Annonse

Annonse

10:21 - 13. april 2017

Hva er det med muslimsk humor?

NORSK SHAKESPEAREOG TEATERTIDSSKRIFTNoe er i ferd med å skje. Humor av muslimer og om muslimer blir mer og mer vanlig på standupscenen og i TV-ruta i flere vestlige land. Muslimske komikere balanserer hårfint mellom  flere kulturer og flere generasjoners forventninger til dem. De forholder seg til en dobbeltkontrakt hvor integrering og identitet står på spill.

Zahid Ali er pessimist, han mener at det har blitt strengere og vanskeligere de siste årene, og tror ikke han kommer til å oppleve at det vil bli greit å tulle med islam. Foto: Grim Moberg

Adolf Brecht
Tysk regissør kritiserer krig med Mor Courage på Det Norske Teatret. Samtidig parodierer han tysk eksport av krigskritikk. Et modig selvmot­sigelsesforsøk.

Sensurert post factum
«Rundt premieren ble jeg invitert til NRK. De trodde jeg var en person med sterke meninger. Det er jeg ikke», skriver Kim Atle Hansen i denne kommentaren til sitt stykke Sensurert (2014).

Peter Handkes Ibsenpris-tale
«En gang for nesten et halvt århundre siden kom det et slags dikt flyvende mot meg, og i flukten en bestemt linje: ‘På randen av utmattelse snakker vi alle i hovedsetninger’.» Les talen Handke holdt i anledning tildelingen av Den internasjonale Ibsenprisen 2014.

Enquete: Hvorfor var norsk teater så fraværende under Handke-debatten?
Om norsk teater har vært fraværende i Handke-debatten har litteratene og ytringsfrihetsforkjemperne gått i bresjen. Er Handke mer deres mann enn vår? Og hvorfor er han i tilfelle det?

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Denne teksten presenterer noen sider av muslimsk humor i den norske offentligheten. Betegnelsen ’muslimsk humor’ er ikke et etablert begrep, slik for eksempel ’jødisk humor’ er det. Teksten er basert på noe forskning, mine egne observasjoner av standupshow og TV-program, men jeg har først og fremst snakket med folk med kjennskap til temaet. Først med de norske samfunnsdebattantene Shoaib Sultan (politiker) og Kadra Yusuf (spaltist). Så med standupkomikerne Zahid Ali og Shabana Rehman, som begge har vært komikere i Norge en god stund og er vel etablerte. I tillegg har jeg snakket med Abubakar Hussein (Abu H) som slo igjennom med tv-programmet Tabu med Abu i 2010, med Yousef Hadaoui, som lager Svart humor på NRK, og er en kommende stjerne, og unge norsk-somalske Jonis Josef, som har blitt veldig populær på norske standup-klubber det siste året. Jeg refererer også til til svensk-kurdiske Øzz Njuen[i]. Dette er altså ikke en klassisk analyse, men noen bilder på hvordan situasjonen ser ut.

 

Det var en samtale med Shoaib Sultan, norskpakistansk politiker og debattant, som satte meg i gang. Han kom med påstanden at muslimsk humor er nesten like rik som den jødiske, bare mer underkommunisert. Dette fikk meg til å begynne å undersøke. Men der han er mest opptatt av den gamle arabiske fortellerkulturen, er jeg mest opptatt av moderne humor, så jeg klarer ikke å bekrefte om hans påstand står seg i dag. Da må jeg i større grad inn i stuene til folk. En gang i tiden var nok fortellertradisjonen godt kjent over store deler av den arabiske verdenen, men den gamle tradisjonen ser ikke ut til å ha blitt med i migrasjonen til Norge.[ii]

 

I dag er det ikke mange norske komikere som har et forhold til hva som er spesielt med jødisk eller muslimsk humor. Jeg har spurt alle mine intervjuobjekter om dette. Jødisk humor kan like gjerne være humor om etnisitet som religion, for hva er det  «jødiske» egentlig? Selv om «det muslimske» i større grad assosieres til noe religiøst, så er det  også kulturelt. Hvor går skillet mellom dette og hva er det som styrer hva? Dette er problematiske begreper for en skarve humorforsker. Men saken er at den jødiske humoren for lengst er assimilert inn i en manistream, mens den muslimske humoren knapt har blitt offentlig. Moderne norsk standup av komikere med muslimsk identitet og bakgrunn og deres materiale om det å være muslim i Norge, derimot, det er i ferd med å etablere seg i TV-bransjen og på standupscenen.

 

Hva er …

Fins det en slags egen muslimsk humor, spør jeg mine intervjuobjekter. Men det kan ingen av dem slå fast med sikkerhet. Om det handler om humor i islam, muslimers humor eller humor fra muslimske land, så er det ingen definert form. Det fins ulik humor og mange sjangre i deres ulike opprinnelsesland.

