Jeg har ofte i mitt liv vært profet (…) og for det meste ble jeg latterliggjort. Den gang da jeg kjempet for makten, var det i første omgang jødene som lo av mine profetier (…) Jeg vil tro at den en gang så hule latter blant jøder i Tyskland nå har satt seg fast i halsen. I dag vil jeg atter være en profet:
Hvis den internasjonale finansjødedommen i og utenfor Europa igjen skulle lykkes i å styrte nasjonene ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli at jorden bolsjeviseres og jødedommen dermed seirer, men utslettelsen av den jødiske rase i Europa.
Adolf Hitler, i tale til Riksdagen 30. januar 1939[1]
Siden vi først snakker om tall i det hele tatt, så er det jo prinsipielt sett likegyldig om det var en million eller fire, eller «bare» hundre mennesker for den saks skyld. (…) På slutten av krigen sa jeg til mine offiserer at det vel var fem millioner (jøder) – det var det tallet som nokså uklart foresvevde meg. (…) Jeg syntes ikke det var så viktig med nøyaktige tall.
Adolf Eichmann, i politiavhør i Israel 1960[2]
1. KNAUSGÅRD OM UTRYDDELSEN AV DE EUROPEISKE JØDENE 1939-1945
Karl Ove Knausgård spenner usedvanlig vidt i det han selv kaller «Essayet om Min kamp, det vil si essayet om Adolf Hitlers Mein Kampf».[3] Over mer enn 400 sider gir han seg i kast med sentrale spørsmål knyttet til Adolf Hitlers biografi, maktovertakelsen i 1933 og nazismens emosjonelle appell frem til 1939. Jeg har i en tidligere artikkel forsøkt å gi en kritisk gjennomgang av disse delene av Knausgårds essay.[4]
Denne artikkelen tar for seg de delene der Knausgård behandler Holocaust, det statlig organiserte industrielle massedrapet på seks millioner jøder (samt funksjonshemmede, sigøynere, homofile og andre «mindreverdige») som fant sted i tyskokkuperte områder i Øst-Europa fra 1939 til 1945. Dette må kunne sies å være sensitive moralfilosofiske og krevende realhistoriske problemstillinger.
2. KNAUSGÅRD PÅ SMALE VEIER TIL INNSIKT OM HOLOCAUST
Knausgårds reelle kildetilfang til forståelse og kunnskap om Holocaust er forbløffende smalt. Med reelt kildetilfang mener jeg dels kilder som han selv legger vekt på, og dels kilder som utsier noe faktisk-historisk om Holocaust.
For en faghistoriker er (samtidige) primærkilder fra tiden som omhandles det sentrale råstoff. For eksempel i form av en autentisk og uendret dagbok. Tilsvarende kan gjelde datidige offisielle dokumenter – for belysning av offentlige beslutningsprosesser. Eller brev mellom historiske aktører. Hvor mange ganger er det ikke for eksempel vist til Adolf Hitlers første kjente skriftlige ytring om «jødespørsmålet»? Dette skjedde i form av et brev fra Hitler til Adolf Gemlich (en kollega fra instruktørkursene i det tyske forsvaret). Brevet er datert 6. september 1919, og er i ettertid funnet å være autentisk. Her skriver Hitler at en antisemittisme basert på rasjonell fornuft ville måtte føre til en systematisk fjerning av jødenes rettigheter: «Sluttmålet (…) må uvegerlig være at jødene i seg selv fjernes.»[5]
Historikerne kan knapt få nok av slike kilder. Men kilder må tolkes og sammenhenger mellom dem må etableres. Heller ikke en faghistoriker finner noen rett linje frem til en endegyldig «sannhet» om Historien – det være seg om europeisk middelalder, den industrielle revolusjon, den amerikanske borgerkrigen, eller om Holocaust. Til det er historien alltid for sammensatt, tvetydig og verdiladet.
Når Knausgård skriver om Holocaust gjør han det primært gjennom nærlesning av to kjente dikt av den jødisk-rumenske poeten Paul Celan (1920–1970). Dernest knytter han an til den ni timer lange filmen Shoah (for øvrig det hyppigst brukte jødiske begrep om Holocaust) fra 1985, produsert av den franske filmskaperen Claude Lanzmann (f. 1925).
Den tredje gruppen av Knausgårds kilder er atskillig mer sammensatt, men blir også brukt langt mer sporadisk enn de to første. Dette gjelder dels tolkninger av Hitlers tidlige antisemittisme, basert på en idiosynkratisk lesning av Mein Kampf. Utover dette henviser han i forbifarten til navn fra sin egen litteraturliste, og beskriver personlige inntrykk fra tidlig ungdomstid:
Da jeg var tretten år så jeg bilder fra utryddelsesleirene for første gang (…) men det var ikke antallet drepte eller deres lidelse jeg reagerte på, for jeg hadde lært om Holocaust og visste hva det var, det var selve bildet, en kvinne som var så utmagret at hun ikke så ut som et menneske, hun var naken, men det fantes ingenting seksuelt ved henne (…) og så var det bildet av haugen med lik, de var stablet som tømmerstokker. (MK 6, s. 466–467)
Et annet sted omtales spesielt at han, syv år før han skriver MK 6, hadde lest den østerrikske journalisten Gitta Serenys bok om Holocaust.[6] Hun hadde i 1971 intervjuet Franz Stangl, den tidligere kommandanten i dødsleiren Treblinka. Knausgård skildrer sin egen opplevelse etter å ha lest boken slik: «Den gjorde meg uvel i to uker, og etter det leste jeg ikke mer om det, langs den veien gikk det ikke an å komme lenger, der lukket alt seg, tømte alt seg.» (MK 6, s. 469)
Denne sammenvevingen av eget følelsesliv og litterært prosjekt, samt ambisjonen om å utsi noe nytt eller vesentlig om «den kanskje største katastrofen i det menneskelige» (MK 6, s. 744), er altså ytterst markant når Knausgård skriver om Holocaust. Er det fordi han opplever dette temaet som et smertefullt og inderlig eksistensielt angjeldende, eller er det fordi han mangler kunnskaper om dette svært omfattende historiske feltet og derfor hele tiden liksom må øse av seg selv? Eller er det kanskje noe midt imellom?
3. KNAUSGÅRD OM POESIEN SOM UTTRYKK FOR «DE INNERSTE HEMMELIGHETER OM LIVET OG OM VERDEN»[7]
Knausgårds metode for innkretsing av massedrapet på jødene 1939–1945 sirkles vagt inn med en slags litteraturhistorisk odyssé gjennom forfatterskapene til de største blant de store: Proust, Joyce, Hamsun, Mann, Flaubert, Faulkner, Kafka m.fl. (MK 6, s. 397–410) Ikke noe i dette relateres spesifikt til Holocaust. Det skjer først når han introduserer Paul Celans to dikt: «Dødsfuge» (1944) og «Trangføring» (1958). (MK 6, s. 411ff.)[8]
Det er interessant å merke seg hvordan Knausgård gir to ulike begrunnelser for å velge ut disse diktene. Den første er den – i alle fall for en historiker – tradisjonelt rasjonelle med at diktene «var forbundet med jødeutryddelsene». (MK 6, s. 411) Den andre knytter Knausgård til et for ham selv dypt personlig forhold: hans mange års kamp for å bli kvitt en mindreverdighetsfølelse ved at han ikke behersket diktet som kunstform: «Det poesien var i kontakt med, var noe jeg ikke var i kontakt med og min respekt for poesien var grenseløs.» (MK 6, s. 415)
Men nå, i 2011, i en alder av 43 år, har Knausgård funnet tilstrekkelig trygghet og mestringsfølelse til å gå inn i rollen som diktfortolker. Poesiens hemmeligheter og aura skremmer ham ikke lenger:
For meg var det nettopp denne auraen Paul Celans dikt var omgitt av. (…) Det besto ikke av mysterier, men av ord. Så var det bare å lese dem. Skrive ned alle mulige betydninger til det første ordet, og så til det neste, og så se på forbindelsene dem imellom. (MK 6, s. 415)
Dette er bokstavelig talt hva Knausgård gjør, over om lag femti sider. (MK 6, s. 411–461)
Han utviser imidlertid den største respekt for Celans dikt og skriver avslutningsvis om alvoret: «'Trangføring' er så visst ingen språkøvelse, så åpenbart ingen akademisk eksersis i nærvær og fravær, det er en elegi og et rekviem over de som døde.» (MK 6, s. 459–460) Men samtidig er det nærliggende å forstå Knausgårds intellektuelle eksersis i hermeneutisk diktanalyse som en selv-regissert mesterprøve i et fag han tidligere hadde vært ekskludert fra.
