Annonse
08:44 - 22. mars 2017

Familiehistorie som poetisk minnested

LITTKRITIKK: Teie skaper både rom for historisk refleksjon og leseren i sin poesidebut.

Marianne Teie. Foto: Kristine Helliesen/Cappelen Damm
Annonse

Littkritikk.no er en uavhengig nettportal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker. Vi har som hovedmål om å løfte frem nye og mindre kjente forfatterskap gjennom kritikk og vurdering.

Ups and Downs i Mexico City eller akademiker på heisatur
Marlen Ferrer «De bortkomne»: Utydelig roman om en kvinnelig akademiker på jakt etter meningen med livet - og litteraturen i Mexico City.

Byens metafysikk
Margrethe Aas «Vy»: Diktdebut som krever og fortjener en konsentrert leser, og som på sitt beste stiller viktige spørsmål om hvordan vi bosetter oss.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Absolutt alle tekster henvender seg til noen. Det er et banalt faktum, men verdt å minne om for mottagerens plass i litteraturen, verdien av den som leser for det som blir lest, altfor lett begraves i tekstens uspesifiserte «du». Jeg liker å tenke på at en relativt åpen henvendelse snevres inn gjennom lesningen, knyttes til den som sitter med boka, i senga eller i lenestolen, eller et helt annet sted.

Det er også denne intimiteten i henvendelsen, dette møtet mellom noen som skriver og noen som leser, jeg blir sittende å tenke på da jeg leste Marianne Teies debutbok Du bestemmer deg for at dette er et minne. For dette er en diktbok som snakker inntrengende til leseren, om hvordan vi forholder oss til fortiden, til vår egen familie, til tiden som går og at vi en eller annen gang skal dø. Hvor blir det av oss da? Tenker noen på oss etterpå? Finnes det steder hvor det som skjedde oss kan minnes av andre når vi er borte?

Diktsamlingen skriver seg mot slikt, mot ettermæle og dødelighet, men først og fremst snakker hun om de døde, de som allerede er borte. Eller også bindes du til dem gjennom ting du har arvet eller fortellinger som har blitt fortalt. Vi kunne si: det åpnes et historisk rom rundt fortellingens bindeledd mellom den som leser og den som skriver.

 

Gravskrift. Det er spesielt forgjengeren Martinus Mathisen, Teies oldefar, som påkalles fra slektshistoriens dyp, men også en rekke andre medlemmer av Teies familie skrives frem. Det er et hardt liv som beskrives, et liv i fattigdom, preget av sykdom og død.

Flere av diktene er rene gravskrifter, monumenter i ord, til de avdøde slektningene. Det øyeblikk Mathiesens livspartner går bort, for eksempel, bevitnes så og si av dette diktet:

 

det skjer en natt

dere er alene

sovepusten fra barna

gispene hennes

du legger en klut på pannen hennes

venter

og

så er hun ikke mer

du rekker ikke engang å be

 

du venter til morgenen

selv om laknene skal brennes

selv om luften smaker aske

selv om hun skal bæres bort umiddelbart

så venter du.

 

Så, nederst, til venstre, samme side:

 

Annette Børresdatter

d. 1866 i Fåberg, d. 25 Oktober 1902 på Lillehammer.

 

Det er nøkternt og rørende gjort, for det er ikke bare Annette, men mange andre, som passerer inn og ut av teksten, slik de passerer inn og ut av livet, i denne boka. Slik fortsetter det, også: mennesker dukker opp i familiekrøniken, slik den her formuleres, for så å forsvinne, mange av dem barn, alle med sine minnesteder i diktene.

Anmeldelse

Marianne Teie

Du bestemmer deg for at dette er et minne

Cappelen Damm, 2017

Etter hvert akkumuleres det en dødsbevissthet i selve teksten, slik at hele diktsamlingen blir en form for gravplass – samtidig er det mange lysglimt som gir livet enda større plass, og dermed håp for både de som enda lever, blant annet den som leser og den som skriver. Som når Mathisens mor skal beskrives i alt slitet med å få hjulene til å gå rundt: «mor smiler/ men bare med munnen/ resten av mor er amming og grøt.» Eller enda mer diskret om øyeblikk i livet til oldefarens bror, hvor verden og den lille barnekroppens utvikling hukes sammen i et enkelt, men pregnant, bilde: «Peder har nettopp lært å gå/ når han holder en kongle i neven.» Å reise seg opp utvides gjennom bruken av verdens mangfold av ting (her representert ved en kongle) i utforskende lek.

 

Tekst som fuge. Det er ingen rosemaling her, tvertimot, det er hverdagens tyngde som artikuleres. Samtidig er det nettopp mot strevets bakgrunn at de små lysglimtene – de livsbekreftende bildene, som morens smil eller konglen – løfter både diktenes utsyn på livet, som denne boka er, og reiser et monument over en familiehistorie noen ledd tilbake. Kanskje vi kunne beskrive Teies debut som en fuge, hvor døden og livet danner de to hovedtemaene i hva det vil si å være mennesket, siden tekstrytmen er så tett på både fødsel og død hele veien? Vakkert og trist er det uansett, en hyllest til livet, i all sin forferdelighet og skjønnhet.

Det er alle de små fraseringene over detaljer som gir minnebildene substans, og forankrer forestillingsarbeidet en fornemmelse av da, av fortid. Spesielt får en trehest som en sentral plass i tekstene, en hest som står i sentrum for flere begivenheter, noen av dem dramatiske. En dag krangler Peder og Martinus om trehesten, som kastes av Peder utenfor et gjerde de egentlig ikke får lov å gå utenfor. Der blir den liggende under en busk, før Martinus krabber inn og henter den. «du åler deg under busken/ og der lyser hesten/ du tar hele hånden om den/ det er din hest nå.»

Bokas omdreiningspunkt er en liten scene hvor oldefaren kjører på en kjelke med broren og hvor forfatteren tenker seg at dette er noe han vil huske. «du lukker øynene/ du bestemmer deg for at dette er et minne.» Her lenkes teksten til boktittelen, og i neste dikt avdekkes tekstens metode, eller grunnlag. «Jeg bestemmer meg for dine minner/ når jeg holder rundt trehester».

Grepet er interessant på flere vis, for trehesten aktiveres som formidlende ledd på tvers av generasjonene, mellom oldefar og bokens forteller, mellom da og nå. Det er som om hesten er en portal som fjerner de store avstandene, skaper en intimitet mellom de to, ja, som om også forfatteren krabber inn under en busk etter hesten gjennom skrivingen, og dermed gjentar oldefarens formende rituale da hun skriver om det. Men enda mer at forfatterens fortellergrep eksponeres som en viljeshandling iverksatt for å komme nærmere oldefaren.

Kommer vi nærmere fortiden da, hva som egentlig skjedde? Nei, det er ikke mulig å komme helt frem til disse øyeblikkene i fortiden, de er borte, men ved å dikte dem frem med hesten i hånden, kan kanskje et skriftsted skapes som minnes ham på en sann måte likevel:

 

jeg tar minnet ditt

jeg skaper det

former det 

slik at det ligner

 

«Slik at det ligner»: forfatteren kan ikke vite, men den messende gjentagelsen av fortidige begivenheter og menneskers passasje inn og ut av livet, kommer likevel tett på forgjengerne, uavhengig av om det beskrevne rent faktisk har skjedd. Det blir sant, også som fortid, gjennom minnestedet, diktet, intimiteten mellom oldefar og forfatter. Årsaken er tekstens rituelle og monumentaliserende funksjon: gjennom beskrivelsen kommer fortiden tilbake igjen, deler av den som ellers ville blitt borte for alltid, får her et nytt liv. Diktene blir skriftsteder, minnesteder, over slektens gang og et sted for de dødes ettermæle og etterliv.

Bokas kvaliteter er, i denne forstand, mer mytiske enn den er poetisk historieskrivning, for forfatteren forsøker å skape en fortelling ut av tidligere slektsledd i form av hendelser som gjentas, ikke bare av henne, gjennom skrivningen, men også av leseren, i lesningen. Skriftstedene blir artikulasjonspunkter for en mytedannelse om fortiden, et poetisk motsvar til det som må fortelles, og samtidig må diktes opp i gjenfortellingen, som vi også kan lese om i Dag Solstads Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 (som denne boka har slektskap med). I begge tilfeller, forestiller jeg meg, er det ikke diktningen som det å finne opp noe som er målet, men diktning som et redskap for å komme nærmere fortiden.

Om jeg skulle innvende noe, måtte det være det siste partiet i boka som, vil jeg tro, tar for seg forfatterens egen, tidlige, barndom. Også her er det et minnearbeid, men nå graves det i et annet lag av fortiden, sannsynligvis forfatterens egen barndom. Dette hektes ikke riktig på den foregående dikt-prosessen og fremstår som noe kunstig. Ikke fordi det er dårlig, men fordi det er mer begynnelsen på et annet minnearbeid, med forfatterens egen barndom i sentrum.

Du bestemmer deg for at dette er et minne er en vakker, gripende, ujålete bok, som vil skape en myte ut av familiehistorie og et monument over liv som ellers ville blitt glemt. Men hva neste prosjekt kan være, eller vil være, er jeg usikker på. Kan det skrives videre på et slikt prosjekt? Jeg vet ikke, men jeg er uansett spent på hva Teie foretar seg neste gang. Kanskje det siste partiet bygges ut til en egen bok?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.