 

I Pakistan, hvor mange av våre første innvandrere er fra, fins det en stor og variert tradisjon. Shohaib Sultan ramser opp; burlesker, politisk satire, grovkornede sceneshow, transvestitt-tradisjoner og moderne standup. Humor under sterk offentlig sensur, vel og merke. Zahid Ali og Shabana Rehman har også sett mye pakistansk humor på parabol-TV og bekrefter at det er en underkommunisert, men utbredt tradisjon, som delvis er veldig gammeldags, men også kreativ for å kunne omgå den sterke sensuren. Jonis Josef forteller om en noe røff og svart humorstil i Somalia, en svart galgenhumor og en kjent sketsjetradisjon. Satiretradisjonen i Libanon er kjent som sint og kritisk, men det betyr ikke at man kan spøke med alt av religion eller politikk. [iii] I Marokko er det veldig høy terskel for hva som kan spøkes med, hevder norsk-marokanske Yosef Hadaoui[iv]. Men han synes det er for vanskelig å samle muslimsk humor i en sekk, og spesielt når man skal trekke det inn i en norsk kontekst også. Den marokkanske humoren er helt ulik den fra Midtøsten, mye drøyere, spesielt når det gjelder å spøke med religionen. Det blir komplekst, mange lag her, hevder han.

Shabana Rehman introduserte den norske offentligheten for problematiske sider ved den muslimske kulturen. Foto: Amir Khan

I de fleste diktuaturer fins mye skjult humor, som indirekte handler om aktuelle politiske forhold. I Libya under Gadaffi blomstret det en egen diktatur-humor, om man kan bruke det ordet, som nok ikke har så mye med det typisk muslimske å gjøre. Som all annen moderne humor, består den av referanser til en aktuell, kulturell kontekst. Man kan derfor heller si at det gjennom migrasjonen har oppstått et nytt referanseunivers i norsk humor. Shabana Rehman introduserte den norske offentligheten for problematiske sider ved den muslimske kulturen. I en sterkt kritisk stil tok hun tak i tabuer som kvinnens stilling og religiøs undertrykkelse, men både hun og Zahid Ali spøkte også mye med tradisjonell muslimsk kultur og med nordmenns fordommer og uvitenhet.[v]

 

Innen Islam finnes det regler for hva man har lov til å spøke med. Det skrives om humor i hadith (fortellinger om profeten Muhammeds liv) og Koranen. Latter, glede og vitsing er tillatt innen islam hvis det følger retningslinjene fra disse hellige skriftene. For at humor skal forbindes med islam må vitsingen ikke støte noen, ikke skremme noen, den må holde seg innenfor  grensene for islamisk toleranse, si sannheten, men ikke være offensiv, og den må ikke inneholde uislamsk materiale eller promotere umoralskhet og uanstendighet [vi]

 

En muslim som vil spøke, må tenke gjennom hva han vil si ut i fra reglene som The online muslim community har tolket ut fra de hellige skriftene:

Points to remember:
• Is this time right time to joke?
• Is this an appropriate person to joke with?
• Is this an appropriate topic to joke about?
• Is this the right place?
Also remember these points while joking:
• Never criticize while joking.
• Do not impose jokes if they do not come naturally.
• Beware of excessive joking with certain individuals.
• Show respect to the person you are joking with, as the Prophet Muhammad did when he told a man he was joking with, «In the eyes of Allah you are great.»
• Monitor yourself when you are feeling humorous.
• Maintain good behaviour with people who make a mistake when joking with you. Do not answer harshly or stare back.
• It is better not to joke with someone when you meet for the first time.
We must be careful to maintain a Muslim code of behaviour and never harm another Muslim through humiliation or insensitivity. While joking we should implement all the above-mentioned points and maintain a good Muslim personality
.[vii]

Humor skal altså styres etter disse reglene og etter en muslimsk kode. Hva det innebærer endrer seg over tid, og noen mener at disse reglene blir strengere tolket i dag enn for noen år siden. Uislamsk og umoralsk, hva er det? En ytring av Ayatollah Khomeini i et radioprogram fra 1979 blir hyppig trukket frem for å understreke et gravalvor i islam:

Allah did not create man so that he could have fun. The aim of creation was for mankind to be put to the test through hardship and prayer. An Islamic regime must be serious in every field. There are no jokes in Islam. There is no humour in Islam. There is no fun in Islam. There can be no fun and joy in whatever is serious.[viii]

Sitatet over er klart og tydelig. At man ikke spøker med religionen sitter dypt i mine intervjuobjekter også. Strengt tatt kan de strenge reglene for humor kanskje være en del av forklaringen på hva muslimsk humor er.

Thus it can be seen that it is the topic of humour and its effects, which determine whether or not it is permissible by Islam. Imam Nawawi said, “Joking is prohibited when it is excessive and consistent. It becomes ineffective and causes the heart to harden. It distracts a person from worship of Allah and concern with religious issues. It often causes harm, envy and disrespect. If these elements are absent from a joke, then it is what is permissible by Islam. The Prophet would use humour to reach people and draw them together.[ix]

I islam tillates ikke kritisk humor, for det gjør «hjertet hardt». I praksis, etter noen år med synlig muslimsk humor i Norge, og en bitter karikaturstrid i 2006, kan man si at muslimsk humor ikke bedriver religionskritikk og at det er tabu å tulle med hellige symboler, profeten og Gud. Men det gjøres også små forsøk på å utfordre dette. Thomas Giertsen lekte med tabuet i TV-programmet «Helt perfekt» da han tegner et fjes, og litt senere da telefonen ringer må rable ned et navn, og bare finner lappen med tegningen og skriver navnet ”Mohammed” på den; vipps! så har han «tegnet» profeten. [x] Terje Sporsem bryter også tabuet i sin forestilling Religion,[xi] men altså ikke de muslimske komikerne selv.

