Annonse
12:35 - 08. oktober 2015

En taxitur for frihet

Z FILMTIDSSKRIFT: Taxi Teheran er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr i møte med politiske hindre. 

Taxi Teheran. Foto: Arthaus
Annonse

Z

Artikkelen er hentet fra Z filmtidsskrift, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Z filmtidsskrift er et uavhengig filmtidsskrift som tar film på alvor – både som kunst og underholdning. Med Zs dyptpløyende temanumre om både aktuelle og filmhistoriske emner vil vi bidra til å skape en høyst tiltrengt flora av levende, kunnskapsrik og engasjert norsk filmoffentlighet.

Et lite kamera på ruta, en iphone og niesens digitalkamera: Med slike enkle midler trosser Jafar Panahi for tredje gang de iranske myndighetenes forbud mot å lage film, og vinner også Gullbjørnen i Berlin. 

Takket være den brede internasjonale anerkjennelsen filmen har fått - og de vanskelige omstendighetene rundt selve filminnspillingen, har Taxi Teheran allerede oppnådd en slags klassikerstatus. Med veldig god grunn. 

“Om det finnes en filmens Solzjenitsyn for vår tid, må det være ham”, skriver Kjetil Lismoen i Aftenposten. Slik omtales Jafar Panahi, en av vår tids ledende iranske filmskapere og kjent for en rekke filmer om menneskenes vilkår under Irans autoritære og frihetskrenkende regime. Blant annet Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006). Disse kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, med særlig hovedvekt på situasjonen for iranske kvinner.
 

Foto: Arthaus

Filmene hans har vunnet bred internasjonal anerkjennelse, og fått en rekke priser ved store filmfestivaler. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig yrkesforbud og også sonet husarrest i lengre perioder, har han fortsatt å lage - og spre - filmene sine. This Is Not a Film (2011), Closed Curtain (2013) og Taxi Teheran (2015) ble alle spilt inn i hemmelighet i Teheran, uten budsjett, og så smuglet ut av landet (en av dem gjemt i en kake). 
 

Taxi Teheran tar utgangspunkt i en slags reality-TV-situasjonskomikk i beste “skjult kamera”-ånd: Jafar Panahi, den verdensberømte regissøren, setter seg bak rattet i en gul taxi og kjører gjennom Teherans animerte gater. Et lite, men antageligvis ikke så diskré kamera er festet på dashbordet og tar opp alt som skjer etterhvert som et mangfoldig utvalg av skikkelser med ulik bakgrunn setter seg inn i taxien. Noen av dem kjenner igjen regissøren, andre ikke. En høylytt mann diskuterer dødstraff med en skolelærer. En svartebørs-DVD-selger får Panahi til å være med på å selge illegale filmkopier. Panahis unge niese skal lage film som skoleprosjekt og klager over den islamske republikkens sensur. Med sin karakteristiske varme, humor og skarpe samfunnskritiske blikk leverer Panahi - antageligvis byens verste drosjesjåfør - et fremragende, livlig og morsomt portrett av det iranske samfunnet, og dets skyggesider.

Med sin karakteristiske varme, humor og skarpe samfunnskritiske blikk leverer Panahi et fremragende, livlig og morsomt portrett av det iranske samfunnet, og dets skyggesider.


Til tross for den lette tonen i Taxi Teheran er det mye som ulmer under overflaten. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt begrensede muligheter til å reise ut av landet. Han kunne dermed ikke være til stede for å ta imot prisen sin i Berlin tidligere i år. Niesen mottok prisen på hans vegne. 

Filmen kommer på et avgjørende tidspunkt for Iran: Den nåværende presidenten Hassan Rouhani har nylig forhandlet seg frem til en avtale som begrenser landets kjernefysiske program, mot at Iran får en del lettere vilkår i forhold til handelsblokaden de har vært underlagt i mange år. Det iranske regimet virker villig til å åpne seg mot flere vestlige investeringer, dessverre uten at menneskerettighetssituasjonen viser særlig tegn til forbedring. 
 

Foto: Arthaus


Taxi Teheran er åpenbart en politisk film. Panahi beveger seg bokstavelig talt gjennom et landskap som virker tilsynelatende normalt og hverdagslig, men som viser seg å være underlagt veldig strenge normer: Et enkelt tyveri straffes med henging, jenter sultestreiker etter å ha blitt fengslet for å ha sett en volleyballkamp. Undertrykkingen av kunstnerisk frihet er såpass innarbeidet at den begynner allerede på skolen, hvor elever lærer å sensurere seg selv. Det refereres til Pahahis egen arrest og tortur. 

Filmen kommer på et avgjørende tidspunkt for Iran

Samtidig er filmens eksistens i seg selv et tegn på at denne sensuren kan omgås. Filmen er stappfull av ulike teknologiske midler som stadig vekk brukes for å ta opp og spre bilder: piratkopierte DVD’er (sannsynligvis den eneste måten Panahis filmer kan bli sett på i Iran), Iphone-kameraer, Ipader, digitalkameraer osv. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer på et subtilt vis forholdet mellom kunst og virkelighet.

Selv om det meste virker iscenesatt, er det ikke alltid godt å vite hva som er autentisk, og hva som er fiksjon i Taxi Teheran. Det er en del direkte og indirekte referanser til Panahis tidligere filmer: To litt barnslige eldre damer dukker opp med en gullfisk, i det som kan oppfattes som en komisk omvendt referanse til den lenge ettertraktede gullfisken i Den hvite ballongen. I en samtale med en menneskerettighetsadvokat refereres det til en jente som ble fengslet for å ha sett en volleyballkamp, akkurat som fotballjentene i Offside. En av figurene kommenterer en samtale som nettopp har foregått: “det måtte være skuespill, han brukte akkurat den samme sluttreplikken som vi finner i Crimson Gold.” 

Foto: Arthaus


Etterhvert slutter man å prøve å finne ut av Taxi Teherans konstante lek mellom fiksjon og virkelighet, som til syvende og sist ikke har så mye å si for hvordan filmen skal forstås. Det er bare å hengi seg tanken at den litt klossete og utilpasse mannen, som sitter bak rattet med en sixpence på hodet og et lurt glimt i øyet, har full kontroll - og regi - over enhver hendelse vi ser i denne filmen. Ved å lage film vinner Pahahi tilbake den dyrebare friheten myndighetene prøver å nekte ham.

Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer på et subtilt vis forholdet mellom kunst og virkelighet

Taxi Teheran viser en filmkunstner på høyden av sin skaperkraft, og som trives selv under de vanskeligste forhold. Til syvende og sist handler dette om mer enn en manns kamp mot maktens langstrakte arm: Det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr i møte med politiske hindre.

Taxi Teheran har norgespremiere 15 oktober. Det er åpningsfilmen for Film fra Sør-festivalen i år, og Panahis niese, som også er hovedskuespiller i filmen, kommer og representerer Panahi. Cinemateket i Oslo, samt Cinemateket i Bergen og Trondheim kjører et retrospektiv med flere av Panahis filmer i oktober og november.  

Artikkelen er hentet fra Z filmtidsskrift, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not? 

DOYENNES: Fredag spilte Emilie Nicolas i Oslo, fire år etter forrige konsert.