08:44 - 21. februar 2017

Krigen USA tapte

ARGUMENT: 50 år etter Lyndon B. Johnsons «War on Poverty» er de fattigste av USAs fattige igjen en fotnote i politikernes taler.

Håpløs og nærmest fraværende helse- og tannlegetjenester blant de fattige i Appalachene gjør dem avhengig av gratis hjelp de får én gang i året utført av frivillige tannleger og leger. Dette bildet fra 2008 viser noen av de 1400 tannlegene og legene som jobbet frivillig i Wise, Virginia. De behandlet 2500 pasienter i løpet av to dager. Foto: John Moore/Getty Images

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Tenk på fattigdom i USA. Det er ingen hemmelighet at det vidstrakte landet har større sosiale forskjeller enn vi er vant med i Norge. Kanskje ser du for deg det klassiske bildet av The Bronx i New York? Svære, høye blokker, med dopselgere på hvert gatehjørne; gater fulle av hjemløse – mange med psykiske lidelser, som ikke får nødvendig hjelp på grunn av et skakkjørt helsevesen.


Håpløshet i mulighetenes land. Amerikanske byer viser kanskje det tydeligste skillet, fordi bildet her forandrer seg så fort. Ubemidlede og bemidlede lever side om side. Tar du til venstre i feil gate, går du fra behagelige middelklassestrøk til Compton (kjent som gangsterrappens vugge) på to minutter. I storbyene er det fortsatt hvite som er overrepresentert blant de som har, og andre grupper som er overrepresentert blant de som ikke har. Reiser du ut på landet blir historien imidlertid fort en annen. Her kjenner ikke fattigdommen hudfarge. Overalt i sørstatene og i fjellene finner du fargede som hvite i falleferdige rønner, med søppel som flyter overalt, og med folk som skuer mistenksomt på fremmede fra en vaklevoren terrasse.

Fattigdom i fjellene. Verst er det kanskje i Appalachene. Fjellkjeden strekker seg fra New Hampshire i nord til Alabama i sør, og danner et skille mellom østkysten og resten av landet. Når de fleste amerikanere tenker på disse fjellene, vekkes det assosiasjoner til kullgruver, storbyen Pittsburgh, bluegrassmusikk. Eller «the Appalachian Trail», en serie stier og gangveier som går hele veien fra nord til sør – en vanlig friårssyssel er å gå hele veien fra New Hampshire til Georgia. Samfunnsvitere konsentrerer seg oftest om området West Virginia-Kentucky-Tennessee, eller «Appalachia» – en region der levealderen og gjennomsnittsinntekten er lavere, fattigdomsraten høyere og de sosiale problemene større enn i resten av landet. Arbeidsdeltakelsen er som økonomien generelt begredelig svak; de som jobber, har ofte dårlig betalte jobber i tjenestenæringer. Resten jobber ofte i kullgruvene, med de helseproblemene det medfører. Mange har aldri lært seg å lese, og er avhengige av alt fra smertestillende og metamfetamin til brusen Mountain Dew. Barn ned i toårsalderen har flere hull i tennene fra den ekstremt sukker- og syreholdige brusen, og tannlege er det nesten umulig å få tak i. De siste årene har regionen i tillegg fått et rykte på seg for miljøproblemer. Kullgruveeksplosjoner, som av og til kan blåse vekk hele fjelltopper, forekommer med jevne mellomrom. I 2014 mistet halvparten av West Virginia drikkevannet da en kjemikaliefabrikk slapp ut over 1000 tonn med farlige stoffer. På toppen av det hele er omstridt olje- og skifergassutvinning i vekst i regionen.

Bortglemt. Likevel er situasjonen noe bedre enn den var for et halvt århundre siden. I 1964 lanserte president Lyndon B. Johnson sin «War on Poverty» i nettopp disse områdene. Den gangen fantes det fortsatt beboere i fjellene som bokstavelig talt måtte dra ut på jakt om de ville ha tak i kjøtt. De få velferdsordningene som fantes nådde sjelden såpass langt ut i distriktene. Johnson klarte ikke å få en slutt på fattigdommen i USA, og mange av velferdsprosjektene hans rant ut i sanden etter hvert som Vietnamkrigen opptok mer og mer oppmerksomhet. Likevel klarte han å utgjøre en forskjell i disse fjellene. Pålitelige velferds- og sosialtjenester har skapt et slags sikkerhetsnett, slik at ingen sulter. Infrastrukturen i området har fått en kraftig opprustning, med motorveier som knytter regionen til resten av landet. Elektrisitet og innlagt vann til de aller fleste forbedret fjellboernes liv. Dette har særlig byene i regionen nytt svært godt av, og mange av dem ligner nå på ganske vanlige amerikanske småbyer. Utenfor byene, i kullgruveområdene, er historien annerledes – og det største problemet av alle forblir uløst: I det store og det hele glemmer resten av landet at Appalachenes fattige eksisterer.

