Annonse
10:19 - 18. januar 2016

Jasminrevolusjonen

VERDENSMAGASINET X: Fem år etter Tunisias revolusjon, som satte fyr på den arabiske verden, er kvinnekampen langt fra vunnet.

KVINNENES REVOLUSJON: Fra markeringen av at det er fem år siden Ben Ali gikk av, 14. januar 2016 i Tunis. Foto: Yassine Gaidi/Anadolu Agency/Getty Images
Annonse

Verdensmagasinet X

Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Verdensmagasinet X er et redaksjonelt uavhengig magasin med fokus på globale spørsmål, utviklings- og utenrikspolitikk. Magasinet setter søkelys på mennesker, historier og perspektiver fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Det er ingen tvil om at kvinnene spilte en fremtredende og avgjørende rolle i de folkelige demonstrasjonene som fikk Tunisias diktatorer til å falle. Revolusjonen i Tunisia er også kalt jasminrevolusjonen – den velduftende revolusjonen – og har banet vei for en helt ny kvinnelig tilstedeværelse i offentligheten og på den politiske scenen:

«Vi, tunisiske kvinner, ønsker fremgang og ikke tilbakeskritt i likestillingsspørsmålet. Vi streber etter et progressivt, liberalt og sekulært Tunisia, som anerkjenner kvinner og verner om deres grunnleggende rettigheter. Vårt formål er å verne om et postrevolusjonært Tunisia, som bygger på revolusjonens idealer og prinsipper. Herunder kjerneverdier som likestilling mellom kjønnene og anerkjennelse av kvinners essensielle rolle i samfunnet, som et sterkt kjønn på linje med mannen», sier Ines, som er demonstrant, kvinnerettighetsaktivist og jusstudent. Ines marsjerte på den internasjonale kvinnekampdagen 8. mars, i 2014.

Det har gått fem år siden jasminrevolusjonen i Tunisia, men kvinnesaken er en kamp som er langt fra å bli vunnet. Det er nemlig mye på spill i den skrøpelige demokratiseringsprosessen i kjølvannet av jasminrevolusjonen, og landet kan havne i et kaos som primært vil skade kvinnene.

Den postrevolusjonære æra viser seg å følge en regressiv logikk framfor en progressiv utvikling.

Når det gjelder kvinnespørsmålet, viser den postrevolusjonære æra seg å følge en regressiv logikk framfor en progressiv utvikling ifølge kvinnene, som nå føler seg forpliktet til å ta hånd om sin egen skjebne. Fem år etter den verdensomtalte revolusjonen, som satte fyr på den arabiske verden, viser det seg at de folkelige opprørene ikke har brakt de tunisiske kvinnene noe særlig fram i kampen for likestilling.

En av revolusjonens positive resultater er kvinnenes voksende engasjement og innflytelse i politikken. Kvinnene ønsker politisk makt og innflytelse på de politiske beslutningene. Hovedmålet er å prege dagsorden, særlig den som vedrører kjønnsproblematikk. De vil fungere som en motpol til islamistiske og patriarkalske krefter. Jo mer politisk makt tunisiske kvinner får, desto mer kan de sikre og fremme likestilling og verne om sine rettigheter. Mange av disse kvinnene føler at ønskene deres ikke er blitt imøtekommet, og derfor vil de selv gripe inn gjennom politisk makt og engasjement i kvinnespørsmål. Om revolusjonen viste seg å være en falitterklæring for kvinnekampen er fortsatt vanskelig å si. Ikke desto mindre brakte revolusjonen kvinnene på gata, som en viktig motstandskraft og en essensiell fiende mot islamistene og salafistene, som forsøkte å underminere landets feministiske arv.

Den 14. januar 2011 var et nasjonalt opprør mot et korrupt styre, en maktkåt diktator og hans hustru, som samlet nasjonens kvinner, bestemødre med sine barnebarn, mødre med sine døtre og en hel generasjon av unge kvinner. Alle disse kvinnene troppet opp og var kampklare. Den kvinnelige bevisstheten sto sterkt og den har banet vei for en generasjon av sterke, fryktløse og handlekraftige kvinner, som ikke er redde for å gå ut i gatene og konfrontere politivold for å forsvare demokratiets grunnleggende prinsipper.

Modige kvinner tok opp kampen i en situasjon med folkelig eufori, vrede og frykt.

