Portal

Hekser debatterer ikke

FETT: Hvorfor kalles kvinnelige politikere så ofte for hekser? Fra Fett 3/2016

Denne teksten, originalt fra tidsskriftet Fett, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det beste fra norske tidssskrifter. 

«Ding-dong, the witch is dead!» Låta fra musikalen The Wizard of Oz gjallet gjennom Storbritannia april 2013. Margaret Thatcher var død. Det var 23 år siden hun gikk av som statsminister, og mange av de som jublet, var for unge til bevisst å ha opplevd politikken hennes. Men det var som om det hadde ligget en kald og mørk sky over landet. En forbannelse, som nå endelig ble løftet. Låtvalget var ikke tilfeldig: Hva kunne beskrive den fryktede og hatede jernkvinnen bedre enn ordet heks?

De nye heksene. Moderne politikk er full av hekser. De kan kjennes igjen ved at de er mektige, eller på vei inn i en maktposisjon. De er bestemte og ikke redd for å innta upopulære synspunkter. De kan befinne seg på både høyre- og venstresida. Og – du hadde nok skjønt det – alle sammen er kvinner.

I 2011, bare et år etter at Australia fikk sin første kvinnelige statsminister i Julia Gillard, gikk demonstranter rundt med plakater med oppskriften «Ditch the Witch» - som fikk offentlig støtte av opposisjonslederen. Tysklands forbundskansler Angela Merkel har blitt kalt heks av mange; i Kina er det til og med offisielt tillatt å kalle henne det etter at Merkel møtte Dalai Lama til samtale. Her hjemme tegnet Morgenbladet Siv Jensen i 2007 som den onde heksa som frister velgerne med et forgiftet eple.

Kanskje den mest synlige heksa av alle akkurat nå er Hillary Rodham Clinton. Dama som kan bli USAs første kvinnelige president [teksten ble publisert i Fett før valget. Morgenbladet. anm.] har lang erfaring med å bli kalt både witch og bitch av politiske motstandere, i beste sendetid. Nylig sa skuespiller og Trump-supporter Antonio Sabato Jr. i et live-intervju med Fox News at «heksa bare skulle ha fått en sopelime, så ville hun nok flydd bort».

Mens jeg skriver denne teksten, får Storbritannia igjen en kvinne ved makta, for første gang siden Thatcher. Jeg måtte bare sjekke – selvfølgelig finnes det vitsetegninger som framstiller Theresa May som The Wicked Witch of the West. Man aner et mønster.

Man debatterer ikke med en heks. Man brenner henne.

Grenseoverskridende. Er det så farlig, da? Alle som begir seg ut i politikkens mørke skog må vel regne med å bli karikert og kalt ubehagelige ting. Heksa, et kulturell motiv som alle kjenner igjen, er takknemlig materiale for uinspirerte avistegnere og late nettroll: sleng på en katt og en hatt og du er ferdig. Og sett i lys av alt annet kvinner blir kalt i offentligheten, kan forheksinga virke forholdsvis uskyldig. Som enhver seksåring vil kunne fortelle deg: hekser finnes jo bare i eventyr!

Men så enkelt er det ikke. Heksa er nemlig ikke bare en fantasifigur. Hekser eksisterte – ikke som de ondskapsfullt kaklende vesenene fra eventyrskogen, men som i kvinner (og noen menn) som ble beskyldt for å bedrive trolldom og stå i ledtog med djevelen. De historiske heksejaktene var knyttet til et intenst kvinnehat. I verket Malleus Maleficarum («Heksehammeren»), publisert av  dominikanerpresten Heinrich Kramer i 1486 og ofte sett på som en slags håndledning i hekseforfølgelse, fortelles det at kvinner har lettere for å bli fristet av demoniske krefter på grunn av deres seksuelle lyster.

Best å holde heksa på trygg avstand. Enda tryggere å kaste henne på bålet. I refrenget fra Oz klinger ekkoene av drap og overgrep mot folk som ble beskyldt for å være hekser. Anklagene rammet gjerne enslige, eldre kvinner – kvinner som levde liv som ikke var konforme, kvinner som ble ansett som rare, som urokråker, som trusler. Og ble anklagen først fremmet – spesielt når den kom fra mektige menn, eller deres koner – var det nesten umulig å få den motbevist. Den dag i dag brukes heksejakt om en type offentlig domfellelse der anklager blir kjørt fram som fakta, på en slik måte at enhver benektelse tolkes som ytterligere bevis for skyld. Synker hun eller flyter hun? Spiller det noen rolle?

