Annonse
14:11 - 16. februar 2016

I retning av en transnasjonal offentlighet

AGORA: Nancy Fraser om en ny kritisk offentlighet. Artikkelen fra 2007 blir stadig mer aktuell. 

Foto: Sean Gallup/Getty Images
Annonse

Agora

Artikkelen er opprinnelig publisert i Agora, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrifter i PORTALEN.

Global oppvarming, flyktningkrise, terrortrussel - vi trenger en kritisk offentlighet som er på høyde med transnasjonale samfunnsforhold. Nancy Frasers artikkel fra 2007 er stadig mer aktuell. Her følger en forkortet versjon hentet fra Agoras nye store temanummer om Nancy Fraser (nr. 2-3, 2015), med blant annet Fraser-intervju, nye artikler og oversettelser.

 

I dag er det alminnelig å snakke om «transnasjonale offentligheter», «diasporiske offentligheter», «muslimske offentligheter», og til og med en fremvoksende «global offentlighet». Og slike talemåter har et opplagt poeng. En stadig økende mengde litteratur om medieforskning dokumenterer forekomsten av diskursive arenaer som strekker seg ut over landegrenser og statsgrenser. Et stort antall forskere innenfor kulturstudier arbeider ivrig med å kartlegge konturene av slike arenaer og strømmene av bilder og tegn som flyter i og gjennom disse. Tanken om en «transnasjonal offentlighet» er altså intuitivt plausibel, og det virker som om den har fått et grep om den sosiale virkeligheten.

            Likevel reiser denne tanken et problem. Begrepet om offentligheten ble utviklet ikke bare for å forstå strømmen av kommunikasjon, men også for å bidra til en kritisk teori om demokrati. Innenfor denne teorien oppfattes offentligheten som et rom for kommunikativ utvikling av offentlig mening. I den grad denne prosessen er inkluderende og rettferdig, formodes det at offentlighet vil diskreditere synspunkter som ikke tåler kritisk ettersyn, og sikre legitimitet til slike som tåler det. Derfor har det gjennomslagskraft hvem som deltar og på hvilke betingelser. En offentlighet oppfattes dessuten som et middel til å organisere den offentlige meningsdannelsen til en politisk kraft. Ved å mobilisere det som antas å være det sivile samfunnets fornuft, antas det at offentlighet stiller offentlige tjenestemenn til ansvar og sikrer at statens handlinger er et uttrykk for samfunnsborgernes vilje. En offentlighet bør derfor korrelere med en suveren makt. Disse to forestillingene – den offentlige meningsdannelsens normative legitimitet og politiske gjennomslagskraft – er derfor grunnleggende forbundet med offentlighetsbegrepet i kritisk teori.[1] Uten dem mister begrepet sin kritiske kraft og sitt politiske poeng.

            Disse to elementene er imidlertid ikke så lette å forbinde med de diskursive arenaene som vi i dag kaller «transnasjonale offentligheter». Det er vanskelig å assosiere begrepet legitim offentlig mening med kommunikative arenaer hvor samtalepartnerne ikke er medlemmer av samme politiske fellesskap med like rettigheter til å delta i det politiske liv. Og det er vanskelig å forbinde forestillingen om en reell kommunikativ kraft med et diskursivt rom som ikke korrelerer med en suveren stat. Derfor er det i dag på ingen måte innlysende hva som menes når man snakker om «transnasjonale offentligheter». I alle fall hvis man ser det fra den kritiske teoriens perspektiv, fremstår uttrykket nesten som et oksymoron – en selvmotsigende frase.

           

Nancy Fraser (f. 1947)

Professor i statsvitenskap og samfunnsfag ved The New School of Social Research, New York, Professor II ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO

Likevel bør vi ikke ha det for travelt med å kaste begrepet om «transnasjonal offentlighet» over bord. Jeg tror et slikt begrep er uunnværlig for dem som sikter mot å gjenreise kritisk teori i den nåværende «postnasjonale konstellasjonen». Men det er ikke nok bare å henvise til slike offentligheter på en upresis hverdagslig måte, som om vi allerede visste hva de var. Vi blir heller nødt til å rykke tilbake til start for å problematisere teorien om offentlighet og, i siste instans, rekonstruere dens begreper om den kommunikative kraftens normative legitimitet og politiske gjennomslagskraft. Kunsten er å kunne balansere på den smale linjen mellom to tilnærmingsmåter som begge hver for seg er like utilfredsstillende. På den ene side må vi unngå en empiristisk tilnærming som bare tilpasser teorien til den eksisterende virkelighet, fordi en slik tilnærming risikerer å ofre sin normative kraft. På den annen side må vi også unngå en utvendig tilnærming som kritiserer den sosiale virkeligheten ut fra abstrakte idealer, fordi denne tilnærmingen risikerer å forspille kraften i den kritiske tenkningen. Alternativet er snarere en kritisk-teoretisk tilnærming som søker å lokalisere normative standarder og frigjørende politiske muligheter nettopp innenfor den historiske konstellasjonen som er under utvikling.

            Dette prosjektet står imidlertid overfor en stor vanskelighet. I alle fall siden Jürgen Habermas skisserte sin teori om borgerlig offentlighet i 1962, har den vært implisitt preget av en westfalsk politisk forestillingsverden:[2] Den har stilltiende tatt utgangspunkt i rammen av et avgrenset politisk fellesskap med sin egen territorialstat. Det samme er tilfellet for nesten enhver påfølgende egalitær kritikk av teorien om offentligheten, også kritikk som er fremsatt av feminister, multikulturalister og anti-rasister. Det er faktisk først i senere tid at teoriens westfalske basis er blitt problematisert. Først ganske nylig er det blitt mulig – og nødvendig – å tenke nytt om offentlighetsteori innenfor en transnasjonal ramme. Dette skyldes, på den ene side, den manglende geopolitiske stabiliteten i tiden etter den kalde krigen, og på den annen, den tiltagende fremveksten av transnasjonale fenomener knyttet til «globaliseringen». Samtidig tvinger disse fenomenene oss til å ta fatt i det vanskelige spørsmålet: Er begrepet om offentlighet så grunnleggende westfalsk i sin dypereliggende begrepsmessige struktur at det ikke lar seg redde som kritisk redskap for å utvikle teori om samtiden? Eller kan begrepet rekonstrueres slik at det passer til en post-westfalsk ramme? I sistnevnte tilfelle vil ikke oppgaven bare bestå i å utvikle begreper om transnasjonale offentligheter som reelt eksisterende institusjoner. Den ville snarere bestå i å omformulere den kritiske teorien om borgerlig offentlighet på en måte som kan belyse de frigjørende mulighetene som ligger i den nåværende konstellasjonen.

