Annonse

Annonse

11:16 - 22. desember 2016

Menn som ikke kan elske

RØYST: Om en med utgangspunkt i samtidslitteraturen skulle si noe om vår tids kjærlighet, finnes det knapt noe dystrere sted å begynne enn med Michel Houellebecqs forfatterskap.

Illustrasjon: Kaspar Vigestad

Røyst er eit uavhengig tverrfagleg tidsskrift som skal vere ei plattform for diskusjon og nyvinning på tvers av partilinjer på venstresida. Tidsskriftet er basert i Bergen og ynskjer å styrke politisk initiativ på Vestlandet, med nasjonalt og internasjonalt utsyn.

Fagbevegelsen i det 21. århundre
Behovet for fornyelse i fagbevegelsen er det som begynner å bli prekært, skriver David Jordhus-Lier i sitt svar til Jonas Bals “Platt om prekariatet”.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Et lite hensiktsmessig utgangspunkt, vil kanskje noen innvende, siden kjærlighetstematikken ikke er den mest fremtredende i Michel Houellebecqs romaner. Snarere er fraværet av kjærligheten som positiv kraft betegnende for det litterære universet til den kontroversielle franske forfatteren. Likevel er han kanskje den samtidsforfatteren som fremfor alle forsøker å si noe om vår tids vestlige kjærlighet; som en del av en større diagnostisering av samtiden, tegner han i roman etter roman opp et pessimistisk (og for mange provoserende) bilde av kjærlighetens tilstand.

Den negative livs- og verdensanskuelsen som preger alle Houellebecqs romaner tatt i betraktning, er det ikke oppsiktsvekkende at kjærligheten også lider under denne. Budskapet en samlet sett kan lese ut av romanene er at kjærlighetens dårlige vilkår i hovedsak bunner i to ting: For det første har vårt kapitalistiske samfunn, hvor konsum og nytelse utgjør de viktigste verdiene, gjort at kjærligheten har blitt tilsidesatt til fordel for konstant tilfredsstillelse av begjær. For det andre har den seksuelle frigjøringen og dens betoning av uavhengighet ført til en individualisme som ikke lar seg forene med det å gi seg hen til kjærligheten og en annen. Både kapitalismen og frigjøringen får i tillegg skylden for den kroppsdyrkingen som preger vårt overfladiske samfunn, og som ikke gir rom for en annen kjærlighet enn den fysiske.

Houellebecq viser på ulike måter hvordan de markedsliberalistiske lovene som styrer den økonomiske sfæren i stor grad også gjelder for kjærlighetslivet. Allerede i debutromanen, Utvidelse av kampsonen fra 1994, beskriver han hvordan liberalismen gjør seg gjeldene ikke bare på det økonomiske, men også på det seksuelle plan i samfunnet vårt, en idé som skal komme til å bli et grunnpremiss i hans tidlige forfatterskap:[i]

Det er åpenbart […] at seksualiteten i vårt samfunn utgjør et eget differensieringssystem, helt uavhengig av pengene, et differensieringssystem som er minst like nådeløst. Virkningene av de to systemene er forresten nøyaktig like. Akkurat som tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av kronisk fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er dette som kalles «markedets lov». I et grunnleggende liberalt økonomisk system vil noen opparbeide seg solide formuer, andre går til grunne i arbeidsledighet og nød. I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani. Den økonomiske liberalismen innebærer at kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser. Det er akkurat det samme med den seksuelle liberalismen.[ii]

I tillegg til den seksuelle liberalismen er det som nevnt den seksuelle frigjøringen som i Houellebecqs romaner får skylden for at kjærligheten har gått til grunne. Frigjøringen har nemlig ført til at tradisjonelle verdier knyttet til kjærlighet, forhold og familie har gått i oppløsning, og blitt erstattet med en nedbrytende individualisme. I De grunnleggende bestanddeler, Houellebecqs andre roman fra 1998, beskrives fenomenet slik:

Det er spennende å konstatere at denne seksuelle frigjøring iblant er blitt framstilt som en drøm om fellesskap, mens den i virkeligheten ikke var annet enn nok et skritt videre på den historiske vei mot individualismen. Parforhold og kjernefamilier, ofte betegnet med det vakre og mangetydige begrepet «husholdning», representerte den opprinnelige kommunismens siste skanse mot et liberalt samfunn. Den seksuelle frigjøring betydde slutten for disse skjermende fellesskapene, de siste som skilte mellom enkeltindivider og marked. Denne nedbrytningsprosessen pågår ennå.[iii]