Yosef Hadaoui tror toleransen for denne type humor kommer til å øke fremover. Foto: Eirik Myhr

Yosef Hadaoui tror toleransen for denne type humor kommer til å øke fremover, at noe rører seg nå og kommer til å løsne, at neste generasjon kommer til å akseptere det. Til og med humor om religion og profeten kommer til å bli akseptert, tror og håper komikerne jeg har snakket med. Men Zahid Ali er pessimist, han mener at det har blitt strengere og vanskeligere de siste årene, og tror ikke han kommer til å oppleve at det vil bli greit å tulle med islam.

 

Den unge standupkomikeren Jonis Josef vil ikke spøke for mye med religion og Islam, selv om han noen ganger utfordrer dette. Han tar oftest utgangspunkt i sin egen bakgrunn, noe som gjør at vitsing om religion, hudfarge o.lign. som oftest er uunngåelig. Han føler seg ikke særlig religiøs, men vil ikke såre andre, selv om det noen ganger kan være vanskelig å unngå. Dessuten vil han ikke «selge seg selv» eller sine egne så lett. Han påstår at muslimer er mer hårsåre når spøken blir synlig eller offentlig, og spesielt når vitsen kommer fra et sted av uvitenhet. I stedet ønsker han å skape et større minioritetspublikum i Norge, å få med muslimer og andre minioriterer ut for å gå på standup og show i større grad. Han ønsker å ufarliggjøre stigmaer om muslimer. Han mener også at det er lett å selge sjela si gjennom selvironi eller selvdegradering. Den muslimske opinionen kan fremstå som veldig hårsår, i det offentlige rom, vel og merke, i det private er den muslimske humoren, om du kan kalle det dét, nådeløs, hard og veldig morsom, forteller Josef og fortsetter:  – Jeg mener at man kan spøke med absolutt alt man vil, så langt man gjør dette riktig. Om du har en vits om tjukke folk, en vits om folk i rullestol, en vits om muslimer – må du i mine øyne kunne ta den vitsen for en forsamling av tjukke folk, folk i rullestol og foran muslimer. Klarer du ikke det, er det enten fordi vitsen er dårlig, fordi du er feig eller fordi den rett og slett er usmakelig.

Definerte regler for humor er ikke forenlig med hva humorforskningen har funnet ut om hva humor gjør med folk, hva humor er. Der man i freudsk terminologi ser for seg at humor skal frigjøre undertrykte hemninger, blir reglene i islam brukt til å bevare et religiøst verdensbilde. Så det er motsetningsfylt. Mange av komikerne jeg har intervjuet her har funnet en løsning på dette. De spøker med fordommer hos publikum, om muslimer og andre grupper. Der det ligger mye frykt og stereotypiske forestillinger om andre, der ligger det også mye bra humormateriale. De bruker stereotypier og forestillinger vi har om hverandre i sin humor. At de spøker om forholdet mellom etnisk norske og flerkulturelle norske, er veldig populært. Men profeten Muhammed og det helligste er det foreløpig ikke noen av komikerne som rører[xii]. Så vi kan kanskje oppsummere med at muslimsk humor er humor gjort av komikere med muslimsk identitet/bakgrunn, som spøker med sin egen «muslimskhet»[xiii] i møte med det norske samfunnet.   

 

Muslimsk humor = jødisk humor?

Shoaib Sultan mener at jøder og muslimer har en tilsvarende vitsetradisjon som vitsene om svensken, dansken og nordmannen i Skandinavia. At det fins en vennlig vitselek mellom dem. Men en hovedforskjell mellom muslimsk og jødisk humor er religionskritikken. Jødene har alltid sett med nådeløst røngtenblikk på sin egen religion og Gud. Noe som er utenkelig for muslimer. Ja, det fins masse profesjonell humor om muslimsk sedvane og kultur, men kun om det menneskelige, ikke det religiøse. Dette kommer frem etter noe research om temaet[xiv]. Sultan er enig i at den store forskjellen er at den jødiske humoren har vært mer svart og gjennomborende kritisk til sin egen tradisjon og religion. – Muslimer har aldri kunnet fleipe med Muhammed eller Allah. Men bortsett fra det, så ligner jødisk og muslimsk humor og humortradisjon på hverandre, sier han.

Jonis Josef vil ikke spøke for mye med religion og Islam, selv om han noen ganger utfordrer dette. Foto: Eirik Myhr

Der muslimske komikere selv ofte ikke har definert en egen muslimsk humor, er de jødiske helt oppdatert på sin historie, eller i hvert fall på fortellingen om den jødisk humoren. Eller så er komikerne, uavhengig av etnisitet og religion, som nordmenn flest, ikke personlig troende eller ikke så opptatt av religion. – Vi er alle brødre, sier den sekulære jødiske komikeren Andre Jerman. Men det er også vanskelig å definere hva moderne jødisk humor egentlig er. Man kan ikke peke på noe typisk som viser at jødisk humor i dag skiller seg vesentlig fra mainstream angloamerikansk standup, den har blitt en del av den. Ja, nærmest skapt den, for det har vært så enormt mange jøder i angloamerikansk humor, og det er det fremdeles.

 

Vi bruker ikke begrepet «kristen humor» heller, men nordmenns livsførsel henger mindre og mindre sammen med religionen, så det kjennes irrelevant. Noe som ikke er tilfellet for muslimer, hvor religion er svært viktig, hos mange regulerer livsførselen mer, og derfor blir vanskeligere å spøke med. Utgangspunktet for denne artikkelen, var jo en påstand om at muslimsk humor er nesten like rik som den jødiske. En påstand som ikke er blitt bekreftet her, men at det fins en egen muslimsk humor, at det er noe felles mellom humor fra ulike muslimske områder, fra gammelt av, ja det kan vi se. Vi kan se det i at det fins en noe lik fortellertradisjon i mange muslimske land.

