Portal

I dødelig ærend for Allah

STREK: En gang var han selv en taliban. I dag legger imamen fra Pakistan hele sin pondus bak det slike grupper hater: rettighetene til kristne, hinduer og kvinner.

---

STREK

MAGASINET STREK er et tverrkirkelig reportasje- og fordypningsmagasin, uavhengig av kirkelige og politiske særinteresser.  STREK vil utfordre kristenlivets «business as usual». Det vil stille leserne – og kirken – overfor viktige spørsmål: Hvem er Gud? Hva er menneskets bestemmelse? Har historien en retning?

---

Vi kunne høre stemmen allerede før vi åpnet moskédøren, en anonym leilighetsinngang med arabiske skrifttegn i tusj under ringeklokken, vegg i vegg med Sinsen Eldresenter. En eldre, norsk kvinne kommer stavrende opp trappene, stanser og mønstrer oss over de røde brilleinnfatningene. Hun mener å ha gjennomskuet oss:

– Nå, du skal inn der. Be for meg også, da! Og for datteren min også, hun er syk.

Vi skriver fredag 13. november 2015. Imam Hafiz Tahir Mohammad Ashrafi, en av de fremste muslimske lederne i Pakistan, er innom Oslo – på vei hjem etter et møte i London med erkebiskopen av Canterbury. I Oslo er ærendet blant annet å møte imamer og andre trosfeller av det mindre moderate slaget. Fredagsbønnen har han også rukket. I Dar ul Ulum Oslo – en moské et stykke opp i Trondheimsveien, preker han om de siste tider og om brorskap mellom kristne, jøder og muslimer.

I Oslo er ærendet blant annet å møte imamer og andre trosfeller av det mindre moderate slaget.

Kaftaner og caps. – På dommens dag …, hører vi Ashrafi istemme over høyttaleranlegget, – ja, da vil alle mennesker søke nåde for sine synder. Og hva vil Allah etterspørre …?

På teppene inne i moskeen blir det gradvis trangere om saligheten. Snart danner de tette, skrå rader i rommet: Et 50-tall menn med ferdigvaskede hender og føtter vender kropp og sinn mot Mekka. Det er karer i drosjeuniformer, Adidas-jakker, kaftaner, caps og hettegensere; de ser ut til å representere store deler av den muslimske verden – Gambia er det kanskje, og Marokko eller Libya, muligens Tyrkia,  Bosnia, Sentral-Asia, India og Pakistan. Fremme, under en improvisert portal i finer sitter Ashrafi og lar formaningene strømme .

– … for på dommens dag vil Allah spørre oss: Hvor barmhjertige har vi vært mot våre medmennesker?

Han lar spørsmålet henge i luften, såpass at også vår tolk for anledningen rekker å komme à jour.

– I dag er det mange som misbruker islam, fortsetter Ashrafi. – De er på villspor: Vi står ikke i krig med jøder og kristne. De er våre brødre. I våre hjemland må vi la dem praktisere sin tro i fred!

Mange nikker, andre lytter uttrykksløst, noen lengst bak har tatt seg en lur med hodet mot moskéveggen.

«Vi har ikke lov å tvinge vår tro på andre»

—   Imam Hafiz Tahir Mohammad Ashrafi

– Vi har ikke lov å tvinge vår tro på andre. En god muslim viser disiplin, jobber med å forbedre seg selv, slik at vi kan vise verden islams sanne karakter som et redskap for fred og godhet. Vi må være en motvekt, en motvekt til de ekstreme grupper som nå sverter islams rykte.

Prekenen er over. Allahu-akbar, ropes det, og 50 hoder krenger mot gulvet i én samkjørt bevegelse. Det rasler, synkront, i 50 par bukser og jakker. Lydløse bønner glir over leppene. Gjennom et åpent vindu står bylydene inn i rommet – 31-bussen, et kjøleanlegg, spurvekvitter.

Uannonsert. Etter påfølgende servering av tropisk nektar og sjokoladekjeks på bakrommet, lirkes imam Ashrafi inn i en drosje som tar ham til et hotell i Oslo sentrum.