Også i resten av Houellebecqs forfatterskap settes frigjøringen, individualismen og liberalismen i sammenheng, og fremstilles som en eneste stor «nedbrytningsprosess» med ensomhet som resultat. Et lignende syn på konsekvensene av den seksuelle frigjøringen er å finne i Erik Gandinis dokumentarfilm The Swedish Theory of Love fra 2015. På 1970-tallet satte svenske politikere i gang en prosess for å skape økonomiske og sosiale vilkår som skulle fri folk fra gammeldagse, utdaterte familiestrukturer, og gjøre dem til selvstendige individ. Tiden var inne for at kvinnen skulle bli uavhengig av mannen, de eldre uavhengige av barna sine, og tenåringene uavhengige av foreldrene. I dokumentaren fremvises de negative følgene av denne frigjøringsprosessen: enslige forsørgere som har fått barn ved hjelp av en sæddonor, men som savner en å kunne spise frokost med, eldre mennesker som ikke har hatt kontakt med familien på flere år og som dør alene i leiligheten sin uten at noen oppdager dødsfallet, fremmedfrykten som oppstår i et samfunn der alle konsentrerer seg om seg selv. Det skulle ikke forundre meg om Houellebecq nikker anerkjennende til Gandinis noe ensporede dokumentar; den franske forfatteren legger sjelden skjul på sin skepsis mot den skandinaviske samfunnsmodellen. Like fullt er Houellebecqs kyniske oppgjør med samtiden både morsommere og mer mangetydig enn det noe forenklede bildet som presenteres i The Swedish Theory of Love.

 

Den ene er den enslige, ensomme mannen som ikke er i stand til å knytte seg til andre mennesker, og minst av alt til å innlede et kjærlighetsforhold, den andre er storkonsumenten av kvinner, pornografi og andre former for stimulans og nytelse.

Tilbaketrekning eller deltakelse i kampen. Det er fremfor alt i De grunnleggende bestanddeler at Houellebecq tar et oppgjør med 1968-generasjonen og den seksuelle frigjøringens ettervirkninger. I romanen følger vi de to halvbrødrene Bruno og Michel, som på hvert sitt vis illustrerer følgene av denne frigjøringen. Bruno blir av sine foreldre sendt bort til besteforeldrene, fordi «den kjedsommelige omsorg som kreves for å ale opp et lite barn, ikke lot seg forene med deres forestilling om personlig frihet».[iv] Ikke lenge etter får moren Janine enda en sønn, Michel, med en annen mann. Han blir sendt bort til en annen bestemor, og de to brødrene blir derfor ikke kjent før i voksen alder. Michel er da en suksessfull forsker innen molekylærbiologi, men på det personlige plan har han levd et liv nærmest blottet for vennskap og amorøse relasjoner. I en alder av 40 år forlater han forskingstillingen sin, fordi han er «møkk lei alt sammen», tilsynelatende uten ambisjoner om å utrette noe mer i livet. Bruno, som er lektor, har levd et mer utsvevende liv, men heller ikke han ønsker eller er i stand til å innlede et langvarig forhold. En kan si at brødreparet utgjør de to hovedkategoriene av den houellebecqske typen, som i ulike variasjoner går igjen i alle forfatterens romaner: Den ene er den enslige, ensomme mannen som ikke er i stand til å knytte seg til andre mennesker, og minst av alt til å innlede et kjærlighetsforhold, den andre er storkonsumenten av kvinner, pornografi og andre former for stimulans og nytelse. Bruno og Michel er typer som representerer hver sin ytterkant og på den måten illustrerer et samfunnsproblem.[v] Særlig i De grunnleggende bestanddeler, men også i det øvrige forfatterskapet, er Houellebecq opptatt av å vise enkeltskjebner som representanter for en hel gruppe, ikke ulikt typetegningen vi kjenner fra den realistiske litteraturen. Slik vil han vise hvordan de på hvert sitt vis er skadet både av opphavet sitt og av tidsånden de lever i.

