984), sterkt dialektpreget, ble hans definitive gjennombrudd, også internasjonalt. (Den ordkresne forfatteren misliker sterkt termen «gjennombrudd».) Romanen kan sies å innlede hans Västerbotten-diktning. Om denne boken sa Sara Lidman: «Dels er berättelsen spännande på längden, man sträckläser den; men dessutom är den spännande på tvären, på stället.» Den mørke beretningen fra en avsides bygd i det indre av Västerbotten, om handelsmannen og hans sønn som in natura innkrever gjelden av den fattige enken og hennes datter, utspiller seg i annen halvdel av 1800-tallet, og ble filmatisert av Bo Widerberg i 1986, rystende godt.

I 1983 kom novellesamlingen Merabs skönhet, Merab er en av fire kuer typisk oppkalt etter Sauls døtre. Også i de andre fortellingene, skrønene, lagt i munnen på skredderen Molin, er det bibelske og det rustikke tett sammenvevd, det lille eller lite ansette opphøyet, det metafysiske forkledd som troskyldig undring. I en av novellene blir Ordet, formidlet av predikanten, så til de grader kjød at det bærer frukt i Isabellas skjød. Isabella og predikanten møter vi igjen i Norrlands Akvavit; skikkelser og landskap går gjerne igjen i disse Västerbotten-bøkene.

Og i 1984 kom altså bibelparafrasen Bat Seba (på norsk 1985): Kong Davids skriver nedtegner beretningen, hans oppgave ved stentavlen er «å åpne ordene ett efter ett slik at den talende ble tvunget til å se inn i dem, slik muslingfiskeren kikker inn i muslingens åpnede skall.» Forfatteren skaper en intens spenning i skildringen av det vekslende, etter hvert omvendte, styrkeforholdet mellom David og Bat Seba, og ved stadig å konfrontere det hellige med det profane, det ærefryktige med det nøkterne. Stilen maner frem en gammeltestamentlig atmosfære, ordene har stundom en tyngde som skulle de vært uttalt av Herren selv, setningsmelodien klinger av selveste Davidsharpen. Det er en tekst som eksplisitt reiser det mest fundamentale og eviggyldige spørsmål, gjennomgående uttrykt slik: Hvorledes er Herren? Det kunne omformuleres til: Hvorledes er mennesket? Svarene har ofte vært gitt i form av lignelser. Torgny Lindgren lar profeten Nathan si at mennesket selv er en lignelse, i likhet med alt Herren har skapt, og videre at «en god lignelse inneholder et uendelig antall klare beskjeder, ja til og med et utall klare beskjeder som motsier og utelukker hverandre». David er her en rudimentær maktskikkelse, skremmende gjenkjennelig i sin enkle selvgodhet og ydmyke uforstand. Kong David forlanger enkle svar og entydige lignelser – når det først skal være lignelser – og unngår i sin kongelige visdom å disputere videre med profeten, vel vitende om at Nathan da til slutt ville «geråde i profetisk raseri, styrte overende på gulvet og tygge fråde, og at det hele ville ende i pinlig oppstuss».

Hvorledes er Herren? Han er som meg, sier kong David til sin nyerobrede Bat Seba. Guds kjærlighet er som mannen, sier Bat Seba, den er intet annet enn erobringslyst. Gud har alle egenskaper vi kan tenke oss, sier Mefiboset, hennes fortrolige venninne, han er både blodtørstig og kjærlig og hevngjerrig og full av tilgivelse, og det er ved selve sin uransakelighet at han viser at han er til, han er som han er fordi vi ikke vet hvorledes han er. «Der jeg er, der er også Herren!» erklærer David. «Mine lemmers gjerninger beror på hans kraft!»

Hvorledes er Bat Seba? Hun er slik at hun har en plass i sitt hjerte for alle som kommer i hennes nærhet, tenker David, jeg forstår henne ikke, tenker han, tillitsfullt. Han fornemmer at et eller annet oversanselig og gåtefullt strømmer ut fra henne, «en duft eller et lys eller en kraft», og kryper inntil henne «som om denne varme hadde vært det eneste sant guddommelige han hadde fornemmet i sitt liv».

Dette er diktning som undersøker til den avslører, som tærer på til den utarmer, som åpner avgrunner.

I dette dikteriske grenselandet mellom filosofi og teologi åpner Torgny Lindgren ordene inn mot denne henfarne tid, som er evig tid, åpner dem som muslingskall. Det gir mange inngløtt, iblant til vidunderlige perler. Dette er diktning som undersøker til den avslører, som tærer på til den utarmer, som åpner avgrunner. Men den ender ikke der: Vi kan ta munnen full og si at denne diktningen er full av forståelse, tilgivelse, lindring. Og vi kan slå oss selv på munnen og si at tross all innsikt, toleranse og lise, som Torgny Lindgren her bringer, lar han oss ikke være i tvil om at bak det hele er – uvissheten. «Det ufattelige og uvisse er det eneste som er hellig», sier Bat Seba da David utånder i hennes armer. «Men hvorfor er ikke selve livet hellig?» spør hun. «Når kobberkjeler og salver og prestesandaler kan være hellige, så burde vel også et menneskes liv være hellig! Også menneskets liv bør være hellig! Ånden som bor i mennesket!»

Torgny Lindgren har sagt at selv denne bibelparafrasen – som riktignok tekstlig foregår i Israel – utspiller seg i Västerbotten, i skog- og myrlandskapet mellom Skellefteälven og Vindelälven. Ja, mer enn som så: Med et sitat fra DDR-dikteren Erwin Strittmatter, som er devisen til Dorés bibel (2005) angir han at stedet han skildrer også er et mentalt landskap – «stedet jeg beskriver, ligger inne i meg».

Utsagn som dette og «Der jeg er, der er også Herren!», bringer tanken på Thomas Manns ord: «Der jeg er, er Tyskland.»  Den lærde og beleste Torgny Lindgren har ikke så få referanser til denne dikteren – men heller ikke her er han entydig: «Jeg ville aldri våge å skrive en eneste setning om Thomas Mann, sa jeg. Hans storhet skremmer meg.»

           

Eksistensielt foruroligende er novellesamlingen Legender (1986, på norsk 1991). Tja – noveller? Det er et dusin mangetydige tekster som man kanskje kunne kalle lignelser. Men det er lignelser fulle av indre motsigelser, nesten alle like urovekkende, alle kanskje med det implisitte spørsmål: «Hvorledes er Herren?», eller: «Hva er et menneske?» Befriende er den lille genistreken der Verner von Heidenstam og Selma Lagerlöf, begge rammet av skrivetørke, fra hver sin side av Vänern skal møtes til gjensidig vederkvegelse. Verner spaserer på vannet. Selma tar seg ubesværet frem langs sjøbunnen. Han altså på overflaten, hun på dypet.

I 1987 kom den allegoriske romanen Ljuset (på norsk 1989) – ja, alt Torgny Lindgren skriver, er i bunn og grunn allegorisk – om en landsby langt nord i fattigsverige i en dunkel fortid, kanskje på 1700-tallet, der en gåtefull farsott bryter ned alle samfunnsstrukturer og der nye strukturerer etableres, på like gåtefullt vis. De få gjenlevende står etter hvert overfor en virkelighet der lov og orden, religion, alle slags menneskelige tradisjoner og erfaringer er fraværende, der både historien, verdisystemer og all kronologi er oppløst. Ingen vet lenger hva som er rett og hva som er galt, uhyrlighetene tiltar. De spede forsøk på å skape orden i kaoset, strander. En sterkt ubehagelig roman.

Forunderlig oversett er den frilynte fortellingen Kärleksguden Frö (1988), der Peter Dahl har illustrert fruktbarhetsguden Frøys mytologiske levnet med sine frodige og frivole tegninger. Forfatteren kaller den en roman; det er en naturalistisk-mytologisk burlesk bok med flere bunner. Den bærer Torgny Lindgrens umiskjennelige fingeravtrykk.

Det skapende sinn, kunstens vesen og betingelser, i litteratur, musikk, billedkunst, er et underliggende tema i store deler av forfatterskapet. I den tilsynelatende lettbente Till sanningens lov (1991, på norsk 1992) er en popartist (forelegget er nok Carola) og en rammemaker gjenstand for Lindgrens skarpstilte løssluppenhet. En grådig manager vil forvandle sangerinnens persona, en grådig kunstforfalsker utfører en Dardel-kopi – begge forsvarer med stor overbevisning sine handlinger. «Det ekte sitter i maleriet, ikke i hvem som har laget det,» sier forfalskeren.

Hummelhonung (Augustpriset 1995), Pölsan (2002) og Dorés bibel (2005) ble sagt å utgjøre en romantrilogi fra Västerbotten. Så kom de da også i en samlet utgave i 2008, under tittelen Nåden har ingen lag. I anledning av Lindgrens femtiårsjubileum som forfatter i 2015 utkom tittelen på ny, og da var trilogien blitt en kvartett, idet Norrlands Akvavit (2007) var føyd til.

