Portal

Ruinlyst

JAZZNYTT: Noen har funnet ruinene av John Coltranes gamle hjem i Dix Hills, stedet der A Love Supreme ble til. Nå håper de å gjøre det til et levende museum.

---

Jazznytt

Denne teksten ble originalt publisert i Jazznytt, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Jazznytt er Norges ledende magasin for jazz. Magasinet utkommer i fire numre i året: vår – sommer – høst – vinter. Ansvarlig utgiver er  stiftelsen ODIN

---

I et tomt hjørne av et nøkternt hjem i forstads-New York, gjemt under en bygningsplasshaug av skitt og støv på gulvet, kan man se en flekk med et lysende, kraftig, nærmest elektrisk fargerikt, lilla teppe. Det kunne ikke vært mer malplassert – resten av omgivelsene er hovedsakelig nakne veggstrukturer og flekkete tapetrester. Men den lilla flekken føles likevel hjemme der, på en måte rolig og beroligende oppi det hele.

Teppet stammer helt fra 1960-tallet, da John og Alice Coltrane pleide å bo her og fant veien til det samme hjørnerommet når de skulle legge seg om kvelden. Ved siden av soverommet lå kjøkkenet, på en måte hjemmets hjerte, og derfra ledet gangene ut til barnerommene, den lille stua med peisen, og garasjen ut ved siden av. Over der igjen lå ashramet. I kjelleren var et lite innspillingsstudio. Og så, opp det som nå er et sjanglete par med trappetrinn, fantes rommet som gjorde dette nøkterne hjemmet kjent i utgangspunktet: rommet der John Coltrane komponerte sitt søkende og gripende mesterverk A Love Supreme.

Så lå det forlatt, i årevis, mens det ventet på å bli revet av en eiendomsutvikler som kunne tjene mer penger på å jevne det med jorden og utnytte tomten på nytt.

Huset var vel riktignok aldri spesielt berømt, eller i det hele tatt kjent, i brorparten av de tre foregående tiårene. Etter at John døde i 1967 fortsatte Alice Coltrane å leve og arbeide der, før hun flyttet ut til California på starten av 70-tallet. Andre leietakere overtok, ingen av dem spesielt opptatt av jazzarven. En kvinne som kjente Alice såvidt bodde der et tiårs tid, før hun solgte det det til en annen som først og fremst brukte det som en utleiebolig. Så lå det forlatt, i årevis, mens det ventet på å bli revet av en eiendomsutvikler som kunne tjene mer penger på å jevne det med jorden og utnytte tomten på nytt.

Nå, en mannsalder etter at Coltrane-familien flyttet dit i 1964, har forfallet stanset og ting er i endring. Vegger reises istedet for rives, og taggingen som vandaler besudlet peisen med – under hyllen der John pleide stille ut et eksemplar av A Love Supreme – skal bli fjernet. Coltrane-hjemmet i Dix Hills er i ferd med å bli et museum. Det er i alle fall planen.

Turen ut til Dix Hills tar en time med pendlertoget fra Manhattan, og så tyve minutter videre fra stasjonen, ned en gate som rett og slett virker voldsomt vanlig.

Taggingen som vandaler besudlet peisen med – under hyllen der John pleide stille ut et eksemplar av A Love Supreme – skal bli fjernet.

Forsteder i amerika blir ikke mer forstadsaktig enn forstedene i Long Island. Lewittown, det første koordinerte forstadsutbyggingsprosjektet, og på mange vis en modell for den amerikanske ekspansjonen i boomen etter annen verdenskrig, er bare en halvtimes tur unna. Andre deler av Long Island har blitt et tilfluktssted for modernistisk arkitektur og design fra midten av forrige århundre, deriblant fra noen av grunnleggerne av Bauhaus.

Men ellers, før som nå, er det lite i synsfeltet utover hus og hager, hus og hager og atter hus og hager.

Coltrane-familien flyttet hit fra St. Albans, Queens, et område i byen som i seg selv var langt unna alt det som skjedde på maniske Manhattan. Men likevel: det er vanskelig å forestille seg hvilken forandring det må ha vært for dem. De levde i ro og mak på Long Island med barn, inkludert Ravi Coltrane, som jobber som jazz-saksofonist den dag i dag. Han ble født der, og hadde sine barneår i huset i Dix Hills. Han rotet rundt som barn gjør i "lekerommet", som de senere kalte det stedet ovenpå der faren satte i gang med arbeidet på sitt aller største album. Det er lett å forestille seg det som et hellig, høytidelig sted. Men virkeligheten var nok en ganske annen.

