Annonse
16:43 - 09. februar 2016

Å betrakte betrakteren

LITTKRITIKK.NO: Kirstine Reffstrup skriver seg inn i den aktuelle kanoniseringen av Unica Zürn.

Foto: Agneta Ekman
Annonse

Littkritikk.no

Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Littkritikk.no er en uavhengig nettportal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker, som har hovedmål om å løfte frem nye og mindre kjente forfatterskap gjennom kritikk og vurdering.

I syv år drev jeg med turngymnastikk. En av de første øvelsene vi hadde var å balansere fra den ene siden til den andre over en høy bom laget av jern. Mens man gikk over var det fristende å rette blikket mot sine egne føtter for å sørge for at de holdt seg oppå den smale bommen. Likevel var noe av det første vi fikk lære at for å oppnå best mulig balanse måtte vi løfte blikket og feste det til et punkt foran oss mens vi gikk over, og slik ville føttene rette seg etter det punktet, for de rettet seg etter blikket.

Det er også slik jeg ser for meg at forfatteren som bevisst skriver seg opp mot noe annet enn seg selv, utfører arbeidet sitt. At vedkommende sitter ved et skrivebord og arbeider intenst med blikket løftet opp og utover, mens fingrene løper over tastaturet, med en selvfølelse som synes å være hentet fra en overbevisning om at veien blir til mens man går, men at man fint kan gå den uten å hele tiden holde øye med sine egne steg. Og med det kan rommet utvides til å handle om mer enn den som “skriver om seg selv”. Der den tilsynelatende selvbiografiske litteraturen etter hvert kan gi leseren en noe se og hør-lignende vibb av typen “forfatteren åpner dørene til sitt hjem”, er det ofte langt mer fristende å lese noe som ser ut til å åpne dørene til noe annet, som for eksempel et annet forfatterskap.

 

Slik kan forfatteren bli seg selv, gjennom noe annet, gjennom betraktningen.

Med sin litterære fantasi Jeg, Unica åpner danske Kirstine Reffstrup dørene til den tyske forfatteren og tegneren Unica Zürn, hvis intense og uhyggelige prosa det er umulig å ikke la seg fascinere av. Og slik kan også forfatteren bli seg selv, gjennom noe annet, gjennom betraktningen.

Betragte! En uudtømmelig fornøjelse for hende.

Sitatet er hentet fra den danske oversettelsen av Zürns egen roman Mørkt forår, utgitt på Forlaget Sidste Århundrede.

Unica Zürn ble født i Berlin og hennes fulle navn var Nora Berta Unica Ruth Zürn. Hun ble kalt Ruth, men endret senere hovednavnet til Unica da hun fant seg selv som kunstner. Hun skrev, tegnet, arbeidet med anagrammer og samarbeidet om flere kunstverk med sin partner, fotograf Hans Bellmer.
 

Anmeldelse

Kirstine Reffstrup

Jeg, Unica

Forlaget Oktober

Roman

200 sider

Kr 329,-

I Jeg, Unica skriver Reffstrup frem et sønderbombet etterkrigs-Berlin, kjærligheten mellom Unica og Hans, og om prosjektet deres, som gikk ut på å lage en dukke i menneskestørrelse hvis lemmer stadig ble flyttet rundt og koblet til hverandre i nye surrealistiske former.

Reffstrup kopierer ikke den ånden Zürn skrev sine bøker i, men er tro mot visse primære elementer fra Zürns egen historie, bøkene hennes, og samtiden hennes, slik at fantasien får noen punkter å spille ut fra. Dermed spinner den ikke ut av proporsjoner.

I brevene Unica Zürn skrev fra Ermenonville, Oise, Les Jumeaux, hennes nest siste adresse, skriver hun blant annet at hun er lykkelig. Og det er i disse brevene det ser ut til at Reffstrup har funnet et smutthull, fra hvor hennes egen fortelling om Unica utspiller seg. Slik åpner romanen:

Vi har ikke sett et menneske siden vi kom hit. Jeg har vært lykkelig. Vi sitter på terrassen foran huset, Hans blar i en katalog, og jeg prøver å fange blikket hans. Skyggene kommer nærmere. Han ser ikke på meg, han ser på fotografiene. De høye tinningene under lindetreets krone, issen er et egg. For litt siden stakk han en finger gjennom hullet i kjolen min. Vi lo. Jeg tredde nålen, men lot hullet være.            
 

Betraktningen og forestillingen er viktig. Unica sitter ofte i stolen sin, hvor hun registrerer, lytter, og forestiller seg hva Hans gjør oppe på loftet, eller hva nabovertinnen foretar seg og tenker om dem. Betraktningen, i bokens første del i en slags harmoniens tjeneste, synes å generere det man er kommet til å kalle en lavmælt og poetisk prosa. På side 10:

Jeg liker å sitte her på terrassen. Snart vil det bli kaldt. Et rødt blad faller på bordet. Hans lager te til oss. Jeg er fylt av septembers lys.

Kanskje er dette et forsøk på å beskrive den harmoniske hverdagen som letthet, som abstraksjon. Denne tonen glir nærmest motstandsløst gjennom altfor mange sider, og noen steder bærer teksten preg av en tydelig dansk syntaks som på norsk dessverre kan høres ganske svulstig ut. Hverdagsskildringene blir ofte generelle og luftige. Unicas skrivemaskin støver ned, hun kikker og hun syr og venter mens nålen danser ut av hånden, sigarettrøyken bølger og gardinene blafrer. Denne delen av boken blir nærmest en langtekkelig intro og noen steder er den nærmest sukkersøt.

 

Noen steder bærer teksten preg av en tydelig dansk syntaks som på norsk dessverre kan høres ganske svulstig ut.

Hvem, Unica. Flere passasjer står igjen som rene frempek. De finner senere sin legitimering i bokens siste del, hvor forfatteren “høster det hun sår”, men alene står de ofte igjen, uten tyngde, men som form, som litterære grep. Dermed blir det som er det mest interessante med historien, nemlig Unicas gradvise forvandling fra menneske til verk (dukken), forutsigbart. Her kunne forfatteren latt leseren få ha sine antagelser i fred i stedet for hele tiden å antyde det som skal skje, noe som bidrar til å tette det rommet som kunne ha gjort teksten mer gåtefull. På side 12:

I et tidsskrift så jeg fotografier av menneskeorganer. De hadde skåret dem ut av de døde og lagt dem på is. Jeg fortalte ikke Hans om det.

Det finnes slike hentydninger overalt. Et annet grep er bruken av «Jeg, Unica». Jeg, Unica bor her med Hans, og jeg, Unica står sånn og gjør slik. Selv om den stadige repetisjonen av «Jeg, Unica» kan leses på flere måter, både som stolthet over å ha skaffet seg et nytt navn eller som jeg-ets forsøk på å fastholde navn og identitet, melder den seg også inn i rekken av frempek, fordi man aner at insisteringen og fastholdelsen av navnet kommer til å forsvinne med en forvandling man allerede forventer.

I noen avsnitt hender det at disse hentydningene om transformasjonen smelter sammen, som fortettet manér, som for å understreke veien mot å miste seg selv som menneske, menneske (navn) – brudd (/navn) - dukke:

Jeg får lyst til å fortelle Hans alt jeg vet, om hvor ensom jeg er, om hvor lykkelig jeg er, om et vissent juletre som dreier i tankene mine, sølvlametta og sukkertøystenger, men det er for mye råttent krigssøppel i Berlin, sten på sten, jeg er uthulet og tom som byen, skåret i biter, lysken, kneskjell, hofteskål, nå kan jeg være en annen, nå kan jeg være hvem som helst.

En mer subtil passasje som kan minne om denne, men som likevel står fint for seg selv er dette på side 16:

Johannes Døperen peker på korset, og den korsfestete kroppen sprekker, huden er gjennomboret av torner, fra føttene til de krumme fingrene.

Dette er en mer tydelig og særegen betraktning, som både står for seg selv og som også, uten å bli en forende teskje, likevel sier noe om romanens porøse potensiale.

På side 79 finnes en lignende fin tvetydighet, i et avsnitt som kan handle både om krigen og om verket:

Jeg ser den nye byen som vokser opp av den gamle. Ut av ruinene. Benproteser i en haug med blankslitte lærstropper, brystkorsetter, armer for seg, parykker pudret med lusemel, glassøyne, blå, grønne, grå.