Det er fargesterke innslag av dialekt i disse bøkene, sik man også finner hos estimerte og meriterte kolleger som västerbottningene P.O. Enquist (f. 1934) og Sara Lidman (1923–2004), samt värmlendingen Göran Tunström (1937–2000). De er tillike sin generasjons mest eminente fortellere, sammen med Kerstin Ekman (f. 1933) og Sven Delblanc (1931–1992). Vel, Sara Lidman var dog litt eldre, og debutere alt i 1951.

 

Og gjennom hele boken går diskusjonen om godhetens vesen.

I disse bøkene har Torgny Lindgren rendyrket sitt litterære uttrykk: en legering av legender, skrøner, allegorier, parabler og besk litterær realisme, i korthuggen stil, yrende av aforistiske formuleringer. I Humlehonning (på norsk 1995) får to dødssyke, eldgamle brødre besøk av en hagiograf. Veien til den avsides grenda snør igjen, hun må overvintre, og pleier de to, den ene oppblåst og med væskende byller, den andre tilsvarende innskrumpet av kreftsvulsters tæring. Brødrene er uforenlige motsetninger, uløselig knyttet til hverandre gjennom gjensidig hat og ønsket om å overleve den andre. Det kompliserte spillet mellom brødrene har en dyster bakgrunn, som langsomt avsløres. Og gjennom hele boken går diskusjonen om godhetens vesen. En av brødrene sier: «Det er ingenting som er rent og ublandet, alt er grumsete og besmittet, hvis den rene godheten hadde funnes, så ville det være umulig å oppdage den, det ville vært som tomme luften!» Det er en legende som utspiller seg, med helgenbiografen som aktør mellom de komplementære motpolene, dyster og grotesk i sine nærgående detaljskildringer av ufyseligheter.

Noen av novellene i samlingen I Brokiga Blads vatten (1999, på norsk 2000) har samme miljø og motivkrets – men de strekker seg fra Västerbotten til ingenmannslandet mellom øst og vest i Berlin, til keisertidens Wien og tilbake til bibelsk tid. Der avslører fortelleren at det velkjente melodiske motivet i Mahlers «Das Lied von der Erde» stammet fra en arapapegøye i bur. (Det går i det hele tatt mye musikk gjennom Torgny Lindgrens bøker.) Og det kommer for en dag at den monstrøse DDR-blomsterkransen etter Thomas Manns begravelse ble til en ny odde i Zürich-sjøen. Det storslagne og det banale inngår sin vanlige lindgrenske forening. Det sublime musikalske uttrykk er også et hest papegøyeskrik.

Västerbotten er også bakgrunnen i den selvbiografiske romanen Minnen (2010) og Klingsor (2014), så her henger ting i hop. Det er øde og fattigslige trakter. Bare sjelden opptrer en bil eller motorsykkel i disse skildringene. Selv var forfatteren ikke uten interesse for det motoriserte; en gang jeg møtte ham, hadde han rattet sin raske Volvo fra Stockholm til Lillehammer, og gledet seg til kjøreturen hjem. Til tross for barndommens tuberkulose, ble langbente Torgny Lindgren en dugelig sportsmann. Han måtte leve opp til at slekten var full av skiløpere i verdensklasse, og han dyrket også boksesporten, der han dro fordeler av sin store rekkevidde.

Man kan med godt belegg hevde at Hakkepølsa, Dorés bibel og Norrlands Akvavit, som kom til i 2007, henger spesielt tett sammen (Humlehonning har litt løsere tilknytning), og at disse tre bøkene er høydepunkter i forfatterskapet.

I Pölsan (2002), den vel rikholdigste av dem, møter vi en 107 år gamle avisnotisskriver som ser ut til å ha overlevd alderdommen og blitt forynget. Riktignok har alle hans notiser nordfra til avisredaktøren vært rene påhitt, oppspinn, og nå, etter et halvt hundre år, fortsetter han å skrive, på aldershjemmet, på sitt vis. Ikke minst om jakten på den ultimate hakkepølsa – og ferden går gjennom skoger og langs myrer, her er lungesott og tuberkelimmunitet (derfor kunne «pölsa» ikke oversettes med «lungemos», men ble til Hakkepølsa, 2004), og her er mye smaking på selsomme lokale varianter. Det er en underlig skrøne, en allegori om kunsten, i særdeleshet skrivekunsten, om forholdet mellom liv og kunst, om sykdommens, tuberkulosens, anslag mot livet og om hengivelse til en livsoppgave. Og det handler om tiden. De to handlingsforløpene utspiller seg først samtidig, siden blir det et halvt hundre år mellom dem. Korrespondentens fantasinotiser nordfra blir avslørt av avisredaktøren, og han slutter å skrive, midt i en artikkel om naziskoryfeen Martin Bormann, som angivelig skulle være dukket opp i Västerbotten. Under navnet Robert Maser ankommer han i sin buss med konfeksjonsvarer i 1948, slår seg ned, synger romanseduetter med læreren Högström. De to setter seg fore å prøvesmake alle hakkepølsene i Västerbotten; det er som en toscansk vinreise. De lar seg underrette om pølsifikasjon, ingredienser (som fårekjøtt og salt sild), tradisjoner, kokeprosesser, og får innsikt i de selsomste hakkepølseforekomster, årgangshakkepølse ikke unntatt. Det damper og anger av disse tekstgodbitene.

           

Jakten avsluttes hos den navngjetne hakkepølsekjerringa Ellen i Lillsjöliden. Hun er skrofuløs, tuberkuløs, skittenferdig, det står en stank av hele skildringen.

Beskrivelsen lar seg lese som en oppskrift på forfatterens poetikk eller metodikk, «det vanskeligste av alt er å være fullkomment sann og uinnskrenket løgnaktig. Den sannferdige løgnen må utføres helhjertet og målbevissst». Selvreferansene er åpenbare, ovenikjøpet møter hakkepølsepilegrimene guttungen Torgny Lindgren, som har et snev av tæring og tror han ikke kommer til å vokse opp. Det er gutten tilfreds med, siden han da vil slippe mye av verdens elendighet.

Jakten avsluttes hos den navngjetne hakkepølsekjerringa Ellen i Lillsjöliden. Hun er skrofuløs, tuberkuløs, skittenferdig, det står en stank av hele skildringen. Produktet viser seg å være «en harmonisk sammensmeltning av ukjente råvarer, helstøpt og i seg selv nok», de to pilgrimene spiser med ærbødighet og usigelig takknemlighet. Hakkepølsa inneholder rett og slett alt som går i en gryte. Det skal mage til å tåle skildringen av pølsekoket, hvori inngår kumule, kalvehjerte, tunge, svinelever, geitelunger, reinsdyrgalle.  Men pølsekoket er sakramentalt. Gjerningen er utført med lidenskap og hengivelse.

Spionasje, drap, utroskap og umake allianser krydrer fortellingen. Og til slutt gjør skriveren et gullfunn. I barndommens berg, Avaberget. Torgny Lindgren har ikke gjort noen hemmelighet av at hans litterære kilde, eller gullåre, er fortellinger han har med seg fra sin barndom der nordpå. Da skriveren blir spurt om hvordan han klarte å tegne kartet som førte til det rike gullberget, svarer han: «Det var nærmest ingenting. Det var bare akkurat det samme som å lage en setning.»

I Dorés bibel (2005, på norsk 2008) er det en eldre mann som snakker inn fortellingen om sitt liv, han er mer enn dyslektisk, han har aleksi. Dorés skremmende og vidunderlig vakre bibelillustrasjoner illustrer hans eget liv: Skapelsen, Utdrivelsen fra Paradiset, Tilintetgjørelsen, Nåden, Livsløgnen og naturligvis Faderen. Her opptrer skriveren fra Hakkepølsa samt guttungen ved navn Torgny Lindgren. Den evneveike – «obildbara» – guttungen har en forunderlig evne til å lære utenat; han siterer i det vide og det brede fra Bibelen – den er blitt lest høyt for ham – som han tolker i lys av Dorés illustrasjoner.

Skildringen, i jeg-form hele veien, har en tone av mild, nesten munter troskyldighet. Fortelleren lever i en Doré-bibelsk forestillingsverden, han har engler ved sin side, han er full av tilgivelse og kjærlighet, etter hvert erverver han betydelige kunnskaper på mange felt. Men omstendighetene, og undertonene, forteller en annen historie. Da foreldrene noe bekymret drøfter fremtiden med ham, konfirmasjon og de videre valg, spør han om de tenker på skogskolen (faren er forstmester) eller Universitetet i Uppsala, «min legning er snarere humanistisk enn naturvitenskapelig», sier han da. Han respekterer faren, men har aldri vært helt tilfreds med hans forklaring av verden og hans utlegning av tilværelsens mysterier, «den strikte naturvitenskapen tiltaler ikke den åndelig-estetiske siden av mitt vesen». Neste avsnitt begynner slik: «Hjemmet for tilbakestående lå i en skråning ovenfor elven. Far skysset meg dit i sin Mercedes. Mor hadde pakket koffertene mine.» Han får ikke med seg billedbibelen, den beror hjemme hos moren og faren, som et slags pant. Eller uttrykk for savnet av sønnen, tenker han. Han får med seg en mekanisk jesusfigur i blikk, og tegnesaker, fra morfaren. Han blir iført institusjonens drakt. Selv om han er satt bort på et hjem for åndssvake, uttrykker han bare takknemlighet overfor den omsorg foreldrene derved viser ham. Det er ganske sårt.

Da han blir konfirmert, privat, påpeker han at nåden ikke er med i trosbekjennelsen. Presten sier at det ikke er noe å feste seg ved. Men begrepet nåde er sentralt i boken, ja, i forfatterskapet. Romankvartetten bærer jo også tittelen Nåden har ingen lag. Men hva består nåden i? Den er ikke påtagelig nærværende blant all gammeltestamentlig lidelse og västerbottnisk elendighet. Hos brødrene i Humlehonning kan det være døden, i Hakkepølsa kan det være det kulinarisk sublime, i Dorés bibel er det kanskje den hardnakkede livsløgnen, i Norrlands Akvavit kanskje både frelsen og frafallet.

Morfaren kunne heller ikke lese, dvs. han glemte alfabetet etter en alvorlig forfrysning, det svenske skriftspråket dunstet vekk da han ble tinet opp, «ikke engang skilletegnene hadde klart seg». Men han hadde hele verdenslitteraturen i hukommelsen og sørget for å formidle det meste til dattersønnen. Siden er det bestyreren på hjemmet, en dr. teol., som formidler kunnskap til den tilbakestående – som for sin del begynner på sitt livsverk, boken om Dorés bibel, og lager egne xylografier, nøyaktige kopier av Dorés, etter hukommelsen. Originalbibelen går tapt da barndomshjemmet, og foreldrene, pulveriseres i en besynderlig eksplosjon.

Under den kalde krigen får han et angstanfall, flytter sammen med et medlem av Riksdagen, hun leser verdenslitteraturen for ham. Han drikker seg full – i beruselsen kan han lese! Men så blir han edru og alektisk igjen.

Han reiser til DDR sammen med notisskriveren Manfred Marklund – en gjennomgangsfigur i disse bøkene, om enn med skiftende identitet – og besøker  Erwin Strittmatter, som uttaler at i kunsten og litteraturen «viser mennesket seg slik det virkelig er», samt noen fyndord om forfattere som misbrukes og misbruker seg selv. Og vi får Strittmatters poetikk i kortform; den er nok først og fremst Torgny Lindgrens egen:

 

            Skift mellom lange og korte setninger!

            Bland den rene, høye salmesang med hverdagens lave pratsomhet!

            La den filosofiske tanke skinne igjennom her og der bak den dagligdags luntende fabel!

            Unngå den faste og sikre rytmen!

            La menneskene snakke snart flyktig, nesten i distraksjon, snart dypt og utførlig!

            Flytt ofte blikket mellom makrokosmos og mikrokosmos!

 

Det er ikke langt mellom litteratur- og kunstrefleksjonene i denne boken, særlig det siste, etter at fortelleren blir uniformert vert på Nationalmuseum. Der blir han avslørt som analfabet og får sparken.

Som alltid handler det om sannhetens beskaffenhet, eller beskaffenheter, det handler om valg, moralske valg, det handler om forholdet mellom skrift og tale, om fortelling og lesning, om fiksjon og fakta, det handler om litteraturens vesen og om fortellingene, de små som bidrar til den store fortellingen om livet. Torgny Lindgren forskyver grenser, rokker ved virkelighetsoppfatningen, på gåtefullt vis. Hans diktning kan kanskje etiketteres som magisk naturalisme.

Til slutt i Dorés bibel vender han tilbake til gullberget som sto så sentralt i Hakkepølsa. Og til disse ellers ødslige hjemtrakter, i det mangfoldige fellesskap av «alle vi som det har blitt forunt den umåtelige glede å få leve middelmådige liv og utføre vidunderlige middelmådige livsverk.» Han har en tilføyelse: «Selv om det må innrømmes at enkelte av oss etterstreber en slags udødelighet». Og dermed får vi vite at i slekta på morssiden er det skiløpere som har vunnet OL, SM, Vasaloppet, Femmila, Monolittrennet.

I alle år har han båret på seg et brev fra faren, skiftet det fra skjortelomme til skjortelomme. I sin leseukyndighet tolker han det som en overstrømmende kjærlighetsforklaring fra den ordknappe faren. Omsider får vi det faktiske brevet på trykk (et lite forfatterknep her); det er bittert og fullt av forakt. Likevel tolker han det altså i overensstemmelse med det innbilte brevet. Her ligger det nok både resepsjonsfilosofi og allusjoner til bibelske far-sønn-relasjoner. Kong David og Absalom, sønnen som overtar tronen? Lindgren har vært varsom med å uttale se om relasjonen til kritikerne og deres autoritet, enn si til farsautoriteten. Det var naturligvis under hans verdighet. Men han har talt varmt om sin mor og mormoren, deres gode innflytelse, ikke minst har han et utall fortellinger fra disse to.

 

Det er en betagende bok, men ganske smertelig lesning iblant. Romanen er spekket med underfundigheter om liv og kunst, fakta og fiksjon, og lagene ligger tett og uavlatelig vekslende. Antall døde i Dorés vakre illustrasjoner, som er fortellerens livsgrunnlag og kunstneriske ideal, summeres til syvtusentohundre. Så avsløres det at bildene ble lagd på en fabrikk, av xylografer Doré hadde leid inn. «Alt er fusk og ingenting annet. Kunsten er en vanskelig kunst.»

Ja, det kan være vanskelig å få øye på nåden i Torgny Lindgrens bøker. Men gjennom all ironi og alle paradokser må vi kunne lese ut at kunsten er en nådegave. Utvilsomt er det iallfall at skrivekunsten er Torgny Lindgrens nådegave.

I romanene etter Humlehonning er kronologien i det episke element nedbrutt; teksten skrider frem i sikksakk, og forfatteren følger en poetikk som han har beskrevet som legeringen av høyt og lavt, stort og smått, hellig og profant, fabel og filosofi, prat og patos. I sikksakk, så å si som ormens vei i terrenget.

Norrlands Akvavit (2007, på norsk 2009), enda en finurlig og fargerik bok fra Västerbotten, har adskillige tilbakeblikk, eller raske øyekast, på typer og topoi fra de foregående bøkene. Denne gangen er det beretningen om den karismatiske, forhenværende pastor Olof Helmersson som etter et halvt hundre år vender tilbake til bygda der han frelste 416 sjeler i årene 1947–55, nå for å avkristne dem. Etter tiår som psykiatrisk sykepleier, er han kommet til sannhets erkjennelse, og legger ut på sin siste misjon, syklende. Han er så å si på et korstilbaketog; hans budskap er en negasjon av det han fór omkring med tidligere: «Det finnes ingen Gud. Messias har ikke kommet, formodentlig kommer han aldri … Den hellige Ånd er ikke en spesiell slags ånd, men kan være en hvilken som helst ånd.» Helmersson er litt sent ute; bygda er langt på vei avkristnet, folk er frafalne eller avdøde, menigheten teller to personer. Det hele skal ende med at han innser at de frafalne er troende og de troende frafalne. At synden er nødvendig, og mye morsommere, alle andre steder enn i indre Västerbotten.

Det hele skal ende med at han innser at de frafalne er troende og de troende frafalne.

Interfoliert, kursivert, i den øvrige teksten som snor seg frem, er notisskriverens beretning om Karl XVs besøk i Norrland for å inspisere grøftingen av myrene. Notisen om kongebesøket antar stadig større proporsjoner: mytiske, fantastiske. Kongen får helbredende kraft, ja, dikterisk kraft. Kongen gjør kvinner fruktsommelige, han ligner etterhvert på kong David i Bat Seba, og kan kanskje ovenikjøpet leses som forfatterens refleksjon over jegets, forfatterjegets, kongelige, eneveldige rolle – iallfall om hvordan virkelighet eskaleres til fiksjon.

Og hovedfortellingen? Den er vel om vekkelsespredikanten som vil reversere sin gjerning. Men den er forgrenet i mange småfortellinger: Vi møter Gideon, som ble blind da han ville omfavne Allnaturen, in casu en furustamme, som han skallet i. Og forhenværende skogsarbeider Torvald har lagd en åtte meter høy skulptur av Gud. I tømmer. Birøkteren Bertil har samlet alle prekestolene fra bedehusene og lagd bikuber av dem. I bedehuset, forlengst sekularisert, har jaktlaget blot. Når det ikke spilles poker der. Videre: En kostelig kirkegårdsvandring, der ekspredikanten får påtale for å snakke med de døde. Vi presenteres igjen for legenden Isabella. Lengselens langsomt døende Gerda, som får nattverd med akevitt – nådemidlene har ingen lov! Og den store fortellingen bindes sammen i Olof Helmerssons møte med fortiden, naturligvis, til sist med frukten av sin sommernattlige omgang med Isabella, ikke avlet i synd, siden han just hadde frelst ungmøen.

 

Gjennom all tvetydighet kan vi lese ut et grunnsyn hos Torgny Lindgren: Menneskets verdighet er hellig. De mest bisarre og frastøtende handlinger kan være sakramentale, nådegivende gjerninger. Dikterfilosofen Lindgren fornekter seg ikke, her er kunst- og musikkteoretiske betraktninger, og her er meditasjon over det ondes problem. Mer enn noensinne glimrer han med sine listige paradokser. Skråsikker tvil og tvetydige sentenser, frafallen trofasthet og botferdig stivsinn, bitter selvtilfredshet og forsagt lykkerus, side om side. Tvetydighet – eller flertydighet. «Entydighet er noe av det verste som finnes. Å tolke tilværelsen på én eneste måte og utfra ett aspekt, er livsfarlig. Av dette oppstår fascisme, kortsiktig tenkning, overgrep mot naturen,» sier han i intervjuet i 1984.

Og akevitten? Den lokale tresprit, Norrlands Akvavit, er et sterkt sakramente, som bærer i seg Västerbottens hele natur, skogene, sjøene, de grøftede myrene, ja, Allnaturen. Den skal helst nytes med löja, harr eller sik fra dette lindgrenske univers.

I Minnen (2010; Erindringer på norsk i 2011) får vi ikke Torgny Lindgrens erindringer, boken er en samling frittstående minner, og neppe helt sannferdige. «Jeg har aldri kunnet se noen sammenheng i mitt liv, all årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman, som jeg helst skulle ønske.» Novellene fremstår her som bisarre anekdoter, protagonistene er slektninger av ymse originale slag. Våre tanker og minner, i særdeleshet minnene, sies det, er strengt tatt hallusinasjoner og ingenting annet. «Hvor grensene skal trekkes mellom den abstrakte tenkning, de skapende forestillinger, nattens ville drømmer, mystikernes syner, de usynlige orkestres musikk og hallusinasjonene – derom finnes ingen overgripende og troverdig teori», heter det.

Det er mange dødsleier blant minnene – som i de øvrige bøkene. Og som alltid er det matoppskrifter. Og refleksjoner over det å skrive, og over forfatterskapet. Nå får vi også høre om alkoholen plass i fortellerens liv. Og vi møter forleggeren, i skiftende gestalter. Forleggeren serverer forfatteren benediktiner i plastglass. Mens forfatteren serverer forleggeren benediktiner i siselerte, håndlagde glass fra Reijmyre Glasbruk.

Flere lindgrenske verk har så beslektet motiv- og temakrets at vi gjerne kunne medregne en god del tekster fra tidligere utgivelser til en stor Västerbottensyklus – jeg sikter da til Orms veg og tekster fra Brokiga Blad og Merab.

Klingsor (2014, på norsk 2015) må også sies å inngå i denne Västerbotten-serien, rent motivisk. En underlig person i slekten Klingsor (bare navnet har en underlig bakgrunn, og man skal ikke stole på fortellerens forklaring av etymologien) – denne person, hovedpersonen, finner et skjevt glass på en stubbe i skogen. I årenes løp har glasset rettet seg opp: «Med sin avrundede overdel hadde det vendt seg opp mot verdensrommet og Polarstjernen, med den kantete underdelen hadde det forblitt trofast mot den skrånende stubben og bakken». Hadde glasset et slags liv? Og livsvilje? Hadde all materie liv, et mer langsomt liv? I fascinasjon over dette maler Klingsor glasset om igjen og om igjen, i tusener av bilder, gjerne palimpsestisk, gjennom hele sin kunstnergjerning. Han maler på preparerte liksvøp. Kunstneren Klingsors uttalte mål var, gjennom maleriets kirurgi å åpne gjenstandene og vise deres indre liv – det all kunst har til hensikt, og aldri makter å få til.  «En roman er en undersökning», sier Torgny Lindgren et sted. «Vi forestiller oss at det finnes en slags sannhet utenfor ’undersökningen’,  men i realiteten finnes det antagelig ingen sannhet, bare denne undersøkelsen, altså bare forskningsprosessen.»

Det antydes at Klingsor er en maler av samme format som Matisse og Cézanne, og en stor biografi om ham er under arbeid. Og ettersom fortelleren er en intelligent stemme, og liksom på Klingsors parti, kan personen Klingsor fremstå som overraskende kompetent iblant. Men selv Klingsors sympatiske trekk blir gjort til skamme, og det munner ut i et lite flatterende portrett. Kanskje er det så at leseren skal være litt i villrede om hans habitus, ganske lenge iallfall: Er han genial, eller knapt nok middelmådig? Ironien er imidlertid ganske tydelig: «Grammofonplatene gjorde ham fransktalende … vi må ikke tvile på at han samtalte på fransk. Det gjorde han ikke selv (…) Hans fransk var som den var. Men dette er hva han trodde at han skrev.»

 

Også i denne boken, som i Pölsan, kokes den ultimate matrett, og den er like slumpmessig sammensatt som hakkepølsa, og temmelig udelikat, bukflesk med spener og skallen fra en utlevd ku kan gjerne inngå som ingredienser. Den har slett ikke noe sakralt preg. Men den er Klingsors «mest formfullendte verk». Torgny Lindgren gir ikke slipp på tvetydighetene i Klingsor, den siste roman han utga, i en rekke på 39 publikasjoner, hvorav 18 benevnt romaner. Siden 1991 innehadde han stol nummer nio av de aderton i Svenska Akademien. Han mottok 24 litterære priser og utmerkelser, så vidt jeg kan telle.

«Menneskets liv er hellig. Mennesket selv er større enn sin skjebne», sier han i intervjuet i 1984. Han konverterte til katolisismen i 1980, mens hans bøker siden har beskjeftiget seg med de mest sentrale spørsmål om tro og tvil, liv og død, kjærlighet, hat og ondskap, kunst og ukunst – inderlig og intelligent palaverende om høyt og lavt, stort og smått. På finurlig vis har han gjort det partikulære til noe universelt, det heslige til noe sublimt, det frastøtende til noe opphøyet. Flertydigheten er der for å vise – som en del av «undersökningen» – hva et menneske rommer. Også gudsbildet – eller «gudsfornemmelsen», som han kaller det – er flertydig. Han har avvist å gi presise svar på spørsmål om konfesjonell tilhørighet og trosforhold. Men han har vedgått at han er en atypisk katolikk, og at hans særegne religiøsitet har røtter i filosofien, historien og ikke minst i mystikken. Det er i hans paradokser vi må lete etter svar. Kan man i denne nærmest insisterende polysemien finne annet enn svevende svar?

I Erindringer gjengir forfatteren et angivelig brev til Laxness, datert 2. februar 1982, der han berømmer den islandske dikteren for i sin roman Sjelesorg ved jøkelen (Kristinhald undir jökli, 1968) å ha funnet en metode, en farbar vei for fremtidens forfattere: orden og kaos i forening. «Ved å være skrevet så fullstendig uten tvang, kanskje til og med uten noen hensikt, blir fortellingen uavbrutt og uforstyrret befriende. Skikkelsene er i sin skimrende utydelighet på ingen måte litterære metaforer, men nettopp så ubegripelige og gåtefulle som vi all er skapt til å være. Den formstrenge formløsheten viser distinkt hvor ufattelig virkeligheten i grunnen er. Og denne rystende munterheten!» Fiktivt eller ei, man kan ikke annet enn lese brevet som en egenerklæring.

Torgny Lindgren konsiperer og bearbeider all tekst i hodet, adskillige sider om gangen. Så leser han høyt for seg selv, det må han for rytmens skyld, sier han. Først deretter skriver han det ned, alltid for hånd. Hjemme i sofakroken.

«Nesten alt jeg har skrevet, har jeg skrevet i munterhet», sier fortelleren til slutt i Erindringer. «Jeg har stadig måttet bekjempe munterheten. Så den ikke skulle synes.» Og han legger til at han tror munterheten er en alvorlig synd.

Denne de gripende fortellingers ironiker, de tankevekkende paradoksers sannhetssøker, etterlater seg et forfatterskap som vil leve så lenge det finnes besindig oppspilte lesere.

Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Først når sparekniven skal slipes, kan Civita få vise om de duger.

OBJEKTIV: En rapport fra Learning from Athens, documenta 14 part I.

TDNF: Når sorgen går over i depresjon.

VINDUET: Torgny Lindgren (16. juni 1938–16. mars 2017).

ARGUMENT: Er du gravid? Skal du kjøre i kveld? Går du på antibiotika?