For John Coltrane i 1964 sammenfalt inspirasjonen med oppvask og skitne bleier.

—   Ashley Kahn

«I unfangelsens øyeblikk var alle hensyn likestilt, skapelsen av verket foregikk samtidig med hverdagslivets små detaljer og gjøremål,» skriver Ashley Kahn i omslagsheftet til en senere Deluxe Edition av A Love Supreme. «Mens han skapte sine mest tidløse malerier, trådde fortsatt Picasso til side og børstet ateliergulvet. Mens de utviklet sine mesterverk betalte Beethoven regninger, James Joyce stakk en tur på bar, og Louis Armstrong tok seg en femminutter og spiste litt lunsj. For John Coltrane i 1964 sammenfalt inspirasjonen med oppvask og skitne bleier.»

Inspirasjonen var øyensynlig intens, uavhengig av miljø. Som Alice Coltrane minnes i Kahns hele bok om emnet, A Love Supreme: The Story of John Coltrane's Signature Album, var det et ledig rom der oppe hvor knapt noen pleide å gå inn. John, derimot, tok med seg litt mat opp dit nå og da, og satt der og funderte over musikken han hadde i hodet sitt.

Etter en spesielt berusende femdagers-session, kom han ned igjen. «Det var som da Moses kom ned fra fjellet, det var så vakkert. Han gikk ned og det var slik en glede og fred som hadde forplantet seg i fjeset hans. Total ro.»

Dette rommet er nå bare kaos. Alt som er igjen er råttent treverk og tacky blomstrende tapet, satt opp lenge etter storhetstiden. Utsikten er dog den samme, ut til en bakgård full av trær. Det er foruroligende å stå og se utover hva John Coltrane ville ha sett – og faktisk så – uansett hvilken tilstand han var i under skapelsen av A Love Supreme.

Noe av materialet på platen stammer tilbake fra tidligere musikalske utforskninger, men det lille rommet ovenpå med vinduene, er stedet han fikk åpenbaringen av verkets totale arrangement.

«Acknowledgement» – «Resolution» – «Pursuance» – «Psalm»: det er vanskelig å komme opp med noen mer tungtveiende musikalske skapninger enn dem, jazz eller annet, og rommet der det hele startet finnes altså fortsatt.

Å gjøre dette enda mer åpent og tilgjengelig er en del av et prosjekt som har vært i gang siden 2004. Det var da Steve Fulgoni, en lokal businessmann og ihuga jazzfan fra Dix Hills, brøt seg inn i det falleferdige huset for å se seg om. Kunnskap om at Coltrane hadde bodd i området hadde spredd seg blant hans trofaste, men adressen var ikke kjent, til dels på grunn av en villedende setning i en eldre biografi. Da Fulgoni fant en gammel budmann som husket at jazzlegendene hadde vært naboene hans, fant han huset som beskrevet: enkelt og beskjedent bak en rusten jernport. Til hans store forferdelse var huset forlatt – en upassende forstadsruin.

Han startet umiddelbart en signeringskampanje i Dix Hills for å bevare det historiske hjemmet, men han hadde ennå ikke vært inne der for å se hvordan tilstanden egentlig var. Så han dro dit en natt sammen med en venn.

– Vi gjorde innbrudd. Vi hadde lommelykter, og det var ganske skummelt. Vi kunne merke at det var dyr der inne, men jeg følte også noe helt spesielt – en slags tilstedeværelse var definitivt i rommet.

Fulgoni gikk ned i kjelleren og så restene av innspillingsstudioet, som Alice gjorde ferdig etter Johns død og som hun brukte til å spille inn egne album, som for eksempel A Monastic Trio og Journey In Satchidananda. Han gikk inn i meditasjonsrommet, som Alice drev som et ashram en liten periode.

– Vi gjorde innbrudd.

– Jeg så gulvteppene og kunne føle at dette var fra en helt annen tid, sier Fulgoni. – Det var et stykke papir som lå i hjørnet, en gammel avis som viste seg å være fra en jubileumsdato for Johns død. Jeg så på avisen og begynte å skjelve. Det var da jeg dro hjem og sa: «Jeg er nødt til å gjøre noe».

Husets uhøytidelige nære fortid viste seg å være en velsignelse. Med flere år som utleiebolig for unge leietakere og uintereserte college-kids, var det gjort få forandringer på den originale dekoren. Datert treverkspanel på hovedveggen i stua stod fortsatt. Ashramets tepper, arrangert etter chakraens vibrerende farger, var urørt. Og det lilla teppet i soverommet, i en teint man assosierer med visdom, transcendens og universalitet kunne ha blitt lagt der kun dager i forveien.

Men mye av det andre var bare rot. Etter at Fulgoni overbeviste byen Dix Hills om å kjøpe huset og omgjøre det til et historisk åsted, gikk mye av arbeidet til å rive ned mye av innsiden. Vannskader hadde satt kraftig preg, og sopp gjorde veggene utrygge. Og det var mange andre problemer som gjerne vedheftes hus som har blitt overlatt til å råtne på rot.

«Vi har stabilisert det nå, det blir i alle fall ikke noe verre», sier Ron Stein, leder for Coltrane Home. «Nå er målet å komme seg raskt videre med resten av renovasjonsarbeidet.»

Stein leder en gruppe, der Fulgoni medvirker, som arbeider med å gjøre Coltrane Home til en publikumsattraksjon.  Besøkende kan ikke komme inn i selve huset foreløpig — selv om det ikke har stoppet tilreisende fra å komme og spille saksofon på plenen, ifølge Stein. Men planen er å sette alt i stand så stedet oppleves slik det var da Coltrane-familien bodde der. Rommet ovenpå skal bli et hellig hvilested. Ashramet skal redesignes på gamlemåten. Studioet i kjelleren skal kunne tas i bruk.

Det er et godt stykke igjen, men Stein sier at han håper hjemmet kan åpne en gang i 2017. Råteskadene er straks ordnet og et nytt tak er allerede lagt. En gjeng arkitekter fra Columbia University studerer biter av veggen for å kartlegge forskjellige perioder av veggmaling, for å finne frem til akkurat den som var i bruk på sekstitallet. Forskjellige typer vintage vindusglass er under sammenlikning.

«Noe av det viktigste når man restaurerer historiske bygninger er vinduer, og det er noe av det vanskeligste med dette prosjektet», sier Stein. «Nye vinduer er veldig energieffektive og smarte, og det er flott, men det var ikke slike vinduer Coltrane tittet ut på verden gjennom. Så det var nettopp slike gamle vi måtte finne.»

Andre ambisiøse planer inkluderer forskjellige musikkutdanningsprogrammer rund om i Dix Hills, og et utdanningssenter på Coltrane-tomten.

Andre ambisiøse planer inkluderer forskjellige musikkutdanningsprogrammer rundt om i Dix Hills, og et utdanningssenter på Coltrane-tomten.

«Alice sa hun ønsket at rehabiliteringen skulle handle om mer enn bare bygningen,» forklarer Stein. «Hun sa at det ikke bare handlet om et hjem – det handlet om å få mennesker i alle aldersgrupper og fra forskjellige bakgrunner til å delta i å skape noe kreativt sammen, å delta i gleden. Og det utvidet hele tankegangen bak renovasjonsprosjektet. Coltrane-familien brukte musikk for å prøve å gjøre godt.»

Frivillige bedrifter har hjulpet med bygningsarbeidet så langt, og gruppen bak prosjektet håper nå å få skaffet tilveie 2.5 millioner dollar, via private donasjoner og andre tilskudd. Styret inneholder notabiliteter som Ravi Coltrane og den japanske Coltrane-læreren Yasuhiro Fujioka, i tillegg til æresmedlemmer som Carlos Santana, Tavis Smiley og Cornell West. Men hovedsaklig er det en lokal Long Island-greie.

«Det er en omfattende deltidsjobb,» sier Stein om staben som er på et romantisk tokt for å gjøre et enkelt forstadshjem så enkelt som det en gang var. Men det var ikke så enkelt.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Jazznytt, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Mer fra Portal