---
Littkritikk.no
Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.
Littkritikk.no er en uavhengig nettportal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker, som har hovedmål om å løfte frem nye og mindre kjente forfatterskap gjennom kritikk og vurdering.
---
De siste årene har vi vært vitne til at norsk kulturliv omfavner hvordan det er å være ung i Norge i dag. Den nye NRK-serien Unge Lovende går svært godt på nett og VGs Oljebarna forsøker å snevre inn ungdomsopplevelsen i Norge anno 2015. I debattseksjonene i landets aviser omtales gjerne denne generasjon som «generasjon prestasjon», og det settes høye forventninger til de unge både fra venner, familie og utdanningsinstitusjoner. I disse seriene og kronikkene møter vi ofte typer ordnet etter kjønn: Kvinner skildret med vekt på ungdomstidas angst, og menn av typen sint og ung. Kvinnen, derimot, får sjelden være sint.
Mens norsk kultur ellers tegner unge kvinner som strebere eller nevrotikere som ikke tør eller evner å være forbanna, lar Stagrim kvinnene slippe til med både sinne og forakt.
Ikke så med Mari Tveita Stagrims Alle nyanser av sinne. Heldigvis unngår Stagrim å gå i «slik det er å være ung kvinne i dag-fella», og gir oss både innsikt i unge, gamle, kvinner og menns opplevelser med sinne. Mens norsk kultur ellers tegner unge kvinner som strebere eller nevrotikere som ikke tør eller evner å være forbanna, lar Stagrim kvinnene slippe til med både sinne og forakt. Det er befriende.
Mellom sjangre. Samlinga består av korte fortellinger – å kalle dem noveller ville være unøyaktig – det er fullendte historier uten novellens typiske tvetydighet. Det er derfor riktigere å bruke det engelske «short stories» der sjangerkravene ikke er like stramme som vår norske novelleforståelse. Roald Dahls korttekster er for eksempel fullendte historier, som skiller seg fra novellen. Stagrims tekster ligger nærmere disse tekstene enn den moderne novellen.
Tittelfortellingas hovedperson er en ung kvinne som ikke makter å kjenne medfølelse for sin nesten-kjæreste. Han blir lei seg etter hun har ligget med tre av kameratene hans, men hovedpersonen konstaterer bare tørt at de kanskje ikke kommer til å treffes så mye etter dette. De har dratt på telttur som fra øyeblikket de går av bussen ligger an til å bli enerverende. Når han med uhell hogger seg i foten med øksa, kjenner jeget bare sinne:
Kan jeg gå fra deg nå? Du ligger med beinet på stubben. Jeg synes ikke synd på deg, og det er vanskelig. Omsorgen? Jeg vil ha det godt hele tida. Det kiler i hele kroppen, sinnet vokser seg fram. Det er så sterkt og så altfor mye, det prikker i armene, og går jeg ikke nå, så kommer jeg til å ødelegge enda mer enn jeg har ødelagt. Du ligger der og gråter og jeg går, fra deg som ligger med foten høyt og ikke klarer å passe på deg selv.
Irritasjonen som kan bygge seg opp når noen krever nærhet og trøst er gjenkjennelig. Jeget vet at hun er urettferdig når hun går fra ham som ligger der skadet i skogen alene. Sinnets urettferdighet går igjen i mange av fortellingene. Personene i Stagrims samling vet ofte at de går for langt, at de overdriver eller at de er irrasjonelle, men de lar likevel følelsene styre.
---
Anmeldelse
Mari Tveita Stagrim
«Alle nyanser av sinne»
Fortellinger
Kolon Forlag
91 sider
262 kroner
---
Tittelfortellinga er blant samlingas beste. Den utforsker hva sinne gjør med oss og hvor lite empatiske vi kan bli når vi lar forakt styre oppførsel. Ved å la hovedpersonens tanker blandes med dialogen mellom ham henne, gjør Stagrim teksten meningsmettet og levende. Her viser forfatteren stor innsikt og formidlingsglede.
Mangelen på kontroll i møte med egne følelser blir også et tema i «Det som er deg, og det som er meg». Et ungt par begynner å krangle fordi jeget har lavt blodsukker. Følelsen av sulten som gnager og irritasjonen som bygger seg opp og glir over i sinne er godt skildret av Stagrim. Men disse følelsene kan også bli komiske. Hovedpersonen mister kontrollen over seg selv og lar lavt blodsukker styre situasjonen:
Du går ut døra, jeg ser ryggen din bevege seg nedover trappene, ut i gata, jeg følger etter deg, og da jeg står utenfor blokka di i trappa, så skriker jeg til deg, jeg roper: MORA DI HAR ALLTID VÆRT FOR SNILL, jeg roper: DET ER DERFOR DU ALLTID BLEI MOBBA (…)
Dette er en absurd scene, og det er noe veldig morsomt ved å være fullstendig usaklig og ta opp gamle irritasjonsmomenter som hovedpersonen gjør her. Man kan mistenke Stagrim for å ha kjent på det boblende sinnet som får oss til å si ting vi angrer på ved flere anledninger. Hun er nemlig veldig presis i beskrivelsene og klarer å vise frem det latterlige ved den ellers mørke følelsen.
Når Stagrim skriver om «strukturen» som årsak til at man ikke kan åpne seg er det kanskje et forsøk på å heve teksten opp på et samfunnskritisk nivå. Forsøket faller flatt.
Blanda drops. Disse novellene må likevel regnes som diamanter blant gråstein. «Patterdyr og fugler» fremstår for eksempel som generisk med en sint ung mann som går amok. At hovedpersonen ønsker å «blø ut alle ordene» er en forslitt frase:
Han skulle brukt den øksa på seg selv, hogd til og blødd ut alle ordene, for det er jo godt det der, å blø ut alle ordene han skulle sagt, men som han ikke lærte å si, fordi. Fordi strukturen ikke tillot det? (…) Var det strukturen, eller var det han, eller var det foreldra som skulle lært han å snakke, eller var det læreren som hele tida sa at han skulle klappe igjen, holde munn, være stille, for han snakka jo hele tida, og det var jo bare fordi han var glad, var det ikke det?
Når Stagrim skriver om «strukturen» som årsak til at man ikke kan åpne seg er det kanskje et forsøk på å heve teksten opp på et samfunnskritisk nivå. Forsøket faller flatt. Den såkalte strukturen fremstilles som mystisk. Strukturen blir synonymt med det gutta med capsen bak frem foraktfullt kaller «systemet». Troen på at dette systemet styrer alt blir et lite interessant verdenssyn som ikke tilfører teksten noe. Det er gymnasialt. Dog er kanskje sinte, unge menn også gymnasiale. Likevel er både flere av Stagrims avsnitt og sint-unge-mann-som-egentlig-er-følsom forslitte, litterært sett.
Også i «Sug deg selv» møter leseren en lite reflektert hovedperson som lar følelsene styre. Fordi Stagrim lar hovedpersonenes tanker og replikker lede handlingen, blir også denne fortellingen platt. Hovedpersonen er ikke interessant, og fordi det ikke finnes noen modererende fortellerinstans som tar styringen, blir heller ikke kortteksten fengslende.
Stagrim behersker å gi karakteren et muntlig og troverdig hverdagsspråk.
Muntlig, ungdommelig språk. Stagrims språkføring er preget av direkte dialog og parafraserte replikker som driver tekstene fremover:
Ikke prøv deg, sier han. Jeg ville bare kikke på dyrene, sorry for det, sier hun. Han sier at han ikke vet helt hva han skal tro, hun sier nei nei, skjønner det og følger etter, opp til huset i skogkanten.
Stagrim behersker å gi karakteren et muntlig og troverdig hverdagsspråk. Til gjengjeld bruker hun det for mye, og nesten alle personene snakker likt, noe som gjør at fortellingene glir over i hverandre, til tross for vidt forskjellige tema. Grepet «hverdagsspråk» er heller ikke veldig forfriskende, og vi kjenner det godt fra Raymond Carvers novellesamlinger tilbake på 70 - og 80-tallet. Hadde Stagrim vekslet litt mer i sin språkbruk, hadde resultatet blitt bedre. Til gjengjeld har hun stålkontroll på nettopp dette hverdagsspråket, men talentet går til spille i de mindre interessante tekstene.
Alle nyanser av sinne viser at Stagrim har evnen til å borre ned i følelsene til personene hun beskriver. Hvis hun unngår de mer forslitte litterære konstruksjonene i neste utgivelse, har vi mye å glede oss til. Forfatteren har nemlig en svært god observasjonsevne og på sitt beste stråler hun.
Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.