Annonse
09:59 - 24. februar 2016

Mot til å feile

SCENEKUNST.NO: I flere år har jeg unngått å se Carte Blanches forestillinger. Men med teatersjef Sharifis nye programmering plasserer Carte Blanche seg med ett sentralt i norsk samtidsdans, skriver Lisa Nøttseter om Av carte blanche.

Dialog: Av carte blanche er et prosjekt som går i dialog med publikum. Foto Erik Berg
Annonse

Scenekunst.no

Artikkelen er opprinnelig publisert på Scenekunst.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Scenekunst.no er et redaksjonelt uavhengig nettidsskrift om profesjonell scenekunst og kulturpolitikk. Vi publiserer kritikk, debatt, nyheter og kommentarstoff om scenekunst i hele landet. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond.

Av carte blanche hadde premiere i Operaen i Oslo 27. januar. Bergenspremieren fant sted 4. februar. Hovedideen i prosjektet er å ha levende musikk sammen med danserne på scenen. Hvilke musikere som er med, varierer underveis i forestillingsrekken. I tillegg har teatersjef Hooman Sharifi fjernet koreografen og lar kompaniet styre seg selv.

De første visningene begge steder var med Motorpsycho som musikere. I Operaen samarbeidet de også med Susanna. I Bergen deler musikerne Hemmelig Tempo, Alain Franco og Thea Hjelmeland scene med kompaniet. Jeg har sett to av forestillingene i Bergen, med Motorpsycho (4. februar) og med Hemmelig Tempo (9. februar).

Rock og hemmeligheter
Det er to nokså ulike forestillinger, både i innhold og uttrykk. I begge er publikum trygt plassert i amfiet og titter inn i et nedstrippet scenerom uten inndekning. Noen få lyskastere står langs en hvit dansematte som ligger midt på scenegulvet. Musikernes instrumenter har fått plass til venstre for midten, litt bak på scenen.

Motorpsycho plasserer seg i sitt tradisjonelle backline-oppsett, mens danserne starter forsiktig med små drypp av bevegelsesutforskninger.

Den første kvelden kommer alle inn sammen, Motorpsycho plasserer seg i sitt tradisjonele backline-oppsett, mens danserne starter forsiktig med små drypp av bevegelsesutforskninger. Musikken smyger seg gradvis inn mellom danserne i det duse lyset.

Med Hemmelig Tempo på scenen blir scenen et laboratorium. Publikum sitter opplyst mens scenen ligger i mørket. Tre musikalske «vitenskapsmenn» spiller i et retroteknisk miljø med små blinkende lys på ulike teknologiske duppeditter. Danserne beveger seg gående rolig rundt i hele rommet, også under amfiet, og har små høyttalere med ulike lyder i hendene. Det viser seg etterhvert at lydprofessorene til og med er i besittelse av et godt gammelt Pong-spill, på en antikvitet av en monitor.

Mange har et forhold til Motorpsychos lydbilde og musikk, mens Hemmelig Tempo er et mer ubeskrevet blad. Der klangen fra rockerne henger som et vegg-til-vegg-teppe i tre dimensjoner, er lydbildet til Hemmelig Tempo mer åpent og romlig. De sistnevnte har montert høyttalere ulike steder i rommet så ikke bare dansen, men også lyden, får anledning til å forflytte seg. Lyden beveger seg fra det ambiente, via elektronisk og digital pling-plong med perkusjonselementer, videre til dansbare beats, og høylytt elektronisk støy. Der Motorpsycho skaper en tett og nesten varm atmosfære, opererer Hemmelig Tempo i et landskap som oppleves nesten astralt og goldt, det er tørrere og mer fremmed.

 

En samværsform. Men det finnes også noe som er felles for begge forestillingene, selv om disse fellestrekkene med stor grad av sannsynlighet vil komme til å endre seg når nye visninger med nye musikere kommer til i forestillingsrekken.

Ensemblet begynner i begge forestillinger sin bevegelsesutforskning i det små. Noen beveger seg, noen er i ro. De utgjør en levende skulpturpark – hensatt, men ikke oppstilt på scenen. Bevegelser i ulike kvaliteter bølger som vann i og mellom danserne. Relativt stasjonære prosjekt og repetitive undersøkelser går som små skvulp og krusninger over scenebildet. Bevegelsene befinner seg i et abstrakt landskap. Innimellom har de et dramatisk, teatralt og ekspressivt anslag, men dette forfølges aldri så langt at det utkrystalliserer seg. Parallelt med den individuelle utforskingen oppstår flere mindre, felles prosjekter i par og små grupper. Alle utøverne opptrer på like fot. Her er ingen første- og annenfiolinister. Det bytter hvem som kommer i fokus og hvem som faller mer i bakgrunnen.

Strukturelt har alle samme agenda, men viljene og interessene spriker likevel. Som på et nachspiel.

