Annonse

Annonse

09:52 - 12. mars 2017

De navnløse amerikanerne

ARGUMENT: Hver dag jobber profesjonelle og amatøretterforskere med å identifisere 40 000 lik i USA.

Illustrasjon: Sarah Uggen

Argument

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

10. november 1985, like ved de utbrente restene av det som en gang hadde vært en butikk i Bear Brook State Park i New Hampshire, fant en jeger en metalltønne. I tønnen, som var ment for giftig avfall, fant jegeren noe helt annet: likene av en kvinne – mellom 23 og 33 år gammel – og en jente, 8-10 år gammel. Rettsmedisinske undersøkelser viste at de hadde blitt drept og dumpet en gang i perioden 1977 – 1985. Mordrapporten som ble skrevet om de to ofrene sier ikke noe om hva dødsårsaken var, men mediene rapporterte om at kvinnen og barnet hadde dødd av stump vold mot hodet. Rettsmedisinerne kunne ikke si sikkert hvilken forbindelse ofrene hadde til hverandre, annet enn at de var i slekt. Kanskje var de mor og datter.

Etterforskningen førte ikke til noen store gjennombrudd, og ifølge nettsiden CanYouIdentifyUs var det fortsatt usikkert hvem de to var, i mai 2000. Likevel tok saken om «The Bear Brook Murders» en uventet vending da det ble funnet en annen metalltønne ikke mer enn hundre meter unna tønnen som ble funnet i 1985. Nå fant man to småjenter – den yngste mellom ett og tre år gammel og den eldste mellom fire og åtte. Likene ble datert til samme tidsperiode som kvinnen og barnet man hadde funnet 15 år tidligere. Rettsmedisinerne fant ut at det nest yngste barnet som ble funnet i 2000 ikke var i slekt med kvinnen som ble funnet i 1985, men mente at barnet likevel kan ha vært en stedatter. Avisen Daily News (New York) skrev i 2015 at tester av håret, tennene og skjelettet hennes tydet på at hun kom fra Nebraska eller en av Dakota-statene, mens de tre andre likene sannsynligvis var fra området der de ble funnet.

 

De navnløses kartotek. I de 16 årene som har gått siden man fant det man tror er de to siste likene i denne saken, har ikke noen avgjørende gjennombrudd funnet sted. I juni 2013 ble det bekreftet at kvinnen var mor til to av barna, og at hun kan ha vært i slekt med det tredje. Fortsatt får saken mange hobbyetterforskere til å klø seg i hodet. Hvorfor har ikke kvinnen og barna blitt etterlyst? Og kan en far ha spilt en avgjørende rolle i drapene? Eller er dette en drapssak der det fortsatt finnes en metalltønne ingen har funnet?

Internett har derimot sørget for at de fire drapene fortsatt er en del av mange menneskers hverdag. På nettsider som CanYouIdentifyMe.org, Websleuths.com og IdentifyUs.org kan både de som leter etter en slektning eller venn, eller de som bare er nysgjerrige på saker om uidentifiserte lik, søke i store databaser. Nesten hver eneste uke dukker det opp nye saker, men langt i fra alle har rekonstruerte bilder av de døde. Ofte står det kun oppgitt kjønn, antatt alder, etnisitet, og når og hvor vedkommende ble funnet. Det hender også at hverken alder, kjønn eller etnisitet er fastslått.

 

Det ideelle offer. Det er ikke ukjent at pene mennesker får mer oppmerksomhet enn de som ikke er fullt så attraktive – noe som støttes opp om av flere studier. Kriminologen Niels Christies teori om «det ideelle offer» tar for seg hvem vi får sympati med. Vår oppfatning av et offer kan være avgjørende for om offeret får hjelp. Offeret «skal» være uskyldig og respektabel, samt forsvarsløs mot det som har rammet vedkommende. Da vekker vedkommende følelser blant «folk flest» og får dem til å engasjere seg.

Tilfeldigheter kan avgjøre hvem som får medieoppmerksomhet: Man finner ofte uidentifiserte lik av barn, men de fleste av dem havner sjelden i medienes søkelys.

Dette henger nært sammen med teorien om det «legitime offer», tilfeller hvor offeret antas å ha fortjent sin skjebne. Gjengmedlemmer er såkalt «illegitime», noe drepte kvinnelige prostituerte i mange tilfeller også blir ansett som. Kriminologen Beth Grothe Nielsen viser til at et menneskes verdi som offer blir ofte knyttet opp til produktivitet– eller mangel på produktivitet som sådan – hva man bidrar med i samfunnet. Kvinner i prostitusjon bryter med normative kjønnsroller, mens gjengmedlemmer bryter med normene for hvordan man skal opprettholde ro og orden.

I 2015 spredte saken om et to år gammelt jentebarn som fikk kallenavnet «Baby Doe» seg til sosiale medier. Det rekonstruerte bildet av henne – med store, brune øyne og langt brunt hår – ble delt som en farsott. Etterforskningen pågikk i 85 dager før man fant identiteten hennes: Bella Bond. Hun hadde truffet en nerve hos flere hundre tusen mennesker over hele verden, men ingen hadde meldt henne savnet. Det var først da søsteren til en nabo av moren og stefaren meldte fra til politiet, at Bella Bond ble identifisert.

Tilfeldigheter kan avgjøre hvem som får medieoppmerksomhet: Man finner ofte uidentifiserte lik av barn, men de fleste av dem havner aldri i medienes søkelys.

 

Den amerikanske dugnadsånden. Kulturen for å hjelpe hverandre er sterk i flere deler av USA, der crowdfunding-selskaper, borgerjournalistikk og ideelle organisasjoner og foreninger legger føringer for hva som er «etisk riktig» å gjøre. Å hjelpe et lik med å få en identitet henger sammen med å hjelpe den avdødes familie mot et endelig svar. Den franske sosiologen Emile Durkheim la frem en teori om at samfunnet holdes sammen av at man deler verdier, som endres over tid når samfunnet blir større og mer komplekst.