 

Arabiske fortellertradisjoner

Arven kommer fra muntlig overleverte arabiske fortellertradisjoner[xv]. De mest utbredte er historiene om Mulla Nasruddin, en naiv, men klok mullah. Han er en historisk person og levde i Tyrkia for 700 år siden. Historiene florerer og kan minne om de danske molbohistoriene. Noen ganger er han klok, andre ganger dum og tåpelig. Shoaib Sultan forteller en av dem:

Mulla Nasreddien kom en gang hjem etter en reise. Han var skitten og svett og ble plassert i enden av bordet uten å få noe mat. Han gikk så hjem for å vaske seg og kom tilbake til selskapet. Da han så fikk servert suppe, tok han av seg klærne og dyppet dem i suppen. – Hvorfor gjør du det? spurte verten. – Jo, det er jo klærne som er invitert hit i dag!  (Min gjenfortelling).

Bildet av ham, baklengs ridende på et esel, er utbredt over hele midtøsten og avbildet i mange former. I fortellingene om ham er det mye som kan ligne på den jødiske antihelten Schlemiel, som er en slags fast type som går igjen i mange av historiene fra den jødiske humortradisjonen. Han minner om den litt dumme, men likevel kloke Askeladden, som tilfeldigvis treffer blink med sine observasjoner, som Mulla Nasruddin. Disse underdog-posisjonene i forhold til samfunnet er interkulturelle fenomen, komikeren ser på samfunnet litt skrått, fra utsiden og noe under i fra, som narren i gamle dager. Dette er gjenkjennbart.

 

Den jødiske mammaen, chawe, er en av de sterkeste stereotypiene i den jødiske humoren. Hun fremstilles som en «utpressingsmamma». Mammiel styrer sin familie gjennom følelsesmessig manipulasjon og får det som regel som hun vil. Vi møter også ofte den muslimske mammaen som objektet i materialet til muslimske komikere, som Mohammed Amer og andre.[xvi] Den svensk-kurdiske standupkomikeren Øzz Nujen snakker om sin muslimske mamma i sitt show Dårlig stemning. Hun bestemmer alt i familien og styrer familien med tårer og jernhånd. Hun kunne vært en jødisk mamma, som i Woody Allens standupvits: «Hva er forskjellen på en rottweiler og en jødisk mamma? – Rottweileren slipper omsider taket.»[xvii]

 

Muntlige fortellinger om Mulla Nasreddin er ikke så kjent her i Vesten, men fortelles fremdeles i andre deler av verden. Objektet «den dominerende mammaen» og den strenge foreldregenerasjonen, er imidlertid noe jeg ser i mye moderne standupmateriale også. Selv om bildet har endret seg. Verden er blitt mer polarisert etter 11. september og dette har påvirket humoren. Kanskje er det slik jeg tror – at moderne muslimsk humor lever høyt på publikums skrekkblandede fryd?

Man kan si at moderne engelskspråklig muslimsk humor har fått et oppsving etter 9/11.

 

Post 11/9

Man kan si at moderne engelskspråklig muslimsk humor[xviii] har fått et oppsving etter 9/11.[xix] Mørkere, er Sultans beskrivelse. Råere og dermed morsommere, mener jeg. Hva var muslimsk humor før Vestens mennesker begynte å bekymre seg for islamistisk terror, i våre egne land? Underkommunisert? Nå får den muslimske standupkomikeren en helt ny oppmerksomhet. I showene Allah made me funny og Axis of Evil ble 11. september-terroren behandlet humoristisk[xx]. Vi ler av frykt, mens det muslimske publikum i engelskspråklige land elsker å le av ikke-muslimers frykt for dem[xxi]. Det er i engelskspråklige land de sterkeste frontene står og det er der vi tydeligst ser en oppblomstring av muslimske komikere. I Norge går det saktere.

 

Men hva med ytringsfriheten etter karikaturstriden i 2006? Det er nærliggende å tenke at signaler som sendes ut av ledere i muslimske land indirekte begrenser ytringer også her. Vi har et skjult moralpoliti, mener mine intervjuobjekter. I 2008 kunne vi lese i Dagbladet at den egyptiske informasjonsministeren hadde uttalt at ytringsfrihet pr.def. er uislamsk og blasfemisk.[xxii] Arrestasjoner og fatwaer mot karikaturtegnere og komikere (egyptiske Bassem Youssef, m. fl.) viser at det har blitt farligere å være komiker i verden. Selv om det har skjedd tidligere også.[xxiii] Nylig ble den anerkjente jordanske karikaturtegneren og forfatteren Nahed Hattar drept på grunn av en tegning.[xxiv] Mens for eksempel i Italia er komikere blitt viktige politikere, som Beppe Grillo, som startet en stor grasrotbevegelse mot myndighetene, i sporene fra samfunnsrefseren og komikeren Dario Fo. Det foregår på mange måter en ytringskrig, en verdikrig, hvor karikaturtegnere og komikere har blitt frontkjempere. Grove karikaturer av jødiske og vestlige symboler er også vanlige i mange muslimske land, noe vi i liten grad diskuterer i norsk offentlighet.[xxv]