Knausgård gir imidlertid to ledetråder som peker inn mot en realhistorisk refleksjon over Holocaust. Den første formuleres slik:
I et dikt skrevet av en tysk, jødisk forfatter er det vanskelig å lese «aske» og «Holocaust» som nøytrale størrelser. Men er en slik lesning en historiserende lesning? For å snu problemstillingen på hodet; hva annet skulle «aske» og det såret som «sting» og «gjengrodd» peker på, være relatert til om ikke Holocaust? (MK 6, s. 459)
Den israelske forfatteren Aharon Appelfeld (f. 1932) var i sin tid nabo til og venn med Paul Celan. Appelfeld sier noe tilsvarende, at «å lese Celans dikt uten å kjenne til hans bakgrunn og at hans foreldre døde i leirene, vil gi begrenset mening».[9] For en historiker synes dette så åpenbart at det grenser til det trivielle. Den amerikanske historikeren Timothy Snyder (f. 1969) åpner da også sin bok om Holocaust, med å sitere fra Celans «Dødsfuge» og skriver senere anerkjennende: «I sin 'Dødsfuge', et av de virkelig flotte korte diktene fra det forrige århundre, kalte Paul Celan døden selv en 'mester fra Tyskland'.»[10] Et sterkt dikt, fra en overlevende, skrevet ved overgangen fra krig til fred. Nok til å utløse atskillige filosofiske og filosofihistoriske betraktninger om Holocaust i den litterære diskurs. Men i det historievitenskapelige rom finner det ikke plass til stort mer enn Snyders få linjer.[11]
4. KNAUSGÅRDS GLIMT AV INNSIKT – GJENNOM «DOKUMENTARFILMEN» OM SHOAH
To ganger i løpet av de ni timene filmen varte, gikk det opp for meg hva det var som hadde hendt, i all sin gru, et glimt av innsikt, det vil si at jeg grep det med følelsene, ikke med forstanden. Det varte kanskje to, kanskje tre sekunder, og så var det forbi. Det ene glimtet av innsikt satte jeg i forbindelse med Paul Celans dikt. (MK 6, s. 460)
Knausgård konkretiserer ved å vise til en scene i Lanzmanns film, der en jernbanefunksjonær forteller om en ettermiddag han hadde opplevd like i nærheten av en utryddelsesleir i Polen. (MK 6, s. 600) Mannen skal akkurat til å gå fra jobb da et tog med mange vogner, alle fullastet med jøder, ankommer stasjonen og leiren. Han hører lydene fra de store menneskemengdene som drives ut fra vognene. Rop, barnegråt, mumling og engstelig prat. Knausgård fortsetter:
Da han vendte tilbake neste morgen for å begynne dagen, var alt helt stille. Han begrep det ikke. Hvor var alle sammen hen? De var ikke fraktet videre, det visste han, de måtte være der inne på leirområdet, men hvordan kunne de som var så mange være så stille? Den stillheten, hvor alle de menneskelige forskjeller er utslettet, er det Paul Celan skrev om. Den stillheten er intet, men i det intet er det noe, alle de som har forsvunnet i den. (MK 6, s. 461)
Beskrivelsen er sterk, men jeg får ikke tak i det konkrete innholdet i Knausgårds følte «glimt av innsikt». Særlig ikke tatt i betraktning hans videre utlegninger om filmen, eller hvordan han vurderer sin egen evne til å bedømme den, og tendensen i hans mer konkrete bruk av den som kilde. Her er det nemlig grunn til å reise motforestillinger.
La meg først peke på Knausgårds kategorisering av Shoah som «dokumentarfilm» om jødeutryddelsene. (MK 6, s. 460) Det har riktignok vært vanlig å markedsføre den som en dokumentar, men Claude Lanzmann selv har i alle år siden filmen ble vist første gang, vært nøye med å understreke at den ikke er en dokumentar, fordi den faller utenfor genren historisk dokumentar ved at den ikke inneholder noen historiske rekonstruksjoner eller arkivmateriale.[12] Knausgård formidler selv den samme realiteten slik:
Den beskjeftiget seg utelukkende med det som var igjen, utelukkende med det som fantes nå; ingen gamle bilder, ingen gamle filmer, bare mennesker i nåtiden, som fortalte en etter en, om det de den gangen hadde sett eller opplevd. (MK 6, s. 460)
Begrepsbruken her er noe annet enn en filologisk petitesse. Dette går rett inn i en grunnleggende og elementær diskusjon om historiske kilder og kildetroverdighet. Shoah kan fortsatt være en pedagogisk velegnet film for nye generasjoner som søker sekundærbasert kunnskap om Holocaust – den gjør nok følelsesmessig inntrykk på flere enn Knausgård. Men filmens intervjuer med tyske nazister, med en anerkjent historiker, med vitner fra polsk lokalbefolkning, og med noen av de få overlevende jøder fra perioden 1939–1945, er gjort i årene 1979–1980. Det Knausgård kaller filmens «nåtid» var altså den gang tre–fire tiår etter den epoken som skal belyses (og i 2011 ligger selve de historiske grusomhetene sytti–åtti år tilbake i tid). Dette legger naturligvis sterke begrensninger på filmens autoritet som faglig-historisk kilde. Men Knausgård lar seg åpenbart ikke affisere av slike overveielser. Tvert imot viser han en forbløffende mangel på kildekritisk varsomhet og ydmykhet i sin tolkning av Shoah som kilde. Om sitt helhetsinntrykk etter å ha sett filmen, skriver han:
Som betrakter kunne jeg forstå det, det hadde hendt og det hadde hendt, jeg kunne bedømme de ulike menneskenes beretninger og sette dem i sammenheng med alt annet jeg visste, også i forhold til deres egen karaktertype og psykologi. (MK 6, s. 460)
Intet mindre. Aldri har jeg sett en historiker pretendere slike evner til å «lese» den enkelte aktør og på samme tid suverent mene seg i stand til å rekonstruere en kompleks historisk helhet – på bakgrunn av andres hukommelsesutsagn om en fortid som ligger tretti–førti år tilbake i tid.
Det kan også være grunn til å stille spørsmål ved Knausgårds egen hukommelse. Han åpner sin første omtale av filmen slik: «For en stund siden så jeg en dokumentarfilm om jødeutryddelsen.» (MK 6, s. 460) Like etterpå skal han referere til noe konkret fra filmen: «Leiren hadde vært under oppføring en stund, de snakket seg imellom om hva den kunne tenkes å være til, kanskje han også spurte tyskerne, jeg husker ikke, men i alle fall gikk han ut fra at det var en arbeidsleir for jøder.» (MK 6, s. 460)
Jeg leter derfor i MK 6s litteraturliste etter noe som kan støtte opp om denne lemfeldigheten, men forgjeves. Grunnen til at jeg leter er ganske åpenbar. Jeg leste selv for 30 år siden Claude Lanzmanns bok: Shoah. De överlevande berättar (1986). Den kom da ut på svensk, med forord av filosofen Simone de Beauvoir, og med en egen introduksjon av Lanzmann selv. Begge betoner at det har lyktes å gjengi hvert ord fra de intervjuede i filmen, og samtidig beholde dens stemningsskapende helhet, også i bokform.[13]
Jeg har også sett filmen, flere ganger. Den gjorde inntrykk. Men jeg ville ikke ha klart å rekonstruere mange enkeltheter fra den alene basert på hukommelsen. Hvis det derimot er tilfelle at Knausgård bygger all omtale og analyse i essayet på hukommelsesglimt fra filmen, er det både fabelaktig godt erindret – og meget sårbart. Men jeg tviler på at det forholder seg slik.
Knausgårds mer konkrete tolkninger av filmen har dessuten etter mitt skjønn, en påfallende vindskjevhet og besynderlige teoretisk-metodiske brister. Vindskjevheten handler om hvordan han særlig velger ut og utpensler egne fortolkninger av de intervjuede vitnene fra den polske lokalbefolkningen, som den gang arbeidet og bodde like ved utryddelsesleirene. Han skriver blant annet:
En av mennene er glad for at jødene ikke er der lenger, men at han ikke er glad for at det hendte på den måten. (…) Den åpenbare antisemittismen de utviser, har noe uskyldig ved seg, siden de overhodet ikke vet hva det er de fremviser. (…) Den er smålig, sosialt innlært, knyttet til manglende utdannelse og fattigdom. (MK 6, s. 781–782)
Og:
Etter en stund kommer en prosesjon ut av kirken, og landsbyboerne sørger for at folk ikke står i veien for kameraet, holder barna unna, slik at det kan filme prosesjonen, som er landsbyens stolthet. De aner ikke hva de viser, aner ikke hva kameraet ser, har ikke forstått noe av det som har hendt der, det er noe de beklager, selvfølgelig, såpass har de forstått, men ingenting som har trengt inn i dem. (MK 6, s. 781)
Knausgård har også festet seg ved at både overlevende jøder og vitner blant den polske lokalbefolkningen har en felles erindring om at de ikke-jødiske polakkene den gang viste et tegn til de ankommende jødene fra togene. Man dro hånden over strupen, for å formidle at døden ventet dem. Nå rekonstruerer polske bønder dette eneste kommunikasjonstegnet mellom tilskuerne og ofrene for Holocaust mange tiår tidligere, og Knausgård fortolker:
Det som viser seg i den scenen er at de som blir intervjuet, ikke vet hva de stiller til skue. De er åpenbart antisemitter, og selv om de som ytterst få har sett utryddelsen, vet de ikke hva den innebærer, det finnes ikke noe perspektiv på katastrofens innhold i det menneskelige overhodet. At de stiller sin bunnløse uforstand til skue, er vondt å se på, fordi de bare kan gjøre det i uskyld. De vet ikke. (MK 6, s. 780)
Slik gnir Knausgård det inn. I bruken av Shoah som kilde synes han mer opptatt av å moralisere over og latterliggjøre enkelte eldre bønder på den polske landsbygden i perioden 1979–1980, enn av noe annet i denne meget sammensatte og innholdsrike filmen.
Det er også påfallende at han ikke med ett eneste ord nevner hvilken rolle den østerriksk-amerikanske faghistorikeren Raul Hilberg (1926–2007) hadde i filmen Shoah. Hilberg regnes fortsatt som nestoren i den internasjonale Holocaust-forskningen. Hans monumentale verk: The Destruction of the European Jews ble første gang utgitt i 1961[14] – og siden fortløpende revidert i lys av nyere forskning helt frem til Hilbergs død i 2007. Hilberg brukes i filmen gjennomgående som et intervjuobjekt for veiledende forskningsfaglig autoritet,[15] og forteller blant annet om hvordan han i starten av sitt store arbeid bestemte seg for en metodisk strategi:
Jeg begynte ikke med de store spørsmålene, for jeg var redd for at svarene skulle bli for tynne. I stedet valgte jeg å ta opp presiseringer og detaljer, for på den måten å få frem en «form» som skulle gjøre det mulig, om ikke å forklare, så i det minste å gi en mer uttømmende beskrivelse av hva som hendte.[16]
Dette er den klassiske historikerens måte å tenke på – særlig når han/hun trer inn på et nytt forskningsfelt: La oss først gå til de beste kildene, for så gjennom kildekritisk metode å etablere mest mulig sikre fakta, og deretter sette kunnskapsbrokkene i sammenheng for å kunne gi en mest mulig konkret og faktisk-historisk fremstilling.
Filosofen Simone de Beauvoir skriver på den annen side i forordet til Lanzmanns bok om ett bestemt forhold ved opplevelsen av den filmatiske versjonen: «Som alle tilskuere blander jeg det fortidige og nuet. Jeg sier at det er denne blanding som gjør Shoah så merkverdig.»[17] Og litteraten Karl Ove Knausgård trekker dette begjærlig enda videre. Etter hans oppfatning har Lanzmann løst utfordringen med å velge ut det som kan «representere» det faktisk-historiske Holocaust:
på den antageligvis eneste mulige måten, ved å betrakte jødeutryddelsen som en samtidig hendelse, altså at vi bare kan forholde oss til det som finnes av den rundt oss, det vil si stedene slik de er nå, alle bortsett fra Auschwitz er tilintetgjort, og i form av minnene til eller ikke-minnene til de som befant seg i nærheten, enten som vakter, som overlevende, som naboer, som togførere, som byråkrater, og ingenting annet, ren nåtid, som minnene utgjør en del av. (MK 6, s. 779)
Jeg sier ikke at Lanzmanns prosjekt var en dårlig idé, eller at han løste den oppgaven han satte seg på en utilfredsstillende måte. Tvert imot. Men jeg kjøper ikke Knausgårds utpenslinger om at man kan la en «ren nåtid» som tilfeldigvis ble satt til 1979–1980, tre i stedet for – eller representere – den store katastrofen i årene 1941–1945 som en «samtidig hendelse». Dette er noe som kanskje hører hjemme et sted langt ute i historiefilosofiens sfærer, men det gir ingen mening i historieforskningens verden.
5. KNAUSGÅRD VS. HISTORIKERNE OM HVA «VI VET» OM HOLOCAUST
Den norske historikeren Odd-Bjørn Fure har i en perspektivrik historiografisk oversikt over den internasjonale Holocaust-forskningen treffende skrevet om temaet som «[d]et mest dyptgripende og omfattende sivilisasjonssammenbrudd som vi kjenner i moderne historie».[18] Fure presenterer en betydelig spennvidde i synet på karakteren av og årsakene til dette sammenbruddet, i første rekke blant historikere, men også blant samfunnsvitere, psykologer, jurister og filosofer. Men felles for de fleste er likevel en oppfatning av at jødeutryddelsene var noe så ekstremt at «Holocaust tangerer grensen for vitenskapelig erkjennelse.»[19]
Det er derfor ingen grunn til apriorisk å avfeie Karl Ove Knausgårds forsøk på filosofisk refleksjon omkring Holocaust. Knausgård spør:
Hvordan kan vi vite hva vi aldri må gjenta når vi ikke engang visste hva som hendte da det hendte? (…) Vi vet fortsatt ikke hvem som døde. De mistet sine navn, de ble tall, og vi har ikke fått dem tilbake, de er fortsatt tall, seks millioner. Jeg kan ikke navnet på ett eneste menneske som ble tilintetgjort i Chelmno (…) bare tallet, 400 000. Jeg kan heller ikke navnet på noen av dem som ble gasset og brent i Treblinka, bare tallet, 900 000. (MK 6, s. 783)
Knausgård aksepterer altså enkelte elementer fra den faktisk-historiske virkelighet. Som navn og lokalisering for dødsleirene, og antatte totaltall på myrdete jøder. Men så glipper det. Vi vet – ifølge Knausgård – likevel ikke egentlig hva som hendte. Og han kjenner ikke selv navnet på ett eneste offer. Dette er dobbelt bokholderi. Hva Knausgård selv har lest om og husker fra litteraturen om Holocaust, er en sak for seg. Men «vi» – her forstått som forskningsbasert kunnskap, kulturell infrastruktur og dokumentasjonssentra i mange land – «vet» svært mye om hva som hendte da det hendte, og om hvem som døde den gang. Selv det bildet som senere stundom har vært tegnet, av at man under krigen og i de første etterkrigsårene verken hadde kunnskap om eller var synderlig opptatt av Holocaust, er langt på vei en myte
Både den tidligere nevnte Timothy Snyder[20] og den tsjekkisk-jødiske historikeren Saul Friedländer (f. 1932)[21] kan for dette formålet stå som anbefalte referanser til oppdaterte og gode syntetiserende forskningsverk om Holocaust. I disse vil leserne finne henvisninger til en nesten overveldende stor mengde primærkilder og arkiver fra årene 1939–1945 og forskningslitteratur i mange land.
Det er for det første grundig dokumentert at mange visste, og noen visste ganske mye, underveis mens jødeutryddelsene foregikk på sitt mest djevelske i 1941–1945. Man visste i den tyske befolkning,[22] det spredte seg også særlig i de østeuropeiske områdene mye kunnskap blant jødene selv,[23] og man visste på politisk toppnivå hos de krigførende, allierte stormaktene. Et intenst press basert på ganske presise informasjoner om hva som foregikk og anmodninger om politisk støtte, førte til at de allierte landenes regjeringer og Den frie franske nasjonalkomiteen gikk sammen om en offentlig uttalelse 17. desember 1942 der det ble vist til at «Europas jøder nå utryddes», og hvor man lovet at «de som begår disse forbrytelser ikke skal slippe sin straff».[24] Poenget er her ikke å gå inn i de mange diskusjonene om hvor sterkt slike offentlige erklæringer materialiserte seg som virkningsfull støtte til jødene eller ikke. Dette er bare en viktig påvisning av at det ikke manglet på troverdig og konkret informasjon om Holocaust i samtiden, da massedrepingen var i ferd med å eskalere til det mest groteske.
Og allerede under Nürnbergprosessen sammenfattet den amerikanske sjefsanklageren Robert H. Jackson sin forholdsvis lange og konkrete gjennomgang av jødeutryddelsene slik:
De fleste og mest umenneskelige brudd, som nazistene planla og utførte, var de som rettet seg mot jødene. (…) Antisemittismen har treffende blitt karakterisert som terrorens spydspiss (…). Historien oppviser ikke noen forbrytelse som er begått mot så mange offer eller noe som er utført med en så kaldblodig grusomhet.[25]
Retten fikk den gang forholdsvis raskt tilgang til et nesten uhåndterlig stort primærkildemateriale. I domsslutningen fra Nürnberg siteres for eksempel rystende beskrivelser fra rapportene som den ansvarlige SS-generalen Jürgen Stroop skrev i april og mai 1943 om «vellykkede aksjoner», dvs. drapene på det han selv hadde fått (presist) verifisert til 56 065 beboere under det jødiske opprøret i gettoen i Warszawa. Flere andre SS-ledere på høyt nivå og med ansvar for jødiske massehenrettelser ble også inngående sitert fra primærkilder og fra avhør gjort før rettssaken. Særlig inntrykk gjorde Rudolf Höss, leirkommandanten i Auschwitz-leiren fra mai 1940 til desember 1943. Også han var tilfreds med det høye «faglige» nivå man holdt under hans ledelse, og med at dette var høyere enn andre steder. Rettens dommere siterer Höss:
Vi lyktes bedre enn Treblinka (gjorde) med hensyn til at ofrene der alltid visste at de skulle avlives, men i Auschwitz lyktes vi å få fangene til å tro, at de skulle avluses. (…) Kvinnene pleide svært ofte å skjule sine barn under klærne, men naturligvis sendte vi barna, når vi hadde funnet dem, til dødskamrene.[26]
Og i domstolens konklusjon om hva som hadde skjedd:
Sommeren 1941 ble det utviklet planer for den «endelige løsning» på jødespørsmålet i Europa. Denne endelige løsning betød den utrydning av jøder som Hitler hadde truet med at skulle bli en av følgene av et krigsutbrudd, og en særskilt seksjon ble etablert innen Gestapo (…) for med Adolf Eichmann som sjef å iverksette denne politikken.[27]
Dette er ikke det samme som å si at man visste tilstrekkelig den gang. I de drøyt sytti årene som har gått siden 1945, har det kommet til uendelig mye mer. Det israelske dokumentasjonssenteret Yad Vashem ble etablert i 1953, og banet vei for tilsvarende sentre og minnesteder i land som Tyskland, Østerrike, Polen, Storbritannia, USA og Norge. Etter en beslutning i FNs generalforsamling i 2005, markeres hver 27. januar som Den internasjonale Holocaustdagen. Stadig nye arkiver åpnes, flere kilder letes frem og nye generasjoner med Holocaust-forskere tar over etter de foregående. Og fortsatt er det mye som gjenstår.
Men Knausgård synes å ha forestillinger om at nazistene lyktes i å slette bortimot alle spor og at den historiske «virkeligheten» om Holocaust følgelig er borte: Slike forestillinger har ikke forankring i det konkrete. De gir derfor heller ingen verdi til hans personlige forsøk på store historiefilosofiske refleksjoner. Dette gjelder også hans vidløftige tanker om at de døde jødene i ettertid bare kan «representeres» gjennom overlevende jøder. Om dette siste skriver Knausgård blant annet:
Velger vi ikke ut en som representerer det, gir vi ikke ofrene navn, men tenker på dem som seks millioner, generaliserer vi det, og det er heller ikke sant, det var aldri seks millioner jøder som ble utryddet, det var en og en seks millioner ganger. Perspektivene utelukker hverandre. (MK 6, s. 778)
Dette må være uttrykk for en intellektuell kortslutning. Det dreier seg overhodet ikke om perspektiver som utelukker hverandre. De tvert imot betinger hverandre, fordi hvert eneste av disse drapene på et jødisk individ var en del av en større strategi om drap på jøder som en kollektiv gruppe. For ettertiden er det viktig å huske på og å interessere seg for begge deler, eller begge nivåer.[28]
For «vi» har ikke bare de overlevendes utallige og overmåte verdifulle fortellinger å bygge på. Mange av de som døde under Holocaust 1941–1945 ga selv vitnesbyrd om det som skjedde og om sine innerste tanker før døden. Og «vi vet» navnet på uendelig mange av dem. Saul Friedländer vier dette stor oppmerksomhet og skriver blant annet om: «det usedvanlig store antallet dagbøker og brev som ble skrevet i den aktuelle perioden og gjenfunnet under de påfølgende tiårene. (…) De utgjør sentrale og uvurderlige vitnesbyrd som kilder til den historien som skildrer jødisk liv under forfølgelsenes og utryddelsens år.»[29]
Hvis man nå, fra alle disse jødene som døde, skal trekke frem ett navn som representativt eksempel på hva vi vet, kan det være polsk-jødiske Emanuel Ringelblum (1900–1944). Han var utdannet historiker og ekspert på jødisk middelalderhistorie. Ringelblum var en av de mange jøder som nazistene tvangsflyttet inn i det som fra oktober 1940 ble den jødiske gettoen i Warszawa. Fra starten av var det i gettoen samlet 440 000 mennesker, inngjerdet av en tre meter høy og atten kilometer lang bevoktet mur. Ringelblum forsto tidlig hva som kom til å skje med jødene, både i gettoen og andre steder, og organiserte ut fra denne illusjonsløsheten et storstilt og hemmelig prosjekt for å bygge et arkiv for ettertiden om det som foregikk der og da i ett av Holocausts kjerneområder. Han ble funnet utenfor gettoen og henrettet 9. mars 1944.
Men Ringelblum lyktes med sitt prosjekt. Betydelige deler av det ytterst sammensatte og rikholdige arkivmaterialet ble bevart og senere gjort tilgjengelig for allmennheten og forskningen. Og hans selvbiografiske Notes from the Warsaw Ghetto, ble publisert første gang i 1958.[30] Et hvilket som helst søk i Indeks-registre over den historiefaglige Holocaustlitteraturen, viser betydningen av Ringelblums personlige vitnesbyrd og det jødiske kollektivets vitnesbyrd for ettertidens forståelse av og kunnskap om katastrofen i disse årene.[31]
6. KNAUSGÅRD OM HOLOCAUST SOM «DET MOTSATTE AV DET VI HAR GJORT DET TIL»
Knausgård er i utgangspunktet helt klar på at: «Ikke noe menneske kan si hva årsaken til jødeutryddelsen var.» (MK 6, s. 777) Han lister selv opp en rekke forklaringsmuligheter, så som førkrigstidens folkedyrkende bevegelser, det store krakket i 1929, inflasjonen og massearbeidsløsheten, fremveksten av tidens rasebiologiske tenkemåte, Hitlers patologiske jødehat og andre tenkbare muligheter.
Heller ikke blant faghistorikerne har det vært enighet om hvordan man skulle etablere det man gjerne kaller nødvendige og årsaksbetingende variabler for det historiske fenomenet som skal forklares. Odd-Bjørn Fures historiografiske oversikt fra 2002, gir et fortsatt gyldig bilde av svært ulike tolkningsperspektiver og sterke spenninger mellom ulike syn gjennom hele etterkrigstiden.[32] Den konfliktlinjen som i lang tid var den viktigste, gikk mellom intensjonalistene – de som mente at det gikk en mer eller mindre rettlinjet og ideologisk begrunnet utvikling fra Hitlers tidlige program om å eliminere jødene til Holocaust – og strukturalistene, som med sin teori om kumulativ radikalisering la hovedvekten på rivaliseringen mellom ulike (i første rekke nazityske) institusjoner, samt diverse uforutsette konsekvenser av en serie utenforliggende beslutninger som stadig bidro til å radikalisere tiltakene mot jødene, og til slutt endte i den totale katastrofe. Den strukturalistiske retning neglisjerte eller i det minste undervurderte antisemittismen, de sentrale beslutningsinstanser og Hitlers rolle i jødeutryddelsen
Det er karakteristisk at fornyelsen av Holocaustforskningen etter hvert har skjedd i forskningsmiljøer som ikke har vært bundet opp i noen av de gamle skoleretningene. Denne fornyelsen har tatt form av inngående, empiriske studier av et vidt spekter av hendelsesforløp som førte frem til katastrofen. Hovedvekten har ligget på beslutningstakerne på ulike nivå, på de instanser og institusjoner som var involvert under fordrivelsene og massedrapene, og på gjerningsmennene, de som utførte massedrapene, medløperne og de mer eller mindre passive tilskuerne.
Hvordan plasserer Knausgård seg i henhold til den internasjonale faghistoriske/samfunnsvitenskapelige forskningen om tilintetgjørelsen av de europeiske jødene i perioden 1939–1945? Svaret er forbløffende enkelt: Knausgård later til å være både uten kjennskap til og interesse for den. Han synes følgelig også minimalt opptatt av den faktiske empiri og av de primærkilder til faktisk kunnskap om Holocaust som finnes uavhengig av de større tolkningsperspektivene. Dette er en svakhet som er egnet til å forbløffe.
Svakheten blir desto mer påfallende når Knausgård gir en storslagen alternativ helhetsfortolkning av Holocaust som problemkompleks, et perspektiv som han setter i uttrykkelig opposisjon til alle andres. Det gjør han ved å hevde at Holocaust har fått «alle tabuets kjennetegn» (MK 6, s. 687), og deretter klemme til på følgende måte: «Det særegne ved Holocaust er det motsatte av hva vi har gjort det til. Det særegne ved Holocaust var at det var lite, nært og lokalt.» (MK 6, s. 786)
Men Holocaust hadde mange drapssteder og millioner av drapshandlinger. Det fantes riktignok mange små «bortgjemte» henrettelsessteder, og noen ufattelig store: Belzec, Sobibor, Treblinka og Auschwitz-Birkenau. «Leveranser» til ett sted av 70 000 jøder for industriell henrettelse i løpet av fjorten dager, var ikke atypisk for de travleste periodene. Alt var riktignok ikke like planlagt og strømlinjeformet. Men det kan ikke herske noen tvil om at Holocaust var et politisk prosjekt drevet frem av toppledelsen i det tyske naziregimet, et sentralt koordinert, ideologisk motivert, overmåte omfattende og etter hvert industrielt gjennomført massedrap på jøder og andre i deler av det tyskokkuperte området i Øst-Europa. Vi vet også hvem som var Holocaust-prosjektets sentrale ledere (Hitler, Himmler og Heydrich), at det fantes en sentralt koordinerende logistikk (for det meste under Eichmanns avdeling), og at dette igjen ga massedrapet et historisk uhørt omfang.[33]
Holocaust var alt annet enn «lite, nært og lokalt». Karl Ove Knausgård tar altså feil, grandiost feil, i sitt forsøk på å snu tingene på hodet.
7. KNAUSGÅRDS SYN PÅ HITLERS SKYLD OG ANSVAR
Den som leter, skal finne, heter det i Matteus-evangeliet.[34] Den som leter i Knausgårds kjempemessige Min kamp-verk, finner det meste. Det er på den ene side ingen tvil om at Knausgård ser på Holocaust som en historisk forbrytelse av ufattelige dimensjoner: «Et nær fullført folkemord hvor seks millioner mennesker ble drept, mot hva alt annet blekner.» (MK 6, s. 726) Og: «Jødeutryddelsen som tyskerne organiserte og utførte var noe kvalitativt annet, forbundet med noe annet og større enn det folkelige jødehatet.» (MK 6, s. 782) Og om Hitler: «Alt han stod for, er vi imot, og med rette. Hitler er vårt motbilde.» (MK 6, s. 796)
Men på den annen side skriver han mye som peker i andre retninger. Og han griper ofte til sin bibel:
Jesu tanke var: Din neste er som deg selv. Konsekvensen av den tanken, så uhørt radikal, er at Hitler er like mye verdt som de jødene han sørget for å gasse i hjel og brenne. (…) Han var et lite menneske, men det er vi alle. Han må ikke dømmes for hvem han var, men for hva han gjorde. Det han gjorde, gjorde han imidlertid ikke alene. Det var et vi som gjorde det, det ble satt under press, brast, og noe raste. Stå imot det gjorde bare de som var sterke nok i seg selv. (MK 6, s. 796–797)
Dette kan vanskelig leses som noe annet enn en ganske vidtgående oppmyking i synet på Hitlers skyld og ansvar for Holocaust. Hitler var altså bare et lite menneske, med feil som vi alle har. Så presenteres vi på ny for denne filosofisk pregede distinksjonen mellom hva mennesket Hitler «var» og det han «gjorde» som politiker. Jeg er kjent med noen av de filosofiske og rettsteoretiske tradisjoner hvor dette anses som en viktig distinksjon.[35] Men meg sier den ikke så mye. Og ganske særlig ikke når det gjelder bedømmelsen av Adolf Hitler. Det vi faktisk-historisk vet om Hitler – og «vi» vet det meste om ham – er at han «var» sin ideologi. Hitlers forakt for svakhet,[36] hans dyrking av hat mot jøder og andre mindreverdige og hans nådeløshet overfor alle motstandere, var i uvanlig grad og intimt knyttet til alt han «gjorde». Og er det ikke også slik at denne distinksjonen langt på vei gjør det umulig å stille de øverste ledere til ansvar for sine gjerninger? Det forutsetter nær bokstavelig et guddommelig ståsted å skulle se folk slik de «egentlig er», innerst inne (ja, hvis dette innerste overhodet finnes). Jesus sa heller ikke: Din neste er som deg selv, men: Du skal elske din neste som deg selv. Det er noe ganske annet, og langt mer moralfilosofisk/teologisk komplekst enn det Knausgård forutsetter i sin vegring mot å «dømme» Hitler. Ingen har hevdet at Adolf Hitler personlig øvet vold mot et annet menneske, heller ikke at han ga en skriftlig politisk ordre om jødeutryddelsene. Men internasjonalt anerkjente rettsnormer etter nazismens kollaps har beveget seg stadig mer i retning av nettopp å skulle stille de øverste ledere til ansvar for folkemord og krigsforbrytelser, selv om de ikke nødvendigvis selv har blod på hendene. Av den grunn kan man snarere si at Hitler mer enn noe annet menneske sto ansvarlig for hver eneste av de seks millioner jødene som hans regime sørget for å gasse i hjel og brenne.
Knausgård er dessuten opptatt av at Hitler ikke alene må bære ansvaret og fordømmes. For selv om Hitler utvilsomt var den sterke og karismatiske lederen, var han altså ikke alene om alt det gale som ble gjort. Det var etter hvert mange som måtte dele på skylden. Og selv disse andre må vi ha en viss forståelse for. De sto under press – og klarte ikke å motstå dette. I rettsterminologien er det vel dette som heter «formildende omstendigheter». Knausgård strekker seg ytterligere litt i denne rollen som (selv)oppnevnt forsvarer for Hitler og Holocaust-pådriverne. Men han forstrekker seg – ut fra vanlige krav til sammenheng og konsistens.
Som allerede nevnt, slår Knausgård et sted i essayet fast at det individuelle perspektiv på hver enkelt drepte jøde, og det kollektive på de seks millioner som døde, er «perspektiver som utelukker hverandre». (MK 6, s. 778) Han begrunner dette ved å skrive om sitt syn på forholdet mellom individ og masse/samfunn: «Det menneskelige finnes ikke som en abstrakt størrelse, det finnes bare som mengden av enkeltmennesker.» (MK 6, s. 799) Knausgård er i sin tenkning åpenbart sterkt influert av eksistensfilosofiske strømninger der det legges stor vekt på distinksjonen mellom det egne «selvet» mot «den andre» på individnivå – og «vi» mot «de» på et større, samfunnsmessig nivå. I sitt essay foretar han ut fra dette flere koblinger til Holocaust:
For å beskytte oss, bruker vi den sterkeste avstandsmarkøren vi kjenner, demarkasjonslinjen som går mellom «vi» og «de». Nazistene har blitt det store «de». Det var «de» som gjennom sin demoni og uhyrlige ondskap utryddet jødene og satte verden i brann. (MK 6, s. 791)
Knausgård gjør det klart at han med «vi» mener «vårt moderne samfunn i dag (…), som på nesten alle måter står langt unna det samfunn» som Hitlers Nazityskland representerte. (MK 6, s. 725) Så langt er hans begrepsbruk og tenkning ikke på noen måte atypisk sett innenfor det han selv hyppig omtaler som «vår egen kultur» på 2000-tallet.
Men Knausgård snur seg også gjerne 180 grader rundt – når han har behov for det. Og her har han behov for et alternativt perspektiv som forslår. Han skriver følgelig:
Hele perioden fra begynnelsen av nittenhundretallet og til slutten av den andre verdenskrigen var en periode hvor de grunnleggende størrelsene i det menneskelige og i det menneskeliges organisasjonsforhold var i endring, for ikke å si i en oppløsningstilstand, og den uhørte radikaliteten i de femti årene som utløste begge de to siste store utopiske bevegelsene, nazismen og kommunismen, kan bare forstås på grunnlag av det, at samfunnsordenen plutselig, på grunn av et uhørt stort indre trykk som stammer fra industrialismens i tid ekstremt komprimerte og i volum ekstremt ekspanderende forandringer, ikke lenger ga seg selv, den slo sprekker og framstod som vilkårlig, altså med regler som var påført utenfra, i et sivilisasjonssystem som ikke var ett med sine innbyggere, men som de eller mange av dem, stod fremmede overfor. (MK 6, s. 797f.)
Intet mindre. Dette er en pendelsving fra den ene ytterlighet til den motsatte, over til det som historikere og filosofer gjerne kaller metodologisk og ontologisk kollektivisme/strukturalisme. Slik skrev gjerne de mest grandiose blant «syntese-historikere», for eksempel Arnold J. Toynbee (1889–1975).[37] Toynbee skrev for sikkerhets skyld storslagent i mange bind om alle sivilisasjonenes vekst og fall. Han solgte godt, men ble aldri tatt på alvor i det profesjonelle historikerlauget.
8. KNAUSGÅRD OM HOLOCAUST-BENEKTERES YTRINGSFRIHET VS. KRAV TIL KILDEKRITISK REDELIGHET
Hva som kan synes originalt hos Knausgård, er at hans makro-forklaringer henter allegorier, ikke fra biologiens eller kulturantropologiens, men snarere fra fysikernes og sivilingeniørenes verden. Slik blir nazismens epoke og nazismen som fenomen noe bortimot uavvendelig i Den store historiens maskineri. Dette gir også Knausgård en plattform hvorfra han åpner opp for sine ganske vidtgående relativiserende perspektiver på hvilket fenomen Holocaust egentlig var. Hvis både kommunismen og nazismen var et resultat av et «uhørt stort indre trykk» i samfunnsmaskineriet, så kan den offentlige debatt om Holocaust ses som uttrykk for et uhørt stort ytre trykk mot den enkelte. Om dette skriver Knausgård:
Hvilket tabu jødeutryddelsen er, merker jeg når jeg skriver om den. (…) Man må være uklanderlig når man skriver om den, bare da er det mulig. (…) Man kan si hva som helst om Gud i en roman. (…) Men når det gjelder Holocaust, kan man absolutt ikke si hva som helst. (…) Den engelske historikeren David Irving kom i fengsel fordi han mente at gasskamrene ikke hadde eksistert. Det er et synspunkt, ikke en handling. Hvilke andre synspunkter kan man komme i fengsel for å hevde? Det er ikke mange, jeg kan ikke komme på noen. (MK 6, s. 786)
Det Knausgård skriver gir grunn til å dvele litt ved «historikeren» David Irving. Dette knytter an til en bredere diskusjon om de såkalte Holocaust-benekterne. Med termen siktes det til enkelte miljøer som benekter at det nazistiske massedrapet på jøder og andre har funnet sted, at Hitler ikke hadde gitt ordre om eller hadde kjennskap til grusomhetene, eller at det i alle fall var et langt lavere antall drepte enn det den «autoriserte» forskningslitteraturen legger til grunn. Irving er den mest kjente og symbolbærende blant disse. Han har ingen profesjonell historiefaglig utdanning eller bakgrunn, men har i mange år produsert mye som selvlært historiker.
Da den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt utga boken: Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory (1993)[38], kom Irving i søkelyset. Nå hadde for første gang en kompetent historiker tatt Irvings postulater om Holocaust med i en inngående analyse. Lipstadt konkluderte med å betegne Irving som «en av de farligste talsmennene for Holocaust-benektelse». Hun mente å kunne dokumentere at Irving bevisst forvrengte sikre historiske bevis, feiltolket enkle fakta, feilsiterte utsagn, forfalsket statistikk, manipulerte dokumenter og kom med vitenskapelig ugyldige konklusjoner som han feilaktig tilskrev pålitelige kilder.
Etter flere års nøling valgte Irving å gå til injuriesøksmål mot Deborah Lipstadt, for en britisk rett. Saken startet i januar 2000. To ekspertvitner, de anerkjente Holocaust-historikerne Christopher R. Browning[39] og Peter Longerich[40] la frem en omfattende historiefaglig dokumentasjon for hvordan folkemordet på jødene hadde funnet sted, som et korrektiv til Irvings «alternative» versjoner. Forsvarssidens hovedvitne var i tillegg den britiske historikeren Richard J. Evans.[41] Irving førte selv sin egen sak.
Irving var altså den som gikk til retten, for å få dømt de vitenskapelig begrunnede «meninger» som historikeren Lipstadt hadde fremsatt som ulovlig krenkende. Han ba selv rettsapparatet om å ta stilling. Men Irving fikk overhodet ikke medhold. Tvert imot kom retten til at alle Lipstadts karakteristikker av – eller «meninger» om – Irving måtte anses som berettigede. Dommen slo fast at det måtte anses som bevist at David Irving var en «aktiv Holocaust-benekter» og en «antisemittisk rasist» med nære bånd til «høyreekstremister» som fremmet «nynazisme».
Mer enn ti år senere finner den norske forfatteren Karl Ove Knausgård like fullt grunn til å vise en spesiell forståelse for – eller en slags ytringsfrihetens empati med – David Irvings rett til fortsatt å hevde sine løgnaktige, forfalskede og historisk falsifiserte «meninger» om Holocaust. Det er verdt å merke seg.
Forsvar for en utstrakt ytringsfrihet er en av de universelle verdier som det norske og vestlige demokratiet setter umåtelig høyt. Men strenge krav til redelighet og sannhetssøken i vitenskap, hører også til de verdier vi setter høyt. Det er fortsatt lov å mene at jorden er flat og dessuten universets sentrum, men den meningen verken kan eller bør oppfattes som likeverdig med dagens allmennkunnskap i moderne astrofysikk.
9. KNAUSGÅRD NESTEN TAUS OM HOLOCAUST OG «ONDSKAP» SOM FENOMEN
Hvor plasserer Knausgård seg så i henhold til den omfattende debatten, gjennom mange årtier, om Holocaust som et «ondskapens» fenomen? Han skriver i alle fall uttrykkelig om temaet. Også her går han motstrøms. Etter omfattende makrohistoriske betraktninger om europeisk historie i de femti årene fra 1895 til Nazitysklands kollaps i 1945, konkluderer han slik: «En historie endte der, men det var ingen historie om ondskap.» (MK 6, s. 797)
Knausgård har i sitt essay skrevet side opp og side ned om det han selv kaller «den største katastrofen i det menneskelige», om den konkrete og faktisk-historiske jødeutryddelsen i Europa 1939–1945. Men den handlet altså ikke om ondskap.
Det er vanskelig å vite hvor godt Knausgård kjenner til den omfattende internasjonale debatten om dette spørsmålet gjennom mer enn femti år. Det som mer enn noen annen utløste debatten var den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendts (1906–1975) bok: Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet (1963).[42] Knausgård viser at han kjenner til, og i alle fall har lest noe i denne. Den er med på litteraturlisten, og i selve essayet har han tre referanser til boken. De dreier seg alle om det samme. Knausgård skriver: «Samvittighetens stemme i Tyskland gikk bare på noen få år fra å si at du skal ikke drepe til å si at du skal drepe, som Hannah Arendt påpeker.» (MK 6, s. 463)[43]
Her har han altså nøyd seg med – om ikke marginale – så i alle fall noen ganske få linjer om at nazistene inverterte Bibelens femte bud: «Du skal ikke slå i hjel». Dette var utvilsomt et av mange poenger hos Arendt. Men utover dette har den ellers så ordrike Knausgård åpenbart ikke mer å skrive om de mest sentrale sider ved Arendts rapport fra rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961–1962. Dette er det grunn til å bore noe dypere inn i.
Eichmann var en av lederne i det tyske SS-maskineriet som organiserte og drev frem jødeutryddelsene i årene 1939–1945. Han flyktet etter 1945 og levde i mange år under navnet Ricardo Klement i Buenos Aires i Argentina. I mai 1960 ble han anholdt av israelske spesialstyrker og ført til Israel. Han ble stilt for retten i Jerusalem, dømt til døden for krigsforbrytelser og henrettet i 1962. Rettssaken ble en sensasjon og intensivt dekket av den internasjonale verdenspressen.[44] Den er også regnet som et vendepunkt med hensyn til det at Holocaust nå for første gang kom i fokus for hele verdensopinionen.
Hannah Arendt dekket rettssaken i Jerusalem for ukemagasinet The New Yorker. Mer enn noe annet var det Arendts den gang sjokkartede perspektiver på Holocaust, på rettssaken og på Eichmann selv, som kom til å dominere debatten. Det kontroversielle lå på flere plan. Arendt var meget kritisk til det hun beskrev som den unge israelske statens politiske misbruk av rettssaken, og gikk (den gang) uhørt kritisk til verks mot bildet av den rollen de såkalte «jøderådene» (som ble tvunget til å samarbeide med tyskerne i de okkuperte områdene) hadde hatt under Holocaust, og fremfor alt ble hun oppfattet som å ville av-demonisere den tiltalte Eichmann.
Adolf Eichmann var – slik Arendt så det – verken en ideologisk jødehater eller en spesielt ondsinnet personlighetstype, men først og fremst en pliktoppfyllende og fantasiløs byråkrat. Han hadde altså noe rett i å beskrive seg selv som «et lite hjul» i det store nazi-maskineriet. Ut fra dette kom Arendts språklige nydanning om «ondskapens banalitet».
Motforestillingene var imidlertid mange og kom fra flere hold alt fra starten. Arendt blir blant mye annet kritisert for å ha latt seg forlede av det ganske puslete inntrykket Adolf Eichmann ga i rettssalen, der han dag ut og dag inn satt med sitt nervøse blikk, blanke isse, hornbriller og en litt for stor dress. Hun og mange andre i intelligentsiaen oppfattet dessuten Eichmann som en intellektuell middelhavsfarer, som refererte til Immanuel Kants moralske imperativer uten å virke som om han egentlig skjønte noe som helst av det. Arendt vurderte riktignok aktoratets beviser mot Eichmann som overveldende og levnet ingen tvil om at han fortjente dødsstraff. Hennes poeng var at menneskeheten for fremtiden måtte organisere seg politisk slik at man unngikk flere Holocaust, ved at samfunnet ikke gjorde seg avhengig av slike «ikke-tenkende» mennesker som Eichmann.
Debatten om og forskningslitteraturen rundt Arendts bok er nesten ikke til å overskue for noen enkeltperson. I 2011 ga imidlertid den tyske historikeren Bettina Stangneth ut en bok som er omtalt som det til nå beste enkeltbidrag for å «befri Eichmann fra Arendts skygge og gjenreise Eichmann til sin sentrale plass» i historien om Holocaust.[45] Allerede bokens tittel forteller at dette også har vært hennes intensjon: Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer.[46]
Men alt i 1989 kom sosiologen Zygmunt Bauman (f. 1925) med sin omdiskuterte: Modernity and Holocaust.[47] Bauman spør: Hvordan var Holocaust mulig? Hvordan kunne denne moralske katastrofen skje? De mest begeistrede leserne mente at Bauman ikke bare hadde levert et banebrytende arbeid innenfor Holocaust-forskningen; dette var også ett av de aller viktigste samfunnskritiske verkene i det 20. århundre. Baumans hovedtese er at Holocaust ville vært utenkelig uten «moderniteten». Folkemordet på de europeiske jødene kan ikke forstås som et utslag av antisemittisme hos det tyske folk eller psykologiske avvik hos gjerningsmennene, men som en logisk følge av opplysningstiden og det moderne prosjektet.
Men kritikken, som har kommet mot Bauman på flere plan, går blant annet ut på at generaliseringene om moderniteten ikke skiller mellom konkrete og ulike historiske situasjoner, mellom demokratiske og totalitære regimer, og heller ikke finner koblinger mellom det grandiose makronivå og det enkelte individ. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen avslutter en skarpsindig kritikk av Bauman som følger:
Jødene ble av nazistene ansett å legemliggjøre alt dette som det gjaldt å luke ut – ikke kun i symbolsk, men i fysisk forstand. Hvorvidt den nazistiske «renhetsaksjonen» kan slås i hartkorn med en ordens- og renhetsmani i moderniteten som sådan, slik Bauman antyder, er for meg et spørsmål jeg vil svare benektende på. Men slik er Bauman: en provokatør uten redsel for de store sveip og vidtrekkende ideer.[48]
Jeg oppfatter dette som uttrykk for en levende forskningsbasert debatt om nettopp Holocaust på sitt beste: tolerant, åpen og ærlig.
Hva har så dette med Karl Ove Knausgård å gjøre? Ganske mye, etter mitt skjønn. Den langvarige omfattende debatten og den rikholdige tverrvitenskapelige forskningen om Holocaust (med bidrag fra historikere, filosofer, psykologer, sosiologer og statsvitere), har med stor tydelighet vist at Knausgårds tese om at debatten om «jødeutryddelsene er tabu», simpelthen ikke holder vann. Det er stor forskjell på propagandistiske falsknerier (som hos David Irving) og skarpe brytninger mellom ulike seriøse bidragsytere. Det er ingen blant disse som har opplevd verken trusler om sensur eller fengsel for sine «meninger» om Holocaust. Det må kunne skilles mellom skitt og kanel.
Dette innebærer selvsagt intet krav om at en skjønnlitterær forfatter skal beherske all vitenskapelig litteratur på kryss og tvers når han/hun skal skrive om et emne. Mitt anliggende her går mer på hvilke forventninger som synes noenlunde rimelige når Knausgård selv har valgt å skrive flere hundre sider i prosa om Holocaust, der han faktisk pretenderer å gi seg i kast med filosofiske, psykologiske og historiske vurderinger av menneskehetens hittil kanskje største traume. Det nær komplette fravær av referanser til den mest relevante og viktigste faglitteraturen som finnes om Holocaust blir da ytterst påfallende. Knausgårds «alternative» henvisninger til for eksempel norske forfattere som Olav Duun, Olav H. Hauge og Geir Angell Øygarden fremstår i dette lys som ufrivillig komiske.
La meg da heller foreslå et knippe alternative norske referanser. Vi behøver ikke å gå over bekken etter vann. For vi er godt forspent med spisset og relevant kompetanse: Moralfilosofer som Harald Ofstad (1920–1994)[49] og Arne Johan Vetlesen (f. 1960), idehistorikere som Lars Fr. H. Svendsen (f. 1970)[50] og Trond Berg Eriksen (f. 1945)[51], statsviteren Bernt Hagtvet (f. 1946)[52] og en rekke historikere som Bjarte Bruland (f. 1969)[53], Terje Emberland (f. 1956), Odd-Bjørn Fure (f. 1942)[54], Øystein Sørensen (f. 1954)[55] og norsk-tyske Einhart Lorenz (f. 1940)[56] bør her være nevnt.
10. KNAUSGÅRD USTØ OM «NAVNET» OG UPRESIS OM «TALLET»
Essayet om Hitler, nazismen og Holocaust heter altså «Navnet og tallet». Dette begrunner Knausgård på mange plan og han bruker det som et strukturerende grep gjennom hele teksten. Etter mitt skjønn fremstår dette verken som overbevisende begrunnet eller gjennomført i de sammenhenger hvor «navnet og tallet» virkelig skulle bety noe.
Først til «navnet». Knausgård gjør seg betraktninger om forholdet mellom de mange ukjente og i ettertid navnløse jødene som ble drept – og de få mest kjente nazilederne. Han skriver:
Misforholdet er slående: Hitler er et av de store navnene, som alle mennesker kjenner og fortsatt forbinder noe med. De menneskene han fikk utryddet, kunne bare utryddes ved å støte dem ut av språket, ta fra dem navnet. (…) Hvilken makt det er i navnet når man setter dem opp ved siden av hverandre. (MK 6, s. 784)
Dette er sterkt og godt formulert. Men Knausgård viker – som vi har sett – i neste øyeblikk unna å skulle tillegge Hitler skyld og ansvar for uhyrlighetene. Det gjør derimot ikke de mest sentrale internasjonale historikerne.
I Svart jord. Holocaust som historie og advarsel (2015), skriver eksempelvis Timothy Snyder :
Hitler ga sin bok tittelen Mein Kampf. Min kamp. På bakgrunn av de to ordene var han gjennom to lange bind og to tiår med politisk liv endeløst narsissistisk, nådeløst konsekvent og overstrømmende nihilistisk der andre ikke var det. (…) Hitlers poeng var overhodet ikke at det ønskelige målet helliget de blodige midlene. Det fantes ikke noe mål, bare ondskap.[57]
Dette er ikke en vurdering som er fri for moralske bedømmelser. Det er jevnt over vesentlig enklere å vurdere vitenskapelige bevis i matematikken eller i fysikkens vitenskapelige verden. Men det er en «mening» – som Knausgård gjerne vil kalle dette – som er basert på årtiers intensive studier av kildene til og litteraturen om Holocaust. Det samme må sies om den britiske historikernestoren Ian Kershaws konklusjon:
At de tidligere uutforskede dybder av umenneskelighet som naziregimet sank ned i, kunne trekke veksler på en omfattende medvirkning fra alle samfunnslag, er like klart. Men Hitlers navn står med rette til alle tider som den som mer enn noen annen forårsaket sivilisasjonens voldsomste sammenbrudd i moderne tid.[58]
Jeg deler disse «meningene». Forsøk på å relativisere og vise toleranse overfor Hitler og nazismen innebærer å vike fra pretensjonen om «sannhet» når historien om det som skjedde skal rekonstrueres – og dette er farlig. Faghistorikernes insistering på primærkilder, på pinlig nøyaktighet, på kravene til kildekritisk troverdighet og på «fakta», er det som gjør at slike «meninger» står tryggere enn mange andre.
Dette peker også hen til noen nødvendige kritiske bemerkninger om Knausgårds omgang med: «tallet». Et sted i essayet står det:
Mens Hitler var en av oss, han drev fram viljen sin fra innsiden av den europeiske kultur, og han gjorde det som leder av et fellesskap som var stort nok til ikke bare å starte en verdenskrig, men også til å holde den i gang i fem år, til tyve millioner menneskeliv var tapt, og et nær fullført folkemord hvor seks millioner mennesker ble drept. (MK 6, s. 725f.)
Jeg vet ikke hvorfor Knausgård her velger å ytre seg om krigens samlede tapstall, utover tallet knyttet til det spesifikke massedrapet på jødene. Men han har i alle fall kommet i skade for å operere med tapstall som er altfor lave. Hvor store avvikene er, avhenger litt av hvordan man leser Knausgårds tekst her. Opp mot seks millioner drepte jøder er et jevnt over akseptert anslag, som kun blir anfektet av marginale grupper blant Holocaust-benektere.
Hvis Knausgård skal forstås dithen at han vil legge de tyve millioner menneskeliv tapt til de seks millioner jøder, blir det altså et anslag på tjueseks millioner som samlet tapstall. Men min lesning av teksten får meg snarere til å helle i retning av at det står at samlet tapstall var tjue millioner mennesker, og inkludert i disse var seks millioner jøder. Det foreligger imidlertid en omfattende historisk-statistisk forskning på antall drepte og alvorlig skadde under den annen verdenskrig.[59] Tallene spriker og selv ikke de mest kompetente statistikerne og militærhistorikerne tør hevde at de har sikre beregninger. Store norske leksikon skriver at: «Tallene er høyst usikre, men det antas at ca. 55 millioner mennesker mistet livet».[60]
Andre kilder oppgir samlede totale tapstall til mellom 50 og 72 millioner mennesker døde og 25 millioner skadde som følge av den militære krigføring. Fordelingen var geografisk meget ujevnt fordelt. Det anslås at totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan.
Adolf Eichmann sa i politiavhør før rettssaken i Jerusalem i 1960, at det for ham var «prinsipielt sett likegyldig» hvor mange jøder som ble drept, han «syntes ikke det var så viktig med nøyaktige tall». Standpunktet er fra moralsk og historievitenskapelig synspunkt absurd. Tallet på ofre for nazismens krigføring og Holocaust er ikke til å ta inn over seg. Men de er overmåte viktige – i all sin tragiske gru.
Karl Ove Knausgårds lave presisjonsnivå eller slurv med de viktigste tapstallene er derfor ingen bagatell når han ber om å bli bedømt som historieskriver.
[1] Ian Kershaw, Hitler, overs. av Carsten Carlsen, Oslo, 2008, s. 487. Hitlers tale ble holdt på seksårsdagen for den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933.
Den amerikanske historikeren Timothy Snyder omtaler dette som «den mest beryktede» talen i Hitlers karriere. Jf. Timothy Snyder, Svart Jord. Holocaust som historie og advarsel, overs. av Rune R. Moen, Oslo, 2015, s. 115. Utgitt på engelsk som: Black Earth: The Holocaust as History and Warning, 2015.
[2] Jochen von Lang, Eichmann-forhørene, overs. av Anne Marie Smith, Oslo, 1982, s. 99. Originalt utgitt som: Das Eicmann-Protokoll, Berlin, 1982.
[3] Karl Ove Knausgård, Min Kamp. Bind 6, Oslo, 2011, s. 466–467. Heretter omtalt som «MK 6».
[4] Sten Reinhart Helland, «Knausgårds 'sannhet' om Hitler og nazismens emosjonelle appell», i Vinduet 4/2015, s. 96–123.
[5] Kershaw, op.cit., s. 107.
[6] Gitta Sereny, Vid avgrunden, overs. av Nille Lindgren, Stocholm, 2002. Boken ble originalt utgitt i 1974 med tittelen Into the darkness.
[7] Knausgård, op.cit., s. 413.
[8] Paul Celan, Språkgitter. Utvalgte dikt, overs. av Øyvind Berg, Oslo, 1983. Se s. 12 «Dødsfuge» og s. 41 «Trangføring».
[9] http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=561310
Siss Vik intervjuer Aharon Appelfeld om Paul Celans dikt.
[10] Snyder, op.cit., s. 279.
Jf. intervju med Timothy Snyder: «Understanding Hitler's Anti-Semitism», i The Atlantic, Sept. 2015. Se også Snyders forrige utgivelse: Bloodlands: Europe between Hitler and Stalin, 2010. Denne er også utgitt på norsk: Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin, 2012.
[11] Jeg kommer mer konkret tilbake til en omtale av og eksempler på noen av disse.
[12] «Shoah is not a documentary.» Claude Lanzmann, «Seminar with Claude Lanzmann», i Yale French Studies, 79:96, 1991.
[13] Claude Lanzmann, Shoah. De överlevande berättar, overs. av Mats Löfgren, Lund, 1986. Boken ble originalt utgitt på fransk under tittelen Shoah i 1985.
[14] Raul Hilberg, The Destruction of the European Jews, Chicago, 1961. Boken ble to år senere oversatt og utgitt på svensk: Raul Hilberg, Hur de europeiska judarna förintades, overs. av Claës Gripenberg, Stockholm, 1963.
Selv har jeg lest en senere og oppdatert nyutgivelse (og med et nytt postscript): Raul Hilberg, The Destruction of the European Jews, New York, 1973.
[15] Lanzmann 1986. For noen av passasjene med Hilberg, se s. 96–99, 175–181, 229–232. Simone de Beauvoir skriver dessuten i sitt forord, s. 10: «Den store historikeren Hilberg talar lenge med Lanzmann om Czerniakóws självmord.»
[16] Ibid., s. 96.
[17] Ibid., s. 11.
[18] Odd-Bjørn Fure, «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene», i Nytt Norsk Tidsskrift 2/2002, s. 111–140, sitert fra s. 112.
[19] Ibid., s. 119.
[20] Snyder, op.cit.
[21] Saul Friedländer, Nazi Germany and the Jews: The Years of Persecution, 1933–1939, New York, 1997. Og The Years of Extermination: Nazi Germany and the Jews, 1939–1945, New York, 2007. Begge bøkene er oversatt og utgitt på svensk: Tredje riket och judarna. Del 1, Förföljelsens år 1933–1939, overs. av Hans Dahlberg, Stockholm, 1999. Og: Tredje riket och judarna. Del 2, Utrotningens år 1939–1945, overs. av Nille Lindgren, Stockholm, 2010.
[22] Se særlig: Peter Longerich, Tyskerne og jødene, overs. av Kåre A. Lie, Oslo, 2010. Første gang utgitt på tysk i 2006 under tittelen Davon haben wir nichts gewusst.
[23] Snyder, op.cit. Se f.eks. s. 290–294.
[24] Friedländer 2010, s. 499. Jf. også: Bernhard Wasserstein, Britain and the Jews of Europe. 1939–1945, New York, 1979, s. 172.
[25] Nurnberg-Processen. Internationell Politik nr. 23 i serien Skrifter utgivna av Utrikespolitiska Institutet, Stockholm, 1947. Se s. 138–152, fra Jacksons foredrag om Holocaust.
[26] Se domstolens kjennelse: Nurnberg-Processen.Internationell Politik nr. 24 i serien Skrifter utgivna av Utrikespolitiska Institutet, Stockholm, 1947. Se s. 266–277, fra domsslutningen om Holocaust. Her sitert fra s. 23.
[27] Ibid., s. 270.
[28] Knausgård la også stor vekt på dette skillet mellom individ- og masseperspektiv, i sin takketale da han 6. november 2015 mottok den tyske avisen Die Welts litteraturpris. Talen ble i sin helhet publisert i Klassekampen 10. november 2015. Knausgård illustrerer her at for ham er dette skillet verken ontologisk eller erkjennelsesteoretisk begrunnet, men knyttet til hans personlige rekkevidde for empati. I denne talen er det derfor ikke lenger snakk om «perspektiver som utelukker hverandre», men om at vi oftest «holder disse ulike virkelighetsnivåene atskilte, i alle fall gjør jeg det». Og han fortsetter: «Så hender det av og til, men bemerkelsesverdig sjelden, at de to nivåene av virkelighet stråler sammen og blir en. Sist gang det hendte var i høst.» Denne glideflukten fra det kategoriske i essayet fra 2011 til det subjektivt relativistiske i takketalen i 2015, begrunner han så med det sterke inntrykket fra bildene av den tre år gamle gutten som var skylt død på land, fra en båtlast med flyktninger som dro over Middelhavet til Europa. Knausgård beskriver sin personlige opplevelse slik: «Jeg forsto plutselig at de som kom over havet, ikke var mennesker i flertall, men i entall. Det forsto jeg fordi jeg har barn selv. Jeg så deres død i hans død».
[29] Friedländer, Saul: Tredje riket och judarna. Del. 2, Utrotningens år, 1939–1945. Se f.eks. s. 24–25 og s. 700–701.
[30] Emanuel Ringelblum, Notes from the Warsaw ghetto, New York, 1958.
[31] Hilberg, op.cit., s. 321.
Snyder, op.cit., s. 245–246, 319 og 346.
Friedländer 2010, s. 71, 92–93, 108, 136–137, 190, 192, 352, 427, 431, 467, 561, 667 og 701.
[32] Fure, op.cit.
[33] Kershaw, op.cit., s. 709–719.
[34] Matt. 7,7-8.
[35] Lars Fr. H. Svendsen, Ondskapens filosofi, Oslo, 2001. Se kapittel 3, «Ondskapens antropologi».
[36] Harald Ofstad, Vårt förakt för svaghet. Nazismens normer och värderingar – och våre egna, overs. av Cilla Johnson, Stockholm, 1979. Opprinnelig utgitt på norsk: Harald Ofstad, Vår forakt for svakhet, Oslo, 1971.
[37] Arnold J. Toynbee, A study of history ( 1934–61) Boken var ment å være en syntese av all verdenshistorie. Eller en global Meta-historie, som den også på det mest velvillige ble omtalt som.
[38] Deborah E. Lipstadt, Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory, New York, 1993.
[39] Cristopher Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, New York, 1992. Denne regnes som en banebrytende empirisk studie knyttet til hvordan også vanlige tyske politifolk fra Hamburg uten større «problemer» kunne rekrutteres til massedraps-«innsats» mot jøder i Polen. Boken er også utgitt på svensk: Christopher Browning, Helt vanliga män. Reservpolisbataljon 101 och den slutliga lösningen i Polen, overs. av Inger Johansson, Stockholm, 2006.
[40] Longerich, op.cit.
[41] Richard J. Evans, Telling Lies About Hitler: The Holocaust, History and the David Irving Trial, London/New York, 2002. Boken gir en omfattende og svært lesverdig analyse av rettssaken og av samspillet mellom den juridiske institusjonen og faghistorikerne.
[42] Hannah Arendt, Eicmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet, overs. av Johan Ludvig Mowinckel, Oslo, 2000. Arendts bok ble originalt utgitt i 1963 under tittelen Eichmann in Jerusalem. A report on the Banality of Evil.
[43] Jf. også MK 6, s. 763, for et lengre sitat fra Arendts bok, med hennes egen utpensling av det samme poenget om det bisarre «norm»-skiftet i Tyskland under Hitler og nazismen.
[44] For en helhetlig oversikt over Eichmann-saken, mediedekningen og debattene i årtiene senere: Se David Cesarani, Eichmann. Byråkrat og massemorder, overs. av Henrik Eriksen, Oslo, 2008. Utgitt originalt som: Eichmann. His life and crimes, London, 2004. Og to år senere publisert i USA: Becoming Eichmann: Rethinking the Life, Crimes, and Trial of a «Desk Murderer», Cambridge, 2006.
[45] Bokmelding i den israelske avisen Haaretz, i august 2014.
[46] Bettina Stangneth, Eichmann vor Jerusalem – Das unbehelligte Leben eines Massenmörders, Zürich, 2011. Utgitt på engelsk som: Eichmann before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer, New York, 2014.
[47] Zygmunt Bauman, Modernity and The Holocaust, Ithaca, New York, 1989.
[48] Zygmunt Bauman, Moderniteten og Holocaust, overs. av Mette Nygård, Oslo, 1997, s. 277–291. Jf. Arne Johan Vetlesens glitrende etterord s. 277–292, her sitert fra s. 290–291.
[49] Ofstad, op.cit.
[50] Svendsen, op.cit.
[51] Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz, Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo, 2009.
[52] Bernt Hagtvet har en perle av et «innledende essay» (på 80 sider) i: Hannah Arendt, Eicmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet, Oslo, 2000.
[53] Bjarte Bruland, «Den danna pøbelen som overtok styringa av staten. Et essay om Kjartan Fløgstads historiesyn i boka Grense Jakobselv», i Intellektuelle og det totalitære, red. av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet, Nik. Brandal, Oslo, 2014, s. 217–239. I dette essayet setter Bruland seg fore å se «særlig nøye på Fløgstads fremstilling av Holocaust i lys av forskninga på feltet».
[54] Jf. særlig hans historiografiske oversiktsartikkel: «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene», i Nytt Norsk Tidsskrift 2/2002.
[55] Øystein Sørensen, Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie, Oslo, 2004. Sørensen har i denne boken et langt og fascinerende kapittel viet historiefaglige og skjønnlitterære kontrafaktiske hypoteser om hva som hadde skjedd dersom Hitler-Tyskland hadde kommet seirende ut av den annen verdenskrig. Se s. 71–94.
[56] Einhart Lorenz, Veien mot Holocaust, Oslo, 2002.
[57] Snyder, op.cit., s. 16–17.
[58] Kershaw, op.cit., s. 975.
[59] http://necrometrics.com/20c5m.htm
[60] https://snl.no/Andre_verdenskrig. Denne nettsiden angis oppdatert 03.01.2014.