Annonse
16:07 - 29. februar 2016

Opprør i økonomifaget

RØYST: Studenter over hele verden enes: Økonomifagets tilnærming til en kompleks og mangfoldig verden er overforenklet, ensrettet og utilstrekkelig.

Fagkritikk etter krise: Økonomistudentene ved universitetet i Manchester reagerte på at de ikke lærte om årsakene til finanskrisen, og formet Post Crash Economics Society. I dag er protesten blitt en global bevegelse. Foto: Getty Images
Annonse

Røyst

Artikkelen er hentet fra Røyst, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Røyst er eit uavhengig tverrfagleg tidsskrift som skal vere ei plattform for diskusjon og nyvinning på tvers av partilinjer på venstresida. Tidsskriftet er basert i Bergen og ynskjer å styrke politisk initiativ på Vestlandet, med nasjonalt og internasjonalt utsyn.

Et globalt opprør

I 2008 ble verden rammet av den største økonomiske krisen på over 70 år. Nesten ingen økonomer så den komme. Gjeldskrisen i Sør-Europa, med den skyhøye ungdomsledigheten, synes ikke å ta noen ende. Man skulle kanskje tro økonomene satte alle kluter til, i forskning og undervisning, for å løse og forstå disse krisene. Da må man tro om igjen.

 

For to år siden hadde studentene ved universitetet i Manchester fått nok. De lærte ingenting om årsakene til finanskrisen – som var grunnen til at mange av dem hadde valgt å studere økonomi i utgangspunktet. Studentene oppdaget at det finnes en rekke alternative økonomiske skoler – i fagets utkant som synes å ta finanskrise på alvor og generelt ha en mer realistisk tilnærming til viktige økonomiske problemer i vår tid. Men alternativene ble ignorert i læreplanen. Studentene formet derfor Post Crash Economics Society,[1] med et krav om større bredde i pensum og undervisning.

 

Protesten i Manchester spredde seg raskt til andre læresteder i Storbritannia, og er i skrivende stund blitt til en global bevegelse (ISIPE),[2] som omfatter 65 studentorganisasjoner i 30 land. Etter å ha lansert sitt manifest i mai i år, er ISIPE blitt omtalt i blant annet The Guardian, The Financial Times, Le Monde og Frankfurter Allgemeine.

 

De lærte ingenting om årsakene til finanskrisen – som var grunnen til at mange av dem hadde valgt å studere økonomi i utgangspunktet.

Dette er den andre bølgen studentbevegelser på relativt kort tid. I 2000 startet den post-autistiske økonomibevegelsen i Paris, med etterdønninger i Cambridge i 2001 og Harvard i 2003. [3] Bevegelsene har alle krevd mer pluralisme i økonomifaget. Hvis løsningen er pluralisme, må problemet være monisme. Studentene mener altså at økonomifaget er ensrettet. Men hva mener de egentlig med det? Og hvorfor skaper det slik oppstandelse?

 

Ensrettingen av økonomifaget

De som har studert økonomi kjenner seg sikkert igjen i dette: Undervisningen konsentrerer seg relativt ensidig om læring av modeller, som går ut på maksimering av en eller annen sort. Sjelden tar man utgangspunkt i eksempler fra virkeligheten.

 

Det har ikke alltid vært slik. Økonomifaget ble historisk sett kalt politisk økonomi. Grunnleggeren av faget, Adam Smith (1723–1790), så på økonomi som en moralvitenskap. Det samme gjorde John Maynard Keynes (1883–1946), den mest berømte økonomen i det 20. århundre. Men på et tidspunkt tok faget en kursendring, og har ikke gitt tegn til å vende om siden. I dag synes faget å ha glemt sitt utspring i moralfilosofien og sitt politiske oppdrag. Hva skjedde?

 

Økonomifaget slik studenter kjenner det i dag, nyklassisk økonomi, stammer fra den marginalistiske revolusjonen på slutten av 1800-tallet. Denne revolusjonen innebar et forsøk på å vitenskapeliggjøre faget etter mønster fra fysikken. W. Stanley Jevons (1835–1882) ville utforme «en egeninteressens og nyttens mekanikk».[4] Slik begynte man å anvende metoder og modeller fra fysikken til å studere økonomiske fenomener. De nytte- og produksjonsfunksjonene studenter lærer i dag er gamle fysiske modeller for energi med andre begreper.[5]  

 

«Vitenskapeliggjøringen» banet vei for en stadig større bruk av matematikk i økonomifaget, og etter andre verdenskrig har denne formalismen bare eskalert. Utviklingen og den stadige forbedringen av datamaskinen har gjort det enkelt å håndtere store mengder statistisk informasjon, noe som har bidratt til å gjøre økonomifaget til en ren kvantitativ vitenskap.

 

 

Helt siden økonomene tok fysikken som sitt forbilde har det hersket en idé om faget som en «positiv» og kumulativ vitenskap. Et slikt syn på vitenskap innebærer en forestilling om at kunnskapen er teoretisk og etisk nøytral, og at vi stadig skrider fremover. Det er ingen grunn til å se seg tilbake. Dette gir utslag i læreplaner og pensum, som sjelden inkluderer økonomisk historie, idéhistorie, vitenskapsteori eller klassiske originalverker. Lærebøkene foregir å representere state of the art økonomi, som et resultat av en evolusjonær historisk utsilingsprosess av dårlige teorier.

 

Men på hvilket grunnlag avgjør man om teorier er dårlige? Hva er økonomifagets krav til vitenskapelighet? Det synes ikke å være empirisk suksess, for da ville faget antakelig vært i full opprivning. Økonomifaget synes derimot å insistere på matematisk deduksjon, formalisme.[6] Men samfunnet er en unøyaktig arena. Da kan ikke nøyaktighet være det fremste kravet.

 

Studentene mener at man trenger mer realistiske teorier.

Studentene mener at man trenger mer realistiske teorier. Her kan de støtte seg på kritikken til filosofen Tony Lawson:[7] Den økonomiske virkeligheten er mangfoldig, og i stadig forandring. De nyklassiske økonomiske modellene derimot, presenterer en mekanisk, tidløs og stedløs økonomi. Det er et misforhold mellom de teoretisk lukkede systemene og virkelighetens åpne system. I den grad vitenskapens mål er å beskrive virkeligheten, kan man argumentere for at formalismen gjør faget uvitenskapelig heller enn vitenskapelig. Nøyaktigheten har gått på bekostning av realisme, og dette må snus.

 

Studentenes poeng er ikke at det er noe galt med mainstream teori, men at den er utilstrekkelig. De nevner klimakrise og finanskrise som eksempler på hvor man kommer til kort. Er ikke det de mest påtrengende økonomiske spørsmål vi står overfor? Krisene virker å være naturlige resultater av det kapitalistiske systemet vi lever i. Mainstream teori kan sies å ha vansker med å håndtere dette, fordi analysene tar utgangspunkt i abstrakte markedssystemer heller enn den økonomien vi lever i. Miljøspørsmål knyttes til eksternaliteter[8] i markedsøkonomien, og finanskriser forstås som eksterne sjokk i økonomien. Miljø- og finanskrise er derfor ikke sentrale spørsmål, men teoretiske residualer. Man trenger andre tilnærminger for å håndtere disse spørsmålene, og det finnes en hel rekke å ta av.

 

Hvorfor pluralisme?

Vi har sett hva som menes med økonomifagets monisme, og hvorfor det kan være problematisk. Vi kan da se litt på løsningen, pluralisme. ISIPE har ikke en detaljert utlegning av et pluralistisk økonomifag[9], men vi kan likevel spore kjerneelementene i et slikt, samt flere begrunnelser for det:

 

1) Virkeligheten er mangfoldig; vi trenger derfor et mangfold av teorier og tilnærminger.

 

2) Når man ikke lar konkurrerende perspektiver slippe til, øker det sjansen for å ta grundig feil, og det med fatale konsekvenser. I samfunnsvitenskap er det spesielt vanskelig å falsifisere teorier, fordi objektet – samfunnet – er i stadig forandring. I en slik situasjon tjener alternative teorier som korrektiver. Ekstern kritikk er nødvendig for å påpeke svakheter og drive tenkningen videre.[10] Slik kan man si at pluralisme fremmer vitenskapens søken etter sannhet. 

 

3) Ensrettingen av utdanningen gjør at man svikter idealer om dannelse og kritisk tenkning; kritisk tenkning fordrer sammenligning av forskjellige perspektiver, pluralisme.  

4) Pluralisme er forenlig med idealer om respekt, rettferdighet og akademisk verdighet.

 

5) Pluralisme skaper et bredere grunnlag for å fatte politisk-økonomiske beslutninger.

 

Hva gjelder læreplanen, peker hvert av disse poengene mot at man bør inkludere flest mulig konkurrerende, og supplerende, perspektiver.

 

Veien videre

Etter som ISIPE utgjør den andre bølgen av studentbevegelser på kort tid, vitner det om en bred oppfatning om at faget må endres. Hardnakket og samlet motstand innad i fagets rekker står imidlertid i veien for forandring. En foreleser i Manchester som frivillig tilbød studentene et kurs i «Post Crash Economics», fikk ikke fornyet kontrakten sin.[11]

 

Om protestene vil føre frem er uansett for tidlig å si. Et godt tegn er at ISIPE jobber med å utarbeide konkrete alternative pensum og læreplaner.[12] I England kan man ikke lenger overse kravet om pensumreform, uavhengig av hva man måtte mene om det. I tillegg organiseres det både store konferanser[13] og lesegrupper i det små.

 

Bevegelsen er internasjonal fordi læreplanen er strømlinjeformet, basert på de samme amerikanske lærebøkene, over hele verden – også i Norge. Likevel har ikke bevegelsen kommet hit ennå. Er det fordi den økonomiske krisen ikke slo skikkelig fra seg her til lands? Endringer i samfunnsvitenskapen skjer ikke i et vakuum, men som svar på konkrete samfunnsutfordringer. Eller er nordmenn spesielt konforme? I alle fall er økonommiljøet svært homogent sammenlignet med andre land. Det er nesten ingen alternative («heterodokse») økonomer i Norge, så det er lett å ignorere at det finnes alternativer – dersom man i det hele tatt er klar over det. ISIPEs opprop, som tidligere er blitt omtalt i både Dagens Næringsliv[14] og Samfunnsøkonomen[15], bidrar i alle fall til opplysning. Tiden vil vise om norske studenter slutter seg til.

 

 

Roman Linneberg Eliassen (født 1987)

Økonom, PhD-stipendiat ved Anglia Ruskin University.

 

 

[1] http://www.post-crasheconomics.com/

[2] International Student Initiative for Pluralism in Economics

[3] http://www.paecon.net/HistoryPAE.htm

[4] W. Stanley Jevons (1871). The Theory of Political Economy. London: Macmillan, s. xvi-xvii.

[5] Philip Mirowski (1991). More heat than light. Economics as social physics: Physics as nature’s economics. Cambridge: Cambridge University Press (Originalutgave 1989).

[6] Tony Lawson (2003). Reorienting Economics. London: Routledge.

[7] Ibid.

[8] Utilsiktede bivirkninger av økonomisk aktivitet, som for eksempel forurensning.

[9] De økonomiske metodologene strides også om hva pluralisme innebærer. Det eneste som er helt tydelig med begrepet, er at det identifiserer problemet med sin dikotomiske opposisjon til «monisme».

[10] Paul A. Feyerabend (2010). Against Method : Outline of an Anarchistic Theory of Knowledge. 4th ed. London: Verso – basert på argumentene i John Stuart Mill (1998 [1859]). On Liberty and Other Essays. London: Longman, Roberts & Green Co, s. 20-61.

[11] Det er mange sosiologiske faktorer, både vitenskapsinterne og –eksterne, som spiller inn i denne motstanden, men det får bli et annet kapittel.

[12] Det er blant annet nedsatt en gruppe ledet av Lord Robert Skidelsky med dette som formål.

[13] Rethinking Economics er kanskje den mest vellykkede: http://www.rethinkeconomics.org/

[15] Jo Thori Lind (2014). «Et fag i krise?» Samfunnsøkonomen, nr. 4, 2014, s. 3.  

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

SYN OG SEGN: Kvifor klarer ikkje norsk kulturliv å inspirere seg sjølv til endring?

TDNF: Ny fastlege påvirker sykefravær, men også sykefraværet til pasientens kolleger.

SYN OG SEGN: Då alkohol var sett på som både naturleg og nødvendig.

PANEsa Holappa ledet de finske nynazistene. I dag er han antirasist.

TDNFKlassiske kjønnsforskjeller kommer til syne mot slutten av medisinstudiet.