– De som fulgte meg i drosjen var litt sure, smiler den vektige imamen, der han vagler seg på tvers av en sofa. – De fikk kjeft for at det ikke var annonsert hvem som skulle undervise i dag. Hadde de gjort det ville mange ha tatt med seg sine bekjente. Og så ville det – ha, ha – blitt kaos i det lille rommet.

Han blir alvorlig.

– Det første du må forstå, er voldstrykket. I Pakistan har det økt og økt i 30-40 år, sier han og viser til endeløse krigsbølger i Afghanistan og økende sekterisk terror i Pakistan. Kombinert med fattigdom, arbeidsledighet og analfabetisme gir det fet grobunn for ytterligheter. Pakistan ligger nesten på bunn av de 162 landene om er vurdert i The Global Peace Index, i samme sjikt som Ukraina, Kongo, Sudan og Somalia.

– I dag bor det krig og redsel i hjertene hos altfor mange pakistanere. – Og da er det typisk minoritetene – kristne, hinduer, sjiamuslimer – det først går ut over, sier han til  STREK.

***

Hafiz Tahir Ashrafi er høyt på strå i det geistlige hierarkiet i Pakistan. Mulanaen leder Pakistan Ulema Council (PUC), et sentralt råd for islamske lærde i landet. Han er også en profil i det myndighetsoppnevnte Council of Islamic Ideology (CII), som har en tung finger med i det toppolitiske spillet.

Allerede som tolvåring var han med – som «humanitær medhjelper», sier han – i grupper av hellige krigere, mujahedin, som kjempet mot den sovjetiske hæren.

Ashrafi har rukket å bli en rød klut for mange ytterliggående islamister i landet. Også fordi han har en fortid som «en av dem».  Allerede som tolvåring var han med – som «humanitær medhjelper», sier han – i grupper av hellige krigere, mujahedin, som kjempet mot den sovjetiske hæren i Afghanistans fjell. Ashrafis første amir, kommandør, var ifølge en artikkel i The Guardian den senere så beryktede Qari Saifullah Akhtar, leder for jihadistbevegelsen Harkat-ul-Jihad Islami. Som ung voksen var han også med i Taliban-grupperingene mer og mindre løst knyttet til Mullah Omar.

Det siste tiåret har han brutt stadig tydeligere med fortiden.

Tahir Ashrafi vakte kraftig oppsikt da han,  som leder for de islamske lærde i PUC, tok i forsvar en blasfemianklaget 14-åring. Den kristne ungjenta Rimsha Masih fra et slumområde nær Islamabad risikerte dødsstraff, naboer hevdet de knep henne med brannsvidde rester av en religiøs lærebok i hendene. Slektninger av Rimsha tryglet for jentas liv. De viste til at hun har Downs syndrom, og vanskelig kan straffes for sine handlinger.

Kampanjen Ashrafi ledet, appellerte til blant andre daværende president Asif Ali Zardari og høyesterettsjustitiarius Iftikhar Chaudhry, toppene i et statsapparat som ofte anklages for å la overgrep mot trosminoriteter gå upåtalt. Kampanjen bidro til å avdekke at «beviset» mot Rimsha Masih var fabrikkert av en lokal imam, Hafiz Chisti. Det kom frem at imamen og bakmennene var ute etter et påskudd for å fordrive kristne fra området, blant annet for å skaffe tomt til en ny koranskole. Snart beordret Pakistans høyesterett politiet til å henlegge saken; den var åpenbart grunnløs. «Rimsha er en av nasjonens døtre», uttalte Ashrafi, «og vi muslimer bør bøye hodet i skam for det Chisti gjorde.»

Den dristige imamen vakte oppsikt, også i storaviser som The Guardian og The New York Times. Avisene viste til at Pakistans mektige – og særlig landets islamske lærde – nesten aldri backer mennesker som anklages for å fornærme islam. Nå var det en som brøt rekkene, og det med bravur.