 

Moralpoliti i Norge

I Norge har noen komikere fått merke et skjult press og trusler mot seg på grunn av sin humor.  Komiker Shabana Rehman[xxvi] har blitt drapstruet av slike grunner, men hun har aldri latt seg stoppe. Hun nyanserer bildet av at «mørkemennene» eller de som truer, kun er den patriarkalske førstegenerasjonen muslimske invandrere: hun fikk like mye kritikk og harselering fra jevngamle jenter og gutter. – Det hadde ikke bare med religion å gjøre, men med at man stakk hodet frem og skrev samfunnskritisk om sosial kontroll i miljøet. Det handlet like mye om at de mobbet ytrere de anså som «for norske» , noe de så på som negativt, og som de brukte for å kontrollere særlig kvinner sosialt med, sier Rehman. Det at hun gjorde seg så synlig var uhørt. Hun fortsetter: – De få drapstruslene mot meg, mottok jeg fra det som senere viste seg å være en ekstremt bøllete gjeng med kriminelle eller unge menn som flørtet med islamisme. Jeg har aldri sensurert meg selv, drapstruslene har alltid blitt politianmeldt. Det var to tilfeller som var alvorlige, en bombetrussel mot familien i begynnelsen av min karriere og en skyteepisode mot den samme restauranten fem år senere. Det var mer den ekstreme mobbingen som var belastende, men jeg laget da også standup om det. 

 

Rehman har spilt showet For konge og fedreland – Shabana Rehman i nasjonens tjeneste over hele verden og fått mange forskjellige reaksjoner fra muslimer i ulike land. Mange heier mens de holder pusten, sier hun. – I Indonesia satt en mann på første rad med lukkede øynene og la armene i kors og lot som han sov. Jeg fikk senere vite at dette var en vanlig hersketeknikk mot kvinner som ikke var søte og danset eller sang på scenen, men som var frittalende. Jeg vet ikke om det har med islam eller mannsjåvinistisk kultur å gjøre, men Indonesia sensurerer komikere stort, fikk jeg vite av andre indonesiske komikere. Det må også legges til at unge muslimer klappet og heiet på meg i Indonesia. 

 

Rehman har spilt i mange byer i USA. Hun forteller: – I Los Angeles var det fullt hus på alle forestillingene. Men det var en høyere sikkerhetsituasjon der, og kontroversielle komikere fikk ekstra politi under showene sine. To politimenn, den ene iraner, dukket opp på showet, passet på meg og nøt forestillingen. Jeg snakket åpent om seksualitet og tabuer, men ikke mer eller mindre enn andre komikere. Den sterke sosiale kontrollen hos innvandrerjenter og i muslimske kulturer gjorde at showet provoserte og skremte de som var redde for at jentene skulle bli for «frie». Shabana tror det dreier seg  om mer enn religion, bl.a. om frykt for endring, men også om misunnelse.

Det har helt klart skjedd et generasjonskifte når det gjelder åpenhet. Men det var humorscenen som åpnet muligheten.

Shabana Rehman

Hun er likevel optimistisk når hun ser på ungdommen i dag. – Skamløs-jentene[xxvii] tar opp de samme temaene i samfunnsdebatten, 15 år etter at jeg tok det opp på standupscenen: om påsydde jomfruhinner, sosial kontroll, valg av klesstil og ektefelle, fremtids- og karrierevalg, osv. Hun fortsetter: – Det er klart mange flere stemmer. Det har helt klart skjedd et generasjonskifte når det gjelder åpenhet. Men det var humorscenen som åpnet muligheten for denne åpenheten. Muslimene elsket mullaløftet! ler hun. Dette er en villet utvikling, flere muslimer i Norge oppfatter seg selv som kulturelle muslimer, de er ikke så religiøse lenger og ønsker mer frihet, slår hun fast. Hun mottar ikke drapstrusler lenger. Men hun er bekymret over politisk islam, det er det som er problemet og komikerne kan gjøre en viktig jobb når de holder et speil opp for publikum.

 

Men det er flere ting som skjer samtidig. Zahid Ali har også blitt drapstruet av det såkalte moralpolitiet på Grønland i Oslo. Han mener at disse truslene, tvert imot, har blitt verre de siste årene. Moralpolitiet besto for det meste av 1. generasjons innvandrere fra Pakistan, som mente at komikervirksomhet i seg selv ga lav status og var for vestlig. I dag har politiet vokst, mener Ali, som tegner et mørkere bilde av denne utviklingen i Norge enn Rehman gjør. Han mener utviklingen går i feil retning, at 3. generasjons innvandrere er mer konservative enn 1. generasjon. I tillegg er de religiøst lærde og ikke analfabeter, de er mer fanatiske og ute etter bråk, så han tror ikke han vil få oppleve en «frigjøring» av muslimsk humor i sin levetid. Det «unge moralpolitiet» er bedre organisert gjennom sosiale medier, flere følger med og hatmeldinger kommer fra en gruppe, mer enn fra enkeltpersoner. Han er redd for den økende religiøse kontrollen i Norge, og i verden.

