Denne teksten fra tidsskriftet Montages, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det beste fra Norske tidsskrifter.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Spike Jonzes Adaptation. (2002) vises fra og med torsdag 1. desember i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket. I Oslo vises filmen først torsdag 8. desember.
*
Spike Jonzes meta-mesterverk Adaptation. (2002) og Billy Wilders Hollywood-klassiker Sunset Boulevard (1950) er begge fortellinger om manusforfattere i eksistensiell krise, som gir stemme til sine hovedpersoner blant annet gjennom oppfinnsom og karakteristisk bruk av voice-over – det filmatiske virkemiddelet som forståsegpåere elsker å hate. Men hva er en god voice-over, og hvordan fungerer den i akkurat disse to filmene?
«God help you if you use voice-over in your work, my friends,» brummer Brian Cox i rollen som manusguru Robert McKee i Adaptation.. «God help you. That's flaccid, sloppy writing. Any idiot can write a voice-over narration to explain the thoughts of a character.» Enhver idiot kan riktignok også melde seg på McKee sitt manuskurs, og dette angrepet på bruk av voice-over bryter i Adaptation. humoristisk nok inn i (nettopp) en pågående voice-over i hovedpersonen Charlie Kaufmans hode.
Forklaringer og snarveier er hva McKee degraderer bruk av voice-over til å representere, men vil en filmskaper utrette noe mer med fortellerstemme enn en forenklende effekt, er ikke veien nødvendigvis så lang. Det er ofte når en voice-over får oppføre seg uforutsigbart og ha sitt eget særpreg, at den kan løfte og gi en helt egen identitet til en film. I Adaptation. treffer Jonze denne perfekte balansen, og med selvkommenterende ironi og bitende satire skrev Charlie Kaufmans selvportrett seg uomtvistelig inn i filmhistorien. Filmen er etter mitt syn det mest lekne, sofisitikerte og rørende filmportrett av en manusforfatters tilstand siden… vel, dere gjettet det: Sunset Boulevard.
Kaufman og regissør Jonze tok sats på gamlefar Billy Wilders skuldre (som så mange filmskapere før dem) da de med Adaptation. forsøkte seg på en reformulering av reglene for hvordan en historie kan fortelles på film, og ikke minst deres lek med denne oppfatningen i seg selv – både hos publikum og hos rollefigurene. I både Sunset Boulevard og Adaptation. står den selvbevisste refleksjonsevnen hos hovedpersonene helt sentralt, og etableres gjennom presis, men radikal bruk av voice-over. Billy Wilder var dristig, men genial i sitt manus til Sunset Boulevard, som åpner med det som må sies å ha vært en slags voice-over-revolusjon i 1950:
Når stemmen til William Holden med lakoniske beskrivelser akkompagnerer åpningsbildene, der politiet og pressen rykker ut til en hendelse på 10086 Sunset Blvd., føles det først ordinært – som i en hvilken som helst film. Men etter hvert merker man at fortellerstemmen viker vekk fra det objektive overblikket, og over i en mer subjektiv tone. Holdens voice-over viser seg å være det som Wilder selv beskrev som «A Dead Man’s Voice». Et drap er begått, og i et svømmebasseng ligger et lik. Fra under vannet ser vi opp i de døde øynene til Holdens rollefigur, som ser forbløffet ned på oss, mens fortellerstemmen reflekterer over seg selv: «The poor dope – he always wanted a pool. Well, in the end, he got himself a pool. Only the price turned out to be a little high.»
Nicolas Cage som Charlie Kaufman snakker riktignok ikke med en død manns fortellerstemme i Adaptation., men i likhet med Sunset Boulevard åpner Jonzes film med å etablere sentrale karaktertrekk hos hovedpersonen gjennom oppfinnsom bruk av voice-over. I begge filmene er fortellerstemmen frigjort fra konvensjoner og plottetablerende 1:1-stadfestelser (som bare beskriver det vi også ser i bildet), til fordel for subjektiv betoning av en indre monolog som forteller oss hvem denne stemmen er. Og der ligger en av de store forskjellene mellom god og dårlig bruk av voice-over.
I Sunset Boulevard fyller fortellerstemmen riktignok også en viktig narrativ funksjon, som etablerer mysteriets grunnleggende bestanddeler («her ser dere meg, en død mann, nå skal dere få høre hvordan det skjedde»), før vi gjennom et svært langt flashback får se og høre historien som sendte ham i svømmebassenget med tre kuler i kroppen. I Adaptation. åpner vi også med en voice-over i forkant av et flashback (som tar oss 4 milliarder og 40 år tilbake, til planetens fødsel, via dinosaurenes utslettelse, før vi akkurat passe raskt ankommer til Charlie Kaufmans fødsel), og den første monologen fra Kaufman er subjektiv og assosiativ av natur; helt fri fra de plottplantende tradisjonene som har gitt voice-over et dårlig rykte. Likevel sniker Jonze & Co. inn sin hovedpersons sentrale usikkerhet og indre drama i første setning: «Do I have an original thought in my head?»
Guds stemme, eller hva sa du? Det er noe betryggende over å høre en stødig voice-over geleide oss inn i en film. Hva ville Martin Scorseses Goodfellas vært uten lyden av Ray Liottas ikoniske røst? «As far back as I can remember, I always wanted to be a gangster.» En filmskapers rolle som Gud over sin historie konkretiseres av dette virkemiddelet, som har et herlig potensiale for noe frekt og blasfemisk over seg, samtidig som vellykket bruk av voice-over krever sin kunstner, og blir en perfekt måleenhet for å skille klinten fra hveten. «Any idiot can write a voice-over narration,» sier McKee (via Cox), men det er egentlig motsatt: kun de beste idiotene klarer det.
På sitt aller verste avslører lettvint og lat bruk av fortellerstemme at vi har å gjøre med en filmskaper som undervurderer sitt publikum, og som ikke forstår hvilken vidunderlig filmatisk effekt de kan oppnå ved å stille lyd og bilde opp mot hverandre, og skape friksjon. En upålitelig fortellerstemme, for eksempel, som viser at Gud ikke nødvendigvis er Gud (…at Amy ikke nødvendigvis er så amazing) kan gjøre underverk; eller gi stemmen liv bortenfor kjøtt og blod, som hos Billy Wilder, der en død mann fortsetter å by på sitt perspektiv, selv etter eget endelikt. Ved at historien fortelles nettopp slik Wilder gjør det i Sunset Boulevard, etableres kontrakten for en filmopplevelse utenom det vanlige. Når forholdet mellom den unge manusforfatteren Joe Gillis (Holden) og stumfilmstjernen Norma Desmond (Gloria Swanson) etter hvert skrider frem, er vi mottagelige for det meste. Fortellingen handler om historiefortellere; en film om det å fortelle. Og Billy Wilder var den beste.
Hvorfor bare ha ett bilde, når man kan ha to? Det på lerretet, og det som oppstår i vår bevissthet når filmskapere gir oss to varianter av samme motiv.
En voice-over når den er i sitt ess er også et uttrykk for filmskaperens egen selvtillit og sjarme, som definitivt gjelder for Sunset Boulevard og Adaptation., men som vi også kan finne i ferske eksempler fra norsk film, eksempelvis i Joachim Triers Reprise og Ole Giævers Mot naturen, eller kanskje enda tydeligere i Eskil Vogts Blind – der funksjonen for hovedpersonens voice-over får en helt ny betydning, ettersom hun er blind og gjennom indre forestillinger må skape sine egne bilder for hvordan hennes (og filmens) univers ser ut. Dette blir som regel også våre bilder når vi ser Blind, men Vogt balanserer også en slags objektivitet i kameraet som fortellerstemmen strider med. Effekten? Et konstant spenningsfelt mellom virkemidlene, og vår oppfatning av hvor fortellingens Gud (her både Vogt og hovedpersonen, i skjønn forening) vil ha oss.
We didn't need dialogue. We had faces! Men film er bilder, først og fremst, kan man høre i et ekko fra filmskolelærernes messing over Mjøsa. Et visuelt medium! Ja, et audiovisuelt medium. Hvorfor bare ha ett bilde, når man kan ha to? Det på lerretet, og det som oppstår i vår bevissthet når filmskapere gir oss to varianter av samme motiv. Norma Desmond drømmer seg tilbake til stumfilmalderen – da de hadde ansikter – men Billy Wilder løfter henne inn i moderniteten gjennom å reflektere over ansiktene.
Ingen skal få temme filmkunstens muligheter, minst av alt filmskaperne selv, og det radikale med Wilders måte å fortelle historien i Sunset Boulevard på ligger både i hans formgrep og i filmens skildring av kontraster. Gamle Hollywood og nye Hollywood; gammel kvinne og ung mann; skuespiller og manusforfatter; antipati og empati; svart og hvitt.
En så ubestridelig klassiker som Sunset Boulevard kan snus og vendes på fra alle mulige vinklinger, og man vil alltid finne interessante elementer å diskutere. Spike Jonze og Charlie Kaufman omfavnet Wilders nyskapende bruk av voice-over, og tok fortellerstemmen til nye indre dimensjoner i Adaptation.. Begge filmene åpner dører ved å tørre å tenke nytt, slik at andre kan ta det videre.