Denne teksten, fra tidsskriftet La Granada, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det beste av norske tidsskrifter. Mangler det et tidsskrift? Ta gjerne kontakt.
Jeg kom ganske sent til Hauge. Det vil si: det var ikke før i midten av 20-åra at jeg oppdaget hva det gikk i, og mitt forhold til, spesielt, Dropar i austavind er farga av dette. Jeg leste boka samtidig som jeg studerte kinesisk og japansk poesi, og det var gjennom denne linsa at jeg oppdaget mesterverket fra 1966.
Om man leser Hauge kronologisk, blir man slått av sammenfallet mellom gjendiktningene hans og utviklingen i egne bøker. Dropar i austavind havner, slik jeg ser det, mellom to faser i forfatterskapet. Året etter, i 1967, utkom for første gang dikt i oversettelse, så vi kan vel tenke oss at i 1966 hadde Hauge allerede lest kineserne, Robert Bly og Kenneth Rexroth. Dermed er det ikke så rart at også diktene hans beveger seg over til et metonymisk driv som skiller seg fra det tidligere metaforiske og mer romantisk-orienterte landskapet. Bare se på diktet «Selja»:
Selja
stend gul
som i fjor.
Men færre ser henne.
Fløytor høyrer ein
heller ikkje no.
Hadde du ikke visst det, og hadde man laga seljefløyter i Kina (det kan jo være de gjør det, for alt jeg vet), hadde man kunne tatt dette for å være Wang Wei eller Li Hi. De sesongene som illustreres her, gjennom det japanerne ville ha kalt «kigo», og måten subjektet hentes inn i kraft av fløytelaginga, er rett og slett mesterlig og tidløst. Du formelig hører ekkoet av seljefløyter fra generasjoner på generasjoner, oppover dalføret. Skillet i boka markeres også godt i at slageren «Katten» følger like under på sida. Ikke lenge etter kommer den metaforiske modusen på nytt, i diktet «Du var vinden»:
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind.
Jeg tror det er denne blandinga av stiler som gjør boka så sterk, og at den sitter så godt i minnet til så mange. Den er rett og slett utrolig dynamisk. Modernismen kom sent til Norge, vi hang etter i tiår, men så kom en gartner fra Ulvik og blåste alle de unge poetene av banen. På mange måter har vi fremdeles ikke tatt igjen Hauge.
Alle Hauge-bøker har en ro som illustrerer tiden det tok og stemningen de ble skrevet i. Men til forskjell fra de tidligere titlene, Under bergfallet, Glør i Oska osv., er ikke dråpene i tittelen et bilde på diktene i boka. Dråpene, slik jeg leser det, er meditative drypp, men dryppene faller ikke i en gammel tempeldam, slik de gjør hos Basho, de treffer deg i trynet.
Jeg tror ikke noen vil krangle på at denne boka skipa ei ny tid i norsk poesi. Og jeg tror det er åpenbart at dette er den viktigste diktsamlinga de siste femti årene. La oss unne oss et dikt til, om ikke annet, så bare for å få plass til mer Hauge i La Granada 6. Den litt spesielle historien bak språkleken med tittelen her kan stå som en oppfordring til å sjekke ut mer om poeten.
«Ved Kinas dør»
De spør um eg kjenner Kina?
Ja spør de, berre spør.
Eg som i årevis venta
utafor Kinas dør.
For døri ho var gul den,
det var derifrå brødskiva kom.
Eg veit eg stend høgt i Kina.
Og skuffa var aldri tom.