Vitenskapsmannen Michel har fra barndommen av levd et mer intellektuelt enn sosialt liv. Han forsker på hvordan menneskeheten kan kontrollere sin biologiske utvikling, og mener at mennesket burde utnytte sine vitenskapelige og teknologiske muligheter for å gi støtet til sin egen utskiftning og opprinnelsen til en ny art «som ikke forplantet seg kjønnslig, og var udødelig – en art som hadde lagt begreper som individualitet, atskillelse og framtid bak seg».[vi] Et slikt liv, uten begjær og kjønnsdrift, er ikke ulikt det livet Michel selv fører. Mens Michels historie er beskrivelsen av et totalt forflatet følelses- og sanseliv, er Brunos liv i det minste mer innholdsrikt. Han er en mann med livserfaring: Han har vært gift, fått barn, blitt skilt, og er nå et nytelsessykt menneske på jakt etter så voldsomme sanseopplevelser som mulig. Selv om han er langt mer erfaren enn sin bror på det seksuelle plan, har ikke dette ført til noen dypere og mer meningsfull opplevelse av kjærlighet. En kan si at de to brødrene utgjør hver sin respons på konsekvensene av den altomfattende liberalismen på individnivå: tilbaketrekning eller deltakelse i kampen.[vii]

Taperen på kjønnsmarkedet er en skikkelse som går igjen i Houellebecqs forfatterskap. Han er aller tydeligst illustrert i den allerede nevnte debutromanen Utvidelse av kampsonen, i form av den mislykkede karakteren Raphaël Tisserand – en mann som aldri har hatt draget på damene og som ligner på en padde. I sin nylig utgitte bok Kjærlighet som religion tar Christian Refsum for seg representasjonen av kjærlighet i film og litteratur på 2000-tallet, blant annet hos Houellebecq. Her viser han hvordan taperen på kjønnsmarkedet som Houellebecq beskriver kan sies å representere en ny underklasse: «I den seksualiserte moderniteten oppstår en ny underklasse som ikke lever opp til idealene og blir betraktet som seksuelt uattraktive.»[viii] At det finnes et hierarkisk seksuelt system i samfunnet, som i dyreriket, er en idé som formuleres på ulike måter i Houellebecqs forfatterskap. I De grunnleggende bestanddeler formuleres denne survival of the fittest-mekanismen slik:

Praktisk talt alle dyresamfunn fungerer etter en styreform som er basert på medlemmenes innbyrdes styrkeforhold. Systemet kjennetegnes ved et strengt hierarki: Gruppens sterkeste hanndyr kalles alfa-dyret, den nest sterkeste beta-dyret, og så videre nedover til den som er plassert på bunnen av hierarkiet, og som kalles omega-dyret.[ix]

 

Til døden skiller oss ad. Lite tiltalende typer til tross, begge brødrene i De grunnleggende bestanddeler får i løpet av romanen oppleve kjærligheten. Brunos fremste drivkraft i livet har vært hans seksuelle begjær, et begjær han aldri har fått tilstrekkelig tilfredsstilt, og som har resultert i nokså tvilsomme affærer. Som Per Buvik skriver i en artikkel om romanen: «Det er ingen overdrivelse å si at Bruno fremstår som en skadet person, og selv om han er gift for en tid og får en sønn, er det særlig hans seksualitet som virker skakkjørt.»[x] Som følge av at han når den famøse førtiårskrisen, oppsøker Bruno «Stedet for Forandring», en slags sommerleir grunnlagt av gamle sekstiåttere, og som bærer «sterkt preg av de frisinnede idealene som var moderne på begynnelsen av 70-årene».[xi] Beskrivelsen av dette stedet føyer seg inn i rekken av Hoellebecqs syrlig kommenterte skildringer av alt som har med sekstiåttergenerasjonen å gjøre. Som selve inkarnasjonen av opprørets konsekvenser, passer Bruno perfekt inn: «Mange av sommergjestene på Stedet var i førtiårene, akkurat som Bruno. […] Praktisk talt alle var venstreorienterte, og praktisk talt alle levde alene, som oftest etter en skilsmisse. Alt i alt var han ganske representativ for omgivelsene [.]»[xii] Det er her Bruno møter den frisinnede Christiane, som han tiltrekkes av og forelsker seg i – det later til å være første gang siden ungdomsårene at Bruno begjærer en jevngammel kvinne. Som representanter for sin seksualiserte samtid er det nærmest mot alle odds at de to utvikler et forhold basert på gjensidig kjærlighet og respekt for hverandre. Det er nesten for godt til å være sant, noe det også viser seg å være. Houellebecq viser hvordan det ikke er mulig for mennesker som er en del av et slikt liberalt samfunn (noe som betyr så å si alle i Vesten) å frigjøre seg fra et system som utelukkende er basert på sanselig nytelse og begjær:

