Annonse
10:40 - 26. august 2016

Midtøsten på kryss og tvers

MONTAGES: For å parafrasere Ingmar Bergman: Med A Hologram for the King har nok Tom Tykwer ønsket å lage en film på tvers, ikke på langs.

Tom Hanks i A «Hologram for the King». Foto: Lionsgate
Annonse

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Denne teksten, originalt fra tidsskriftet Montages, er her publisert i Morgenbladets tidsskriftportal, hvor vi viser frem det beste fra den norske tidsskriftfloraen. 

A Hologram for the King beveger seg innenfor et svært begrenset areal som fortelling, men stanser ved hver utkikkspost og rasteplass for å myse mot et fremmed kulturlandskap – og forsøksvis bore ned til bunnen av Tom Hanks’ rollefigur.

Selve fortellingen er bare et rammeverk – nærmest en plagsom drøm hovedpersonen kontinuerlig sovner inn i og våkner opp fra, med åpen munn og svetteperler over pannen. Uavklarte følelser lokkes ut av sjelens ekkokammer og opp i det skarpe sollyset, slik at den middelaldrende mannen kan se seg selv med skarpere konturer. Dette er historien om forretningsreisen som ble en spirituell renselse.

Tom Hanks i rollen som seg selv, godslig og lettere forvirret, redd for å skuffe sine medmennesker, men mett på livet slik det fortoner seg i nuet, drar til Saudi-Arabia for å sikre en forretningsavtale med landets konge – en majestet som venter i det lengste med å materialisere seg.

Dette er hans siste sjanse til å utrette noe, til å bevise at livet ikke er utlevd. Den storartede oppfinnelsen – dette som skal selges – er en innretning som gjør det mulig å kommunisere via hologrammer (min tolkning). For å demonstrere teknologiens trolldom trengs det internett, men teamet Hanks har sendt ned i forveien er blitt innlosjert i et veldig, beksvart telt midt i den golde ørkenen, der det synes vanskelig å få connection. Knute på tråden.

Dette er historien om forretningsreisen som ble en spirituell renselse.

Frustrasjonen tilknyttet teltet, som liksom blafrer av annerledeshet i den pågående sandstormen, og det uteblivende nettet, igangsetter en omstendelig «analyse» av møtet mellom to kulturer. Gjem flaskene! Det er ikke lov å drikke her, du kan bli satt i fengsel og få ti piskeslag for å gjemme sprit i bagasjen. Hundre misbilligende blikk fra tause koner bak lag på lag med slør; kameraet følger anklagende øyne som beveger seg raskt fra side til side. Her blir vi iaktatt!

Skal vi virkelig spise her? Ja, araberne sitter på gulvet, og maten de serverer, den er sterk. Morske menn konverserer i et truende toneleie – hva er det De Andre sier for noe? Den arabiske dialogen tekstes ikke. Hvorfor så mange stygge tanngarder, á la skurkene i en Indiana Jones-film? Hva er årsaken til at lokalbefolkningen mistenker amerikanske turister og forretningsreisende for å være spioner? Det bare er sånn. (Jeg lurer på hva Hanne Nabintu Herland hadde sagt om filmen, og minnes et sitat fra den notoriske forelesningen hennes: «Vi studerer stenene de ber til / disse dumme.»)

Som en motvekt til neseklypen sørger A Hologram for the King også for å rasle av gull, tunge smykker og Østens mystikk – sensuelt skildret av fotograf Frank Griebe. Tykwers faste samarbeidspartner har imidlertid ikke mistet sidesynet helt, og glimter til med en og annen ironisk bildekomposisjon når han skal fange inn nystøvsugede vegg-til-vegg-tepper av sjelløs komfort på det eksklusive og utpreget vestlige hotellet Park Hyatt Jeddah. Det er bare ikke nok til å vippe filmen over i et selvbevisst, subversivt modus.

Jeg lurer på hva Hanne Nabintu Herland hadde sagt om filmen.

Hanks sliter på hjemmefronten. Noe innviklet med ekskona og datteren. Han fremfører et følelsesladd skriftemål på lydsporet, både til seg selv og datteren, uten at vi blir særlig mye klokere (filmen gir oss aldri tilgang til å bli kjent med familien hans). «Jeg har mistet retningssansen,» roper Hanks. Det har sannelig filmen også.

I dusjen på luksushotellet («Welcome to Hyatt Jedda» hilser en resepsjonist med artig aksent hver gang vi entrer bygningen) får han øye på en skrekkinngytende kul. Skal utveksten spise ham levende? Er alt slutt nå? Ikke helt. Etter en mislykket og blodig amputasjon med sløv kniv, søker han hjelp ved det lokale sykehuset. Selv om svulsten bør fjernes, er den godartet. De mange undersøkelsene gjør ham bedre kjent med sin noenlunde jevnaldrende lege; en staselig kvinne som – tilsynelatende uegennyttig, drevet av et kall – jobber hardt for å sikre andres livskvalitet.

Zahra (Sarita Choudhury) er kostbar, men kurtiserende. Før Hanks vet ordet av det, er han, øm og nyoperert, invitert til hennes herskapelige sommerhus, og nakenbader med den tidligere tildekkede skjønnheten i et asurblått hav med møysommelig koreografert undervannsliv. Korallene viser sine vakreste farger, fiskene svømmer sin herligste dans.

En annen relasjon knyttes mellom Hanks og en lokal drosjesjåfør, som ustanselig ringer for å høre om forretningsmannen trenger skyss. På eksotisk manér står hans henvendelsesform i kontrast til den trauste amerikaneren; vedkommendes uformelle tone og sprelske innfall skaper kløe hos den travle reisende som bare vil rekke et viktig møte eller ankomme hotellet i rimelig tid. En obligatorisk scene: Den artige sjåføren spiller skrekkelig eller klisjéfull populærmusikk på altfor høyt volum, hvorpå den vestlige, betalende passasjeren hever øynebrynene for å signalisere at stillhet er å foretrekke.

A Hologram for the King er like underlig som den er dårlig, men derfor også vanskelig å gi helt slipp på.

Til slutt står lykken i taket for Hanks, og viktigere enn kongen og den lukrative avtalen er dannelsesreisen. Hans begrensede verden er nå est ut.

De engelskspråklige filmene til Tom Tykwer er som regel bedre enn sitt rykte. Heaven (2002), basert på Kieslowski og Piesiewicz’ «etterlatte» manuskript, har en trykkende atmosfære jeg aldri glemmer. Parfymen (2006) var et hederlig og underholdende forsøk på å visualisere Patrick Süskinds ikke-filmatiserbare bestselger. The International (2009) står for meg som en av de beste agentthrillerne i nyere tid; skuddvekslingen i Guggenheim-museet er isolert sett et mesterverk i pure cinema.

Hvilken forbannelse har rammet Tykwer idet han skulle adaptere Dave Eggers’ kritikerroste roman? A Hologram for the King er like underlig som den er dårlig, men derfor også vanskelig å gi helt slipp på.

Da Brian De Palma nylig ble spurt om hvilke filmer han hadde sett og likt så langt i år, var han snar om å løfte frem Tykwers «komedie». Når sant skal være sagt minner den korny tonen i A Hologram for the King en smule om De Palmas egne, sjeldent vellykkede eksperimenter med breial humor, men trolig skyldes mesterens begeistring en dyp respekt for den tyske kollegaens håndverk.

Tykwer saumfarer omgivelsene for å uttrykke lengsel og uro, men rent filmspråklig gode tilløp overskygges av et forenklende blikk og en stigmatiserende grunnholdning. A Hologram for the King får et måpende og dumt ansiktsuttrykk som matcher hovedpersonen – uten å lykkes med å gjøre reisen inn i det ukjente til noe mer enn en luftspeiling.

*

Lars Ole Kristiansen (f. 1986) er redaktør for Montages. Han er utdannet filmviter fra Høgskolen i Lillehammer, der han også underviser.

PUBLISERT: 10.08.2016

LINK OGSÅ ARTIKKELEN HOS MONTAGES.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.