Annonse
16:01 - 09. november 2015

– Disse sangene er ekte

VERDENSMAGASINET X: En ny musikksjanger utfordrer det institusjonelle hegemoniet i Egypt. Mahragan forfekter ytringsfrihet ved å bruke folks hverdagsspråk og fortelle om sosiale problemer, seksualitet og politikk uten sensur. 

GATEBRYLLUP: Det er i de uformelle bosetningene i utkantene av Kairo at Mahragan blir laget og spilt. Ordet Mahragan betyr festival. Foto: Anadolu Agency/Getty Images
Annonse

Verdensmagasinet X

Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Verdensmagasinet X er et redaksjonelt uavhengig magasin med fokus på globale spørsmål, utviklings- og utenrikspolitikk. Magasinet setter søkelys på mennesker, historier og perspektiver fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Jeg sitter i en taxi i Kairo og prøver å komme fram til studio i tide. Jeg skal lede en audition for en ny kunstnerisk produksjon, der vi utforsker forskjellige måter å lese musikkhistorie på. Samtidig spiller taxisjåføren Mahragan på full guffe. For deg som ikke har hørt om musikksjangeren før, skal jeg forklare: Mahragan er en ny sjanger, en slags praksis eller form, som har vokst fram i Egypt de siste fem årene. Det er vanskelig å si akkurat når, på grunn av den sosiale konteksten sjangeren er født inn i, i de voksende nabolagene utenfor Kairo. Mahragan er en sjanger som kombinerer elektronisk musikk, støy, egyptisk popmusikk fra syttitallet og urbane rytmer.

En typisk Mahragan-sang vil snakke om sosiale problemer, seksualitet og politikk uten selvsensur fra artisten og produsentens side

En typisk Mahragan-sang vil ha overraskende innhold, og snakke om sosiale problemer, seksualitet og politikk uten selvsensur fra artisten og produsentens side. Ordet Mahragan betyr festival, og Mahraganat betyr festival i flertall. Begge ordene kan brukes når en skal beskrive den intense lyden som pumpes ut av taxisjåførens høyttalere.

Han forklarer meg det nærmere:

«Vi har ikke de problemene du har. Vi har ikke problemer med å snakke om sex eller dop. Vi er ikke fra byen, vi kommer utenfra. Disse sangene er ekte, det er ikke tv eller radio. Jeg har en enda morsommere sang på en minnepinne her et sted, mye mer obskøn, den handler om samleie … Dette er sanger lagd av folk fra gata, vet du. Du kan ikke kjøpe dem noe sted, du må selv ta en kopi på harddisken, eller laste dem inn via bluetooth. En venn av meg er bryllups-DJ, det er han som har gitt meg en kopi av sin samling. Han er kompis av Ortega.»

Ortega er den største kjendisen i Mahragan-miljøet, den største DJ’en. Det er i de uformelle bosetningene i utkantene av Kairo, det som ofte blir kalt slum, at musikken blir lagd. Men, hvilken musikalsk institusjon ville tatt seg bryet med å lytte til Mahraganat? Hvilken statlig institusjon er klar, interessert eller kapabel til å høre på det «de som kommer utenfra byen» har å si om sin virkelighet?

 

 

Jeg har en enda morsommere sang på en minnepinne her et sted, mye mer obskøn, den handler om samleie …

Etter den såkalte arabiske våren, møter vi problematiske og kortsynte diskurser på kunstscenen i Egypt. Folk må hanskes med ufullstendige og selektive måter å fortelle historien vår på. Etter et så intenst øyeblikk som den politiske omveltningen var og er, prøver kunstnere å utfordre form og kontekst like mye som innhold. Samtidig har kunstnerisk praksis vært styrt av staten og dens institusjoner i lang tid, eller vært monopolisert av markedet og dets trender. Til og med de institusjonaliserte «uavhengige» kunstneriske initiativene er avhengige av internasjonale transaksjoner og har vanskelig for å ta inn over seg musikken som virkelig representerer folk.

Med dette i bakhodet, går det an å kalle Mahragan en «anti-institusjonell» sjanger. I Egypt stiller sjangeren avgjørende spørsmål om forholdet mellom kunst og institusjoner, kunst og marked, kunst og representasjon. Når en musikksjanger i oppvekstfasen er kapabel til å stille alle disse spørsmålene, uten å være operativ gjennom didaktiske strategier og propagandistiske moduser, og uten å være med å forme diskursen ennå, da konstituerer sjangeren seg selv som politisk viktig i vår tids egyptiske kunstuttrykk.

Denne sjangeren står utenfor, alene

Men – den manglende interessen er et hinder for å utforske Mahraganat og ta sjangeren på alvor. Landet som skryter av sin massive musikkindustri som del av sin “symbolske” posisjon i den arabiske verden, blir her møtt med et flytende kulturelt produkt: Mahragan. En sprekk i det monolittiske “lydriket” som smykker seg med lukrative pop-produkter, den klassiske nostalgiske orientalske musikken og den røffe undergrunnsmusikken. Denne sjangeren står utenfor, alene. Den er ikke en del av det hippe og kule, den er ikke del av opplevelsene i operahuset eller sommerkonsertene på strandhotellene der de arabiske popstjernene henger.

 

 

Det er viktig å nevne her at vi har et generelt hukommelsestap som former vår generasjons diskurs rundt kunstneriske uttrykk i Egypt. Mangelen på kritiske verktøy når musikk skal kontekstualiseres og arkiveres, om det gjelder egyptisk opera, elektromusikk fra nittitallet, eller kunstscenen i downtown Kairo i dag, er en felles tilstand som legger grunnlaget for forskere og intellektuelle som analyserer og dokumenterer de kunstneriske prosessene.

Mahragan-sjangeren forfekter ytringsfrihet ved å hemningsløst bruke folks hverdagsspråk

Film-institusjonene prøver å ta til seg den levende og viltvoksende sjangeren, ved å lage nyinnspillinger av sangene der de bruker “renere” tekster og glattere effekter, eller ved å bruke Mahragan-stjerner direkte som skuespillere i en scene eller to i filmene sine. Men sjangeren selv nekter å la seg temme. Institusjonen bruker bare Mahragan for å bekrefte sin hegemoniske posisjon, og stille seg over de marginaliserte kulturprodusentene i Egypt. Mahragan-artister i filmer som dette representerer ikke noe annet enn statens institusjonelle fallitt, og den uskikkede kulturelle infrastrukturen som ikke klarer å forklare Mahragan. Gjennom å trekke fram sjangerens musikere, styrker institusjonen Mahragan uten å nødvendigvis ville det.

Mahragan-sjangeren forfekter ytringsfrihet ved å hemningsløst bruke folks hverdagsspråk, det sinte og vulgære slossespråket vi snakker på bussen om morgenen, det frustrerte, fulle ungdomsspråket. Gjennom disse valgene bekrefter Mahragan at sjangeren står på folkets side, og ikke på institusjonens. Det er en refleksjon av utviklingen i Egypt etter at de mange ideologiske prosessene og utviklingsstrategiene har feilet.

Mahragan er ikke forståelig for systemet, og ønsker ikke å bli det heller

Uten å romantisere, vil jeg si at Mahragan utfordrer den statlige institusjonen strukturelt, på samme måte som de uformelle bosetningene i Kairo gjør det. Lyden av sjangeren er født i utkanten av systemet og dets hegemoni. Mahragan er ikke forståelig for systemet, og ønsker ikke å bli det heller.

 

Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFTHva skjedde da Schibsted skulle forandre seg i 2012?

ARGUMENTHvor kommer vi fra, og hvor ulike er vi blitt?

Fikk hederspris, nå foreslår Filminstituttet å kutte støtten til utgivelser.

MONTAGES: En trettifem minutter lang reklame for et italienske motehus.

TDFN: Jeg er legestudent. Jeg vil kjempe mot vår største fiende: døden.