I det liberale samfunnet Bruno og Christiane levde i, var eventyret den seksuelle modell som var blitt framhevet av den offisielle kultur (reklame, tidsskrifter, sosiale organisasjoner og offentlig helsevesen), og innenfor et slikt system blir begjær og nytelse produkter av en forførelsesprosess, som legger vekt på nyhet, sanseopplevelser og individuell kreativitet (for øvrig de samme kvaliteter som forventes hos ledersjiktet i yrkeslivet). Forflatningen av intellektuelle og moralske forførelseskriterier til fordel for rent fysiske kriterier vil før eller senere føre dem som frekventerer par-klubbene inn i et litt annerledes miljø, et slags fantasiprodukt av den offisielle kultur, nemlig sadomiljøet.[xiii]

Ifølge Refsum illustrerer denne utviklingen av handlingen en konsistent tese i Houellebecqs verk, nemlig følgende: «Menneskets begjær, dersom det slippes fri, strekker seg etter stadig mer nytelse. På et gitt tidspunkt slår begjæret over i destruktivitet, slik at menneskene ødelegger sine muligheter.»[xiv] Det frisinnede paret, Bruno og Christiane, går stadig lenger i jakten på tilfredsstillelse, og begynner å frekventere ulike sexklubber. Det blir mer og mer tydelig at kjærligheten ikke har store overlevelsesmuligheter i dette klimaet:

De menn og kvinner som frekventerer slike klubber for par, gir hurtig avkall på å søke nytelse (som krever raffinement, sensibilitet, tid), og hengir seg i stedet til fantastiske seksuelle øvelser som egentlig er ganske overflatiske, ja, faktisk rene imitasjoner av gang bang-scenene fra «mote»-pornoen på Canal+.[xv]

Gruppesexen på disse klubbene skal bety døden for Bruno og Christianes kjærlighetshistorie i helt konkret forstand: Midt i en akt hvor Christiane utfører oralsex på Bruno samtidig som hun blir tatt bakfra av «en svær brande», blir hun invalid som følge av en (riktignok allerede oppdaget) nekrose i en ryggvirvel. Hun ender opp i rullestol, og tar ikke lenge etter sitt eget liv i vissheten om at den kjærligheten hun og Bruno deler ikke er levedyktig når hun har et fysisk handicap. For selv om det er åpenbart at kjærligheten Bruno nærer for Christiane er dypere og mer inderlig enn hva han noensinne har opplevd og kommer til å oppleve, nøler han likevel i et avgjørende øyeblikk når hun blir utskrevet fra sykehuset:

«Nå kan du komme og bo hos meg i Paris,» sa han. (…) «Er du sikker?» spurte hun lavt. «Er du sikker på at det er det du vil?» Han svarte ikke, eller i det minste nølte han med å svare. Etter tretti sekunder stillhet la hun til: «Du er ikke nødt. Du har ennå litt tid igjen å leve, og du er ikke nødt til å bruke den på å ta deg av en krøpling.»[xvi]

Det er nitrist og nådeløst – det eneste håpet leseren kan klamre seg til etter dette er at Michels kjærlighetshistorie får en lykkeligere slutt enn brorens. Men den gang ei: Den nølingen som her kommer til uttrykk hos Bruno er tvert imot et gjennomgående karaktertrekk hos Michel.

