Annonse
15:23 - 17. november 2015

Den svarte kroppens skjørhet

VINDUET: Boken Between the World and Me er skrevet som et langt brev til Ta-Nehisi Coates’ tenåringssønn, der forfatteren oppfordrer sønnen til å vokte sin egen kropp – mot politivold, urettferdighet, urettmessig fengsling, rasisme og diskriminering. 

DEN NYE GENERASJONENS BORGERRETTSFORKJEMPER: Ta-Nehisi Coates' bok Between the World and Me skildrer et amerikansk samfunn der rasismen og diskrimineringen ikke har tatt slutt til tross for at Obama ble valgt som president i 2008. Foto: Andre Chung for Washington Post via Getty Images
Annonse

Vinduet

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Vinduet, som utkommer med nytt nummer 10. desember.  Vinduet er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig.

I.

I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.»
- Martin Luther King jr., «I Have a Dream» (1963)

 

Ta-Nehisi Coates er sannsynligvis en av få nålevende afroamerikanere som har en betydelig innflytelse i USA, men som likevel er ukjent for de fleste nordmenn eller europeere generelt. Flere tiår etter sin død er afroamerikanske borgerrettsforkjempere som Martin Luther King jr. og Malcolm X fortsatt like kjente på resten av kloden som de er i USA. Coates representerer en ny generasjon av borgerrettsforkjempere. En ny generasjon intellektuelle aktivister. En generasjon som lever i det Barack Obama og en del andre innflytelsesrike amerikanere kaller for «post-racial America». Dette i en tid hvor det hevdes at USA har nådd et mer opplyst og rettferdig stadium i behandlingen av minoriteter, en tid hvor alle amerikanere, uavhengig av bakgrunn, angivelig har de samme muligheter til å følge den amerikanske drømmen.

Coates representerer en ny generasjon av borgerrettsforkjempere. En ny generasjon intellektuelle aktivister

Men er dette en riktig beskrivelse av det amerikanske samfunnet i 2015? Mange amerikanere vil hevde at USA 2015 langt ifra er «post-racial». I hvert fall ikke hvis man lever i en afroamerikansk virkelighet. Det er akkurat denne virkeligheten Coates beskriver og kritiserer i sin nye bok Between the World and Me. En bok som viser at USA fortsatt har en lang vei å gå på dette området.

En novemberkveld i 2008 skjedde det noe stort og historisk: 4. november 2008 var kvelden da USA, landet som gjerne kalles «smeltedigelen» eller «land of the free and home of the brave», valgte sønnen av en hvit amerikansk kvinne og kenyansk immigrant til sin 44. president. I likhet med mange nordmenn, mange europeere og millioner av andre verdensborgere var jeg selv våken den kvelden, til tross for at jeg skulle på forelesning neste dag. Og mens valgresultatene tikket inn fra de forskjellige delstatene, ble det klart at USA for første gang i sin historie hadde valgt en farget president. Jubelen spredde seg i alle storbyer hvor det bodde en betydelig andel afroamerikanere. CNN viste bilder av gråtende kjendiser som Oprah Winfrey og Jesse Jackson. Drømmen til Martin Luther King ble for mange afroamerikanere oppfylt den kvelden, eller som kongressmedlem og tidligere borgerrettighetsforkjemper John Lewis sa i et TV-intervju: «We are prepared to create a multiracial democratic society … America is a different nation … a better nation … a different people … a better people … we are ready to lay past our dark past.»

USA sliter fremdeles med boligsegregering, massefengsling av unge fargede menn og fattigdoms-problematikk blant afroamerikanere

Valget av Barack Hussein Obama var sannsynligvis starten på alt pratet om «post-racial America». Det store spørsmålet er likevel om dette bare er propagandaspråk. Kanskje er det å bruke uttrykk som «post-racial America» et forsøk på å forme virkeligheten ved hjelp av språk? Man tenker at uttrykket etter hvert vil bli til faktisk virkelighet. Har det blitt bedre for ikke-hvite i det amerikanske samfunnet etter 2008? Det kommer an på hvem du spør. Det er for eksempel lite uenighet blant amerikanere flest om at USA anno 2015 er helt annerledes enn USA anno 1968. Det vil si det året da Martin Luther King ble skutt på en veranda i Memphis. På visse områder har ting bedret seg. Men det er også enighet blant en del amerikanere, fargede så vel som hvite, om at USA kan bli bedre på en rekke felter.