            I denne artikkelen vil jeg skissere parameterne for en slik drøftelse. Jeg kommer til å kartlegge terrenget og stille spørsmål fremfor å foreslå definitive svar. Men jeg vil begynne med antagelsen om at teori om borgerlig offentlighet i prinsippet er en viktig kritisk-konseptuell ressurs som, om mulig, heller bør rekonstrueres enn kastet over bord. Min drøftelse vil forløpe i tre deler. Først vil jeg gjøre rede for de implisitte westfalske forutsetningene som ligger i Habermas’ teori om borgerlig offentlighet, og vise at de fortsatt er til stede i teoriens viktigste feministiske, antirasistiske og multikulturalistiske kritikker. [Denne delen er utelatt i denne nettversjonen.] Dernest vil jeg påvise visse særlige aspekter ved transnasjonalitet som problematiserer både tradisjonell teori om borgerlig offentlighet og de kritiske teorier som imøtegår den. Til slutt vil jeg foreslå noen strategier som kanskje kan hjelpe offentlighets-teoretikere til å begynne å besvare disse utfordringene. Mitt viktigste mål er å repolitisere offentlighetsteorien, som for øyeblikket står i fare for å bli depolitisert.

 

[….]

Den postnasjonale konstellasjon:

problematisering av den westfalske rammen

I dag er denne westfalske dødvinkelen i teorien om den offentlige sfære vanskelig å overse. Enten temaet er global oppvarming eller immigrasjon, handelsavtaler eller kvinners rettigheter, arbeidsløshet eller «krigen mot terror», så stanser mobilisering av den offentlige meningen nå for tiden sjelden ved landegrensene til territorialstater. I mange tilfeller utgjør deltagerne i diskusjonen ikke noe demos eller politisk medborgerskap. Og ofte er kommunikasjonen deres hverken henvendt til noen westfalsk stat eller formidlet gjennom nasjonale media. Dessuten ser man ofte at de problemene som drøftes, i seg selv overskrider territorielle grenser og ikke lar seg lokalisere innenfor noe westfalsk rom eller løse av noen westfalsk stat. I slike tilfeller utviser formasjoner av offentlig mening i vår samtid knapt noen respekt for den westfalske rammens parametere. Antagelser som tidligere fremsto som selvsagte innenfor teori om den offentlige sfære, skriker med andre ord nå etter kritikk og revisjon.

            Derfor er det ikke til å undre seg over at uttrykk som «transnasjonale offentligheter», «diasporiske offentligheter» og «globale offentligheter» er blitt så fremtredende i vår tids diskusjoner. Synspunktene på disse fenomenene deler seg inn i to leirer. Den ene behandler transnasjonal offentlighet som en ny utvikling knyttet til globaliseringen på slutten av 1900-tallet. Denne leiren hevder at det moderne mellomstatlige systemet tidligere kanaliserte det meste av den politiske debatten inn i statssentrerte diskurs-arenaer, og at den westfalske rammen inntil ganske nylig fungerte godt for teoretiserende offentlige sfærer.[3] Den andre leiren insisterer derimot på at offentligheten har vært transnasjonal minst siden det mellomstatlige systemets opprinnelse tilbake på 1600-tallet. Med henvisning til opplysningstidens visjoner om den internasjonale «brevenes republikk» samt bevegelser på tvers av landegrensene, som for eksempel sosialisme og motstand mot dødsstraff, for ikke å snakke om verdensreligionene og moderne imperialisme, hevder denne leiren at den westfalske rammen alltid har vært ideologisk, og at den har dekket over de offentlige sfærenes iboende grenseløse karakter.[4] Begge disse tolkningene har utvilsomt noe for seg. Mens den første presist fanger opp den hegemoniske oppdelingen av det politiske rom, påminner den andre oss, med rette, om at det metropolitanske demokratiet vokste frem hånd i hånd med kolonial underkastelse, som igjen oppildnet transnasjonale strømmer av offentlig mening. Til det herværende formål foreslår jeg derfor å få de to leirene til å møtes på halvveien. Gitt at transnasjonal offentlighet har en lang historie, vil jeg anta at dens nåværende konfigurasjon likevel er ny, og at den gjenspeiler ytterligere en «strukturell transformasjon av den offentlige sfære». På ett punkt vil sikkert alle parter kunne være enige: Den offentlige meningens nåværende innretning har sprengt den westfalske rammen.

            Det gjenstår imidlertid å se hva som blir konsekvensene av dette. Med sitt fokus hovedsakelig på kulturelle aspekter ved transnasjonale strømninger, slik som «hybridisering» og «glokalisering» (sic), er det mange av dem som forsker på transnasjonal offentlighet, som forsømmer å stille spørsmål som er av største betydning for en kritisk teori: Dersom den offentlige meningen nå flyter ut over den westfalske rammen, hva skjer da med dens kritiske funksjon med å tøyle dominans og demokratisere styresmakten? Mer spesifikt: Kan man fortsatt stille spørsmål ved den offentlige meningens legitimitet når samtalepartnerne ikke lenger utgjør et demos eller et politisk medborgerskap? Og hva betyr egentlig legitimitet i en slik kontekst? Og, på samme måte, er det meningsfullt å stille spørsmål ved den offentlige meningens gjennomslagskraft når den ikke henvender seg til en suveren stat som i prinsippet er i stand til å regulere sitt territorium og løse sine innbyggeres problemer til offentlighetens beste? Og hva betyr egentlig gjennomslagskraft i denne situasjonen? Siden vi ikke har tilfredsstillende svar på disse spørsmålene, mangler vi en brukbar kritisk teori om den offentlige sfære.[5]

            For å klargjøre hva som står på spill her, vil jeg igjen ta en titt på de seks grunnleggende forutsetningene innen teorien om den offentlige sfære. Ved hver enkelt forutsetning vil jeg se på hvordan det ligger an rent empirisk, og hvilke konsekvenser det får for den offentlige sfærens status om en kritisk kategori.

 

1. La oss først se på antagelsen om at den offentlige meningen har som adressat en moderne, westfalsk stat som utøver en eksklusiv, udelt suverenitet over et avgrenset territorium. Empirisk sett er dette synet på suverenitet høyst tvilsomt, ikke bare når det er snakk om fattige eller svake stater. I dag deler selv mektige stater ansvaret for mange viktige styringsfunksjoner med internasjonale institusjoner, mellomstatlige nettverk og ikke-statlige organisasjoner. Dette gjelder ikke bare når det er snakk om relativt nye funksjoner, som for eksempel miljølovgivning, men også klassiske funksjoner som for eksempel forsvar, overvåkning og administrasjonen av privatrett og strafferett – ta for eksempel Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Den internasjonale straffedomstol (ICC) og Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO).[6] Disse institusjonene domineres riktignok av hegemoniske stater, slik det mellomstatlige systemet gjorde før dem. Men måten hegemoniet utøves på i dag, er åpenbart ny. Langt fra å påberope seg den westfalske modellen med eksklusiv, udelt statlig suverenitet, opererer hegemoniet i stigende grad gjennom en postwestfalsk modell med oppsplittet suverenitet.[7] Empirisk sett er derfor ikke den første antagelsen i teorien om den offentlige sfære holdbar.

           Men hvilke konsekvenser får dette for teorien om den offentlige sfære? Jeg vil vise at konsekvensen ikke bare er at grunnlaget for teorien tilbakevises, men også at den offentlige meningens kritiske funksjon settes på spill. Dersom stater ikke har fullt og helt kontroll over sine territorier, dersom de mangler den ene og udelte kapasiteten til å føre krig, sikre ro og orden og administrere loven, hvordan skal da samfunnsborgernes offentlige mening kunne ha politisk gjennomslagskraft? Selv om vi, for argumentets skyld, skulle anta at den nasjonale offentlighet genereres på en rimelig måte og tilfredsstiller krav om legitimitet; og selv om vi dessuten skulle anta at den øver en innflytelse på nasjonalforsamlingens og statsadministrasjonens vilje; hvordan skulle den likevel kunne virkeliggjøres så lenge suvereniteten er oppsplittet? Kort sagt, hvordan skal den offentlige meningen kunne ha gjennomslagskraft som en reell kritisk kraft i en postwestfalsk verden?

 

2. La oss deretter se på antagelsen om at en offentlighet er sammenfallende med nasjonens innbyggere, som bor innenfor det nasjonale territoriet og uttrykker sin felles interesse som et avgrenset politisk fellesskaps generelle vilje. Også denne antagelsen er kontrafaktisk. For det første er likhetstegnet mellom statsborgerskap, nasjonalitet og territorielt bosted i strid med slike fenomener som migrasjon, diaspora, ordninger med dobbelt og trippelt statsborgerskap, tilhørighet til et urbefolkningsfellesskap samt bosetningsmønstre med flere bosteder. Enhver stat har utenlandske statsborgere boende på sitt territorium; de fleste stater er multikulturelle og/eller multinasjonale; og alle nasjonaliteter finnes territorielt spredt omkring.[8] Like forvirrende er det imidlertid at offentlige sfærer i dag ikke er sammenfallende med politisk medlemskap. Ofte vil samtalepartnerne hverken være av samme nasjonalitet eller ha samme statsborgerskap. Den meningen de genererer, representerer derfor hverken en felles interesse eller en generell vilje på vegne av noe demos. Langt fra å institusjonalisere debatt mellom medborgere som deler en felles status som politiske likemenn, fremstår den postwestfalske offentlighet for mange observatører som en offentlighet som gir makt til transnasjonale eliter som har de nødvendige materielle og symbolske forutsetninger for å finne sammen i globale nettverk.[9]

            Også her er vanskeligheten ikke bare empirisk, men også begrepsmessig og politisk. Dersom samtalepartnerne ikke utgjør et demos, hvordan skal da deres kollektive mening kunne omsettes til bindende lover og administrative politiske tiltak? Dersom de dessuten ikke har felles statsborgerskap og er antatt likeverdige med hensyn til retten til å delta, status og medbestemmelsesrett, hvordan skal da den meningen de genererer, kunne betraktes som legitim? Kort sagt, hvordan skal det kritiske kriteriet om gjennomslagskraft og legitimitet kunne brukes på noen meningsfull måte i forbindelse med transnasjonal offentlig mening i en postwestfalsk verden?

 

3. La oss nå se på antagelsen om at en grunnleggende topos i diskusjonen om den offentlige sfære er den territorialstatens regulering av en nasjonal økonomi. Også denne antagelsen strider mot de forholdene som gjelder i dag. Vi behøver bare å nevne outsourcing, transnasjonale selskaper og registrering av næringsvirksomhet i skatteparadiser, for å kunne se at territorielt basert nasjonal produksjon i vår tid hovedsakelig er et teoretisk begrep. Dessuten, takket være avviklingen av Bretton Woods-avtalen og fremveksten av døgnåpne globale elektroniske finansmarkeder, er statens kontroll over den nasjonale valutaen nå blitt ganske begrenset. Og, som det hevdes av dem som protesterer mot den politikk som føres av Verdens handelsorganisasjon, Det internasjonale valutafond, Den nordamerikanske frihandelsavtalen og Verdensbanken, så blir de grunnreglene som styrer handel, produksjon og finans, fastsatt på transnasjonalt nivå av aktører som har et større ansvar overfor den globale kapital enn overfor noen offentlighet.[10] Under slike omstendigheter er antagelsen om en nasjonal økonomi kontrafaktisk.

            Som før er dessuten konsekvensen at de offentlige sfærenes kritiske funksjon blir truet. Dersom en stat i prinsippet ikke kan styre sin økonomi i tråd med befolkningens uttrykte allmenne interesse, hvordan skal da en nasjonal offentlig mening kunne utgjøre en virkningsfull kraft? Og dersom den økonomiske styringen er i hendene på aktører som ikke befinner seg innenfor det westfalske rommet, hvordan skal disse kunne stilles til ansvar overfor den offentlige meningen? Videre, dersom disse aktørene underkjenner nasjonal arbeidsrett og miljøvernlovgivning under henvisning til frihandel, dersom de forhindrer sosiale fellesutgifter i hjemlandet under henvisning til strukturell tilpasning, dersom de institusjonaliserer nyliberalistiske styringsregler som én gang for alle vil fjerne muligheten for politisk regulering av viktige offentlige anliggender, kort sagt, dersom de systematisk spoler det demokratiske prosjektet tilbake og bruker markedet for å tøyle politikken i stedet for politikken for å tøyle markedet, hvordan skal da medborgernes mening kunne ha noen gjennomslagskraft? Og til slutt, dersom det verdensomspennende kapitalistiske system fungerer til skade for verdens fattige, hvordan skal da det som går for å være transnasjonal offentlig mening, kunne være i nærheten av å være legitim når de mennesker som blir påvirket av de forskjellige tiltak, ikke har noen mulighet for å møtes blant likemenn og drøfte konsekvensene av disse tiltakene? Hvordan skal i det hele tatt den offentlige meningen angående økonomien generelt kunne ha noen legitimitet eller gjennomslagskraft i en postwestfalsk verden?

 

4. La oss også se på antagelsen om at den offentlige meningen formidles gjennom en nasjonal infrastruktur for kommunikasjon, med hovedvekt på kringkasting og trykket tekst. Denne antagelsen forutsetter at kommunikative prosesser, uansett hvor desentrerte de måtte være, er tilstrekkelig koherente og politisk fokuserte til at de flyter sammen i en «offentlig mening». Men også dette blir kontrafaktisk i og med de rådende betingelser. Tenk bare på mangfoldet av nisje-media – noen av dem sub-nasjonale, andre trans-nasjonale – som uansett ikke fungerer som nasjonale medier med fokus på å gjøre utøvelsen av statsmakt til gjenstand for granskning fra offentlighetens side. Man kan selvfølgelig også peke på den parallelle fremveksten av globale medier, men slike markedsdrevne konserner er knapt opptatt av å begrense transnasjonal makt. Dessuten er det mange land som har privatisert statsdrevne media, hvilket så avgjort har gitt blandede resultater: På den ene side har man utsiktene til større uavhengighet for presse og fjernsyn og en mer inkluderende populistisk programpolitikk; på den annen side, en videre utbredelse av markedets logikk, makt til annonsører, samt tvilsomme blandingsprodukter som prateprogrammer og «infotainment». Til slutt bør vi nevne momentan elektronisk bredbånds- og satellitt-kommunikasjonsteknologi som muliggjør direkte transnasjonal kommunikasjon utenom statlig kontroll. Sammen vitner hele denne utviklingen om en denasjonalisering av infrastrukturen for kommunikasjon.[11]

            Også her medfører konsekvensene en trussel mot de offentlige sfærenes kritiske funksjon. Riktignok ser vi noen nye muligheter for dannelse av kritisk offentlig mening. Men disse mulighetene kommer hånd i hånd med en oppstykking av den kommunikative strømmen, som blir stadig mer kompleks. I og med at feltet er delt mellom konserneide globale medier, smale nisje-medier og desentraliserte nettverk på internettet, hvordan skal en kritisk offentlig mening i det hele tatt kunne genereres i større skala og mobiliseres som en politisk maktfaktor? Gitt også at selv den typen formell likhet som er forbundet med et felles statsborgerskap, ikke lenger er til stede, hvordan skal de som utgjør det transnasjonale medie-publikum, kunne rådslå sammen som likemenn? Nok en gang, hvordan skal den offentlige meningen kunne ha normativ legitimitet eller politisk gjennomslagskraft under slike betingelser?

 

5. La oss også se på antagelsen om ett enkelt, nasjonalt språk som skulle utgjøre det språklige medium for kommunikasjon i den offentlige sfære. I og med den befolkningsblandingen som vi allerede har bemerket, lar nasjonale språk seg ikke geografisk identifisere med stater. Problemet handler ikke bare om at offisielle nasjonale språk ble konsolidert på bekostning av lokale og regionale dialekter – selv om også dette skjedde. Saken er også at de eksisterende stater rent faktisk er flerspråklige, samtidig som språkgrupper er geografisk spredd, og mange mennesker er flerspråklige. Imens er engelsk blitt et fellesspråk for global forretningsvirksomhet, masseunderholdning og akademia. Likevel er språk fortsatt et politisk stridsspørsmål, som truer med å sprenge land som for eksempel Belgia, om enn kanskje ikke lenger Canada, samtidig som det kompliserer demokratiseringsprosessen i land som Sør-Afrika og anstrengelsene for å opprette transnasjonale formasjoner som Den europeiske union.[12]

            Også denne utviklingen utgjør en trussel mot den offentlige meningens kritiske funksjon. I den grad offentlige sfærer er enspråklige, hvordan skal de kunne utgjøre et inkluderende kommunikasjonsfellesskap for alle dem det angår? Og omvendt, i den grad offentlige sfærer samsvarer med språklige fellesskaper som strekker seg ut over politiske landegrenser og ikke samsvarer med noen avgrensede statsborgerskap, hvordan skal de kunne mobilisere en offentlig mening som en politisk kraft? Likeledes, i den grad nye transnasjonale politiske fellesskap, som for eksempel EU, er flerspråklige, hvordan skal de kunne skape offentlige sfærer som kan favne hele demos? Og til slutt, i den grad transnasjonale offentligheter fører sin kommunikasjon på engelsk, hvilket favoriserer globale eliter og engelskspråklige postkoloniale land på bekostning av andre, hvordan skal den offentlige meningen de genererer, kunne betraktes som legitim? Av alle disse årsakene og på alle disse måtene vil språklige problemstillinger kompromittere både den offentlige meningens legitimitet og dens gjennomslagskraft i en postwestfalsk verden.

 

6. La oss til slutt se på antagelsen om at en offentlig sfære hviler på det nasjonale folkespråkets litteratur, som bidrar med den felles sosiale forestillingsverden som behøves for å underbygge solidariteten. Også denne antagelsen er i dag kontrafaktisk. Se på den stadig økende fremveksten av kulturell hybriditet og hybridisering, deriblant utviklingen av en «verdenslitteratur». Se også på utviklingen av global masse-underholdning, enten den rent faktisk er amerikansk, eller bare stilistisk påvirket av amerikansk underholdning. Og til slutt, se på den visuelle kulturens spektakulære fremmarsj, eller rettere sagt, det visuelles forsterkede fremmarsj innenfor kulturen samt den relative nedgangen for det trykte og det litterære.[13] I alle disse tilfellene er det vanskelig å gjenkjenne den typen (nasjonal) litterær kulturell formasjon som Habermas (og Benedict Anderson) betrakter som et grunnlag for de subjektive holdningene til deltagerne i den offentlige sfæren.[14] Tvert imot, i den grad den offentlige sfære trenger kulturell støtte i en felles sosial forestillingsverden som er rotfestet i en nasjonal litterær kultur, er det vanskelig å se at dette virkelig fungerer i dag.

 

Generelt er altså de offentlige sfærene i stigende grad transnasjonale eller postnasjonale med hensyn til hvert eneste av de elementene som er med og danner en offentlig mening.[15] Kommunikasjonens «hvem», som tidligere er blitt teoretisert som et westfalsk–nasjonalt statsborgerskap, er nå ofte en samling av spredte samtalepartnere som ikke utgjør noe demos. Kommunikasjonens «hva», som tidligere er blitt teoretisert som en westfalsk–nasjonal interesse rotfestet i en westfalsk–nasjonal økonomi, strekker seg nå på tvers av store deler av kloden i et transnasjonalt risiko-fellesskap som imidlertid ikke gjenspeiles i noen tilsvarende utstrakt solidaritet og identitetsfølelse. Kommunikasjonens «hvor», som en gang i tiden ble teoretisert som det westfalsk–nasjonale territorium, befinner seg nå i stigende grad i det territorieløse cyberspace. Kommunikasjonens «hvordan», som en gang i tiden ble teoretisert som westfalsk–nasjonale trykte medier, omfatter nå en kjempemessig translingvistisk kjede av oppstykkede og overlappende visuelle kulturer. Til slutt, kommunikasjonens «til hvem», dens mottager, som en gang i tiden ble teoretisert som en suveren territorialstat som skulle stilles til ansvar overfor den offentlige mening, er nå blitt en formløs blanding av offentlige og private transnasjonale krefter som det ikke er lett hverken å identifisere eller å stille til ansvar for noe.

 

En revurdering av den offentlige sfære – nok en gang

Denne utviklingen reiser spørsmålet om hvorvidt og hvordan offentlige sfærer i dag skulle kunne utfylle de demokratiske politiske funksjoner som de historisk sett er blitt assosiert med. Kan man forestille seg at offentlige sfærer i dag er i stand til å generere legitim offentlig mening, i den sterke betydningen veloverveid forståelse av den allmenne interesse, filtrert gjennom rettferdig og inkluderende argumentasjon som er åpen for alle potensielt berørte parter? Og i så fall, hvordan? Likeledes: Kan man i dag se for seg at offentlige sfærer er i stand til å gjøre den offentlige meningen tilstrekkelig virkningsfull til at den kan tøyle de forskjellige maktfaktorer som bestemmer livsbetingelsene for deltagerne? Og i så fall, hvordan? Hva slags endringer (institusjonelle, økonomiske, kulturelle og kommunikative) skulle behøves for i det hele tatt å se for seg en virkelig kritisk og demokratisk rolle for den transnasjonale offentlighet under de rådende forhold? Hvor befinner de seg, de suverene myndigheter som den offentlige meningen i dag bør begrense? Hvilke offentligheter er relevante for hvilke myndigheter? Hvem er de relevante medlemmene av en gitt offentlighet? På hvilke(t) språk og gjennom hvilke media bør de kommunisere? Og gjennom hvilken kommunikativ infrastruktur?

            Disse spørsmålene går langt ut over rammene for den herværende undersøkelsen, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å besvare dem her. Snarere ønsker jeg å avslutte med å foreslå en begrepsmessig strategi som kan klargjøre temaene og peke ut en farbar vei for å finne mulige løsninger.

            Forslaget mitt er sentrert omkring de to elementene som sammen utgjorde den kritiske kraften i begrepet om offentlig sfære i den westfalske æra, nemlig den offentlige meningens normative legitimitet og politiske gjennomslagskraft. Slik jeg ser det, er disse ideene iboende, uunnværlige elementer i ethvert begrep om en offentlighet som utgir seg for å være kritisk, uansett under hvilke sosio-historiske betingelser den gjør seg gjeldende. Den nåværende konstellasjonen er intet unntak. Med mindre vi kan se for oss betingelser hvor den nåværende strøm av transnasjonal offentlighet kan tenkes å bli legitim og virkningsfull, vil hele konseptet miste sin kritiske skarphet og sitt politiske poeng. Den eneste muligheten for å redde offentlighetens kritiske funksjon i dag, blir dermed å tenke nytt om legitimitet og gjennomslagskraft. Oppgaven består i å løsrive disse to ideene fra de westfalske premisser som tidligere ga dem et grunnlag, og rekonstruere dem for en postwestfalsk verden.

            La oss først se på spørsmålet om legitimitet. Som vi har sett, blir den offentlige meningen i teorien om borgerlig offentlighet betraktet som legitim hvis og bare hvis alle potensielt berørte parter har mulighet for å delta som likemenn i rådslagninger vedrørende organiseringen av deres felles anliggender. Teorien sier da egentlig at den offentlige meningens legitimitet er en funksjon av to analytisk distinkte karaktertrekk ved den kommunikative prosessen, nemlig graden av inklusivitet og i hvilken grad prosessen gjør deltagerne til jevnbyrdige parter. I det første kravet, som jeg vil kalle inklusivitetskravet, må diskusjonen i prinsippet være åpen for alle som kan være berørt av dens utfall. I det andre, som jeg vil kalle jevnbyrdighetskravet, må alle deltagerne i prinsippet ha mer eller mindre like muligheter for å kunne fremme sine synspunkter, sette temaer på agendaen, stille spørsmål ved andres stilltiende og eksplisitte forutsetninger, kunne bytte nivå etter behov og generelt bli lyttet til på en oppriktig måte. Mens inklusivitetskravet handler om hvem som er berettiget til å delta i offentlighetens diskusjoner, handler jevnbyrdighetskravet om hvordan – i betydningen under hvilke betingelser – samtalepartnerne forholder seg til hverandre.[16]

            Før i tiden var disse to kravene til legitimitet knyttet til den offentlige meningen ikke alltid klart adskilt. Sett i den westfalske rammens perspektiv var inklusivitetskravet og jevnbyrdighetskravet forbundet med hverandre i et ideal om felles medborgerskap i et avgrenset fellesskap. Som vi har sett har offentlighetsteoretikere implisitt antatt at medborgerskapet utgjorde inkluderingens legitime avgrensing ved at de faktisk setter likhetstegn mellom dette og det å tilhøre en etablert statsdannelse. Disse teoretikerne satte også stilltiende sin lit til medborgerskapet for å gi kjøtt på beinet til forestillingen om jevnbyrdighet i deltagelsen under offentlige rådslagninger, idet de egentlig assosierte kommunikativ jevnbyrdighet med en felles status av politisk likhet innenfor en territorialstat. Medborgerskapet ga dermed modellen for både «hvem» og «hvordan» vedrørende den offentlige meningens legitimitet i den westfalske rammen.

            Virkningen var imidlertid at diskusjonen om legitimitet ble avskåret. Selv om det ikke ble bemerket den gang, oppmuntret den westfalske rammen til debatt omkring jevnbyrdighetskravet, samtidig som den avledet oppmerksomheten fra inklusivitetskravet. Ved å ta det for gitt at den moderne territorialstaten utgjorde den relevante enheten, og dens innbyggere var de rette subjekter, sørget denne rammen for at spørsmålet om nøyaktig hvordan disse innbyggerne skulle forholde seg til hverandre i den offentlige sfære, kom i forgrunnen. Argumentasjonen fokuserte med andre ord på hva som skulle regnes som en jevnbyrdig relasjon mellom medlemmene av et avgrenset politisk fellesskap. Debattantene var oppslukt av spørsmålet om legitimitetens «hvordan», og følte derfor åpenbart ikke noe behov for å drøfte spørsmålet om «hvem». Med den westfalske rammen trygt på plass var det selvinnlysende at «hvem» var nasjonens innbyggere.

            I dag er det imidlertid ikke lenger mulig å feie spørsmålet om «hvem» under teppet. Under de nåværende transnasjonale betingelser skriker legitimitetens inklusivitetskrav etter en eksplisitt granskning. Vi er nødt til å stille spørsmålet: Dersom politisk statsborgerskap ikke lenger er nok for å markere hvem som er medlemmer av offentligheten, hvordan skal vi da forstå inklusivitetskravet? Hvilket alternativt kriterium kan vi bruke for å avgjøre hvem som skal regnes som en godkjent samtalepartner i en postwestfalsk offentlighet?

            Teorien om borgerlig offentlighet byr allerede på en løsning. I sin klassiske, habermasianske form assosierer teorien ideen om inklusivitet med «prinsippet om alle berørte parter». Hvis vi bruker dette prinsippet på offentligheten, sier det at alle som er potensielt berørt av politiske beslutninger, bør få en mulighet til å delta på jevnbyrdige vilkår i de uformelle prosessene forbundet med dannelsen av en mening som beslutningstagerne bør stå til ansvar overfor. Alt er følgelig avhengig av hvordan man tolker prinsippet om alle berørte parter. Før i tiden har offentlighetsteoretikere, i samsvar med den westfalske ramme, antatt at det som i størst grad berørte folks livsvilkår, var den konstitusjonelle orden i den territorialstaten hvor de var statsborgere. Følgelig virket det som om man, ved å se offentligheten i sammenheng med politisk statsborgerskap, samtidig fanget kraften i prinsippet om alle berørte parter. Men faktisk var dette aldri helt tilfellet, hvilket vi ser bekreftet i kolonialismens lange historie og i nykolonialismen. Fra metropolens perspektiv ble imidlertid koblingen av medlemskap og berørthet tilsynelatende en frigjørende kraft, ettersom den berettiget at underordnede klasser og statusgrupper som var bosatt innenfor territoriet, men utestengt fra full politisk deltagelse, ble gradvis innlemmet som aktive borgere.

            I dag er imidlertid ideen om at statsborgerskap kan tjene som fullmakt til å bli regnet blant de berørte, ikke lenger plausibel. Under de rådende betingelser er en persons livsvilkår ikke lenger fullt og helt avhengig av den interne konstitusjonen til det politiske fellesskapet man er medborger av. Selv om medborgerskap fortsatt unektelig har en betydning, så blir konsekvensene av det formidlet gjennom andre strukturer, som kan være både ekstra-territorielle og ikke-territorielle, og som kan ha minst like stor betydning.[17] Generelt er globaliseringen i ferd med å slå en stadig større kile mellom berørthet og politisk medlemskap. Etter hvert som disse to begrepene viker stadig mer fra hverandre, blir konsekvensen at det førstnevnte avsløres som et utilstrekkelig surrogat for det sistnevnte. Spørsmålet blir da: Hvorfor ikke anvende prinsippet om alle berørte parter direkte som ramme for offentligheten, uten å gå omveien via medborgerskap?