Michel stifter bekjentskap med Annabelle da han er bare tolv år gammel, og hun ett år eldre. De to utvikler et slags forhold i ungdomsårene, men som følge av Michels apati og mangel på handlekraft blir det aldri snakk om noe ordentlig kjærlighetsforhold, til tross for Annabelles åpenbare kjærlighet for Michel. Annabelle er slående vakker, hennes skjønnhet beskrives av fortelleren som intet mindre enn et «smertefullt sjokk». Selv om Houellebecq stadig minner oss om utseendets betydning i vår tid – «[e]n ung pike uten skjønnhet er ulykkelig, fordi hun ikke har den minste mulighet til å bli elsket» – er den ekstreme skjønnheten Annabelle besitter av slik art at den «uten unntak synes å spå en tragisk fremtid». Dette blir også skjebnen til Annabelle, som til tross for at hun er «en av disse svært sjeldne unge pikene som alle menn fester seg ved»,[xvii] aldri opplever virkelig kjærlighet og lykke. Da de to møtes igjen mange år senere har begge en resignert holdning til kjærligheten og til livet som sådan. Mens Annabelle har tillagt kjærligheten for stor betydning, for deretter gang på gang å ha blitt såret og forlatt, har Michel forsøkt å unngå kjærligheten for at livet slik skal kunne passere «uten innsats, uten dramatikk». Like fullt gjenopptar de kontakten og innleder et kjærlighetsforhold, men Michel har om mulig blitt enda mer håpløs på følelsesfronten med årene:

Han følte medlidenhet med henne, og med de grenseløse kjærlighetsressursene han kunne føle sitre inne i henne, men som livet hadde sløst bort. Han følte medlidenhet, og det var kanskje den eneste menneskelige følelse som ennå kunne bevege ham. Ellers var kroppen hans inntatt av en iskald tilbakeholdenhet. Han var virkelig ikke lenger i stand til å elske.[xviii]

Det er direkte frustrerende å lese passasjer som dette, særlig fordi motsetningen mellom blasert mann og elskende kvinne er tilbakevendende hos Houellebecq. I det hele tatt er motsetningen mellom de to kjønnene av stor betydning i forfatterskapet som sådant, og en tilbakevendende idé synes å være at det kun er kvinnen som evner å elske. Individualismen som er ødeleggende for kjærligheten er det derimot mannen som representerer.[xix] Dette er i aller høyeste grad tilfellet for Michel, som unnlater å gripe den ene sjansen livet gir ham til oppleve ekte kjærlighet. I  tråd med romanens idégrunnlag knyttes dette opp mot Vestens forfall: «Selvfølgelig hadde de ikke en sjanse, omgitt som de var av et Vesten i ferd med å begå selvmord.»[xx] Michel bestemmer seg for å reise til Irland for å vie resten av sitt liv til forsking, en plan Annabelle ikke inngår i. Hun klarer imidlertid å overtale ham til å gjøre henne gravid før han reiser, men på den første legeundersøkelsen i forbindelse med svangerskapet blir det oppdaget at hun har kreft i livmoren. Dermed ender også kjærlighetshistorien om Michel og Annabelle med at kvinnen dør.

En kjærlighetshistorie som ender i tragedie er også å finne i Plattform (2001), romanen som etterfølger De grunnleggende bestanddeler. I likhet med den foregående romanen heter hovedpersonen i denne romanen Michel. Også han er en desillusjonert mann inntil han møter den liberale Valérie, som jobber i turistnæringen. Sammen utvikler de et konsept for «nytelsesreiser» – sexturisme for å være mer konkret – med det formål å få en slutt på det moderne menneskets ensomhet. De utgjør et nokså ukonvensjonelt par, og de inviterer stadig nye mennesker til å ta del i deres seksualliv. Selv om de to stadig søker nye måter å oppnå nytelse på, får en likevel gradvis tro på at et slikt kjærlighetsforhold også kan lede til lykke. Men nok en gang knuses drømmen i det den er i ferd med å ta form: Under en ferie i Thailand blir Valérie drept i et terrorangrep, noe som fører til at Michel tilbakestilles til den tomme tilstanden han var i før han møtte henne.[xxi] Det er vanskelig å ikke lese alle dødsfallene i De grunnleggende bestanddeler og i Plattform som et bilde på kjærlighetens død i den vestlige verden.

