Annonse

Annonse

09:41 - 14. desember 2016

Blanke flater og skarpe vinkler

MONTAGES: Ben Wheatleys dystopiske Ballard-adaptasjon High-Rise.

Montages

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

FLASHBACK – The Mangler (1995)

Skrekkfilmpionéren Tobe Hoopers siste kreative kraftanstrengelse var en forrykt maltraktering av en Stephen King-novelle til et fargesprakende, delirisk og marerittaktig melodrama.​​​​​​​

Denne teksten, fra tidsskiftet Montages, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Er det et tidsskrift som mangler? Ta kontakt med oss.

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Ben Wheatleys High-Rise (2015) vises fra og med torsdag 1. desember i Bergen og Oslo som månedens film, og fra 8. desember i Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim. I Kristiansand vises filmen 13. desember. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Høyhuset hvor handlingen i High-Rise utspiller seg, er en levende organisme – et mikrokosmos som rommer alt man måtte trenge, og der alt har sin plass.

Bygningen er tegnet og designet for å imøtekomme sine beboeres behov, og samtidig sørge for at de så å si aldri vil trenge å forlate komplekset, der de blant annet har egen dagligvarebutikk, spa, treningssenter og barneskole. Når doktor Robert Laing (Tom Hiddleston) flytter inn i den tjuefemte av førti etasjer i den høye blokka, synes det å være omgivelsenes ordnede helhet som tiltaler ham – blanke flater, skarpe vinkler, brukervennlighet. Boligkjøpet er en investering i fremtiden, forteller han naboen sin, og han har dessuten ønsket seg et blankt ark å sette sitt preg på. I løpet av de neste tre månedene skal han og resten av beboerne sannelig få satt sitt preg på høyhusets rene, blanke ytre.

Den rådende samfunnsordenen i filmens univers er møysommelig flettet inn i høyhusets brutalistiske arkitektur, med de lavereliggende etasjene forbeholdt mindre velstående familier, mens de rikere beboerne opptar leilighetene mot toppen. Laing, som bor nært midten av bygget, blir fort kjent med representanter fra alle sjiktene. Han innleder snart et forhold med alenemoren Charlotte Melville (Sienna Miller) i leiligheten over, og stifter bekjentskap med dokumentaristen Richard Wilder (Luke Evans) og hans høygravide kone, Helen (Elisabeth Moss), som bor i en av de nederste etasjene. Helt øverst, i penthouse-leiligheten i førtiende etasje, bor Anthony Royal (Jeremy Irons), bygningens arkitekt og skaperen av den skjøre fordelingen beboerne er sortert etter.

Akkurat slik bygget i sin tid var designet for å tilpasse seg beboernes behov, er det nå som om beboerne har begynt å tilpasse seg bygget.

Sakte, men sikkert, begynner denne stramme strukturen å smuldre opp, etter hvert som feil og skader åpenbarer seg i bygningens møysommelig designede maskineri: Søppelsjakten går tett, heisen står fast, maten i dagligvarehandelen råtner, elektrisiteten forsvinner. Akkurat slik bygget i sin tid var designet for å tilpasse seg beboernes behov, er det nå som om beboerne har begynt å tilpasse seg bygget – og i takt med høyhusets forfall, begynner alle moralske og sosiale standarder å falle sammen. Det strenge hierarkiet mellom beboerne opphører etter hvert som det blir klart for dem at det ikke er menneskene som bestemmer over deres skjebner, men bygningen: å unnslippe de trange, sosiale rommene en er henvist til, betyr bokstavelig talt bare å bryte seg gjennom en dør.

Med den svarte komedien Sightseers (2012) lot regissør Ben Wheatleymenneskets latente brutalitet komme til uttrykk gjennom historien om et nyforelsket middelaldrende par som dreper seg gjennom den engelske landsbygda. Noe av den samme tematikken finner vi også i High-Rise, som er en adaptasjon av den britiske science fiction-forfatteren J. G. Ballards roman fra 1975 med samme navn. Her er det det menneskeskapte landskapet som står i fokus, og virkningene disse omgivelsene har på menneskesinnet.

Den visuelle rikdommen i Ballards roman har på lerretet resultert i et nesten kaleidoskopisk visuelt uttrykk, hvor anarkiet som finner sted på handlingsnivå, får resonans i filmspråket: Høyhusbeboernes gradvise degenerasjon fremstilles i brokete, energisk kryssklippede montasjer, som synes nærmest å oppløse forståelsen av tid og årsak. Det fragmenterte uttrykket får sin konkretisering i en scene hvor Charlottes sønn, Toby, leker seg med et kaleidoskop, og da Laing spør ham hva han ser, forteller den bebrillede unge visjonæren at han kan se fremtiden.

Da Ballard valgte å legge romanen sin til året den ble skrevet, 1975, befant han seg i en samtid hvor thatcherismen lå som en skygge i horisonten. Likevel er det en roman som med sitt dystopiske og satiriske blikk på mennesket i samfunnet, fungerer som en tidløs kommentar om den menneskelige tilstand. Wheatleys valg om å ikke legge handlingen til vår nåtid, men beholde settingen på 1970-tallet – et grep som i høyhusets hermetiske sfære gir seg utslag i tidsriktig ansiktsbehåring og fargeglade tapeter og klær – kan nok skyldes at vår tids teknologi gjør det umulig å forestille seg at nåtidens mennesker skulle kunne leve i fullstendig isolasjon fra det øvrige samfunnet.

Likevel avslutter Wheatley filmen med et Margaret Thatcher-sitat, og gjør det slik klart at han med sine tidsspesifikke kulisser har ønsket å si noe om fremveksten av liberalkonservative ideer som fant sted der og da – en detalj som kun bidrar til å lukke filmen. I Ballards dystopiske visjon er den allegoriske linjen tross alt umulig å overse, den er innfelt i byggets arkitektur, og peker til Luis Buñuels The Exterminating Angel (1962), en film som innenfor en lignende, men langt mer subtil ramme, også behandler spørsmål om klasse og menneskets natur.

Mye av surrealismen i High-Rise ligger i høyhusbeboernes gladelige aksept av alt som finner sted rundt dem, som de dermed like raskt begynner å ta del i. I toppetasjene blomstrer dekadansen – de rike velter seg i orgier og rus. Etter det første, uheldige dødsfallet har funnet sted, synes absolutt alt å være lov, og det tar ikke lang tid før høyhusets bekvemmeligheter er jevnet med jorden til fordel for et jeger- og sankersamfunn, ledet an av vold og plyndring.

Tom Hiddleston spiller den nesten ugjennomtrengelige dr. Laing med kjølig beherskelse. Og selv om han i store deler av filmen synes å være den minst påvirkelige av dem alle, i kraft av sin tilbakeholdne og observerende tilstedeværelse, avsløres det mot slutten av filmen at Laings passivitet heller er et sykdomstegn, som har gjort ham til en av de nye opprettholderne av høyhuset og kaoset som råder der, «en logikk mektigere enn fornuften».

Annonse

Mer fra Portalen

Dette vil partiene gjøre for kultur for barn og unge.

SYN OG SEGN: Romanaktuelle Thorvald Steen treng fiksjonen for å granske si eiga historie.

ARGUMENT: På 70-tallet ble det hvert år drept flere hundre personer i terrorangrep.

ARGUMENT: I kampen mot narkotika overses ofte to viktige detaljer.

PERISKOP: Maren Ørstavik om moraliserende budskap i kunst for barn.