Skal likvideres. Siden har han fulgt opp med å fordømme det doble selvmordsangrepet mot All Saints' Church i Peshawar i september 2013, som drepte et hundretalls kirkegjengere. Året etter frontet han en fatwa skrevet av PUC mot det fremstormende fenomenet IS.

Dødstruslene mot Ashrafi tiltok nå i antall og styrke.

Dødstruslene mot Ashrafi tiltok nå i antall og styrke.

De ble ikke færre etter at han fordømte det groteske angrepet fra det pakistanske Taliban – TTP – mot en skole for barn av militære i Peshawar i mars 2015. Ifølge en trusselvurdering laget for provinsregjeringen i Punjab skal en Taliban-kommandør, Naikullah, egenhendig ha sondert Ashrafis hjemby Lahore med tanke på en likvidering av «frafalne imamer» som Ashrafi.

Nylig, i februar 2016, forsvarte Ashrafi fullbyrdelsen av dødsdommen mot Mumtaz Qadri, mannen som på åpen gate drepte den liberale guvernøren i Punjab, Salman Taseer. Qadri var Taseers livvakt, og var rasende fordi guvernøren hadde tatt til orde for å avvikle dødsstraffen for blasfemi.

Sånt gir gjenklang helt til Frogner. For Qadri anses av mange i Pakistan som en helt, en som tar krenkelser av islam på dødsens alvor.  Så sent som den 8. mars demonstrerte et hundretalls Qadri-støttespillere foran den pakistanske ambassaden i Oslo. De hevder henrettelsen var urettmessig. Eller som det sto på en av plakatene: «I Profetens tjeneste er selv døden akseptabel.»

«Ikke ytterliggående.» Hva har fått ham til å flytte tyngdepunktet så drastisk? Fra krigersk islamisme til «kamp for sann islam og tverr-religiøs harmoni», som han selv kaller det?

Han klør seg i skjegget. Leter etter gode, engelske ord for saken, før han serverer dem med tung punjab-aksent.

– Jeg var 11-12 år da jeg sluttet meg til jihad for våre afghanske brødre. Den gangen var de overrent av den sovjetiske hæren. Jeg var ingen hardliner da. Men jeg kunne vanskelig ha sett for meg at jeg skulle komme dit jeg er i dag: at det riktige er å sette oss ned med ledere fra andre religioner, heller enn å gå krigens vei. Snakke, ærlig, om det som er vanskelig. Finne løsninger.

Opplevelser i felten har spilt inn.

– Det var disse to kvinnelige russiske soldatene. Gruppen jeg var med i som tenåring, hadde tatt dem til fange. Jeg fikk så vondt av dem. Og så listet jeg meg om natten til skuret der de ble holdt fanget. Og slapp dem fri.

«Jeg fikk så vondt av dem. Og så listet jeg meg om natten til skuret der de ble holdt fanget. Og slapp dem fri.»

—   Quote Author

– Hva?

–  Ja, sånt skal ikke kvinner måtte oppleve. Det er ikke fair å ta dem til fange.

– Hvor og når skjedde dette?

– I Paktiya-provinsen, midt på 1980-tallet.

– Og du ble ikke straffet?

– Kommandanten fant aldri ut hvem som hadde gjort det.

– Og det ble et vendepunkt?

– Ett av mange. Men viktigere var noe som skjedde senere, for bare få år siden. Jeg fikk høre om en ung, kristen kvinne som var ansatt hos en venn av meg. Hun ba om hjelp fordi ekstremister hadde smadret bilen hennes. Det gjorde de ene og alene fordi hun er kristen. Da skjønte jeg hvor meningsløst sånt er. Og så var det den opprørende saken med Rimsha Masih, og så guvernøren vår, Salman Taseer…

Han blir fjern. Scroller i vei på mobilen, tekster et svar på ett eller annet, så ett til.

– Unnskyld, det der var litt forstyrrende …?