 

Frykten for å forlates og frykten for å forfalle. Til tross for at historiene om brødrene i De grunnleggende bestanddeler er svært ulike, har de begge til felles at de unnlot å gripe den ene sjansen livet ga dem til å oppleve varig kjærlighet. I den verden Houellebecq beskriver, bestående av desillusjonerte menn som ikke kan elske, er dette noe som går igjen. Dette kommer kanskje aller tydeligst frem i Kartet og terrenget, som etter min mening er den beste av Houellebecqs romaner. Den er mindre brutal og bombastisk enn de tidligere romanene, og i så måte markerer den et skille i Houellebecqs forfatterskap. Knut Hoem omtaler dette litterære stemningsskiftet som at «[m]isantropien, den innbitte menneskefiendtligheten, har glidd over i melankoli».[xxii] I Kartet og terrenget skrives det:

[…] noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass for begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen av at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.[xxiii]

Den som uttrykker disse tankene er Jed Martin, protagonisten i romanen. Han er en ensom kunstner som ikke er i stand til å knytte seg til andre mennesker, og føyer seg på den måten inn i rekken av Houellebecqs mannlige romanfigurer. På en av sine egne kunstutstillinger møter han imidlertid Olga Sheremoyova, en vakker, kultivert russisk dame som arbeider for Michelin. Hun blir betatt av Jed, noe som overrasker ham fordi hun er ham fullstendig overlegen ut ifra verdens fysiske spilleregler. De innleder et forhold, men da Olga må flytte bort fra Paris på grunn av jobb, er Jed verken i stand til å bli med eller til å stoppe henne, til tross for at Olga ønsker det. I likhet med Michel i De grunnleggende bestanddeler, ønsker Jed seg en nøytral og fredelig tilværelse med så lite menneskelig kontakt som mulig.

I den moderne tid hvor utskiftning og fornyelse står i høysetet, er frykten for å bli byttet ut og forlatt alltid tilstedeværende.

Det å trekke seg tilbake i stedet for å imøtegå kjærligheten med åpne armer kan leses som en strategi for å unngå risiko. I den moderne tid hvor utskiftning og fornyelse står i høysetet, er frykten for å bli byttet ut og forlatt alltid tilstedeværende. Dette er noe den polske sosiologen Zygmunt Bauman er særlig opptatt av. Bauman har studert kjærlighetens vilkår i moderniteten, og mener at det å innlede kjærlighetsforhold i vår tid nettopp er forbundet med frykt og risiko:

If you know that your partner may opt out at any moment, with or without your agreement (as soon as they find that you, as the source of their enjoyment, have been emptied of your potential, holding little promise of new joys, or just because the grass appears greener on the other side of the fence), investing your feelings into the current relationship is always a risky step.[xxiv]

Bauman mener det er et problem at det moderne samfunnet oppfordrer til forhold med liten risiko, fordi menneskene da forblir i en grunnleggende fremmedgjort tilstand.[xxv] Han lanserer begrepene «flytende modernitet» og «flytende kjærlighet» for å beskrive den rotløse, flyktige tilstanden vi befinner oss i. Et samfunn i stadig bevegelse fordrer at menneskene følger samme rytme, og da bør man aldri binde seg til noe eller noen for godt: «Having no bonds that are unbreakable and attached once and for all. [T]hey need to be only loosely tied, so that they can be untied again, with little delay, when settings change – as in liquid modernity they surely will, over and over again.»[xxvi]

Bauman viser hvordan en slik livsførsel nødvendigvis vil føre til ensomhet, noe som er helt i tråd med Houellebecqs prosjekt. I likhet med Houellebecq er også Bauman opptatt av hvordan individets betydning innen liberalismen går på bekostning av fellesskapsverdier, og hvordan dette har påvirket det moderne menneskets kjærlighetsliv. Både Houellebecq og Bauman understreker hvordan den rådende individualismen ikke lar seg forene med ekte kjærlighet, for som det står skrevet i Platform: «Det er umulig å elske uten en viss grad av selvutslettelse, uten å akseptere, i hvert fall for noen tid, at man er svak og avhengig av en annen.»[xxvii]

I tillegg til risikoen for å bli forlatt finnes også risikoen for, for ikke å si vissheten om, det fysiske forfallet. I det samfunnet Houellebecq beskriver, er forestillingen om kjærlighet ikke annet enn en manifestasjon av fysisk ulikhet og tiltrekning. Og på kjærlighetens slagmark må en vise muskler:

På alle områder var det tredje årtusen i ferd med å vende tilbake til det opprinnelige, etter noen år preget av svingninger, der utslagene egentlig aldri hadde vært så store, tilbake til tilbedelsen av en enkel, velprøvd type: en skjønnhet som kom til uttrykk i kvinnens perfeksjonerte femininitet og mannens fysiske styrke.[xxviii]