En fotnote i politikken. For den gjengse amerikaner er Appalachene ikke særlig mer enn en fjellkjede man må forsere hvis man skal innover i landet fra østkysten, eller omvendt. Noen vet at det utvinnes mye kull der. Ellers assosieres regionen ofte med hjembrent («moonshine»), innavl og bred dialekt. Fattigdommen dras fram av og til – som under Lyndon B. Johnson, eller i dokumentaren «A Hidden America: Children of the Mountains» som ble vist på ABC i 2009 og vakte sterke reaksjoner. Da Herbert Hoover i 1929 erklærte at USA var «nærmere å utrydde fattigdom enn noen andre land i verdenshistorien», var det få i den amerikanske eliten som overhodet visste om den håpløse situasjonen i fjellene. Og når amerikanere tenker på 50-tallet som USAs glansdager, kommer det sjelden med i fortellingen at store deler av Appalachene fortsatt ikke hadde fått strøm eller asfalterte veier.

Den amerikanske drømmen. Det finnes naturligvis mer enn elendighet i fjellene. Det finnes også en sterk kulturarv, som ironisk nok representerer noe av det idealiserte bildet av Amerika. Mange av beboerne har forfedre som kom som nybyggere på begynnelsen og midten av 1800-tallet, da det var behov for bebyggelse i fjellpassene som skiller østkysten fra resten av landet. De fleste var protestanter fra Nord-Irland – det amerikanerne kaller «Scotch-Irish», fordi de fleste nordirske protestanter igjen har skotske aner. Det har satt sine spor der mange konservative amerikanske politikere liker å bruke retorikk som klassifiserer brukere av velferdstjenester som late og arbeidsskye. Folket i Appalachene jobber hardt – enten det er i kullgruvene, i skifergassindustrien, eller for å spe på matkupongene de mottar fra staten; usedvanlig mange unge verver seg til militæret. Regionen er likevel svært konservativ. Kanskje har de noe imot at en svart mann er president, men de har enda mer imot at han blander seg inn i deres liv. Den sterke troen og fokuset på familie og lokalsamfunn framfor storsamfunnet bidrar til regionens isolasjon fra resten av landet. Samtidig kan det også bidra til at viktige kulturelle framskritt uteblir.

Et tankekors. De voldsomme problemene endrer dermed ikke på at Appalachia er en unik og interessant region. Den representerer et krysningspunkt mellom mange ulike deler av USA, en enorm kilde til energi og ressurser, og kulturelle og språklige trekk som ikke finnes noe annet sted. Men den representerer også et av de største amerikanske tankekorsene: Selv om de fleste tenker på fattigdom som et problem for minoriteter i byene, er noen av de verste eksemplene å finne blant hvite protestanter av britisk herkomst – folk som strengt talt kan kalles WASPs (White Anglo-Saxon Protestants), som er en klassisk betegnelse på den herskende klassen i USA. De fattige i Appalachene, i den grad de ikke skyves under teppet, er derfor en sterk påminnelse om hva fattigdom er: Ikke betinget av rase eller latskap eller manglende ambisjoner, men et resultat av omstendigheter som man ofte ikke har noen påvirkningskraft over.

Usikre utsikter. Det har vært forsøk på intervensjon i regionen før, og ofte har det hjulpet. Johnsons «krig mot fattigdom» samt infrastrukturprogrammet Tennessee Valley Authority på 1930-tallet, bidro til flere muligheter og økt levestandard i Appalachene. I dag har føderale myndigheter inntatt en mer passiv holdning, og delstatsmyndighetene har ikke råd til å ta byrden alene. Istedenfor er det skifergassen som tilbyr flest nye muligheter til folket i fjellene – men selv om denne kontroversielle industrien er i vekst i dag, er det usikkert om den har fremtiden foran seg. En annen livbøye kan være utbygging av infrastruktur og kommunikasjon, for å bøte på isolasjonen. En ting er sikkert: Det er fortsatt potensiale i Appalachia, og både innbyggerne og resten av landet vil ha mye å tjene dersom de klarer å utnytte det.

Kenneth Haug (f. 1994) skriver bacheloroppgave i statsvitenskap denne våren. Han er halvt amerikansk og ønsker å formidle ukjente sider av sitt hjemland. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENTHva kan Euphoria fortelle oss om grunnleggende aspekter ved det å være menneske?

ARGUMENT: Kan en økonomisk teori fra 1870-tallet være løsningen?

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge.