Store menneskemengder er i dag i bevegelse over landegrensene, og det hersker stor uenighet om hvordan dette skal håndteres. Frykten for at migrasjon skal medføre endringer i det bestående samfunnet og kulturen overskygger ofte forståelsen for de som er på flukt. I en slik situasjon kan litteraturen spille en viktig rolle. Flere skandinaviske forfattere og kunstnere formidler migrasjonserfaringer, og de kan gi viktige innblikk i spørsmål om kulturell identitet, kulturmøter, multikulturalisme, men også i kulturkonflikter. I litteraturen og kunsten kan man gå inn i og diskutere problemene som koker under migrasjons- og flyktningedebatten på andre premisser enn de som preger andre typer fremstillinger – for eksempel de journalistiske.
Kunstens funksjon og potensial aktualiseres for eksempel i den Stockholmsbaserte tyrkiskfødte kunstneren Meriç Algün Ringborgs installasjon Billbords (2012), hvor isolerte spørsmål fra skjema for visumsøknader rundt om i verden er presentert blant annet som skilt i det offentlige rom.[i]
Utformingen av oppslagene kan minne om de konfronterende helseadvarslene på sigarettpakker.
Utformingen av oppslagene kan minne om de konfronterende helseadvarslene på sigarettpakker.
Ringborgs eksperiment viser hvilken betydning formen og presentasjonen har; teksten er tatt ut av den vanlige skjemasammenhengen, noe som innebærer et nytt blikk for hva disse spørsmålene egentlig innebærer og hvilken funksjon de har. Foruten å gjøre oss bevisste på selve formuleringene kan den konfronterende fremstillingen få oss til å føle på mistenkeliggjøringen som foregår av visse migrantgrupper. Når kunsten stiller disse spørsmålene, får de en annen betydning: Oppmerksomheten rettes mot at et sett med kontrollspørsmål definerer hvem du er og hvilke rettigheter du har. I det videre skal vi vende blikket mot litteraturen og se nærmere på to svært formbevisste poeter som har gjort aspekter ved det multikulturelle Skandinavia til tema for sine debutsamlinger.
Kort presentasjon av lyrikerne. Athena Farrokhzad (f. 1983) og Yahya Hassan (f. 1995) har vært sentrale i kultur- og samfunnsdebatten i Skandinavia de siste årene. Begge har familiebakgrunn fra Midtøsten, og de er de mest kjente blant en stadig voksende gruppe av (relativt) unge nordiske multikulturelle poeter. De har begge blitt viktige samfunnsaktører i sine hjemland (Sverige og Danmark) med utgangspunkt i poesien; den har gitt dem tilgang til offentligheten. Farrokhzad er født i Teheran, oppvokst i Göteborg og bor nå i Stockholm. Hun er poet, kritiker, oversetter, dramatiker, lærer og aktivist. Hennes diktsamling Vitsvit ble utgitt 8. februar 2013, og har innbrakt Farrokhzad en rekke priser. Samlingen er oversatt til engelsk, dansk, rumensk, ungarsk og kroatisk pr. 5. april 2016; enkeltdikt er også oversatt til norsk av Tina Åmodt og publisert i Beijing Trondheim (2/2014). I 2015 ble diktsamlingen dramatisert for både radioteater og vanlig teater i Sverige av henholdsvis Saga Gärde og Farnaz Arbabi. Teateradaptasjonen av Vitsvit ble spilt på Unga Klara i Stockholm fra begynnelsen av oktober og fremover mot jul. Farrokhzad er en aktiv debattant og i den sammenhengen aller mest kjent for sin opptreden som sommerprater i Sommar & vinter i P1 på Sveriges Radio den 21. juli 2014.[ii] Her serverte hun blant annet oppfordringer til undergraving av nasjonalstaten ledsaget av Ylva og Maja Karlssons coverversjon av Ebba Gröns Beväpna er. Etter sendingen ble hun beskyldt for å ha oppmuntret til væpnet revolusjon, og Moderaternas Gunnar Axén tvitret at han ville kaste ut tv-apparatet i protest mot at sånt ble sendt i riksdekkende media. Programmet ble anmeldt til Granskningsnemden en rekke ganger, men ikke felt på noe punkt.
Her serverte hun blant annet oppfordringer til undergraving av nasjonalstaten ledsaget av Ylva og Maja Karlssons coverversjon av Ebba Gröns Beväpna er.
Yahya Hassan er født i Aarhus av palestinske foreldre. Han utga diktsamlingen YAHYA HASSAN 17. oktober 2013, altså ca. åtte måneder etter at Vitsvit ble publisert. Etter to måneder var Hassans samling trykket i over 100 000 eksemplarer, noe som gjorde ham til den bestselgende poesidebutanten i Danmarks historie. Han har fått enorm medieoppmerksomhet og, i likhet med Farrokhzad, flere priser. Boken var pr. 20. september 2015 oversatt og utgitt i Nederland, Italia, Sverige, Island, Spania, Finland, Brasil, Tyskland, England og Norge (2014). Den norske oversettelsen av Pedro Carmona-Alvarez er utgitt på Cappelen Damm. Til tross for at Hassan i utgangspunktet ikke ville si så mye om sine meninger utover det som fremkommer i diktene, har han etterhvert blitt en aktiv samfunnsdebattant. Fra april 2015 til februar 2016 var han også medlem i Nationalpartiet, et dansk parti stiftet i 2014 av tre dansk-pakistanske brødre, som blant annet arbeider for integrering på et privat understatlig nivå og som har et sterkt utenrikspolitisk engasjement, først og fremst når det gjelder Palestina og det israelske regimet.
Form, virkemidler og fremstilling av erfaringer og tema. Når vi nå skal se nærmere på diktsamlingene, kan vi bare utforske noen hovedtendenser – tekstene er omfattende og mangfoldige. Begge har episke trekk, selv om Hassans i større grad er en sammenhengende fortelling som riktignok fremtrer som bruddstykker. Familien og relasjonen mellom familiemedlemmene står sentralt i begge tilfellene. Familiekonteksten blir det sentrale stedet, eller det sentrale samfunnet som skildres. Gjennom dette bringes også foreldregenerasjonen, som er førstegenerasjonsskandinaver, tydelig frem i begge tekstene. Hassan beveger seg i større grad enn Farrokhzad også ut i samfunnet, men tilnærmingen bindes hele tiden opp mot familien og slekten. Farrokhzad forflytter seg ikke så mye romlig sett, men referanser til kultur og historie gjør at hun også beveger seg utover, riktignok på et mer abstrakt og idémessig plan. Selv om lyrikken i utgangspunktet ikke er en typisk vestlig form, plasserer begge forfatterne seg i et vestlig kulturfelt. Hassan sier selv flere steder at han skriver om sitt liv, og han går dermed inn i en av sin samtids mest populære litterære trender – selv om han velger en annen form enn det store romanformatet. Han nevner lesingen av Knausgårds verker som en av sine
Han nevner lesingen av Knausgårds verker som en av sine største litterære opplevelser
største litterære opplevelser, blant annet i et intervju med Kristine Dam Johansen i Politiken 08.01.2014. Den norske forfatteren tar også del i dannelseshistorien i YAHYA HASSAN; en «Knausgård» ligger i en returkasse med bøker som det lyriske jeg får i betaling for en jobb han har gjort for en bokhandel (Hassan, 2013, s. 66). Hassan refererer imidlertid også til den mer eksperimentelle svenske samtidsforfatteren Jonas Hassen Khemiri. Khemiri har hatt stor suksess med sine romaner hvor han foretar eksperimenter med formen innenfra. I dagbokromanen Ett öga rödt (2003), finner hovedpersonen opp et eget skriftspråk som minner om shobresvensk eller rinkebysvensk.
Når det gjelder normene for kritikken av oppvekstmiljøet som ytres i YAHYA HASSAN vises forfatterens bakgrunn i rap-musikken; den har helt andre moralske standarder enn de man vanligvis finner innenfor den skriftlige lyrikken. Som helhet vekker tekstene og fremføringene assosiasjoner til Beatgenerasjonen, gjennom musikaliteten i ordene, de mange obskønitetene og vekten på det ikke-konforme. Det kan også se ut til at Hassan følger Beatgenerasjonens ideal om en utagerende og intens livsstil. Samtidig refererer Hassan selv til koranen som en form for kunst og fremførelseskunst som har
Hassan følger Beatgenerasjonens ideal om en utagerende og intens livsstil.
inspirert hans opplesninger (jf. Dam Johansen, 2014). Dette fungerer innenfor sammenhengen nærmest som et satireelement, da kritikk mot hyklersk religionsutøvelse står sentralt i samlingen.
Farrokhzad på sin side understreker sin interesse for de vestlige modernistene i intervjuer, og Agri Ismaïl viser i «Explanatory Models: The Migrant Poetry of Athena Farrokhzad and Yahya Hassan» til gjenklang fra så ulike kilder som Bibelen, Paul Celan, Beyoncé og Rihanna i Vitsvit (Ismaïl, 2014, s. 4). Farrokhzad referer altså til andre uttrykk enn den tradisjonelle romanformen og de mer realistiske eller referensielle uttrykkene. Det nære forholdet til populærkulturen deler hun med Hassan. I Vitsvit finner vi ikke bare den nevnte gjenklangen av Beyoncé, men også en helt konkret referanse til Lady Gagas musikkvideo Telephone hvor nettopp Beyoncé er med.[iii] Referansen er typisk postmoderne – situasjonen i musikkvideoen tilfører ikke noe spesielt i den situasjonen der den fremkommer i diktet. Dette er snarere en måte å bifalle artistene og videoens feministiske budskap på. I tillegg til at Lady Gaga og Beyoncé er noen av popkulturens viktigste feministikoner, har sistnevnte også særlig i senere tid blitt stående som en bekjemper av hvithetens dominans i populærkulturen, for eksempel gjennom referanser til Black Lives Matters-bevegelsen i hennes opptreden i pauseshowet på Super Bowl, 2016.[iv] Dette var riktignok lenge etter at Vitsvit kom ut, men Farrokhzads referanse viser hvordan hun oppsøker samspill med andre som bekjemper hegemoniske strukturer.
Begge forfatterne har altså i større eller mindre grad fått viktige impulser fra kulturuttrykk som tar opp i seg et globalisert og samfunnskritisk perspektiv. Det er imidlertid fundamentale forskjeller i lyrikernes metode: Gjennom at Hassan går inn i selvfremstillingstrenden, blir et sterkt og insisterende lyrisk jeg gjennomgående i samlingen. Dette gjør at fremstillingen preges av større brutalitet, men også av en enklere og mer direkte form for sentimentalitet. I dette henseendet representerer Hassan en form for romantisk tradisjon, særlig siden det lyriske jeg mot slutten er en genierklært kunstner. Farrokhzads fremstilling preges av det kollektive og går dypere inn i spørsmålene den stiller, og slik er den snarere filosofisk enn romantisk. Med disse utgangspunktene i henholdsvis selvfremstillingen og det polyfone er det altså ulike typer stemmer som kommer til orde hos de to lyrikerne. Som følge av dette blir det også etablert ulike blikk på integrering og assimilering. Oppgjør mellom ulike identiteter og konstruksjon av identitet på et nytt sted er likevel sentrale tema hos begge.
Vitsvit. Selve den fysiske boken har et speilomslag som gir en uklar refleksjon av personen som holder den, og dermed er fokuset på uklar identitet satt allerede før lesingen blir påbegynt. Også forfatterens og bokens identitet er uklar; fonten på forsiden er veldig diskret, nærmest gjennomsiktig, slik at Farrokhzads navn og tittelen blir lite fremtredende; det blir også navnet på institusjonen som står bak utgivelsen. Speilet opptrer i flere av diktene i samlingen, blant annet i den tidligere nevnte referansen til Telephone (se note). Sprekken i speilet som alltid vil synes selv om speilet er reparert, viser hvordan tilhørighet er en tilstand eller følelse som vanskelig kan heles helt hvis den har blitt brutt. Tittelen, hvor vit og svite er satt sammen, kan referere til at dette er en suite av tekster hvor det hvite i vid forstand (som også innebærer kultur) settes opp mot det andre og fargede. I Jørgen Johansens anmeldelsen i Berlingske beskrives samlingen som: «en suite eller stribe af sammenhængende tekster, som alle kredser om hudfarve og om forholdet mellem hvid og farvet, om forskellige former for vold, oplevelsen av fremmedhed og integrationens særlige mekanismer» (Johansen, 2014). Johansen utpeker tittelen som nøkkelen til diktenes operasjonsfelt; den poetiske og den politiske dimensjonen kommer til uttrykk simultant. Nye ordsammensetninger er et vanlig fenomen blant skandinaviske forfattere med multikulturell bakgrunn. I tillegg til å danne nye poetiske bilder utfra kjente faktorer, gir denne typen eksperimentering en effektiv mulighet til å utforske språket og til å ta aktiv del i språkutviklingen.[v]
Fokuset på relasjonen mellom det hvite og det fargede forsterkes gjennom at formen i selve diktene brytes i svart og hvitt; den hvite skriften står på svart bakgrunn i et stort hvitt rom. Bruken av hvite bokstaver kan være selvkommenterende, for lyrikeren skriver selv med hvit skrift; på svensk, med bakgrunn i vestlig utdannelse fra Sverige og Frankrike og innenfor en skandinavisk kulturell kontekst. Hvitfargen i tittelen og på bokstavene følges opp av at det utover i samlingen er mye snakk om for eksempel melk og vinter. Slik åpner Vitsvit:
Min familj anlände hit i en marxistisk idétradition
Min mor fyllde genast huset med prydnadstomtar
Vägde plastgranens för- och nackdelar mot varandra
som om problemet vore hennes
På dagarna skiljde hon mellan långa och korta vokaler
som om ljuden som kom ur hennes mun
kunde tvätta olivoljan ur huden
Min mor lät blekmedlet rinna genom syntaxen
På andra sidan skiljetecknet blev hennes stavelser vitare
än en norrländsk vinter
Min mor byggde oss en framtid av livskvantitet
I förortsvillans källarförråd radade hon upp konservburkar
som inför ett krig
På kvällarna letade hon recept och skalade potatis
som om det var hennes historia som fanns chiffrerad
i Janssons frestelse
Tänk att jag sög på de brösten
Tänk at hon stoppade sitt barbari i min mun
(Farrokhzad, 2013, upaginert)
«Tänk att jag sög på de brösten / Tänk at hon stoppade sitt barbari i min mun»
— Farrokhzad
Dette er en av samlingens mest omfattende tekster, og den setter familiekonteksten sentralt. Temaet er assimilering; det lyriske jeg anklager sin mor for å ha latt seg assimilere motstandsløst og ukritisk, og for å fylle livet med svenske banaliteter.[vi]
Det er imidlertid bare i åpningsdiktet at det lyriske jeg har en såpass sterk stemme. Samlingens kompositoriske hovedgrep er å legge ordene i munnen til ulike familiemedlemmer, som kretser om et implisitt lyrisk jeg som hele tiden er til stede, men mest som en formidler eller en fortellerstemme. Det å la Vitsvit bestå av et kor av skiftende stemmer og sitater, er et velegnet grep for å kunne la flere aspekter ved migranterfaringen kommer til uttrykk. Boken er ikke bærer av et uniformt budskap eller en sannhet – den er tvert imot delvis motsigelsesfull, særlig etterhvert når «karakterene» som er tegnet opp utvides og blir mer fasetterte. Ismaïl beskriver «karakterene» som en form for arketyper som bygges ned etterhvert (Ismaïl, 2014, s. 3).