Modige kvinner tok opp kampen i en situasjon med folkelig eufori, vrede og frykt. En så dem le, gråte og synge. De var opphisset og ikke noe kunne stanse deres vilje til å sette en stopper for flere års undertrykkelse av det tunisiske folket. Den kvinnelige viljestyrken nådde ubeskrivelige høyder. Tiden var inne, de krevde forandring og ingenting kunne stoppe dem. De buet ut Ben Ali med det symboltunge revolusjonære slagordet «dégage, dégage, dégage»: stikk av! Raseriutbrudd i en tett vekselsvirkning med glade og forhåpningsfulle miner. Et heltemodig tunisisk folk med kvinner i frontlinjen, som på tross av et repressivt politi – som slo hardt ned på dem og avfyrte tåregass i uendelige mengder – gikk på gata og konfronterte dem. «Ya Tounis ya bledi»: Tunisia – mitt land, ropte de. Nasjonalfølelsen nådde sitt høydepunkt. Fryktløse kvinner, som utviste et beundringsverdig mot, like stort som de robuste og mannhaftige mennene. Humøret var godt, og mens de sang nasjonalsangen med høye stemmer kom frykten mens de fortsatte å marsjere mot politiet. En kunne se vreden i ansiktet deres, og ingenting kunne stoppe det tunisiske folket, og da særlig ikke kvinnene, som ikke hadde noe å tape.

Den tunisiske nasjonen og hele den arabiske verden overvar et historisk øyeblikk.

Tunisia har i flere årtier markert seg blant de arabiske landene som et land som ga kvinner relativt mange rettigheter. Tunisiske kvinner innehar stillinger som betegnes som typisk mandige. De har blant annet rett til å etablere egne virksomheter og har prominente stillinger både i rettsvesenet, politiet og militæret. Det er likevel langt fra en reell likestilling på arbeidsmarkedet, få tunisiske kvinner har lik lønn som mannen, selv om de besitter samme stilling. Landets relativt gode og progressive kvinnerettigheter stammer i høy grad fra reformer som den tidligere presidenten, Habib Bourguiba (1957 til 1987) gjennomførte allerede i 1957 med den avantgardistiske Code du statut personnel, det grunnleggende forfatningsdokumentet for kvinners rettigheter. Det var den opplyste eks-diktatoren, som først brakte spørsmålet om likestilling mellom kjønnene på den offisielle politiske dagsordenen, som et viktig ledd i sekulariseringsprosessen. Ben Ali videreførte reformene og sekulariseringen av det tunisiske samfunnet, som en trofast tronarving.

Arabiske kvinners kamp for likestilling er også et krav om større synlighet i det offentlige og politiske rommet, hvor de markerer seg som viktige og likeverdige politiske aktører, beslutningstakere, næringslivsledere og så videre. Tunisias kvinner er ennå underrepresentert i næringslivet og det politiske systemet, hvor de utgjør er lite mindretall i opposisjonspartiene, selv om 23 prosent av plassene i Ben Ali-regimets fasadeparlament var besatt av kvinner. 


Dog består den primære utfordringen i at det fortsatt finnes en hard kjerne av tradisjonsbundne menn, som er sterkt motvillige til at kvinner skal være med å bestemme i samfunnsspørsmål. Denne herskende gruppen kan ikke forestille seg at kvinner har evner til å innta makttunge stillinger. Dette fenomenet bygger på en utestengningsstrategi, som er med på å diskreditere kvinnen og frata henne prinsipiell likeverdighet som politisk aktør. Argumentet om inkompetanse er med på å fastholde en kvinneundertrykkende diskurs, for samme krav til kompetanse stilles aldri til menn i lignende situasjoner.

Kvinner utgjør nå nesten 40 prosent av setene i den lovgivende forsamlingen.

I dag, fem år etter jasminrevolusjonen, begynner kvinner å kreve større synlighet i det politiske rommet. Flere og flere kvinner har begynt å innta maktposisjoner i den politiske sfæren og kreve kvotering. Kvinner utgjør nå nesten 40 prosent av setene i den lovgivende forsamlingen, Assemblée Nationale Constituante (ANC). Dette har skjedd etter en iherdig kamp for likestilling mellom kjønnene på arbeidsmarkedet. Det gjenstår imidlertid to essensielle rettsområder hvor likestilling mellom kjønnene fortsatt halter. Dels når det gjelder arveretten, dels på familierettslige områder. Lovgivningen garanterer ikke likestilling innenfor arveretten. Her er den tunisiske lovgivningen ennå kvinnediskrimerende, som skyldes at den henger fast i sharialovens bestemmelser.

Under revolusjonen den 14. januar 2011, var den kvinnelige mobiliseringen spektakulær. Flere generasjoner av kvinner, med forskjellig bakgrunn og fra vidt forskjellige sosiale lag gikk på gata. Tildekkede kvinner sto side om side med de sekulære kvinnene, de kjempet for samme sak, de ville se demokratiet blomstre i et muslimsk land, og skrive inn Tunisia i historien som et demokratisk fyrtårn i den arabiske verden.

Tre generasjoner av kvinner var i frontlinjen, som den bærende figuren for den nyutsprungne revolusjonen.

 

 

Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA. Spørsmålet er om Ottar Grepstads arbeid – alle orda – peikar framover.

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not?