All den tid protagonistene hos Houellebecq verken er muskuløse eller maskuline, men heller svake og slappe, har de sjelden mye å stille opp med. De blir enten desperate i jakten og drukner i sitt eget begjær, eller resignerte og trekker seg tilbake. De vegrer seg for å gripe sjansen til kjærlighet når den dukker opp, i frykt for det fysiske forfallet som skal komme – ikke bare sitt eget, men også partnerens. Den regjerende fysiske kjærligheten fordrer god fysikk, og med denne går det bare nedover. Frykten for alderdommen er for øvrig nok en negativ tendens som blir knyttet til sekstiåttergenerasjonen i De grunnleggende bestanddeler:

De tilhørte en generasjon som i høyere grad enn noen annen hadde gjort krav på ungdommens overlegenhet overfor dem i moden alder […] Dessuten var det ikke til å unngå at den kroppsdyrkingen de selv så sterkt hadde bidratt til å skape, fikk dem til å vemmes mer og mer ved seg selv etter hvert som deres eget kjød forfalt. Denne vemmelsen var for øvrig helt analog med den de kunne lese i sine medmenneskers øyne.[xxix]

 

Den ideelle kjærligheten. Slik det fremgår av Houellebecqs romaner har de fleste mennesker i våre dager like stor kjærlighetsevne som en «gammel skurefille». Det finnes likevel glimt av håp å spore også i dette forfatterskapet. Kjærligheten eksisterer tross alt som fenomen, men i den moderne tid har den trange kår:

Som det merkelige, kunstige og sent utviklete fenomenet kjærligheten faktisk er, kan den bare utfolde seg under helt spesielle mentale betingelser, som sjelden inntreffer samtidig, og som står i skarp motsetning til de frie omgangsformene som kjennetegner den moderne tid.[xxx]

Houellebecqs beskrivelser av kjærligheten, gjør at en hele tiden får litt lyst til å le, men samtidig litt lyst til å gråte. Eller som Houellebecq selv ville sagt det: «litt lyst til å pule, men samtidig litt lyst til å dø».

Selv om kjærligheten som fenomen står i sterk kontrast til alt det den moderne verden representerer hos Houellebecq, er det likevel mulig å spore en underliggende lengsel etter den i fortellingene. Midt i barbariet er det mulig – disse mulighetene er riktignok minimale – å la kjærligheten blomstre hvis omstendighetene tillater det: «Omgitt på alle hold av naturens store barbari har menneskene iblant (om enn sjelden) klart å skape små, varme plasser der kjærlighetens bestråling har fått slippe til. Små reserverte avlukker, der kjærligheten og medmenneskeligheten har fått regjere.»[xxxi] Et slikt avlukke der kjærligheten har fått overleve er å finne i Kartet og terrenget, om enn i en sekundær fortelling, noe som indikerer kjærlighetens trange kår og nedgraderte plass. Det er fortellingen om politimannen Jasselin og hans kone Hélène som representerer denne uoppnåelig lykken, som for første gang i Houellebecqs forfatterskap fremstår som et ideal[xxxii]:

[…] de var et gammelt par, sa han til seg selv, et tradisjonelt par av en type som var ganske lite utbredt på 2010-tallet blant folk på deres alder, men som for de unge tilsynelatende igjen utgjorde et ideal, uoppnåelig for de aller fleste. De hadde vært lykkelige sammen; de var fortsatt lykkelige sammen, og kom antakelig til å være det inntil døden skilte dem ad.[xxxiii]

Til tross for at slike pustehull i et ellers mørkt litterært univers kan gi håp om kjærligheten som noe annet enn et tomt begjær eksisterer, er ikke håpet den overordnede følelsen en sitter igjen med etter å ha lest Houellebecqs romaner. De desillusjonerte og dekadente holdningene som kommer til uttrykk i Houellebecqs beskrivelser av kjærligheten, gjør at en hele tiden får litt lyst til å le, men samtidig litt lyst til å gråte. Eller som Houellebecq selv ville sagt det: «litt lyst til å pule, men samtidig litt lyst til å dø».[xxxiv]

 

 


[i] Dette er et poeng Thomas Lundbo, som har oversatt flere av Houellebecqs romaner til norsk, understreker: «Gjesteblogg om Michel Houellebecq av Thomas Lundbo», Forlagsliv, 2012

http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

[ii] Houellebecq, Michel. Underkastelse, Oslo: Cappelen Damm., 2015, 91–92.

[iii] Houellebecq, Michel. De grunnleggende bestanddeler, Oslo: Cappelen Damm, 2012, 114.

[iv] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 26

[v] At de to brødrene representerer typer, skriver Thomas Lundbo om i artikkelen «Godhetens gruoppvekkende apologet», Vinduet, 2000, http://arkiv.vinduet.no/tekst.asp?id=217. Han omtaler Michel som «asketen» og Bruno for «masochisten» (et begrep han låner fra Eivind Tjønneland).

[vi] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 310.

[vii] Ifølge Thomas Lundbo er det nettopp dette også Utvidelse av kampsonen utforsker.

[viii] Refsum, Christian. Kjærlighet som religion. Lidenskap og lengsel i film og litteratur på 2000-tallet, Oslo: Universitetsforlaget, 2016, 106.

[ix] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler,45.

[x] Buvik, Per. «Utopi eller dystopi? Om Michel Houellebecqs roman Les Particukes élémentaires». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget, 2008, 7.

[xi] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 95.

[xii] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 127.

[xiii] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 245–246.

[xiv] Refsum. Kjærlighet som religion, 110.

[xv] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 245.

[xvi] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 249.

[xvii] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 57–58.

[xviii] Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, 240.

[xix] Geir Uvsløkk skriver utfyllende om dette i en artikkel som tar for seg maskuline verdier hos Houellebecq: «Je ne me suis jamais senti bien parmi les hommes. Valeurs masculines et discours aporétique dans l’œuvre de Michel Houellebecq», Van Wesemal, Sabine og Viard, Bruno: L’unité de l’œuvre de Michel Houellebecq, Paris: Classisques Garnier, 2013.

[xx] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 239.

[xxi] Plattform skapte skandale fordi den ble lest som et angrep på muslimer og som propaganda for sexturisme. Dette diskuterer Per Buvik i en artikkel hvor han kritiserer slike ideologiske lesemåter og argumenterer for romanens kompleksitet: «Copulo, ergo sum. Tematisk spenning i Michel Houellebecqs Plateforme», i Bjørnerud Mo, Gro og Jon Holm (red.). Figura. Tidsskrift for Karin Gundersen, Oslo: Unipub forlag, 2004.

[xxii] https://www.nrk.no/kultur/bok/kartet-og-terrenget-1.7661809

[xxiii] Houellebecq. Underkastelse, 196–197.

[xxiv] Bauman, Zygmunt. Liquid Love. On the Frailty of Human Bonds. Cambridge: Polity Press, 2003, 90.

[xxv] Dette påpeker Christian Refsum i Kjærlighet som religion, hvor han blant annet tar for Baumans tankegods som en del av en presentasjon av nyere sosiologiske og filosofiske tilnærminger til fenomenet.

[xxvi] Bauman. Liquid Love, vii.

[xxvii] Houellebecq, Michel. Plattform, Oslo: Cappelen Damm, 2004, 216.

[xxviii] Houellebecq. Underkastelse, 56.

[xxix] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 105.

[xxx] Houellebecq, Michel. Utvidelse av kampsonen, Oslo: Cappelen Damm, 2005, 104.

[xxxi] Houellebecq. De grunnleggende bestanddeler, 87.

[xxxii] En slik ideell kjærlighet kan gi assosiasjoner til Platons tenkning, og forholdet mellom ideal og virkelighet er noe som tematiseres i hele forfatterskapet. Særlig i Kartet og terrenget er denne dualismen underliggende i hele handlingen. I kjent stil refererer ikke Houellebecq direkte til Platon, men lar ham heller opptre i form av en liten, impotent hund.

[xxxiii] Houellebecq, Michel. Kartet og terrenget, Oslo: Cappelen Damm, 2011, 233.

[xxxiv] Houellebecq. Underkastelse, 38.

Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENT: Mange har nok en vag forestilling om Hippokrates som «legekunstens far».

SYN OG SEGN: Den lutherske kyrkja er meir moderne, men òg forflata i jaget etter relevans.

VINDUET: Å forstå Markens grøde.

TDNF: Når møtet mellom lege og pasient skjærer seg.

SAMTIDEN: Nerdrum ble dømt for skattejuks fordi kunsten hans ble sett på som juks.