            Tidligere anså jeg dette for å være en lovende vei for å rekonstruere en kritisk forståelse av en inkluderende offentlig mening i en postwestfalsk verden. I dag foretrekker jeg imidlertid alternativet, «prinsippet om alle underlagte» [«all-subjected principle»] som jeg introduserte i kapittel 4.[18] Selv om jeg ikke har anledning til å utforske dette alternativet i sin helhet her, la meg minne om det viktigste poenget: Prinsippet om alle underlagte sier at det som gjør en gruppe mennesker til medlemmer av samme offentlighet, ikke er felles medborgerskap, ei heller at de alle sammen passes inn i en felles kausal matrise, men snarere at de alle er underkastet én og samme herredømmestruktur, som igjen har fastlagt de grunnleggende regler for deres samspill med hverandre. For ethvert gitt problem bør følgelig den relevante offentlighet samsvare med rekkevidden av den herredømmestrukturen som regulerer det relevante feltet for den sosiale samhandlingen. Der hvor slike strukturer går ut over staters landegrenser, må også de tilhørende offentlige sfærene være transnasjonale. Dersom dette kravet ikke oppfylles, vil ikke den offentlige meningen som de genererer, kunne anses som legitim.

            Med hensyn til den offentlige meningens legitimitet er det altså klart hvor utfordringen ligger. For at offentlighetsteorien skal kunne beholde sin kritiske orientering i en postwestfalsk verden, blir den nødt til å nyfortolke betydningen av inklusivitetskravet. Sistnevnte kan ikke lenger automatisk identifiseres med politisk medborgerskap, og offentlighetens avgrensning må tegnes på nytt ved at prinsippet om alle underlagte anvendes direkte på det som den aktuelle saken gjelder. På denne måten vil spørsmålet om «hvem» smyge frem under sitt westfalske slør. Sammen med spørsmålet om «hvordan», som er mer påtrengende enn noen gang, blir også dette et eksplisitt prioritert anliggende i den nåværende konstellasjonen. De to spørsmålene om inklusivitet og jevnbyrdighet går nå faktisk hånd i hånd. Fra nå av vil den offentlige meningen være legitim hvis og bare hvis den er et resultat av en kommunikativ prosess hvor alle som samlet er underlagt de(n) relevante herredømmestrukturen(e), har muligheten for å delta på like fot, uavhengig av politisk medborgerskap. Krevende som den er, utgjør denne nye postwestfalske forståelsen av legitimitet en genuint kritisk standard for å vurdere eksisterende former for offentlighet i vår tid.

            La meg nå gå over til det andre grunnleggende elementet ved en kritisk forståelse av offentlighet, nemlig den offentlige meningens politiske gjennomslagskraft. Som vi har sett, anser teorien om borgerlig offentlighet den offentlige meningen som virkningsfull hvis og bare hvis den mobiliseres som en politisk kraft for å stille det offentlige maktapparatet til ansvar og sikre at sistnevntes maktutøvelse gjenspeiler sivilsamfunnets veloverveide vilje. Faktisk behandler teorien derfor offentlighetens gjennomslagskraft som en funksjon av to distinkte elementer som jeg vil kalle omsettingskravet og kapasitetskravet. I henhold til omsettingskravet må den kommunikative makten som genereres i det sivile samfunn, først omsettes til bindende lover, og deretter til administrativ makt. I henhold til kapasitetskravet må det offentlige maktapparatet være i stand til å sette ut i livet den viljen som er blitt formet gjennom diskurs, og som den skal stå til ansvar overfor. Mens omsettingskravet handler om strømmen av kommunikativ makt fra det sivile samfunn til det offentlige maktapparatet, handler kapasitetskravet om det administrative maktapparatets evne til å gjennomføre offentlighetens formål, både negativt, ved å tøyle private maktfaktorer, og positivt, ved å løse offentlighetens problemer og organisere felleskapets liv i hverdagen i samsvar med dens ønsker.

            Før i tiden ble disse to gjennomslagskravene sett i lys av den westfalske rammen. I et slikt perspektiv var både omsettingskravet og kapasitetskravet forbundet med forestillingen om den suverene territorialstat. Som vi har sett, har offentlighetsteoretikere gått ut fra at den offentlige meningen henvendte seg til den westfalske stat, som skulle ha en demokratisk konstitusjon, slik at kommunikasjonen kunne strømme uhindret fra svake til sterke offentligheter, hvor den kunne omsettes til bindende lover. Samtidig gikk disse teoretikerne også ut fra at den westfalske staten hadde den nødvendige administrative kapasitet til å implementere disse lovene slik at innbyggernes mål kunne bli realisert og deres problemer bli løst. Den westfalske stat ble dermed ansett som det rette redskap for å oppfylle både omsettingskravet og kapasitetskravet knyttet til den offentlige sfæres gjennomslagskraft.

            Også her var imidlertid resultatet at diskusjonen om gjennomslagskraft ble avskåret. Selv om den westfalske rammen fostret interesse for omsettingskravet, hadde den en tendens til å stille kapasitetskravet i skyggen. Ved å ta det for gitt at den suverene territorialstat var den offentlige meningens rette adressat, sørget denne rammen for at spørsmålet om hvorvidt den kommunikative makten som ble generert i den nasjonale offentlige sfære, var sterk nok til å kunne påvirke lovgivningen og legge føringer for statsadministrasjonen, kom i forgrunnen. Følgelig fokuserte argumentasjonen på hva som skulle regnes som demokratisk sirkulasjon av makt mellom staten og det sivile samfunn. Det som derimot ikke ble gjenstand for særlig mye debatt, var statens evne til å regulere de private maktfaktorene som formet innbyggernes liv. Dette ble bare ansett som selvsagt, i og med at offentlighetsteoretikere for eksempel antok at økonomiene i realiteten var nasjonale og kunne styres av nasjonalstatene i tråd med deres innbyggeres interesse. Åpenbart følte de ikke noe behov for å diskutere kapasitetskravet, oppslukt som de var av debatten om omsettingskravet. Med den westfalske rammen på plass ble kapasitetskravet et ikke-tema.

            I dag holder imidlertid disse antagelsene ikke lenger mål. Under de rådende transnasjonale betingelsene fortjener kapasitetskravet å bli gransket nærmere i sin egen rett. Vi blir nødt til å spørre: Dersom den moderne territorialstaten ikke lenger besitter den administrative evnen til å styre «sin» økonomi, sikre «sitt» nasjonale miljøs integritet, og sørge for «sine» innbyggeres trygghet og velvære, hvordan skal vi da forstå gjennomslagskraftens kapasitet-komponent per i dag? Med hvilke midler kan den nødvendige administrative kapasiteten bygges opp, og nøyaktig hvor bør den være plassert? Til hva eller hvem bør den offentlige meningen vedrørende transnasjonale problemstillinger henvende seg om ikke til den suverene territorialstat?

