Annonse

Annonse

15:05 - 13. september 2016

Kunstfilm slipper aldersgrenser

PERISKOP: Kulturdepartementet endrer lovforskrift slik at filmer vist i kunstinstitusjoner ikke omfattes av den såkalte «beskyttelsesloven». – Dette betyr likevel ikke at institusjonene ikke trenger å ta ansvar, sier Eva Liestøl i Medietilsynet.

«TV Interruptions» (1971) av videokunstpionéren David Hall.

Mandag denne uken ble det klart at Kulturdepartementet endrer lovforskriften som avgjør om kunstfilm også må få aldersgrenser på lik linje med kinofilm.

Loven om beskyttelse av barn mot skadelige bildeprogram, også kalt Beskyttelsesloven, trådte i kraft 1. juli i fjor, og førte med seg debatter om hvorvidt den også skulle gjelde kunstfilmer og filmer vist i gallerier og kunstinsitusjoner.

For å unngå å bryte loven satte blant annet KODE i Bergen aldersgrense 15 år på sin utstilling av Sükran Moral fjor høst.

Kulturdepartementet foreslo en endring i forskriften sist vinter, ogendringen har vært ute på høring hele våren. Denne uken kom avgjørelsen: filmer som vises i gallerier og museer skal ikke omfattes av lovens krav til aldersgrenser og beskyttelsestiltak.

For å unngå å bryte loven satte blant annet KODE i Bergen aldersgrense 15 år på sin utstilling av Sükran Moral fjor høst.

 

Opp til arrangøren å sikre en trygg kunstopplevelse. Statssekretær Bård Folke Fredriksen (H), sier til Periskop at formålet med forskriftsendringen har vært å avklare situasjonen for gallerier og museer.

– Spørsmålet er ikke om barn skal beskyttes mot skadelig innhold, men om formidling av kunst skal lovreguleres på samme måte som audiovisuelle massemedier. Kulturdepartementet mener at hensynet til den kunstneriske friheten tilsier at det bør være opp til ansvarlig arrangør av utstillingen selv å sikre barn en trygg kunstopplevelse, sier han.

Han trekker frem at endringen i praksis viderefører dagens situasjon, hvor man ikke har hatt krav om aldersgrenser på kunstverk. Debatten i kjølvannet av den nye loven i fjor sommer viste imidlertid at det ikke var helt klart om loven skulle gjelde kunstfilm, og formålet med forskriftsendringen var å gjøre det klart at den ikke skulle føre til alderskontroll for kunstfilm.

– Vi kjenner heller ikke til at det har vært noe utbredt ønske om å innføre lovregulering om aldersgrenser på utstillinger av videokunst, sier han.

 

Legger ansvaret på kunstinstitusjonene. Eva Liestøl er direktør for forbrukertrygghet i Medietilsynet. Det er de som setter aldersgrenser for filmer som skal vises på kino, basert på retningslinjer om ulike aldersgrensers psykiske modenhet og evne til å bearbeide inntrykk fra filmer.

– Dette betyr likevel ikke at institusjonene ikke trenger å ta ansvar, sier hun.

– Men det plasserer ansvaret for at barn har en positiv kunstfilmopplevelse på bransjen. Institusjonene omfattes ikke av aldersgrenser, men vil jo i de fleste tilfeller informere om innholdet i det de viser. Det ligger et element av forbrukermakt i det. Foreldre forventer å få informasjon slik at de selv kan ta hensyn til sitt barns modenhet og hva de blir skremt eller opprørt av, sier hun.

Liestebøl peker på de praktiske vanskelighetene som ville oppstå dersom Medietilsynet skulle kontrollere visuelle uttrykk i alle kanaler.

– I dagens mediehverdag blir det vanskeligere og vanskeligere å lage regler som omfatter alle plattformer og situasjoner. Skulle vi kontrollert alle så får vi så mange tilsynsobjekter at det blir vanskelig, sier hun.

– Det ville dessuten vært en helt ny situasjon om videokunsten måtte gjennom en form for kontroll. Det er en verdi i seg selv at kunsten er en uttrykksarena som ikke er hemmet eller temmet. Med god informasjon fra ansvarlige vil barn også få den beskyttelse de trenger, sier Liestøl.

 

Lang erfaring og sunn fornuft. Det overlater altså ansvaret til institusjonene selv. Ida Sannes Hansen er formidlingskoordinator ved Astrup Fearnley Museet, og lager blant annet formidlingsopplegg for barn og unge som besøker museet gjennom Den kulturelle skolesekken.

Hun understreker at museet forholder seg til de reglene som gjelder, og at de sjelden lager opplegg for barn som tar for seg kunst som kan oppleves for voldsomt. Men hun går helst inn i formidlingen fra en annen vinkel enn tanken om aldersgrenser.

– Vi begynner aldri formidlingsarbeidet med hva barna ikke får se, men heller hva som kan skape interesse. Vi driver såkalt dialogbasert formidling, og da handler det ofte om å finne den vinklingen som de blir engasjert av, sier hun.

Hun peker på at det er svært forskjellige ting som kan få barn til å reagere negativt, og at det handler om erfaring og sunn fornuft.

– Jeg har lang erfaring med barn og kunst, men det betyr ikke at jeg vet hvordan alle kommer til å reagere. Vi unngår de voldsomste tingene og seksualisert kunst fordi for eksempel seksualundervisning ikke er vår oppgave. Men det kan fortsatt være mange ting som skaper sterke reaksjoner, sier hun.

 

Alderstilpassede samtaler. Utstillingene har ikke aldersgrenser, men alle utstillinger blir likevel ikke tilbudt alle barn gjennom formidlingsoppleggene. Da museet stilte ut Bjarne Melgaard i 2013 ble det kun laget formidlingsopplegg for videregåendetrinnet. Yngre barn måtte komme på eget initiativ – dermed blir ansvaret overlatt til foreldre.

Hansen vil ikke utelukke barna fra å se «voksenkunsten», men tror det handler om hvordan man snakker om den.

– Hadde vi hatt barneskoler som etterspurte et opplegg på Melgaard så hadde vi snakket med dem om det. Vi bruker for eksempel Damien Hirsts Mother and Child (Divided) i barnekunstklubben Rasmus, helt ned til 5 år. Da går vi inn på fascinasjonen av å se inni et dyr, og fortellingen som ligger bak verket. De mer brutale samtalene om død og slakteri og vegetarianisme kan man heller ta med ungdomstrinnet, sier hun.

«Vi går inn på fascinasjonen av å se inni et dyr, og fortellingen som ligger bak verket. De mer brutale samtalene om død og slakteri og vegetarianisme kan man heller ta med ungdomstrinnet.»

Ida Sannes Hansen

 

Mange ønsker om beskyttelse. Bjørg Åsta Flatby er daglig leder i Kunst i skolen, som blant annet produserer kunstutstillinger til bruk i skolen. De møter stadig på ønsker om å beskytte barna fra enkelte typer kunst – selv om det ikke er lovpålagt.

– Vi har tilbudt utstillinger som vi har fått høre er «upassende» for elevene. I noen tilfeller har det ført til at utstillinger har blitt stoppet, sier hun.

En utstilling av Sabina Jacobssons videoverk Skriket, der kunstneren opptrer i bar overkropp, skapte motstand i Osloskolen. Også utstillingen Bygg en sann historie, der Victoria Phil Lind hadde skrevet «Hvem faen tror du at du er»

over et fotografi skapte konflikt.

– Det ble sett på som vanskelig at ordet «faen» ble brukt når skolen arbeider for å unngå banning. Da blir det en litt trist sensur når man ikke ser sammenhengen og bare reagerer på ett ord, sier Flatby.

 

Sikrer ytringsfrihet – krever ansvarbevissthet. Flatby mener ikke at all kunst er riktig å vise til barn. Men hun er skeptisk til sensur av politiske og religiøse årsaker.

– Det har med ytringsfrihet å gjøre. I Oslo har man mange barn som kommer fra andre kulturer, og vel skal man ta hensyn, men man kan ikke omgå alt for ikke å være krenkende. Man får fort problemer med Vigelandsmuseet eller til og med klassisk skulptur hvis man har problemer med nakenhet, og det er å trekke det altfor langt, sier hun.

– Hvilke retningslinjer har dere når dere vurderer hva som er OK å sende ut til barn og hva som ikke er det?

– Vi har ingen spesielle retningslinjer om det. Hver enkelt utstilling vi produserer blir grundig vurdert av vårt styre, som også er jury for innkjøp,  på individuelle grunnlag. Men vi har hatt noen ting vi har vært uenige om, sier Flatby.

Hun tror forskriftsendringen i bildeprogramloven legger et stort ansvar på institusjonene.

– Det betyr at vi som driver med formidling må forholde oss veldig aktivt til hva vi viser til skoleklasser og barn, sier hun.

 

Periskop gjør oppmerksom på at redaktør Gerd Elise Mørland kuraterte Bygg en sann historie for Kunst i skolen i 2010.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.

ARGUMENT: Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min.