Utover i forestillingene graviterer utøverne mot hverandre i stadig større grad. De inngår i større konstellasjoner, i felles undersøkelse av materiale, forflytninger og nivå. En av mine personlig største gleder var å observere når et nytt individ sluttet seg til en gruppe. Hvert individ beriker materialet og gruppen med sin egen tolkning i sin egen kropp. Samtidig går innimellom det felles prosjektet på bekostning av integriteten i de individuelle prosjektene. Strukturelt har alle samme agenda, men viljene og interessene spriker likevel. Som på et nachspiel hvor alle har samlet seg foran stereoanlegget, men det hersker uenighet rundt selve playlisten.

Materialvalg og snittet på kostymene er subtilt overdådig og peker i retning av en avantgarde feiring. Klærne er ukonvensjonelle, men gjenkjennelige. En kvinne i en pen dress, en mann i et langt luftig skjørt. Alt i sort. De ukonvensjonelle klærne overskrider kjønn, tid og stereotyper. Lyssettingen henleder tankene til en form for fest, konsert eller disko, med skiftende farger i hele rommet, ispedd et og annet kraftig blink. De abstrakte bevegelsene som aldri konkretiseres ut i «historier» eller «situasjoner» bidrar til at danserne fremstår som mennesker, og at kjønn er befriende fraværende. Om individene er kvinner eller menn oppleves som fullstendig irrelevant for deres plass i helheten.

 

Virtuost og menneskelig. Noe av det fineste med denne forestillingen er å få se Carte Blanches svært nyanserte og kompetente dansere i sitt eget bevegelsesmateriale. Vi har ved utallige tidligere anledninger sett deres virtuositet og imponerende nivå. Dette kommer også til syne i forestillingen. Men side om side med dette lever også et utvalg mer pussige og uimponerende bevegelser. I den forrige produksjonen Birthmark var koreografene Siri & Snelle inne på noe av det samme. Danserne tør tidvis å gå inn i noen temmelig teite bevegelsesmønstre. Det kan være anslag av umotivert folkedans, eller hender som ikke helt vet hvor de er på vei: uimponerende, fellesmenneskelige og enkle bevegelser med tilsnitt av noe litt avslørende. Denne blandingen av det virtuose og neste ubehjelpelig tilforlatelige, gir en menneskelig kvalitet som jeg opplever inviterer til mer enn å beundre utøverne. De gir seg til kjenne, ikke som overmennesker, men som noen av oss.

De ukonvensjonelle klærne overskrider kjønn, tid og stereotyper.

Det er også befriende å se Carte Blanche operere så lite frontalt som de gjør her. De danser like gjerne med fronten mot bakveggen eller bandet, som mot publikum. Tidvis får jeg en fornemmelse av at de ikke er tilstede for oss. De er der i sin egen rett. Mens verden ellers snevrer inn til selviscenesettelse, oppleves tidvis av carte blanche som mer levd enn livet i sin alminnelighet. I vår forestilte og poserende samtid, er det interessant at nettopp scenen blir stedet for å utforske det levende livet.

Danserne avslører i svært liten grad sitt eget forhold til det de presenterer. Ved en anledning ser jeg en av danserne smile i det hun inngår i en lek med en av de andre. Ellers er det svært lite spill og mimikk i ansiktene, kroppene får være i fokus. Jeg savner at de byr på litt mer av dette. Jeg opplever at det ligger en latent, men uforløst, lekenhet og glede i prosjektet. Opp mot Motorpsychos musikk framstår ikke dansernes alvor som veldig påtagelig. Men ved siden av Hemmelig Tempos lekenhet og rollespill, fremstår kompaniet nesten tynget. Om danserne tillot seg å reagere på det de skaper sammen, tror jeg også publikum vil være rausere og mer oppmerksomme på sine egne reaksjoner. Man kan fint ta sitt arbeid seriøst, uten å til enhver tid være nøkternt alvorlig. I hvilken grad tillater publikum sin begeistring å slippe til i dette laboratoriet, dersom ikke forskerne selv tør å glede seg over sine mange gode funn? Ville ekteparet Moser nådd ut til en bred allmenhet med sine oppdagelser om de ikke tillot seg å glede seg over disse?

 

Hver forestilling er unik. Det spesifikke ved scenekunst som kunstform poengteres i dette prosjektet. Det understrekes at dette er en unik situasjon hvor de levende menneskene på scenen er tilstede sammen de levende menneskene i salen, akkurat her i dette øyeblikket. Dette blir poengtert nettopp gjennom at hver forestilling er unik. Her er ikke snev av «snurr film», disse øyeblikkene gjenskapes aldri. Akkurat denne forestillingen er det ingen andre enn vi som er til stede, som får oppleve, og det gjør meg oppmerksom på det umiddelbare og det partikulære ved akkurat min opplevelse. Samtidig som forestillingen foreligger konkret fremfor meg, finnes den også som potensiale. Jeg sitter og ser en forestilling, og forestiller meg samtidig alternative virkeligheter hvor en av de andre musikalske gjestene er involvert eller danserne tar helt andre valg.

Danserne tør tidvis å gå inn i noen temmelig teite bevegelsesmønstre.