Landet sliter fremdeles med boligsegregering, massefengsling av unge fargede menn og fattigdomsproblematikk blant afroamerikanere. Deler av befolkningen mangler også grunnleggende rettigheter, som retten til å stemme. Det er lite som tyder på at rasismen og diskrimineringen i det amerikanske samfunnet tok slutt da Obama ble valgt i 2008 – og Coates har generelt sett ingen sans for denne trangen til å bejuble det han anser for å være små skritt i riktig retning:

 

They were rebelling against the history books that spoke of black people only as sentimental «firsts» – first black five-star general, first black congressman, first black mayor – always presented in the bemused manner of a category of Trivial Pursuit.

 

 

II.

I prayed for twenty years but received no answer until I prayed with my legs.
Frederick Douglass

 

Between the World and Me er den andre memoarboken på få år som er ført i pennen av Ta-Nehisi Coates, en ung og fremadstormende afroamerikansk forfatter og journalist i tidsskriftet The Atlantic. Den første, The Beautiful Struggle (2009), handlet om Coates’ oppvekst i West Baltimore, Maryland, og særlig om forholdet til faren, Vietnam-veteranen og Black Panther-medlemmet William Paul Coates. Ta-Nehisi vokste opp i tøffe omgivelser i en tid hvor det var utbredt narkotikasalg, vold og gjengkriminalitet i de afroamerikanske miljøene i storbyene som en følge av «the American crack epidemic». Dette var en periode preget av manglende desegregering i det amerikanske boligmarkedet og manglende politisk vilje til å forbedre levekårene i storbyer og bydeler med store minoritetsbefolkninger.

I was made for the library, not the classroom. The classroom was a jail of other people’s interests. The library was open, unending, free

Ta-Nehisi Coates

The Beautiful Struggle er ikke bare en fortelling om det negative. Det er ikke bare en bok om det typisk amerikanske mediebildet av afroamerikanere, og da særlig afroamerikanske menn, som mer eller mindre frustrerte kriminelle. Det er også en fortelling om familie og samhold, en fortelling om fedre som til tross for sine feil og mangler jobber og står på for å forsørge og ta vare på familien. Det er viktig for Coates å vise flere sider av oppveksten i de afroamerikanske storbymiljøene, få fram en annen side enn det som er vanlig i mediebildet, der afroamerikanere ofte framstilles som faderløse, late, lite intelligente, lite ambisiøse og voldelige.

Første del av Coates’ nye bok handler om hans kjærlighet til bøker og til biblioteket. Hvordan biblioteket var hans egentlige alma mater og selve kunnskapskilden. «I was made for the library, not the classroom. The classroom was a jail of other people’s interests. The library was open, unending, free», skriver han. Denne kjærligheten til boklig lærdom (som i Coates’ tilfelle også er en kritikk av det amerikanske skolesystemet) er noe man finner hos intellektuelle afroamerikanere helt tilbake til 1800-tallet. Historiske skikkelser som den tidligere slaven Frederick Douglass mente blant annet at kunnskap ville frigjøre afroamerikaneren. Dette er den samme troen som den amerikanske og europeiske arbeiderklassen hadde før i tiden, at man ved å utdanne den oppvoksende generasjon skulle sette disse i stand til å vinne sine rettigheter. Man skulle frigjøre seg ved å tilegne seg kunnskap. Eller som karakteren Brother Mouzone i The Wire sier til sin assistent Lamar: «You know what the most dangerous thing in America is, right? Nigger with a library card.»

Spørsmålet er hvorvidt dette er nok for afroamerikanere. Og er kunnskap eneste veien til frigjøring?