            Dessverre har eksisterende offentlighetsteori få ledetråder å by på i disse spørsmålene. Men den antyder at problemet angående offentlighetens gjennomslagskraft er dobbelt komplisert. En kritisk forståelse kan ikke lenger begrense sin oppmerksomhet til den kommunikative strømmens retning i etablerte statsdannelser hvor offentligheten er ment å skulle tøyle en allerede kjent og etablert adressat. Dessuten må den ta i betraktning behovet for å konstruere nye adressater for den offentlige meningen, det vil si nye transnasjonale offentlige maktapparater som besitter den administrative kapasitet til å løse transnasjonale problemer. Utfordringen er følgelig todelt: På den ene side handler det om å skape nye transnasjonale maktapparater; på den annen, å sørge for at disse skal stå til ansvar overfor nye transnasjonale offentlige sfærer. Begge disse elementene er påkrevet – ingen av dem duger alene. Kun ved å tematisere begge kravene (både kapasitet og omsetting) vil offentlighetsteorien kunne utvikle en postwestfalsk forståelse av kommunikativ gjennomslagskraft som er genuint kritisk.

            Dermed er det generelt klart hvilken oppgave man står overfor: Dersom offentlighetsteorien i dag skal kunne fungere som en kritisk teori, blir den nødt til å revidere sin fremstilling av den offentlige meningens normative legitimitet og politiske gjennomslagskraft. Ved ikke lenger å si seg fornøyd med å la halvparten av bildet forbli i skyggen, må den se hvert enkelt av disse begrepene som om de rommer to analytisk distinkte, men i praksis sammenflettede kritiske krav. Legitimitetskritikken av den eksisterende offentligheten må nå undersøke ikke bare den eksisterende offentlighetens «hvordan», men også dens «hvem». Eller rettere sagt, den må undersøke jevnbyrdigheten og inklusiviteten samlet, ved å spørre: jevnbyrdig deltagelse blant hvem? Likeledes må gjennomslagskraftskritikken nå utvides til å omfatte begge kravene til den eksisterende offentligheten; både omsettingskravet og kapasitetskravet. Idet den ser disse to kravene samlet, må den se for seg nye transnasjonale offentlige maktapparater, som kan stilles til ansvar overfor nye demokratiske transnasjonale områder for offentlig mening.

            Dette er selvfølgelig ingen enkel jobb. Men hvis offentlighetsteorien skal kunne tjene som en kritisk teori i en postwestfalsk verden, må den komme opp på høyde med det som situasjonen krever. For at vi skal oppnå dette, er det ikke nok at forskere innen kultur- og mediefag kartlegger eksisterende kommunikasjonsstrømmer. Snarere må kritiske teoretikere innen samfunnsfag og politikk tenke nytt om teoriens kjernepremisser vedrørende den offentlige meningens legitimitet og gjennomslagskraft. Først da vil teorien få tilbake sin kritiske skarphet og sitt politiske poeng. Først da vil offentlighetsteorien være tro mot sitt opprinnelige løfte om å bidra i kampen for frigjøring.

 

Oversatt av Erik Ringen

 

Om artikkelen

Artikkelen ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Theory, Culture and Society 24 (4) 2007, med tittelen «Transnationalizing the Public Sphere. On the Legitimacy and Efficacy of Public Opinion in a Postwestphalian World». Oversettelsen er basert på en versjon som (med noen mindre endringer) ble utgitt året etter som kapittel fem av Frasers bok Scales of Justice. Reimagining Political Space in a Globalizing World (Cambridge: Polity Press 2008, 76–99.)

 

 

 

[1] Se først og fremst Jürgen Habermas, Borgerlig offentlighet (norsk oversettelse: Gyldendal 1971), engelsk oversettelse: The Structural Transformation of the Public Sphere, første utgave: Cambridge 1989, se særlig s. 51–56, 140, og 222ff.; samt Habermas, Between Facts and Norms. Contributions to a Discourse Theory of Law and Democracy (originaltittel: Faktizität und Geltung. Frankfurt 1992), Cambridge 1996, særlig s. 359–79. Heretter vil disse verkene bli referert til som henholdsvis STPS og BFN.

[2] Uttrykket viser til fredsavtalen i Westfalen i 1648 som markerer slutten på 30-årskrigen. Det er vanlig å vise til denne fredsslutningen som utgangspunktet for det moderne statssystemet; et system av territorielt nøyaktig avgrensede politiske enheter som gjensidig anerkjenner hverandres territorielle politiske og økonomiske suverenitet. Et westfalsk statssystem, er dermed et system der alle sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske prosesser innenfor et territorium som er avgrenset på denne måten, i prinsippet bare står overfor én myndighet: territoriets suverene stat [o.a.].

[3] Yale H. Ferguson og Barry Jones (red.), Political Space. Frontiers of Change and Governance in a Globalizing World (Albany 2002); David Held, Democracy and the Global Order. From the Modern State to Cosmopolitical Governance (Cambridge 1995); David Held, Anthony McGrew, David Goldblatt og Jonathan Perraton, Global Transformations. Politics, Economics and Culture (Cambridge 1999); Saskia Sassen, Globalization and Its Discontents (New York 1998); og Territory, Authority, Rights: From Medieval to Global Assemblages (Princeton 2006).

[4] John Boli og John Thomas (red.), Constructing World Culture. International Nongovernmental Organizations since 1875 (Stanford 1999); Margaret E. Keck og Kathryn Sikkink, Activists beyond Borders. Advocacy Networks in International Politics (Ithaca 1998).

[5] Enkelte forskere har stilt disse spørsmålene. Genuint kritiske gjennomganger finnes hos James Bohman, «The Globalization of the Public Sphere: Cosmopolitan Publicity and the Problem of Cultural Pluralism», i Philosophy and Social Criticism, 24, 2–3, 1998, s. 199–216; og «The Public Spheres of the World Citizen», i James Bohman og Matthias Lutz-Bachmann (red.), Perpetual Peace. Essays on Kant’s Cosmopolitan Ideal, (Cambridge 1997); Maria Pia Lara, «Globalizing Women’s Rights: Building a Public Sphere», i Robin N. Fiore og Hilde Lindemann Nelson (red.), Recognition, Responsibility, and Rights. Feminist Ethics and Social Theory. Feminist Reconstructions (Totowa 2003), s. 181–93.

[6] Global Tranformations; James N. Rosenau, Held et al., «Governance and Democracy in a Globalizing World», i Daniel Archibugi og David Held (red.), Re-imagining Political Community. Studies in Cosmopolitan Democracy, (Stanford 1999), s. 28–58, og Along the Domestic-Foreign Frontier. Exploring Governance in a Turbulent World (Cambridge 1997); William E. Scheuerman, «Economic Globalization and the Rule of Law», i Constellations, 6, 1, 1999, s. 3–25; David Schneiderman, «Investment Rules and the Rule of Law», i  Constellations, 8, 4, 2001, s. 521–37; Anne-Marie Slaughter, A New World Order (Princeton 2005); Susan Strange, The Retreat of the State. The Diffusion of Power in the World Economy (Cambridge 1996); Mark W. Zacher, «The Decaying Pillars of the Westphalian Temple», i James N. Rosenau og Ernst-Otto Czempiel (red.), Governance without Government (Cambridge 1992), s. 58–101.

[7] Michael Hardt og Antonio Negri, Empire (Cambridge 2000); Raul C. Pangalangan, «Territorial Sovereignty: Command, Title, and Expanding the Claims of the Commons», i David Miller og Sohail H. Hashmi (red.), Boundaries and Justice. Diverse Ethical Perspectives (Princeton 2001), s. 164–82; Saskia Sassen, Losing Control? Sovereignty in an Age of Globalization (New York 1995); Strange, The Retreat of the State.

[8] T. Alexander Aleynikoff og Douglas Klusmeyer (red.), Citizenship Today. Global Perspectives and Pratices, (Washington, DC 2001); Ronald Beiner (red.), Theorizing Citizenship (Albany 1995); Seyla Benhabib, The Rights of Others. Aliens, Residents, and Citizens (Cambridge 2004) og «Transformations of Citizenship: The Case of Contemporary Europe», i Government and Opposition: An International Journal of Comparative Politics, 37, 4, 2002, s. 439–65; Charles Husband, «The Right to be Understood: Conceiving the Multiethnic Public Sphere», i Innovation: The European Journal of Social Sciences, 9, 2, 1996, s. 205–15; Andrew Linklater, «Citizenship and Sovereignty in the Post-Westphalian European State», og Ulrich Preuss, «Citizenship in the European Union: A Paradigm for Transnational Democracy?», begge i Archibugi og Held (red.), Re-imagining Political Community, henholdsvis s. 113–38 og 138–52.

[9] Craig Calhoun, «Imagining Solidarity: Cosmopolitanism, Constitutional Patriotism, and the Public Sphere», i Public Culture, 14, 1, 2002, s. 147–71.

[10] Phil Cerny, «Paradoxes of the Competition State: The Dynamics of Political Globalization», i Government and Opposition, 32, 2, 1997, s. 251–74; Randall Germain, «Globalising Accountability within the International Organisation of Credit: Financial Governance and the Public Sphere», i Global Society: Journal of Interdisciplinary International Relations, 18, 3, 2004, s. 217–42; Held m.fl., Global Transformations; Eric Helleiner, «From Bretton Woods to Global Finance: A World Turned Upside Down», i Richard Stubbs og Geoffrey R.D. Underhill (red.), Political Economy and the Changing Global Order (New York 1994), s. 163–75; Jonathan Perraton, David Goldblatt, David Held og Anthony McGrew, «The Globalisation of Economic Activity», i New Political Economy 2, 2, 1997, s. 257–77; Gunter G. Schultze, The Political Economy of Capital Controls (Cambridge 2000);  Lauge Stetting, Knud Erik Svendsen og Edde Yndgaard (red.), Global Change and Transformation. Economic Essays in Honor of Karsten Laursen (København 1999); Joseph E. Stiglitz, Globalization and Its Discontents (New York 2003).

[11] Bart Cammaerts og Leo van Audenhove, «Online Politicial Debate, Unbounded Citizenship, and the Problematic Nature of a Transnational Public Sphere», i Political Communication, 22, 2, 2005, s. 179–96; Peter Dahlgren, «The Internet, Public Spheres, and Political Communication: Dispersion and Deliberation», i Political Communication, 22, 2, 2005, s. 147–62; Held m.fl.., Global Transformations; Robert W. McChesney, Rich Media, Poor Democracy. Communications Politics in Dubious Times (Chigaco 1999) og «Global Media, Neoliberalism, and Imperialism», i Monthly Review, 50, 10, 2001, s. 1–19; Zizi Papacharissi, «The Virtual Sphere: The Internet as a Public Sphere», i New Media & Society, 4, 1, 2002, s. 9–36; George Yudice, The Expediency of Culture. Uses of Culture in the Global Era (Durham 2004).

[12] Jean-Bernard Adrey, «Minority Language Rights before and after the 2004 EU Enlargement: The Copenhagen Criteria in the Baltic States», i Journal of Multilingual & Multicultural Development, 26, 5, 2005, s. 453–68; Neville Alexander, «Language Policy, Symbolic Power and the Democratic Responsibility of the Post-Apartheid University», i Pretexts: Literary & Cultural Studies, 12, 2, 2003, s. 179–90; Matthias König, «Cultural Diversity and Language Policy», i International Social Science Journal, 51, 161, 1999, s. 401–08; Alan Patten, «Political Theory and Language Policy», i Political Theory, 29, 5, 2001, s. 691–715; Robert Phillipson, English-Only Europe? Challenging Language Policy (New York 2003); Omid A. Payrow Shabani, «Language Policy and Diverse Societies: Constitutional Patriotism and Minority Language Rights», i Constellations 11, 2, 2004, s. 193–216. Philippe van Parijs, «The Ground Floor of the World: On the Socio-economic Consequences of Linguistic Globalization», i International Political Science Review, 21, 2, 2000, s. 217–33; Kenton T. Wilkinson, «Language Difference and Communication Policy in the Information Age», i Information Society, 20, 3, 2004, s. 217–29.

[13] Arjun Appadurai, Modernity at Large. Cultural Dimensions of Globalization (Minneapolis 1996); Kevin Michael DeLuca og Jennifer Peeples, «From Public Sphere to Pubic Screen: Democracy, Activism, and the ‘Violence’ of Seattle», i Critical Studies in Media Communication, 19, 2, 2002, s. 125–51; Ulf Hannerz, Transnational Connections. Culture, People, Places (New York 1996); Fredric Jameson, The Cultural Turn (London 1998); P. David Marshall, New Media Cultures (New York 2004); George Yudice, The Expediency of Culture.

[14] Anderson, Imagined Communities.

[15] Habermas har selv bemerket mange av de ovenfor nevnte utviklingstrekkene som problematiserer de westfalske forutsetningene i teorien om borgerlig offentlighet. Se hans essay, «The Postnational Constellation and the Future of Democracy», i Jürgen Habermas, The Postnational Constellation. Political Essays, oversatt og redigert av Max Pensky (Cambridge 2001), s. 58–113.

[16] Disse kravene er selvfølgelig ytterst idealiserte, og vil i praksis aldri bli fullt og helt innfridd. Men det er nettopp deres idealiserte preg som sikrer den kritiske kraften i offentlighetsteorien. Ved å appellere til en standard for inkluderende kommunikasjon mellom likemenn var teorien i stand til å kritisere eksisterende maktskjeve prosesser i offentligheten. Ved å avdekke uberettiget utestengelse og skjevheter, kunne teorien motivere sine adressater til å forsøke å overvinne disse.

[17] Thomas W. Pogge, World Poverty and Human Rights. Cosmopolitan Responsibilities and Reforms (Cambridge 2002), særlig avsnittene om «The Causal Role of Global Institutions in the Persistence of Severe Poverty», s. 112–16, og «Explanatory Nationalism: The Deep Significance of National Borders», s. 139–44.

[18] Her har jeg modifisert teksten. I sin opprinnelige utgivelse som artikkel bifalt dette kapitlet berørthets-standarden [«all affected»] i Habermas’ diskursprinsipp. Av grunner som står forklart i kapittel 4 («Abnormal Justice») [i boka Scales of Justice som denne teksten er hentet fra, O.a.], vil jeg for fremtiden foreslå å utvikle en modifisert form av dette diskursprinsippet, sentrert omkring ideen om at det som gjør en gruppe mennesker til medlemmer av den samme offentligheten, er at de er underlagt den samme herredømmestruktur som bestemmer de grunnleggende reglene for deres samhandling.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA. Spørsmålet er om Ottar Grepstads arbeid – alle orda – peikar framover.

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not?