 

Men det fins også lyspunkter. Da Ali spilte showet Fremmedfrukt på Latter i Oslo i 2016, opplevde han for første gang at en stor andel av publikum var innvandrere som bare var ute etter å more seg. Det kom par og vennegjenger, helt vanlige muslimer som har begynt å gå ut på nye steder. Dette er nytt, for det vanlige humorpublikummet har vært svært norskt homogent. Ali forklarer: – Norske pakistanere har sett mye pakistansk komedie på parabol-TV hvor humoren er veldig «røre rundt grøten», total fri for banning og veldig hensynsfull overfor religion og velstående og maktsterke enkeltpersoner. Tematikken er ofte korrupsjon og hat mot andre religioner og Vesten, forteller Zahid.  – I Pakistan fins det dyktige komikere, men underlagt streng sensur som gjenspeiler et korrupt system, så det er veldig positivt at det muslimske publikummet begynner å bruke den moderne humoren i større grad. Men, bildet er altså sammensatt.   

 

Mørkere kontekst

Etter 11. september har amerikansk muslimsk standupkomikk blitt mørkere, og synligere. Showene Allah Made me Funny og Axis of Evil fikk verdensomspennende oppmerksomhet etter terroraksjonen i 2001. I England meldes det om en muslimsk humorrevolusjon, hvor mange av dagens nye stjerner er muslimske komikere[xxviii]. Det har poppet opp egne muslimske standupklubber og festivaler, som Muslim Funny Fest i New York. Typisk for denne «nye» muslimske humoren er at det i hovedsak handler om to ting, på den ene siden snakker komikerne om interne problemer rundt det å være praktiserende muslim i det vestlige samfunnet i dag, som vanskeligheter med å be på arbeidsplassen, om sjefen som plutselig kommer inn på lagerrommet mens man vasker føttene, og lignende. På den andre siden tulles det mye om det å virke skremmende på andre, som sikkerhet på flyplasser, passgranskning og lignende, altså vestlige fordommer mot det å være muslim, eller rett og slett frykt.[xxix] Men mye av humoren skyldes at komikerne ønsker bedre integrering i samfunnet. Engelske myndigheter har alliert seg med den engelske komikeren Humza Arshad «Badman»[xxx] for å hindre radikalisering av muslimer i England. Han bruker sin «muslimskhet» i humoren, som skiller seg fra de radikales.

 

Men det fins også eksempler på at muslimsk humor blir brukt til det motsatte av integrering, til å spre hat og rasisme. Den ytterliggående franske muslimske komikeren Dieudonné M’Bala M’Bala har siden starten på 2000-tallet laget show om jødehat, og hisset opp franske muslimer til hatkriminalitet. Han har blitt anklaget for å vise støtte til terroristene som angrep Charlie Hebdo-redaksjonen. Han skal ha vært tiltalt i rettsaker over 80 ganger, men holder fortsatt på, i sitt eget teater.[xxxi] Han har også et stort publikum.

 

Det kan nesten se ut som om humoren i grove trekk, har tjent på å ha blitt sentrert rundt det å være muslim i verden/Vesten i dag har fått en polarisert form – for eller mot vestlige verdier. Noe som gjenspeiler polariseringen i samfunnet for øvrig. Kanskje man kan kalle en del av den ekspanderende engelskspråklige muslimske humoren en motkultur?

 

Muslimsk humor i Norge

Bildet er litt annerledes i Norge, uten de store motpolene. Norske muslimske komikere har ikke behov for å kalle seg muslimske komikere. De ønsker bare å bli kalt komikere. Men samtidig representerer de en ny virkelighet og bruker nye referanser innenfor den etablerte formelen. De balanserer mellom flere verdener, de sammenligner, kritiserer, ironiserer og utvider vårt erfaringsgrunnlag. Sjangermessig skiller ikke muslimsk humor seg fra annen humor, men konteksten den refererer til er ny.

 

Abubakar Hussein (Abu H) mener at den flerkulturelle identiteten endret seg etter 9/11. Da han vokste opp i norske skolegårder på 80 og 90-tallet, da var alle «utlendinger», på Holmlia, i Lørenskog og i Groruddalen, og humoren deres refererte til felles erfaringer rundt det å være utlending. Nå er man «muslim», mer enn utlending, muslim er blitt en identitetsmarkør. Så da blir det naturlig med humor om stereotypier rundt det å være muslim i Norge, og fordommer /forestillinger knyttet til det. Hussein lagde for noen år siden TV-programmet Tabu med Abu[xxxii]. Her spøkte han med muslimers kultur og sedvane, dog ikke med religionen. Han spøkte med forskjellen på jøder og muslimer, om deres forhold til alkohol, hunder og arrangerte ekteskap, med en stor dose selvironi, men han spøkte ikke med islam. Ikke av hensyn til sin egen overbevisning, men for ikke å såre generasjonen over. Dette er likevel temaer knyttet til muslimskhet.

Vanlige muslimer har begynt å gå ut på nye steder. Dette er nytt, for humorpublikummet har vært svært norskt homogent.

Zahid Ali

Komiker Yousef Hadaoui fra TV-programmet Svart Humor jobber ut i fra en litt naiv underdog-posisjon. Han forsøker å sette kulturer og stereotypier opp mot hverandre, som i Vil du bli tusjonær hvor innvandrere skal gjenkjenne typiske norske ord, uttrykk og tradisjonell norsk kultur.[xxxiii] Hadaoui vil ikke bli puttet i noen bås, men han bruker kulturforskjellene rundt «muslimskhet» og «norskhet» aktivt i humoren sin på en veldig morsom måte. Hadadoui har klart å pakke norske intellektuelle kvinner inn i hijab, for et fiktivt intervju med iransk TV-stasjon, mens de snakket om å være kvinne i Norge[xxxiv]. Han har forsøkt å innføre nynorskkvota blant innvandrere på TV, med mer. Han lager humor om kulturmøter og dilemmaer. Han mener at vi trenger mer humor og satire rettet mot religion her i landet.[xxxv]

 

Jonis Josef erfarer at det fins en egen humor i minioritetsmiljøer. Den dreier seg om å overdrive mye, å vinne konkurransen om å være morsomst i gjengen, språklige vendinger i en ganske tøff form. Innvandrerungdom «roaster» hverandre hele tiden (tar tak i de mest sårende og kompleksfylte temaer hos hverandre og prøver å lage ordspill på det). Dette er en noe mer privat kultur og ikke offentlig kjent, men som han er med på å gjøre kjent gjennom sin standup. Mitt inntrykk er at den norske ungdommen elsker formen hans. Han får mange jobber og er aktiv i humorkollektivet «Terningkast 3».

 

Ingen sterk rød tråd

Muslimsk humor kan være så mangt, men her har jeg landet på å definere det som humor av komikere med muslimsk identitet/bakgrunn som spøker med sin muslimskhet i den norske samfunnskonteksten. Vi kan ikke si at den har bevart en tråd til opprinnelseslandene, like lite som norske standupkomikere forteller svensken, dansken og nordmannen-vitser fra scenen. Men vi kan muligens, litt satt på spissen si, at Osama bin Laden eller Khomeini har hatt mer å si for moderne muslimske komikere enn Naruddin og fortellingene fra folkedypet —? Spesielt engelskspråklige komikere lever høyt på dagens generelle fryktnivå, The Clash of Sivilisations, men også norske får stor oppmerksomhet.

 

Samfunnsdebattant Kadra Yusuf mener bildet ser noe lysere ut i Norge enn i de engelskspråklige landene, og at det kan ha sammenheng med at Norge aldri har vært et koloniland. Hun håper at twitterhumoren kan påvirke samfunnet i en mer åpen retning og skape en felles front mot islamister over hele verden. Hun forklarer: – Det var en IS-leder som på twitter ba muslimer om å engasjere seg og gjøre mer terror. Muslimer fra hele verden svarte med humor: «– Neiii, må hente i barnehagen, så kanskje jeg kan gjøre selvmordsangrep i neste uke…» Hun ler. – Så muligens, kan vi se en endring nå. Hvis man er mange nok, så kan vi få til religionskritikk også. Det er mange, spesielt unge muslimer, som ønsker at folk skal slutte å føle seg krenket på Guds vegne, avslutter hun. – Gud har humor, sier den svensk-kurdiske komikeren Øzz Njuen, som har opptrådt i Norge mange ganger. Men vi har altså et moralpoliti, et skjult muslimsk «kontrollorgan», som overvåker uislamsk adferd blant muslimer i Norge, i følge Shabana Rehman og Zahid Ali[xxxvi]. Om det blir bedre eller verre i Norge fremover er de to komikerne ueninge om.

 

Men de fleste komikerne jeg har snakket med mener at det er håp for muslimsk humor her, at de nettopp har begynt, og vi er i starten av en utviklingsfase. Om en stund håper de at den muslimske befolkningen skal tåle «alt» slik som den kristne befolkningen gjør, og komme seg ut på standupshow i større grad, selv om tegnene på at det skal skje er svake. Foreløpig er vi ikke helt der, for man vil ikke at «mammaene» skal bli lei seg. Mens de engelske muslimske komikerne er fornøyde med at det er mye frykt og fordommer man kan bruke i humorshows og sketsjer; noe som tradisjonelt er bra humormateriale, så spøker ingen muslimske komikere med det aller helligste, Gud og profeten. Volden og truslene hindrer religionskritikken. Muslimske komikere tar mange hensyn, de skal tekkes publikum og virke veldig integrerte, men uten å tråkke på foreldrenes forventninger og religiøse verdier. Det er en hårfin balansegang her. Det er noen strukturer som trengs å rokkes på i dette bildet så komikerne kan føle seg frie – men på humorscenen er den offentlige samtalen i gang.

 

Kilder

Samtaler/chatt med:

Shohaib Sultan, Kadra Yosef, Yosef Hadadoui, Abubakar Hussein, Jonis Josef , Shabana Rehman, Zahid Ali og Andre Jerman i løpet av vår og høst 2016.

 

Artikler:

http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/17887

http://www.bbc.com/news/world-europe-31640643

Politiken.dk

The Telegraph

Wikipedia

Theislamway.net

Umma.com

Minganti 2014: «Unga muslimer og humor som norm»  i Skratt som fastnar – kulturella perspektiv på skratt og humor.

 

Bok:

Sigmund Freud: Vitsen og dens forhold til det ubevisste (1905)

 

Show:

Allah made me funny

Axic of evil

Dårlig stemning

Svart humor: Satiriks årskavalkade 2015

Tab med Abu

Helt perfekt

Josefine Vertshus standupklubb

Reis Deg Komikerklubb

m.m.fl. shows over mange år…

 

 

Noter

 

[i] Han er kanskje er mest kjent i Norge for å ha blitt klippet bort fra Skavlan, men har opptrådt her mange ganger.

[ii] Av komikerne jeg har snakket med har noen et vagt inntrykk av dette, men ikke noe de har et nært forhold til eller refererer til i sitt eget humormateriale. 

[iv] Hadaoui har selv aldri har fått kjeft for noe han har laget. Ikke engang da han sto i en bod utenfor en moské på Grønland i Oslo og solgte israelske varer til muslimer som gikk forbi, fikk han noe trøbbel.

[v] F.eks. Da Zahid Ali var med i ”Skal vi danse” hadde han, i en dans, på seg ”selvmordsbelte” og spøkte med nordmenns frykt for islamistisk terror, i beste sendetid.

[vi] ”Laughter, fun, and joking are permissible in Islam provided guidelines fromQuran and Hadith are followed. For humour to be in accordance with Islam, the joke should not insult anyone, should not frighten anyone, should be within the limits of Islamic tolerance, should tell the truth, should not be offensive, should not contain unIslamic material or promote immorality and indecency.” Kilde:  https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_humour 

[vii] I følge The Online Muslim Community, Umma.com http://www.ummah.com/forum/showthread.php?117588-Humour-in-Islam

[viii] Minganti 2014

[ix] Fra nettstedet http://en.islamway.net/article/8257/humour-in-islam

[x] Det skal ikke ha kommet noen voldsomme reaksjoner på dette stuntet.

[xi] Spilles våren 2017 på Oslo Nye teater, temaet er alle verdensreligionene.

[xii] Mange komikere kan snakke om islam og muslimer uten å være muslim selv, bl.a. Terje Sporsem som spiller «Religion» på Centralteateret for tiden og har materiale om alle religioner og deres profeter. Men jeg vil ikke kalle det muslimsk humor, det er mer observasjoner om islam og muslimer.

[xiii] Det er jo ikke slik at alle er troende muslimer, men de er likevel sterkt preget av foreldrenes sterke forhold til religion og til en livspraksis hvor religionen har utviklet tradisjoner og kultur.

[xiv] Samtaler med refererte personer her, observasjoner av show på nett og live.

[xv] Kilde: Fortellingene fra Hodja og samtale med Shoaib Sultan

[xvi] Show: «Allah made me funny» 2008

[xvii] Carter, Judy: Standup – the book

[xviii] Altså, humor av komikere med muslimsk identitet/bakgrunn som spøker med sin muslimskhet.

[xix] BBC: ”Dark humour for dark times”, 2004

[xx] Dette var show som oppsto og fikk stor oppmerksomhet post 11/9. Americanske muslimske standupkomikere forsøker å nyansere bildet av muslimer i USA med humor. De turnerte over store deler av verden.

[xxi] Er mitt inntrykk etter å ha studert show fra spesielle munslim standup clubs i England og USA hvor denne typen materiale blir brukt mye.

[xxii] Dagbladet, 19. februar 2008

[xxiii] På starten av 1900-tallet fantes et satiremagasin som het Molla Nasreddin som ble gitt ut over hele midtøsten, skrevet i Azerbadjan. Dette var et slags opplysningsprosjekt inn i det sovende midtøsten, den var kritisk til Islam og politikken. Satiren var rettet mot kvinneundertrykking, utdanning (mangel på) og religionens undertrykkende makt,  og støttet vestlige verdier og modernisering. Magasinet ble lest av ministre (I skjul) og folket så på tegningene (ofte analfabeter), men det ble sensuret og stanset i 1930 av sovjetiske myndigheter. Da oppstod det også en karikaturstrid om Muhammed. I 1929 ble en tegning publisert i magasinet og redaktøren fikk en fatwa mot seg. (The New Yorker: “The magazine that almost changed the world”, 26.mai 2011) (www.bbc.com: “How muslim Azerbaijan had satire years before Charlie Hebdo”, 28.feb 2015)  

 

[xxiv] Aftenposten 27. september 2016

[xxvi] Samtale høst 2016

[xxvii] Nancy Hertz startet debatt om egen handlingsfrihet i Aftenposten: april 2016 med artikkelen ”Vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid begynner nå”. 

[xxviii] ”Britain’s Muslim Comedy Revolution”[xxviii] Huffington Post januar 2016

[xxix] BBC ”Dark humour for dark times” 2004

[xxxi] ”Who is Dieudonne?” The Telegraph 2015

[xxxii] Et TV-show han fikk mye ros og mottok Komiprisen for.

[xxxiii] F.eks. Spørrekonkurranse blant utlendinger på gata på Grønland i Oslo: Hva er navnet på en norsk forfatter? A: Anne-Cath Vestli? B: Anne-Cath Stovner? C: Anne-Cath Tøyen? Eller D: Anne-Cath Jernbanetorget? Og mannen på gaten svarer - Anne-Cath Jernbanetorget.

[xxxv] http://www.aftenposten.no/amagasinet/Yousef-Hadaoui—Vi-trenger-mer-satire-og-humor-rettet-mot-religion-584499b.html?spid_rel=2

[xxxvi] Og mange andres vitnesuttalselser i media.

Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Gellert Tamas nærmer seg Sveriges politiske traumer med en harmdirrende penn.

ARGUMENT: Mange har nok en vag forestilling om Hippokrates som «legekunstens far».

SYN OG SEGN: Den lutherske kyrkja er meir moderne, men òg forflata i jaget etter relevans.

VINDUET: Å forstå Markens grøde.

TDNF: Når møtet mellom lege og pasient skjærer seg.