Av carte blanche er et prosjekt som går i dialog med publikum og strekker seg ut over seg selv. Det stiller spørsmål rundt hva det selv er og hva dette er for en situasjon. I stedet for å være et smykke, et stykke pent innkapslet og prosessert informasjon, så åpner det opp – det henvender seg, spør, undrer og krever at publikum selv fyller inn og stiller spørsmål.

Carte Blanche overlater publikum til å kuratere sin egen opplevelse. Før du kommer må du velge artist/lyd, og mens du sitter i salen vil du måtte velge hva du fokuserer på. Det må man alltid, men her i større grad enn ellers, ettersom vi ikke har en koreograf som stiller fokus for oss.

Publikum vil undre seg over hvem som er avsenderen. Koreografen er borte. Javel. Men samtidig blir det klart hvor mange andre som påvirker prosessen. I programmet og i følgeheftet listes det opp: 13 skapende dansere, kostymedesigner, lysdesigner, coach og de gjestende musikerne.

 

Sharifis fingeravtrykk. Men jeg finner det påfallende at Hooman Sharifis rolle ikke blir tydeligere trukket frem eller problematisert. I programheftet fremkommer det at teatersjefen ønsker å undersøke alternative måter å organisere kunstproduksjon, og kanskje også samfunnsstrukturer og styreformer, på. Men det står ingenting om hva Sharifi tenker om sin egen rolle i prosjektet. Kanskje kunne vi fått noen ord, i programmet eller i følgeheftet, fra sjefen selv om hva han tenker om sin egen innflytelse på kunstproduksjonen og på minisamfunnet som utfolder seg innenfor veggene på institusjonen. Hvilke føringer legger Sharifi, og hva skiller hans rolle fra en eventuell koreograf? Hvem er det her som har noe på hjertet? Er det slik at vi kan regne med at alle bidragsytere har litt på hjertet som fremkommer gjennom at alle får å bidra på sitt felt på den måten de selv vil? Er det kollektivet, eller visjonæren, eller litt av begge deler, som er avsender her?

Jeg opplever at Sharifis fingeravtrykk er å se flere steder i prosjektet. Selv om han ikke har levert trinn, så har han lagt noen premisser (eller kanskje til og med dogmer?). Han har fasilitert og invitert. Han har gitt tillatelse og beredt grunnen, han er en nødvendig forutsetning for at alle de andre kommer til orde på like fot. Jeg har en bestemt følelse av at det viktigste med av carte blanche ikke er hva kompaniet gjør, men hvordan de gjør det, og at de gjør det. Og det er Sharifis visjoner som ligger til grunn for at dette prosjektet i det hele tatt manifesterer seg, og (antakelig) han som har lagt føringer for hvordan det foregår.

Jeg undrer meg også over om og hvordan publikum påvirker resultatet. I hvilken grad lar danserne publikum farge det som utfolder seg?

 

Dialog med kritikere. Og hva med anmelderne? Etter første kveld i Operaen kom de første anmeldelsene. Hvordan farger disse tilbakemeldingene forestillingenes videre liv? Margrete Kvalbein skriver i sin anmeldelse på ballade.no: «Hvorfor ikke bare stille seg på linje? Hvorfor ikke gjøre noe likt? Hvorfor ikke gjøre noe som er aldeles slående og forståelig – for eksempel rytmisk repetisjon, eller at en solist eller duett får ha oppmerksomheten mens resten av kompaniet trekker seg ut?» I de to versjonene jeg har sett har en hel del av tingene Kvalbein etterlyser manifestert seg. Den første kvelden stod hele kompaniet på en lang rekke innover i rommet. Kanskje er det helt tilfeldig, men for meg som hadde lest anmeldelsen til Kvalbein på forhånd, virket det nesten som om hun hadde fått komme igjennom på Ønskekonserten.

 

Her er ikke snev av «snurr film», disse øyeblikkene gjenskapes aldri.

Villige til å feile. Av carte blanche er med andre ord full av fingeravtrykk, mest tydelig fra alle de ansatte i Carte Blanche og fra musikerne. Men kanskje alle som er i befatning med dette verket, på en eller annen måte setter sine små avtrykk i prosjektet. Når man åpner, deler og sender noe rundt, så blir det gjerne mange avtrykk.

Jeg har i årevis avskrevet denne institusjonen som danseteknisk bra, men kunstnerisk uinteressant. Men etter dette kommer jeg til å ta Carte Blanche mer på alvor. Det jeg tidligere har oppfattet som en nokså glossy institusjon, viser her et menneskelig ansikt. De åpner opp og inviterer oss til å tenke og mene noe selv. De utfordrer oss til å ta ansvar fra vår egen opplevelse allerede fra vi bestiller billetter. Carte Blanche feiler ikke med dette prosjektet – men ulikt mye annet i vår tid, så er de villige til å feile. Og det er prosjektets største styrke.

 

 

Artikkelen er opprinnelig publisert på Scenekunst.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over  30 norske tidsskrift i PORTALEN.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.