Så kanskje kan slik «hobbyetterforskning» dypest sett forstås som en måte å sikre at samfunnets verdier overlever? Hva skulle man gjort om ingen hjalp hverandre? Der man for 150 år siden strevde med å finne ut hvem ett enkelt uidentifisert lik var, vil dagens hobbyetterforskere i USA kunne velge blant flere titalls tusen avdøde i internettdatabaser når noe skal etterforskes. Er det mysteriet eller idealisme som driver de som etterforsker sakene fra sofakroken?

 

Ikoniske dødsfall. Hvorfor blir noen saker ikoniske blant tusener av liknende saker? Saken om Lyle Stevik, som sjekket inn på et motell 14. september 2001 og ble funnet livløs tre dager senere, har blitt ikonisk. Han hadde betalt motellregningen, skrevet «suicide» på en lapp han siden kastet, og så hengt seg i et «alkoveskap» lavere enn ham selv. Stevik måtte stå på knærne for å få det til – en uhyre smertefull prosess.

I dag – snart 15 år etter det morbide dødsfallet, har han sin egen fanside på Facebook, i tillegg til et hav av fan fiction og konspirasjonsteorier. Hver eneste dag forsøker folk å finne ut hvem han var. Navnet han sjekket inn med på motellet – Lyle Stevik – skal ikke tilhøre noen ekte person, men kan være en feilstavet versjon av «Lyle Stevick», navnet på en karakter i Joyce Carol Oates’ roman «You Must Remember This». I folks bevissthet er ikke Lyle Stevik lenger en romanfigur, men en mann ingen vet om egentlig er Lyle Stevik.

Er det mysteriet eller idealisme som driver de som etterforsker sakene fra sofakroken?

I sosiologien mener man at det ikoniske må knyttes opp mot hva det symboliserer. Hva symboliserer Lyle Stevik? I utgangspunktet hadde ikke saken behøvd å bli noe annet enn nok en sak om et selvmordsoffer, men dekknavnet kan ha blitt avgjørende for sakens popularitet. I Steviks tilfelle ligger mye av spenningen – og symbolikken – i at han tilsynelatende ikke kan identifiseres.

Mange merket seg at Stevik ble funnet bare seks dager etter terrorangrepet mot World Trade Center. Og teoriene florerer på internett: Han kan være hvem som helst, både et «vanlig» selvmordsoffer som var redd for krigen George W. Bush lovet skulle komme. Stevik kan ha vært en terrorist som «feiget ut», mener noen. Dødsfallet – og identiteten hans – har blitt den perfekte kriminalgåte, en utømmelig kilde til nye mysterier.

 

Ekte krimgåter. Mengden av saker om uidentifiserte lik er en gave til de som er interessert i «krim fra virkeligheten». Det er «true crime» i sin uredigerte, iskalde form. Man kan argumentere for at sjangeren er noe av det mest USA-typiske som finnes. Før viste man fiksjonsbaserte – amerikanske – kriminalserier på TV – det også en amerikansk oppfinnelse – nå viser man dokumentarer om ekte kriminalitet. Uløselige saker kan være ulidelig spennende; TV-seerne ser aldri tragedien hos dem som fortsatt savner noen.

Mange saker blir aldri løst, men i en del tilfeller kan årsaken være at familie og venner av den avdøde ikke vet at de kan lete på internett. Dette var tilfellet for et av verdens mest kjente uidentifiserte lik, kjent som tenåringsjenta «Caledonia Jane Doe». I flere tiår har bilder av liket hennes – og rekonstruerte bilder – sirkulert, også som illustrasjoner på plakater og i nyhetssaker. Det skulle ta 36 år fra jenta i rød vindjakke ble funnet skutt og drept på et jorde – i 1979 – til hun ble identifisert som Tammy Jo Alexander i 2015. En tidligere klassevenninne hadde lett etter henne på sosiale medier, men kontaktet familien da hun ikke fant Tammy. Venninnen la så ut en etterlysning på internett, da hun fikk vite at Tammy hadde vært savnet i flere tiår. Tegneren som hadde laget en av rekonstruksjonene av Tammy så bildet, og i begynnelsen av 2015 ble Tammys DNA matchet med en slektnings DNA.

I dagens USA er det fortsatt mulig at døde personer aldri blir identifisert. Det er tilfellet for tusenvis av mennesker. Noen ganger står det bare på viljen: et vakkert barn favoriseres foran en dukkeaktig rekonstruksjon av en mann som døde på 1960-tallet. Da kan det være tilnærmet umulig å finne den rette identiteten. Hobbyetterforskerne forsøker likevel å finne hans identitet også, selv hvis han verken er «ikonisk» eller «ideell» – kanskje ikke engang «legitim». Spørsmålet er likevel hva som driver majoriteten av hobbyetterforskerne: mysteriet eller idealismen – spenningssøken eller dugnadsånd?

John Doe og Jane Doe brukes ofte om uidentifiserte lik i USA så lenge identiteten er ukjent. 

 

Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.

Annonse

Mer fra Portalen

TDNF: Når barn diagnostiseres med en livsforkortende sykdom, rammes familien hardt.

PROSA: Men det er ett unntak, skriver Espen Søbye.

VINDUETHva ville Knausgård med sitt Hitler-essay?

SYN OG SEGN: Russland og Tyrkia utfordrar forståinga av kva Europa skal vere.

SYN OG SEGN: Ein ung lærar i Nord-Troms våga å heva røysta for likekjønna seksualitet.