Sexistisk skitsnakk. Ved å kalle kvinnelige politikere for hekser, går man altså bevisst eller ubevisst inn i en lang tradisjon for å peke ut truende kvinner med det målet å uskadeliggjøre dem. Noen av de moderne heksejegerne er mer eksplisitte enn andre. «Lurer på om det er mulig å få gjenreist anlegget for heksebrenning i Vardø på kort varsel?» skrev MDG-politiker Arne Liaklev på Facebook i vinter, med en henvisning til Sylvi Listhaugs asylpolitikk i nord. Liaklev hastet seg å forklare til NRK at dette var «nordnorsk snakk», ikke en faktisk drapstrussel – men sto ellers ved uttalelsen: «Jeg er helt sikker på at jeg synes at Sylvi Listhaug er en heks. Det er ikke noe problem å si det.»

Det virker som mange er enige med MDG-politikeren. Hekseanklagene florerer der kvinner klatrer opp til maktposisjoner, ofte side om side med andre sexistiske karakteristikker. «Vil du ha en annen type politikk? Slutt med å kalle kvinnelige parlamentarikere for hekser», skrev den britiske feministen Laura Bates i The Telegraph nylig. Bates lister opp det hatske heksesnakket som har haglet over både Theresa May og hennes kvinnelige rivaler på tvers av det politiske spekteret, og knytter det til den strukturelle sexismen som gjennomsyrer britisk offentlig debatt. Kvinnelige politikere blir vurdert på utseende og «kvinnelige» egenskaper (om de er en god mor, er flinke til å lage mat eller stelle hjemme); menn slipper unna.

Det er ellers påfallende at «heks» er en av få sexistiske fornærmelser rettet mot kvinner som ikke er seksualiserte som sådan. Snarere kan det virke som om kvinner havner i heksekategorien når de blir eldre og mister appellen som et seksuelt objekt. Heksa er gjerne gammel, stygg, kjønnsløs nesten – men likevel alltid kvinne.

Blodig alvor. Det er jo ikke som om mannlige politikere ikke får unngjelde. Men fornærmelsene er mindre eventyrlige – og kjønna. Om det en sjelden gang iblant er snakk om trollmenn i politikken, er det som regel ment som en kompliment – noen som gjør det umulige mulig. Når Jonas Gahr Støre kalles landssviker eller quisling, når Donald Trump kalles fascist eller en ny Hitler, er det sterke og usmakelige anklager. Likevel er de først og fremst rotfestet i tolkninger av deres politikk. Når Listhaug, Clinton eller May kalles for hekser, handler det om noe annet: å diskreditere dem som politikere. Man debatterer ikke med en heks. Man brenner henne.

Og man kaller på gammel, irrasjonell frykt. I nettets mer konspiratoriske avkroker finnes det utallige blogger og videoer med «bevis» for at Hillary Clinton faktisk er med i en heksesirkel og driver med svart magi. Sånt er det lett å fnyse av, men i et USA der store deler av befolkningen er sterkt troende, kan det bli blodig alvor. Seinest i fjor ble en tannpleier fjernet fra jobben sin i en militær tannklinikk i Fort Meade i Maryland fordi hun drev med trolldom («witchcraft»). På landsmøtet til Det republikanske partiet i juli antydet Donald Trumps tidligere rival Ben Carson fra talerstolen at Clinton var involvert i satanisme. Akkurat som i senmiddelalderen handler det om beskyldninger som er absurde, meningsløse – og nettopp derfor vanskelig å riste av seg. En ting er å komme seg ut av en e-postskandale – men hvordan skal man i fullt alvor bevise at man ikke er en heks?

Kanskje Hillary Clinton heller burde omfavne karakteristikken. Heksa er hun som overskrider grensene, hun som gjør det som ikke forventes eller ønskes av majoriteten. Uansett hva man måtte mene om hennes politiske linje, er det Clinton holder på å gjøre, en historisk grenseoverskridelse av rang. Og litt magi kan ikke skade når man kjemper mot Donald Trump.

Mer fra Portal