– Oj, sorry. Jo. Det verste er jo hvordan ekstremistene fanger opp våre unge. Og om det er noen unge som leser ditt magasin, vil jeg bare understreke: Ekstremisme er ikke veien, det er nederlagets vei.

– Og i oktober 2015 var det like før disse ekstremistene klarte å drepe deg?

– De var tre, afghanere. De sto klare i min hjemby Lahore, klare for å slå til med våpen og eksplosiver. De skulle angripe bilen med min livvakt, og så min bil.  Men med Allahs velsignelse slo planen deres feil. De ble tatt av politiet, og har tilstått.

– Og du vet av egen erfaring litt om hva som driver dem?

– De vil sette grupper opp mot hverandre, splitte og herske, sunnier mot …

Han skjærer en grimase. Det er kneet, etsteds der nede, som verker. Han trenger en kopp varm te, mener han, og slenger ut en ordre mot en kvinnelig resepsjonist:

– Give me hot water and honey! Give me!

Et øyeblikk ser man kulturkræsjet komme. Så spiser hun irritasjonen i seg, nikker stumt, og går mot kjøkkenet.

– … ja, sunnier mot sjiaer, muslimer mot kristne. Og så vet de hva big news er. De planlegger målbevisst, de vil ha maksimal skrekkeffekt via mediene. Og i Pakistan går mediene fem på!

Han har andre og nære grunner til innlevelse i skjebnen til Rimsha Masih. 44-åringen har seks barn, ett av dem har Downs.

Og så har han blitt overrasket av varmen han er møtt med av kristne ledere, først i Pakistan – og etter hvert som det religiøse diplomatiet har brakt ham utenlands, i USA og Europa.

– Erkebiskopen av Canterbury stelte til en stor fest for meg, det var en stor ære. Og så sier disse lederne at de ber for meg, det kjennes godt. Også sjiamuslimske ledere gjør visst det.

Han tar seg i det.

– Ikke de ytterliggåebde sjiaene. Det finnes hatefulle folk blant dem også. Terrorister!

Håndgemeng. Ideologisk regnes Ashrafi som moderat til konservativ. Men han er ikke alltid like moderat i uttrykksmåten.

–  Når jeg vet jeg har rett, viker jeg ikke en tomme. Da kan jeg buse på.

«Når jeg vet jeg har rett, viker jeg ikke en tomme. Da kan jeg buse på.»

—   Quote Author

Nylig havnet han i noe som lignet et håndgemeng med et annet medlem av Council of Islamic Ideology. Opponenten rakk å rive i stykker kragen på kjortelen hans.

– Og så ser jeg gjentatte meldinger i mediene med anklager om at du drikker alkohol?

– Det er så mange som vil skandalisere meg. Når ekstremistene ser at folk lytter til meg, at jeg oppnår resultater, gjør de alt for å dra meg ned i søla. Men støtten har heller tiltatt etter disse skandalegreiene.

– Hvordan måler du dette?

– På antallet støttemeldinger i diverse medier, i antallet invitasjoner jeg får om å forkynne. Og de lærdes råd, PUC, gir meg massiv støtte.

– På et TV-klipp som sirkulerer på nettet, snøvler du kraftig, dine kritikere mener det dokumenterer at du var full?

– Nei, det var en fordreining av stemmen min, gjort med datamaskin. Jeg er ikke så dum at jeg opptrer i påvirket tilstand på TV.

– Du er en som mange i Pakistan lytter til. Hva dominerer deres inntrykk av Vesten?

– De ser Vesten som krigersk, ikke minst på grunn av krigen i Irak. Men den mosaikken har også andre biter. Jeg vet at mange pakistanere som bor i Norge, sprer gode rykter om et land med mange gode mennesker, og en stat som yter mye bistand til oss.

– I mange muslimske land – Egypt, Tyrkia, Irak og Saudi-Arabia, for å nevne noen – opplever kristne minoriteter å bli forfulgt, de har alvorlige pro…

– Nei, det er ikke riktig at det er sånn, for eksempel i Saudi-Arabia.

– Den koptiske minoriteten i Egypt, du har registrert de mange tilfellene der islamister svir av kirkebygg og fysisk angriper kristne?

– Det er ikke bra!

– Er det noe i selve islam som forklarer det kraftige presset kristne og andre minoriteter i mange av disse landene lever under? Er islam en territoriereligion, som bare kommer til sin rett i land den dominerer?

– Nei, nei. Tidlig i islams historie ga Profeten – må fred være med ham – en garanti til alle kristne. I et islamdominert område skulle de være sikret trygghet, liv og ære. Enhver muslim som krenker kristne, er ikke en etterfølger av Profeten. Om islamister i Egypt dreper kristne, handler det ikke om islam, men om barbari.

«Enhver muslim som krenker kristne, er ikke en etterfølger av Profeten.»

—   IMAM HAFIZ TAHIR MOHAMMAD ASHRAFI

– Mange nordmenn i dag mener de vanskelig kan komme til noen annen konklusjon enn at det er en sammenheng mellom islam og voldsutøvelse?

– Da ser de seg blinde på de muslimer som misbruker religionen til sine egne, sekteriske og egoistiske formål. Det er ikke islam som sådan det er noe galt med.

– Hva er for deg det mest dyrebare ved islam? Hva er den største gleden ved å være muslim?

– Det er erfaringene i bønn. Når du vender deg til Allah med hele deg. Det kan gjøre usigelig godt.

– Vil du si at du kan høre Guds stemme?

– Nei. Ikke sånn direkte. Men jeg opplever at Allah besvarer meg med konkret omsorg. For meg, og for mine. Særlig når jeg har vært i Mekka og har lagt frem for Allah min families behov, så har svarene ofte meldt seg kort etterpå. Allah elsker meg, det er sikkert. Mye sterkere enn noe menneske kan gjøre. Det er som han sier: Jeg er deg mye nærmere enn du fatter.

Kan ikke knyttes til terror. Klokken nærmer seg 16 denne fredagsettermiddagen, og intervjutiden går mot slutten. Ashrafi har ropt etter stadig flere kopper med te, ikke for å drikke den, men for å la varmen fra porselenet lindre et verkende kne. Så dukker plutselig to landsmenn opp ved sofagruppen, med grønne plastposer fulle av restaurantmat.

– Jeg ga dem bare et vink, sier Ashrafi, og lemper varme retter i alu-folie ut over foajébordet: kylling, laks, ris, stekte grønnsaker i liflig duftende punjabisaus. Han gyver løs og sier
vær så god; alt hans er vårt.

Jeg prøver, en gang til,  å bore i hva samtalene med «de mindre moderate» trosfellene i Oslo har gått ut på.

– Prøver du å påvirke dem i moderat retning?

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at jeg har tatt kontakt.

– Lytter de til deg?

– Jo, for så vidt. Men de trenger tid. Ett møte er ikke nok, sier Ashrafi, og styrer samtalen inn på mindre følsom grunn.

– Forsyn dere endelig av maten. Disse vennene her, de har dreisen på Punjabi food!

Tre timer senere befinner Ashrafi seg på et fly mot Lahore. Lenge før han lander, ved 21.30-tiden, braker terroren løs i Paris: seks simultane angrep, automatvåpen, håndgranater og eksplosiver, 130 døde, mange flere skadde; blodet danner pøler ved stadioninnganger, på boulevardene og i et konsertlokale, det finner veien mellom hodene og hendene til livløse ofre  på restaurantgulvet.

Allahu akbar, roper gjerningsmennene. Allahu akbar.

Ikke mange timer senere er Hafiz Tahir Ashrafi klar med pressemeldingen. Slik han også var det etter bombeangrepet i Gulshan Iqbal-parken i hjembyen Lahore den 28. mars 2016, der minst 72 ble drept.

«Avskyelig», «trist», skriver han, på vegne av Pakistan Ulema Council, og legger til: – Men det er urettferdig å knytte terroren til islam.

Mellom linjene er det som om man kan høre imamens dype og oppgitte sukk.

Mer fra Portal