Jeg trenger ikke mer enn dette, men jeg får mer enn det jeg vil ha, og sitter igjen med klare forventninger som for ofte blir innfridd. Teksten slipper først dette taket når vi får flashbacks fra Unicas tidligere tid i Berlin, da hun flyttet fra sin eksmann Erich for å bo for seg selv i Rankestraße.


Krig. Krigshistorien vendes forsiktig inn via metaforer og historier ofte fortalt av andre karakterer. Sukkeret i kaffen minner Unica om benstøv og nabovertinnen snakker om krigen og om bilder hun har sett av Berlin. Senere i boken finner vi en allegori fortalt av Mr. Copley, en historie om de fire besetterne av Berlin, en russer, en franskmann, en amerikaner og en engelskmann, og hvordan de på hver sin måte tar livet av en akvariefisk. Denne historien er virkelig god, og skrevet i en mer konkret tone. Det er godt gjort, spesielt det med å legge historie i allegorier, og det er fint når forfatteren lar andre karakterer enn hovedkarakteren bære fortellinger om krigen.

 

Bedre sent enn aldri. Jeg finner frem nål og tråd, bekkenets venstre elfenbensvinge ornamenterer jeg med sort sytråd. Og hva angår meg, hva om jeg kledte på meg som deg, stakk fingrene mine inn mellom ribbeina dine av tre? Dro dine bens sømløse hud over bena mine? Og tror du at jeg, uten å bli svimmel, kunne kneppe din vest av hud over brystet mitt.

Her, i dette bruddet, der jeg-personen for første gang taler til et du, oppstår det en ny henvendelse som skaper en oppløsning som kan leses som oppløsning av Unicas egen identitet, men også som forfatterens. Herfra inneholder romanen en rekke interessante bevegelser som synes å løpe inn og ut av hverandre slik at posisjonene skifter. Denne typen oppgivelse eller underkastelse, som i denne boken ikke nødvendigvis må leses som passivitet, men som kan leses som frihet i form av alternativ identitet, er romanens styrke. For her handler oppløsningen snarere om en aktivering, enn om å forvandles til ingenting. Det er romanens første deler, der karakterene er tydelig adskilt, som oppfattes som den egentlige stillstanden.
 

At de mer komplekse bevegelsene i denne boken ligger som en hale etter en for langtekkelig del er synd.

Endelig spenner forfatteren tonen og lar teksten løpe mer fritt, for de lykkelige dagene er over, eller de lykkelige dagene er her, som ulykke, for som Reffstrups Unica sier: «Skyggene mestrer jeg. Alt strømmer gjennom meg.» og det får en igjen til å tenke på barnet i forfatteren Unica Zürns Mørkt Forår, når det sier: for livet er ubærlig uten ulykke.

Og slik kan man dermed lese karakteren Unicas utsagn, «Jeg har vært lykkelig.» som en motsetning til Unica Zürns egne lykkelige brev fra Ermenonville. Dagene i Ermenonville er kanskje slett ikke de lykkeligste, de er de kjedeligste. Og jeg har såvisst måttet kjede meg med henne i hvert fall over åtti sider, og det vet jeg ikke om jeg synes noe om. For i denne romanen er det nettopp ofte nøden og ulykken, og ikke lykken, som skaper drivet hos Unica, og også hos forfatteren.

At de mer komplekse bevegelsene i denne boken ligger som en hale etter en for langtekkelig del er synd. Det hadde muligens vært fruktbart å utfordre romanens kronologi, for har man først kommet seg gjennom de mer snurrete sidene, så tar boken seg opp mot forvandlingen. Her slutter romanen å spille sine egne grep og løper en spontan og langt mer kraftfull ferd mot forvandling og slutt, slutten på romanen og også på Unica og Hans’ opphold i Ermenonville. Romanen stopper her. Så er vi igjen overlatt til vår egen fantasi eller til det vi allerede vet om Unica Zürn og hva som videre skjer med henne når hun flytter til sin siste adresse, Rue de la Plaine, Paris.

 

Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not? 

DOYENNES: Fredag spilte Emilie Nicolas i Oslo, fire år etter forrige konsert.