Miniportrettene som tegnes og de innbyrdes relasjonene og spenningene som fremstilles, får en funksjon i en større sammenheng. Farrokhzad sier selv i et intervju med Natt og Dag at hun er opptatt av å skildre det hun kaller «rasismens og migrasjonens urscener» (Fossum, 2014), og med utgangspunkt i dette skal vi se på hvordan en av disse fremtrer i Vitsvit. Om det finnes en urscene for den moderne rasismen må det være dette korte diktet:
Min far sa: Din bror rakade sig innan skägget börjat växa
Din bror såg terroristens ansikte i spegeln
och önskade sig en plattång i julklapp
(Farrokhzad, 2013, s. 19)
Dette er et sterkt bilde som går i direkte konfrontasjon med vestens frykt for muslimske terrorister. Det viser hvor stor kraft omgivelsene har i bestemmelsen av det enkelte menneskets selvbilde, og hvilke psykologiske konsekvenser ytre kategorisering kan ha: Man ser seg selv gjennom den andres blikk. Psykiateren og filosofen Frantz Fanon fra Martinique, som har vært av grunnleggende betydning innenfor postkoloniale studier, skriver om beslektede fenomener i Peau noir masques blancs (1952).[vii] Ett av hans temaer her er hvordan kolonialismen formet det koloniserte subjektet. De svarte ble «slaver av sitt ytre», gjennom at kolonimaktenes dominerende syn på svarte smittet over på dem, og de endte opp med å gjøre seg selv til objekt. I det selvbildet de på denne måten fikk overført, inngikk en rekke negative egenskaper som det for de koloniserende hadde vært viktig å ilegge de koloniserte som ledd i å rettferdiggjøre undertrykkelsen. Her fremkommer det en del sentrale paralleller til dannelsen av vestens kobling mellom muslimer, islam og terrorisme. I ytterste konsekvens kan fordommene føre til at individet tvinges inn i en rolle som gjør at det ender opp med å bekrefte fordommen, men en mer utbredt konsekvens vil være at det prøver å flykte fra fordommen ved å utslette de synlige tegnene på den identiteten det blir tillagt. Dette vil kunne medføre en uønsket og håpløs kamp mot rent fysiske utseendemessige trekk og mot en kulturell identitet som representant for den muslimske diasporaen.
Kort oppsummert er de viktigste temaene i Vitsvit familie, integrering, kultur, historie, identitet og språk. Farrokhzad bidrar med et viktig blikk på relasjonen mellom integrering og assimilering – altså det å få redskaper til å fungere som del av en ny kultur kontra underkastelse for den nye kulturen. Hun dekonstruerer også fastlåste forestillinger gjennom å fremstille dem fra en annen synsvinkel.
YAHYA HASSAN. Forsiden på Hassans samling skaper assosiasjoner til en plakat med navnet til en popstjerne, og forfatternavnet fremheves dobbelt ved at det er i kjempefonter og også tittelen på samlingen. Dermed innvarsles det enstemmige, sterkt tilstedeværende lyriske jeget som dominerer diktene. Alle tekstene er skrevet i versaler, de preges av en form for ropende monotoni og er rytmiske på en rykkvis måte. Boken snakker bokstavelig talt i store bokstaver, og opererer med svært tydelige størrelser. Istedenfor arketyper tegnes det her snarere opp stereotypier eller karikaturer, og de mangler potensial for å endres eller utvides. Språklig vises inspirasjonen fra Khemiri ved at Hassan spiller riksdansk opp mot perkerdansk. Flammen er et sentralt bilde, og i løpet av «fortellingen» blir vi vitne til flere branner. Dette underbygger den destruktive kraften i skildringene.
Det berømte innledningsdiktet «BARNDOM» skildrer systematisk voldsbruk, og de første linjene går slik:
FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE
FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PISS
VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM
FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD […]
(Hassan, 2013, s. 5)[viii]
Dermed introduseres den institusjonaliserte familievolden som det lyriske jeg har vokst opp med. I motsetning til hos Farrokhzad har bildet som tegnes av familien utspring i én stemme. De eldre generasjonene får ikke ta del i diskusjonen; det er snarere anklager mot dem som reises. Anklagene handler først og fremst om religiøs og patriarkalsk undertrykking, og om hykleri og dobbeltmoral. Her er det heller manglende integrering enn assimilering som er problemet. Kritikken rammer også de andre undertrykte som er med på å opprettholde systemet, og i tillegg samfunnsinstitusjonene som ikke griper inn og endrer strukturene, men bare tar seg av de ytre konsekvensene – for eksempel ungdomskriminalitet. Anklagene som presenteres mot det danske velferdssystemet har kommet i bakgrunnen i medieomtalen, noe Hassan selv påpeker for eksempel i et intervju med Sara Ullberg i Dagens Nyheter (Ullberg, 2014).
Et annet sentralt tema i YAHYA HASSAN er flukten og flyktningen, og Anders Johansson knytter dette i Självskrivna män (2015) til en form for «infernalsk logikk», som for eksempel demonstreres i diktet «12 ÅR»:
NÅR LILLEBROR PISSEDE I SENGEN
BLEV HAN VÆKKET MED KNYTNÆVESLAG
EN NAT RUSKEDE HAN I MIG
BROR JEG HAR PISSET IGEN
OG SÅDAN BLEV HANS BEKYMRING MIN
JEG LISTEDE UD PÅ TOILETTET
FANDT NOGLE VÅDSERVIETTER
TØRREDE DEN FUGTIGE KROP AF
DEREFTER DET VANDTÆTTE MADRASBETRÆK
TØJET PUTTEDE JEG I EN SORT PLASTIKSÆK
SOM JEG GEMTE UNDER SENGEN
VI BYTTEDE DYNER
NÆSTE MORGEN PUTTEDE JEG DYNEN I SÆKKEN
SMED DEN UD AD VINDUET PÅ 1. SAL
JEG BØRSTEDE TÆNDER OG SPISTE ARABISK BRØD
AFLEVEREDE SÆKKEN HOS MOR I NUMMER 36 […]
(Hassan, 2013, s. 30–31)
Dette diktet fører leseren rett inn i et relasjonelt helvete, og leder tankene til Sartre og hans eksistensialistiske verker. Johansson kaller jeget i dette diktet for et gammelt strategisk jeg; det lyriske
NÅR LILLEBROR PISSEDE I SENGEN / BLEV HAN VÆKKET MED KNYTNÆVESLAG
— Hassan
jeg har blitt et handlekraftig subjekt som følge av den private terroren. Han er handlekraftig i den forstand at han har lært å håndtere et traume. Slik Johanssons ser det kan det lyriske jeg og hans bevegelser leses som en speiling av flyktningen og flukten; noe som underbygges av det voldsomme tempoet i en del av diktene: «Subjektets existensmodus är rörlighet, inte för att det valt denna, utan för at det är tvingat till ständig flykt» (Johansson, 2015, s. 174). Johanssons observasjon kan utdypes gjennom å se på andre sider ved jeget enn den strategiske. En sterk rastløshet preger det mye av tiden. «Yahya» havner stadig i problemer på grunn av en destruktiv drift som i høy grad ser ut til å komme av mangel på identitet og tilhørighet. Han føler seg alltid fremmed, både i og utenfor familien hjemme i Danmark og hos slektningene i flyktningleiren i Libanon. Den fysiske kroppen har tilhørighet flere steder, men det indre har ikke fått slå rot noe sted. Ismaïl leser Hassans diktsamling først og fremst som systemkritisk, som en diagnostisering av sentrale problemer med globaliseringen:
Hassan dissects the effects of globalisation using crude, simple signifiers, demonstrating how on the one hand it has facilitated international migration while also hindering integration, allowing bodies to travel while enabling minds to remain unmoved and unchanged (Ismaïl, 2014, s. 5).
Dermed kan man godt si at også Hassan går til angrep på de store strukturen som former samfunnet, i minst like stor grad som han går til angrep på foreldregenerasjonen. YAHYA HASSAN er ihvertfall en kraftig vekker for de som eventuelt måtte tro at vellykket integrering er en enkel sak.
Debatten de har skapt og deltar i. Det finnes en form for dialog, eller rettere sagt disputt, mellom Hassan og Farrokhzad, selv om de ikke har møttes ansikt til ansikt. Den startet med at Farrokhzad anmeldte Hassans samling i Aftonbladet, 22.01.2014. Farrokhzad har tre hovedinnvendinger mot YAHYA HASSAN. For det første mener hun at Hassan bekrefter fordommer og gir
Hassan går til angrep på de store strukturen som former samfunnet, i minst like stor grad som han går til angrep på foreldregenerasjonen.
innvandringsmotstanderne gode argumenter mot de såkalt uintegrerbare; hun går så langt som til å beskrive samlingen som en gave til Dansk folkeparti. Farrokhzad skriver at hun selv ikke kan gå inn på den typen erfaringer han skildrer innenfor en overveiende hvit offentlighet, fordi overgriperne ser ut som henne selv. Her inntar hun et syn som igjen fører oss til postkoloniale studier og undersøkelser av hvordan rasisme opprettholdes gjennom stereotypier og homogenisering av grupper.[ix] Det andre problemet er Bildungs-aspektet ved skildringen. Farrokhzad mener at Hassan er altfor selvopptatt når han lar det lyriske jeg, en iscenesettelse av ham selv, skildre veien fra den vanskelige barndommen til å bli forfatter. Denne innvending ser ut til å først og fremst ha sin bakgrunn i at Hassan skiver seg inn i en hvit mannlig tradisjon (spesielt fra Knausgård).[x] Den tredje alvorlige innvendingen er at samlingen er rasistisk, særlig i skildringen av afrodansker. Det er bare et par tilfeller av slike skildringer, men disse er ganske ille.[xi]
Farrokhzad mener at Hassan burde ha sett hvordan diktene hans kunne brukes, og at han representerer en stemme som har blitt hørt fordi den åpner for at det borgerlige samfunnets representanter kan lese den slik det passer dem. Samlingen kan integreres i en fremmedfiendtlig diskurs, som eier bildet av muslimene i Norden. Hun ser den i en politisk sammenheng, som en trussel mot den muslimske diasporaen. Det sentrale punktet i hennes kritikk er altså at Hassan som forfatter bidrar til å opprettholde konfliktbaserte strukturer. Hassan på sin side omtaler i det tidligere nevnte intervjuet med Ullberg i Dagens Nyheter Farrokhzad som en hykler. Han mener at det at hun ikke vil snakke om vold i minoritetskulturen i et hvitt samfunn i seg selv er rasistisk. Ut av diskusjonen kan det reises en rekke interessante spørsmål som ikke nødvendigvis enkelt lar seg besvare: Innebærer Hassans standpunkt og fremstilling en større respekt for og tro på den skandinaviske offentligheten? Er Farrokhzad rasistisk eller nedlatende overfor den skandinaviske offentligheten? Er nærheten til egen stemme og person i Hassans dikt noe som gjør samlingen lite egnet til å rokke ved fastlåste strukturer?
Er Farrokhzad rasistisk eller nedlatende overfor den skandinaviske offentligheten?
Hvem skal forfatterne egentlig henvende seg til?
Hvis vi tenker over motsetningene som finnes i disse tekstene, og som reises gjennom dem, ser vi tydelig at litteraturen blir et sted hvor viktige aspekter ved migrasjon og rasisme kan undersøkes. I sentrum står generasjonskonflikter, som jo er et av de eldste temaene i litteraturen, men som forsterkes i migrasjonslitteraturen – særlig fordi de eldre ofte ikke har et «naturlig habitat» utenfor hjemmet. Blant andre viktige tema som reises er spørsmålet om hvordan man skal finne en identitet som kan favne både det man har med seg og det man kommer til. De vanskelige begrepene integrering, assimilering, og hybridisering spilles ut i disse tekstene. Farrokhzads prosjekt var ikke like umiddelbart virksomt som Hassans, men det er rikt. Det går ned i fundamentene i kulturen. Hassans diktsamling er likevel minst like viktig, selv om et så idealistisk prosjekt kanskje raskere vil tømme seg selv. Den utgjorde et avgjørende vendepunkt ved å bli utgangspunkt for en viktig diskusjon i et stadig mer multikulturelt Skandinavia.
Hva gjør poesien? Enkelte av problemstillingene som er berørt her ville være bortimot umulige å nærme seg fra den skandinaviske majoritetens synspunkt. Dette viser med all tydelighet hvor viktig det er at alle stemmer som utgjør et samfunn deltar. Andre problemstillinger kunne i større grad ha vært belyst også fra den skandinaviske majoritetens synspunkt, men de ville da fremstå svært annerledes, og andre regler ville være gjeldende. Kroneksempelet på dette er Hassans fremstilling av de muslimske
Hassan snakker gjennom sin kritikk primært til en hvit offentlighet, og at nettopp det er hans suksessoppskrift.
patriarkene og deres religionsutøvelse. Hans opprør ble for eksempel godtatt av danske forfattere på venstresiden som i 2005 hadde tatt et voldsomt oppgjør med diskriminering av minoriteter i Danmark og med Mohammed-karikaturene. Sandra Brovall og Nils Thorsen laget et intervju med disse forfatterne (Claus Rifbjerg, Suzanne Brøgger, Carsten Jensen, Hanne-Vibeke Holst og Stig Dalager) i Politiken 17. nov. 2013, og konfronterte dem med at flere former for diskriminering som de tidligere hadde reagert svært negativt på, er karakteristiske for det Hassan skriver. Svaret var kort sagt at det er greit når Hassan gjør det, fordi han i kraft av sin personlige erfaring og bakgrunn har lov til å ytre den kritikken han ytrer. Mot dette kunne det innvendes at Hassan gjennom sin kritikk snakker primært til en hvit offentlighet, og at nettopp det er hans suksessoppskrift. En kommentar i den retningen ligger i tegningen som ledsager intervjuet.
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/SDBNITDM6TNEW62422SZ7Y3R7U.jpg)
Det store spørsmålet vil da være: Snakker Hassan egentlig overhodet til minoritetene? Svaret vil være ja, fordi han reiser seg mot en form for undertrykkelse som mange blir utsatt for. Prisen er at han tegner et fiendebilde som potensielt kan ramme hele den muslimske diasporaen – også enkeltindivider – uavhengig av verdiene de står for.
Farrokhzad på sin side forsterker sin posisjon som en stemme som snakker med og til minoritetene gjennom teateradaptasjonen av Vitsvit; både regissøren og skuespillere (som representerer de ulike stemmene) har multikulturell bakgrunn. Vi kan i utgangspunktet tenke oss at Farrokhzad i mindre grad henvender seg til majoriteten, altså at hun går i motsatt retning av Hassan, men en slik polarisering gir et forenklet bilde. I det tidligere nevnte intervjuet med Fossum i Natt og Dag ble Farrokhzad spurt om hva slags (politisk) rolle poesien kan ha i den skandinaviske offentligheten i dag, og svarene viser at hun ser for seg at poesien skal gjøre noe utover å være minoritetenes stemme: Den skal også gjøre denne stemmen til en del av den samlede diskursen. Den skal være delaktig i kampen om hvordan fortellingen om samfunnet skal skrives. Det språklige og diskursive henger nøye sammen for Farrokhzad, og poesien er språkets grunnforskning, en slags diskursanalyse på fonemets nivå. Hun sier: «Man kan oppfinne et samfunn gjennom å oppfinne dets språk – derfor er det viktig å undersøke hvilke språklige ordninger som råder» (Fossum, 2014, s. 50). Det hun først og fremst ser på som poetens oppgave er å undersøke de ideologiske forskyvningene i språket, det vil si å se på hvem samfunnet, subjektet eller strofen tjener når vi ikke tror den tjener noen, og hvem som betaler prisen for det – noe som jo var et viktig aspekt ved hennes kritikk mot Hassan. Hun ser det slik at poesien selv må gjøre noe, ellers kan den brukes; den må selv danne nye strukturer og tenkemåter.
Litteratur:
Arendt, Hannah: «We Refugees» [1943] i The Jewish Writings, Schocken Books, New York, 2007.
Dahlberg, Göran (red.): Glänta 2/2014. Migration # II, Göteborg.
Fanon, Frantz: Peau noir, masques blancs, Éditions du seuil, Paris, 1952.
Farrokhzad, Athena: Vitsvit, Albert Bonniers Förlag, Stockholm, 2013.
Hassan, Yahya: YAHYA HASSAN, Digte Gyldendal, København, 2013.
Johansson, Anders: «Yahya Hassan» i Självskrivna män. Subjektiveringens dialektik, Glänta produktion, Göteborg, 2015.
Khemiri, Jonas Hassen: Ett öga rött, Nordstedts, Stockholm, 2003.
Nettkilder:
Brovall, Sandra og Thorsen, Nils: «Forfatter: 'Yahya har lov til at gå meget længere'», intervju med Janne Teller, Thomas Boberg, Stig Dalager, Klaus Rifbjerg og Inge Eriksen i Politiken (17.11.2013):
[ http://politiken.dk/kultur/boger/ECE2134333/forfatter-yahya-har-lov-til-at-gaa-meget-laengere/ ]
Engelstad, Ellen: «Beyoncénismen» i Manifest tidsskrift (09.03.2016), først trykt i Klassekampen (08.03.2016): http://www.manifesttidsskrift.no/beyoncenismen/
Farrokhzad, Athena: «Hans raseri hyllas av danska rasister», anmeldelse av YAHYA HASSAN i Aftonbladet (22.01.2014): http://www.aftonbladet.se/kultur/bokrecensioner/article18217879.ab
Fossum, Hedda Lingaas: «Kjærlighet og raseri», intervju med Athena Farrokhzad i Natt og dag, Trondheim 10 – November 2014:
[ https://issuu.com/nattogdag/docs/natt_dag_trondheim_november_2014 ]
Ismaïl, Agri: «Explanatory Models: The Migrant Poetry of Athena Farrokhzad and Yahya Hassan» i 3:AM Magazine (18.08.2014):
Johansen, Jørgen: «Det er hvidere end en nordlandsk vinter», anmeldelse av Vitsvit i Berlingske (18.08.2014): http://www.b.dk/boeger/det-er-hvidere-end-en-nordlandsk-vinter
Johansen, Kristine Dam: «Spørgerunde med Yahya Hassan: Kommer der en to'er?», intervju med Yahya Hassan i Politiken (08.01.2014):
Ullberg, Sara: «Yahya Hassan ångrar ingenting» intervju med Yahya Hassan i Dagens Nyheter (03.03.2014): http://www.dn.se/dnbok/yahya-hassan-angrar-ingenting
[i] Oppslagene ble opprinnelig laget for «Show off»-utstillingen i Malmö/Nicosia kuratert av Jacob Fabricius. Se http://mericalgunringborg.com/works.html#Billboards. En ny versjon av installasjonen ble publisert i Glänta 2/14 (som hadde en hel årgang om migrasjon). Der er enkeltspørsmål trykket alene på ellers blanke sider innimellom de andre tekstene. Glänta-versjonen minner om poesi på grunn av oppsettet, og virkningen spørsmålene får i denne konteksten understreker at poesien er noe som skiller seg ut i et mylder av informasjon, meninger og spekulasjoner rundt migrasjon, flukt og innvandring.
[ii] Farrokhzad ser i tråd med Hannah Arendt i «We Refugees» (1943) nasjonalstaten som uforenlig med menneskerettighetene. Opptak av radioprogrammet ligger her:
[ http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/403967?programid=2071 ]
[iii] Vitsvit: «Min mormor sa: Tilhörigheten är som en spegel / Om den går sönder kan du laga den / Min mor sa: Men i reflektionen fattas en skärva» (Farrokhzad, 2013, s. 53). Telephone: Beyoncé: «You know Gaga, trust is like a mirror, you can fix it if it's broken». Lady Gaga: «But you can still see the crack in that motherfuckin' reflection», se https://www.youtube.com/watch?vEVBsypHzF3U. Videoen er delvis utformet som en roadmovie med klare referanser til Ridley Scotts Thelma & Louise (1991). Regi Telephone: Jonas Åkerlund.
[iv] Les mer om Beyoncés ikoniske status i Engelstad (2016).
[v] Den norsk-ugandiske forfatteren Bertrand Besigye er et fremstående eksempel når det gjelder lignende språkeksperimenter, han utnytter det norske språkets sjeldent høye agglutinerende potensial til fulle, jf. samlingene Og du dør så langsomt at du tror du lever (1993) og Og Solen Tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke (2010).
[vi] Dette minner om den typen kritikk som hovedpersonen i Khemiris Ett öga rött retter mot sin far i dagbokopptegnelsene.
[vii] Verket er oversatt til engelsk av Charles Lam Markmann, med introduksjoner av Zinauddin Sardar og Homi K. Bhabha: Black skin white masks, Pluto Press, 2008 [1986].
[viii] Hassan i Bokprogrammet (11.03.2014) m. opplesning av «Barndom»: https://tv.nrk.no/serie/bokprogrammet/mktf01000614/11-03-2014
[ix] Fanon skriver også om dette i Peau noire masques blancs, med utgangspunkt i poeten Aimé Césaire, også fra Martinique, som var en sentral skikkelse i Négritude-bevegelsen. Fanon er imidlertid opptatt av at reproduksjonen av fordommer innenfor kolonisystemet ofte skjer ubevisst, for å opprettholde egne fordeler. Hos Hassan handler det tilsynelatende heller om hva han anser som sannheten om samfunnet enn om en bevisst eller ubevisst reproduksjon av forestillinger.
[x] Bildungs-aspektet er interessant å diskutere, for fremstillingene tyder ikke på at forfatterens fiksjonaliserte jeg egentlig kommer noen særlig vei med de personlige og sosiale problemene han skildrer. Han gjør imidlertid stor suksess som skribent, og her skiller på en måte den skrivende mannen (kulturpersonligheten) og resten av mannen (privatpersonen) lag. Dette kommer tydelig frem i samlingens siste tekst «Langdikt» (s. 135–169).
[xi] Karakteristikkene spiller med i et tema som ikke er fremtredende hos Hassan, men som berøres, nemlig konflikter mellom ulike minoritetsgrupper. Dette er et ganske sentralt tema i Khemiris Ett öga rött.