Between the World and Me er skrevet som et slags langt brev (nærmere 150 sider) til Coates’ tenåringssønn, Samori Coates. Dette er en av flere grunner til at mange anmeldere og kritikere har sammenlignet Coates’ bok med den kjente borgerrettighetsforkjemperen og forfatteren James Baldwins essaysamling The Fire Next Time (1963). Baldwins brev er adressert til hans nevø, og han skriver om det man før i tiden kalte «the Negro problem», altså de sosiale, politiske og økonomiske problemene som afroamerikanere møtte i 18- og 1900-tallets USA, og som hemmet deres muligheter i livet. Det handlet (og handler fremdeles) om hvordan afroamerikanere skal få like rettigheter som sine hvite medborgere, hvordan man skal få vekk rasistiske strukturer og diskriminering i samfunnet. Baldwin tar for seg USAs rasehistorie helt fram til 1960-tallet, med sentrale samtidsaktører som Elijah Muhammad og hans organisasjon Nation of Islam.

Between the World and Me er skrevet som et slags langt brev (nærmere 150 sider) til Coates’ tenåringssønn

Men samtidig er Between the World and Me og The Fire Next Time så mye mer enn to veldig lange brev. Det er snakk om vitnesbyrd fra to menn som har opplevd en hel del nedslående, men som fortsatt har sin intellektuelle nysgjerrighet intakt; to menn som fanger tidsånden på hver sin måte. For Baldwin var det 60-tallets turbulente tider med Vietnamkrigen, borgerrettighetskampen og den kalde krigen; for Coates er det politivolden mot afroamerikanere, oppveksten i gettoer i amerikanske storbyer, krigen mot narkotika og den hemningsløse gatevolden. Begge er også kritiske til religion og religiøse institusjoner; Baldwin til den amerikanske kirken og dens rolle i undertrykkelsen av minoriteter; Coates til religionenes manglende evne til å gi svar på eksistensielle, sosiale, politiske og andre spørsmål i en sekularisert tid.

Å lese Baldwin og Coates høyt er nesten en musikalsk opplevelse. Men det er ikke prosa for prosaens skyld. Det er ikke tomprat. Dette er ord med mening. Et eksempel er når Coates beskriver hvordan rasisme oppleves i virkeligheten når den kjennes på kroppen:

But all our phrasing – race relations, racial chasm, racial justice, racial profiling, white privilege, even white supremacy – serves to obscure that racism is a visceral experience, that it dislodges brains, blocks airways, rips muscle, extracts organs, cracks bones, breaks teeth. You must never look away from this.

 

III.

 

On the back streets of America
They kill the dream of America

- Tracy Chapman, «Across the Lines»

 

Den røde tråden i Coates’ bok er nemlig det han kaller for «den svarte kroppen». Han forteller sin sønn om at alt dette egentlig handler om å være klar over hvor skjør den svarte kroppen er. At sønnen må lære seg å vokte sin egen kropp. Hvis ikke kan den eies, tortureres, knekkes og ødelegges av andre. Han må vokte sin egen kropp mot politivold, urettferdighet, urettmessig fengsling, rasisme, diskriminering m.m.

 

[…] the belief in being white, was not achieved through wine tasting and ice cream socials, but rather through the pillaging of life, liberty, labor, and land; through the flaying of backs; the chaining of limbs; the strangling of dissidents; the destruction of families; the rape of mothers; the sale of children; and various other acts meant, first and foremost, to deny you and me the right to secure and govern our own bodies.

 

Coates forteller sønnen – som han har oppkalt etter den muslimske lederen Samori Touré, som kjempet mot den franske kolonimakten på slutten på 1800-tallet – at «the world has no time for the childhoods of black boys and girls». Fra tidlig alder blir afroamerikanske barn og ungdommer i betydelig grad gitt opp av det amerikanske skolesystemet. Coates bemerker hvordan skolesystemet er med på «å dope dem ned»: «I sensed the schools were hiding something, drugging us with false morality so that we would not see, so that we did not ask: Why – for us and only us – is the other side of free will and free spirits an assault upon our bodies?»

Eric Garner er bare ett av mange eksempler på hvordan den svarte kroppen ikke er verdt noe

En kveld satt sønnen våken til langt ut på natten og så på nyhetene for å få med seg om politimannen som skjøt Eric Garner, ville bli suspendert og siktet. Da det ikke skjedde, gikk Samori opp på rommet sitt og gråt. Fantes det ingen rettferdighet for afroamerikanere? Eric Garner er bare ett av mange eksempler på hvordan den svarte kroppen ikke er verdt noe. Den amerikanske drømmen blir drept på gatehjørner. Trayvon Martin, for eksempel, ble bare 14 år; skutt av den selverklærte nabovakten George Zimmerman, som ikke engang ble dømt for drapet. Tamir Rice ble bare 12. Coates skriver:

 

I write you in your fifteenth year. I am writing you because this was the year you saw Eric Garner choked to death for selling cigarettes; because you know now that Renisha McBride was shot for seeking help, that John Crawford was shot down for browsing in a department store. And you have seen men in uniform drive by and murder Tamir Rice, a twelve-year-old child whom they were oath-bound to protect. And you have seen men in the same uniforms pummel Marlene Pinnock, someone’s grandmother, on the side of a road. And you know now, if you did not before, that the police departments of your country have been endowed with the authority to destroy your body.

 

Som ung, svart mann i USA var Coates tvunget til å lete etter svar på sine spørsmål andre steder enn i religionen, skolevesenet og på gaten

Hvor ble det av den nærmest religiøse optimismen som borgerrettighetsforkjempere som Martin Luther King jr. var kjent for? Ja, i sin siste offentlige tale før han ble drept, sa dr. King: «And I’ve seen the Promised Land. I may not get there with you. But I want you to know tonight, that we, as a people, will get to the Promised Land!» Det er akkurat her Coates skiller seg radikalt fra kristne ledere som dr. King. Coates tror ikke på noe «Promised Land», for ham blir dette en ønskedrøm. Coates omtaler seg selv som en ateist og en slags materialist, og blir på den måten en minoritet i minoriteten. I Between the World and Me sender han til og med et lite retorisk stikk i Kings retning når han poetisk, men kanskje også sårende for visse menneskers religiøse følelser, konkluderer med at:

I could not retreat, as did so many, into the church and its mysteries. My parents rejected all dogmas. We spurned the holidays marketed by the people who wanted to be white. We would not stand for their anthems. We would not kneel before their God. And so I had no sense that any just God was on my side: «The meek shall inherit the earth» meant nothing to me. The meek were battered in West Baltimore, stomped out at Walbrook Junction, bashed up on Park Heights, and raped in the showers of the city jail. My understanding of the universe was physical, and its moral arc bent toward chaos then concluded in a box.

Det var dr. King som i sine taler refererte til at «the moral arc bent toward justice». Det vil si: Rettferdigheten vil etter hvert seire. Som ung, svart mann i USA var Coates tvunget til å lete etter svar på sine spørsmål andre steder enn i religionen, skolevesenet og på gaten. Han anser derfor ikke religion for å være noe som nødvendigvis er frigjørende for afroamerikaneren. Dette i skarp kontrast til både dr. King og Malcolm X, som Coates ellers har mye respekt for, som begge trodde på religionens emansipatoriske potensial.

 

IV.

 

I imagine one of the reasons people cling to their hates so stubbornly is because they sense, once hate is gone, they will be forced to deal with pain.
- James Baldwin, The Fire Next Time

 

Forestillingen om den amerikanske drømmen er blitt selve det som opprettholder den strukturelle rasismen

I Between the World and Me bruker Coates den såkalte amerikanske drømmen mot de som forfekter den. For forestillingen om drømmen er blitt selve det som opprettholder den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet. For mange hvite amerikanere og ikke-amerikanere er den amerikanske drømmen definisjonen av det man kaller for «American exceptionalism». Utallige amerikanske presidenter har siden den amerikanske nasjonens fødsel snakket om hva som skiller USA fra andre nasjoner. Også den nåværende presidenten Barack Obama sverger til denne nasjonale etosen. I sin bestselgende bok fra 2006, The Audacity of Hope. Thoughts on Reclaiming the American Dream, skrev han:

 

Moreover, I believe that part of America’s genius has always been its ability to absorb newcomers, to forge a national identity out of the disparate lot that arrived on our shores. In this we’ve been aided by a Constitution that – despite being marred by the original sin of slavery – has at its very core the ideas of equal citizenship under the laws; and an economic system that, more than any other, has offered opportunity to all comers, regardless of status or title or rank.

 

Denne tankegangen og ikke minst troen på at man kan bli hva som helst så lenge man jobber hardt og målrettet, er ifølge Coates en ønskedrøm som ser bort ifra det faktum at strukturer både opprettholder undertrykkelse og marginaliserer store befolkningsgrupper. Å snakke om den amerikanske drømmen eller prøve å selge den til mennesker som i flere århundrer har blitt undertrykt – først som slaver og senere som annenrangs borgere – er og blir fjernt og absurd.

Coates kaller denne typen hvite amerikanere for «Dreamers». De er mennesker som lever i en helt annen verden enn de fleste av sine fargede medborgere.

 

That other world was suburban and endless, organized around pot roasts, blueberry pies, fireworks, ice cream sundaes, immaculate bathrooms, and small toy trucks that were loosed in wooded backyards with streams and glens.

 

Hva hjelper det i grunnen med «hard work» når barrierene du som svart amerikaner møter på, er mye større enn de dine hvite medborgere møter? Da den forrige amerikanske justisministeren, Eric Holder, skulle uttale seg om urolighetene i Ferguson, fortalte han Washington Post at han som ung selv hadde opplevd å bli stoppet av politiet på grunn av sin hudfarge:

 

I understand that mistrust. I am the attorney general of the United States. But I am also a black man», Holder said […]. «I think about my time in Georgetown – a nice neighborhood of Washington – and I am running to a picture movie at about 8 o’clock at night. I am running with my cousin. Police car comes driving up, flashes his lights, yells ‘where you going? Hold it!’ I say, ‘Whoa, I’m going to a movie.’

 

Det at også en mann av Holders kaliber, som har kommet svært langt karrieremessig, kan fortelle at han har opplevd hvordan det er å bli diskriminert på grunnlag av hudfarge, understreker for mange afroamerikanere at det er en myte at rasisme kan forsvinne ved at offeret eller ofrene skal «jobbe hardt». Hva med alle de som har jobbet hardt, som er professorer, anerkjente forfattere og til og med justisministre, men likevel opplever diskriminering? Problemet med denne «jobbe hardt»-tankegangen er framfor alt at den gjør offeret for rasisme og diskriminering til en del av problemet, og dermed langt på vei fritar rasistene og diskriminererne for å endre atferd. Som den tyske filosofen Jürgen Habermas treffende har skrevet: «After all, we do not confront chauvinists or racists with calls for more tolerance, but with the demand that they should overcome their prejudices.»

Problemet med «jobbe hardt»-tankegangen er at den gjør offeret for rasisme og diskriminering til en del av problemet

Avslutningsvis: Hvorfor bør vi nordmenn lese Coates’ bøker? Hva kan Coates fortelle oss om rasisme og etnisk diskriminering? En hel del, vil jeg hevde. Mye av den rasismen og den etniske diskrimineringen som fantes og som fortsatt fins i det amerikanske samfunnet, har selvfølgelig en helt annerledes forhistorie enn den som eksisterer i vårt samfunn. Men det vesentlige er at rasisme er mer enn rasistiske ytringer. Det er mer enn bruken av ord som «neger». Dette kommer sjelden fram i den norske debatten. Vi må være klar over at de diskriminerende strukturene som eksisterer visse steder i samfunnet, som for eksempel på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, har klare likhetstrekk med de strukturene som fins i andre vestlige samfunn, inkludert Ta-Nehisi Coates’ USA. På bakgrunn av dette bør vi nordmenn også tenke nøye gjennom hva slags multietnisk og flerkulturelt samfunn vi ønsker, og etter hvert også spørre oss selv: Har alle norske borgere, uavhengig av etnisitet og rase, de samme mulighetene?

 

Artikkelen skal publiseres i den nye utgaven av Vinduet, som utkommer 10. desember. I Vinduet 4/2015 kan du blant annet lese om: Marilynne Robinson, Iris Murdoch, Hanne Ørstavik, Emmanuel Carrère, Henning Hagerup og Knausgårds Hitler. Vinduet er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENTHva kan Euphoria fortelle oss om grunnleggende aspekter ved det å være menneske?

ARGUMENT: Kan en økonomisk teori fra 1870-tallet være løsningen?

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge.