Annonse
10:33 - 06. mai 2016

Filosofisk kvalitet: Berømmelse eller selvstendig bedømmelse?

Svar til NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Herman Cappelen mener en god filosof er en berømt filosof, skriver Truls Wyller. Les hans innlegg i debatten om organiseringen av filosofien.  

Den berømte britiske filosofien Bertrand Russell gir glans til en fagforeningsdemonstrasjon på Trafalgar Square i London i 1966. Foto: Douglas Miller/Keystone/Getty Images.
Annonse

Norsk filosofisk tidsskrift 

Innlegget er et svar på en tekst fra Norsk filosofisk tidsskrift. De feirer i år 50 år og er ute med sitt jubileumsnummer. 

Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Denne teksten er et svar Herman Cappelens tekst i Norsk filosofisk tidsskrift, som også kan leses i Morgenbladets tidsskriftportal.

Hva er filosofi? Mens en matematiker ikke trenger befatte seg med spørsmålet ”Hva er matematikk?”, utgjør spørsmålet om filosofiens natur en uomgjengelig del av filosofifaget. Det bunner i at den vestlige filosofien etter Sokrates er et uttrykk for menneskets selvrefleksjon: I tillegg til å leve og virke i verden har vi en refleksiv bevissthet om vårt liv og virke i verden, en bevissthet som omfatter filosofisk undring – samt undring over evnen til undring. Denne refleksiviteten tror jeg det kan være viktig å holde fast ved i debatter om filosofiens egenart og legitimering i et moderne samfunn.

Herman Cappelen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, framtvinger en slik debatt når han i Norsk filosofisk tidsskrift 3-4 2015[1] [les en kortversjon her i Portalen] tar til orde for en omstrukturering av filosofiske institutter i Norge slik at forskningen og undervisningen bedre bidrar til å skape verdensledende fagmiljøer. I et lite land som Norge kan man lett etablere ekspertgrupper på 5-6 personer med vitenskapelig spisskompetanse, mener han, uten at gruppene trenger være forankret i institutter med kompetanse på flere felter som metafysikk, etikk, estetikk eller kunnskapsteori.

På den ene side kan man i tradisjonens ånd oppfatte dette som et bidrag til filosofisk selvbesinnelse. På den annen side er Cappelen egentlig ganske taus om verdien av filosofisk tenkning, noe som sikkert skyldes at han er talsmann for en institusjonell teori om filosofi. Slik institusjonelle kunstteoretikere definerer kunst som noe kunstinstitusjonen gir plass til for eksempel på et museum, slik definerer han filosofi som noe man kan få betalt for å drive med på et ”filosofisk institutt”. 

Slik institusjonelle kunstteoretikere definerer kunst som noe kunstinstitusjonen gir plass til for eksempel på et museum, slik definerer han filosofi som noe man kan få betalt for å drive med på et ”filosofisk institutt”.

Cappelen er likevel opptatt av skillet mellom god og dårlig filosofi, bare på en nokså overraskende måte. En god filosof er en berømt filosof, mener han, en filosof som på et gitt tidspunkt leses og omtales verden over, og det fremste aktuelle eksemplet på en slik tenker finner han i seg selv. Gjennom sin ansettelse ved Centre for the Study of Mind in Nature ved UiO har han fått frigjort tid til å publisere arbeider som diskuteres i mange land, og en av hans utgivelser er de siste fem år verdens mest siterte bok om metafilosofi.

Forslaget om ekspertgrupper uten bredere fagmiljøer er ment å skulle fremme denne typen berømmelse. Og selv om tanken er radikal, ser jeg ikke bort fra at bevilgende myndigheter lar seg besnære av utsikten til å hevde seg på en forestilt verdensranking. Men gjør man det, bør man i anstendighetens navn også si åpent at man forlater en tradisjonell legitimering av filosofifaget – som jeg for min del ville formulere omtrent slik:

Svært mange borgere av et moderne samfunn har en viss interesse for filosofisk refleksjon over menneskets plass i verden, og et godt samfunn finansierer filosofiske institutter ikke rett og slett av gammel, institusjonell vane, men fordi studenter og skattebetalere ser verdien av et vedvarende dialogforhold til yrkesfilosofer som i sin tur drar veksler på den samme dialogen. På den måten utdypes også vår selvforståelse som demokratiske medborgere. 

Jeg tipper at selv Cappelen innerst inne har en viss sans for filosofi som en type fellesmenneskelig selvrefleksjon, og lest med litt godvilje er kanskje ikke alt han skriver om ekspertgrupper så alvorlig ment. Men i alle fall tror jeg det er behov for å minne om noen selvfølgeligheter:

Jeg tipper at selv Cappelen innerst inne har en viss sans for filosofi som en type fellesmenneskelig selvrefleksjon, og lest med litt godvilje er kanskje ikke alt han skriver om ekspertgrupper så alvorlig ment.

Cappelen og jeg kan sikkert uten store problemer bli enige om hvem som er verdens mest berømte filosofer. Men vi vil garantert ikke bli enige om hvem som er gode eller viktige filosofer. Det skyldes ganske enkelt at filosofisk forskningsvirksomhet ikke betyr å delta i en idol-konkurranse, eller å skape bølger av aktivitet i elektroniske debattfora. For hva som bør kalles ”fremragende” filosofisk forskning er ofte ikke samtiden spesielt kompetent til å bedømme. Historien vil kanskje en gang felle sin dom, men verken flertallsvedtak eller intellektuelle overdommere kan i dag avgjøre hva som har kvalitet, så vi er henvist til å gjøre oss opp en selvstendig mening i debatter der også dyp faglig uenighet gjør seg gjeldende.

Til forskjell fra i realvitenskapene er det verken mulig eller ønskelig bli kvitt slik uenighet i filosofien. Også i vitenskaper som fysikk, kjemi og biologi vil det være strid mellom skoleretninger, men det finnes et rimelig godt grunnlag for å snakke om framskritt knyttet til teorier som bedre enn andre teorier består sin prøve i møte med empiriske data. Da kan det også være fruktbart med grupper av eksperter med ansvar for ulike erfaringsområder. Men aksepterer vi at filosofien dreier seg om en eller annen type refleksiv besinnelse på menneskets plass i verden, utgjør forholdet mellom objektive data og subjektiv selvforståelse selve temaet.

Likevel kan vi i filosofiens historie snakke om framskritt, men da dreier det seg blant annet om visse tenkeres evne til å trekke sentrale distinksjoner mellom det subjektive og det objektive. Da John Locke (1632-1704) leverte sitt forsvar for religiøs toleranse, bidro han til en bevisstgjøring av noe menneskene på en måte allerede visste: at trosvisshet er noe subjektivt som ikke kan påtvinges en utenfra. Immanuel Kant (1724-1804) hevdet noe liknende for tenkningens del: Rasjonell tenkning er selvstendig tenkning, som ikke kan begrunnes med henvisning til en verden av naturlige eller guddommelige objekter.

Siden slike distinksjoner gjelder forholdet mellom vår selvforståelse og objektive data, er det meningsløst å teste dem mot objektive data. Tilsvarende objektivismekritiske distinksjoner spiller en viktig rolle i senere fenomenologi og eksistensialisme fra Edmund Husserl til Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Og ingen av dem har vært resultat av arbeid i ekspertgrupper.

Objektivismekritiske distinksjoner spiller en viktig rolle i senere fenomenologi og eksistensialisme fra Edmund Husserl til Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Og ingen av dem har vært resultat av arbeid i ekspertgrupper.

Samtidig har vi vel alle en hang til å betrakte både oss selv og andre som rene objekter.[2] I filosofien skaper dette en forvirrende tvetydighet som gjør at fundamentalt ulike tilnærminger alltid vil utgjøre en del av fagets normalitet. Derfor kan trender og skoleretninger plutselig dukke opp og like plutselig forsvinne som om ingen ting var skjedd:

På 1970-tallet ble Karl Marx’ arbeidsverditeori diskutert så detaljert og grundig i europeiske, akademiske miljøer at utgivelsene mer eller mindre fortrengte annen filosofilitteratur fra universitetsbokhandlenes hyller. Dersom noen hadde tatt seg bryet med å telle (men hvorfor skulle man?), ville man ha konstatert at en håndfull navn befant seg på toppen av noe som måtte fortone seg som et rent siteringskartell. De var altså ”verdensledende”. Men hvem har i dag hørt om Hans-Jürgen Krahl og Hans-Georg Backhaus?

Det er min formodning, som jeg selvsagt ikke kan bevise, at man om noen år vil si det samme om dagens eksplosive vekst i publiserte arbeider innenfor analytisk og mer eller mindre realvitenskapelig orientert filosofi. Nyere bevissthets- eller sinnsfilosofi kan tjene som eksempel på det.

Etter perioder med panpsykisme, mentalisme og introspeksjon ble trenden på 1950- og 60-tallet behaviorisme: Bevissthet er fysisk atferd. Knapt noen vil imidlertid kalle seg behaviorist i dag. Blant senere naturalister har enkelte tatt til orde for central state materialism: Bevissthet er identisk med tilstander i hjernen eller sentralnervesystemet. Andre var en periode tilhengere av data-funksjonalisme: Bevissthet kjennetegner en viss type formelt organiserte systemer. I dag er ringen sluttet, i det viktige teoretikere gjenoppvekker tanken på panpsykisme: Bevissthet finnes overalt i universet, bare i ulik grad.

Å dømme etter andre av hans uttalelser vil kanskje Cappelen si at vi nå vet hva bevissthet er, fordi vi i det minste har grunn til å tro at én av disse teoriene er sanne. Selv tror jeg nok heller dette teorimangfoldet bunner i at så lenge man mener det finnes objektive fakta om bevisste opplevelser, ender man opp med metafysiske spekulasjoner for å fylle et teoretisk forklaringsgap som først lar seg overskride gjennom praktisk innsikt i eget og andre levende veseners liv.[3]

Etter Kant har det siste vært et viktig poeng i kontinental filosofi som jeg ikke forventer at Cappelen vil si seg enig i. Men jeg forventer faktisk en slags aksept av det som et gyldig perspektiv på filosofisk virksomhet, samt av hvor viktig det er å ha en vedvarende dialog gående om slike motstridende perspektiver. Hvor fruktbart det er med denne typen dialog har jeg kunnet erfare i det levende filosofiske fagmiljøet ved NTNU. Og en del av denne erfaringen er at et bredt sammensatt kollegialt fellesskap utgjør dialogens forutsetning.


[1] ”Filosofi i Norge i fremtiden: Gi opp Dyrehagemodellen og bruk alle ressurser på ekspertisegrupper”. En kortversjon, ”Omstrukturer akademia!” ligger på Morgenbladets Portalen: https://morgenbladet.no/portal/2016/02/omstrukturer-akademia

[2] Mer om spesielt naturalistisk objektivisme: http://www.salongen.no/?p=1766

[3] Mer om dette: http://www.salongen.no/?p=7988

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.