Annonse
16:04 - 22. oktober 2015

– Maktmisbruk trigger fantasien min

MONTAGES: Filmene til den Oscar-nominerte chilenske regissøren Pablo Larraín kretser om institusjoner som råtner til kjernen. 

SKUMRING: Larraíns seneste spillefilm, El Club (2015), beskriver et slags tilflukssted for katolske prester som er dømt for ulike former for overgrep. – Mesteparten er basert på virkelige saker. Men det interessante var å fange dualiteten og mysteriet i dem, sier regissøren.
Annonse

Montages

Artikkelen er hentet fra montages.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN

Film er vår tids viktigste kulturuttrykk, men fremdeles blir ofte omtalen av film forenklet og marginalisert i norske medier. Montages er en arena for lidenskapelige og kunnskapsrike samtaler om film, fritt for tabloide forstyrrelser eller politiske hensyn. Montages er Norges fremste filmtidsskrift.

Den chilenske filmskaperen Pablo Larraín var en av hovedgjestene under årets utgave av Film fra Sør. Med den politiske satiren Stem nei (2012) kapret han Chiles første Oscar-nominasjon. Vi tok en prat med den lovende regissøren før hans ankomst til Oslo og festivalen.

Det er få chilenske filmskapere som har satt et internasjonalt publikum i fyr og flamme. På den ene siden har du idiosynkratiske Alejandro Jodorowsky, og på den andre siden den legendariske dokumentaristen Patricio Guzmán, som for øyeblikket er aktuell med den kritikerroste The Pearl Button. Ellers er det tynt.

Chilensk filmindustri opplevde som så mange andre land en slags nybølge med eksperimentell film på 60-tallet, før Pinochets militærdiktatur tvang de mest lysende talentene ut i landflyktighet på 70-tallet. Naturlig nok har dette nasjonale traumet preget ikke bare industrien, men også tematikken og det estetiske uttrykket i mange av de mest toneangivende filmene de siste 40 årene.

Var det politiske eller estetiske hensyn som inspirerte Larraín til å bli filmskaper?

En av de mest markante filmstemmene som har vokst ut av dette landskapet er Pablo Larraín. Den 39 år gamle regissøren ble født i Santiago som sønn av to innflytelsesrike politikere. Faren Hernán Larraín var i flere år partileder for The Independent Democratic Union – et konservativt, høyrevridd parti som ble dannet av Pinochets støttespiller Jaime Guzmàn i 1983. Da er det ekstra ironisk at sønnens filmografi er så sterkt preget av en venstreorientert filosofi; et regimekritisk uttrykk som forsøker å dekonstruere landets vonde fortid. Var det politiske eller estetiske hensyn som inspirerte Larraín til å bli filmskaper?

«Jeg trodde aldri jeg skulle bli så opptatt av politikk og religion da jeg startet, men så ble det bare sånn. Kanskje er det fordi jeg bryr meg. Jeg tror ikke man kan leve på denne planeten uten å vite hva som skjer rundt deg. Jeg synes film er et fantastisk medium på den måten, fordi den er løsrevet fra journalismen. Den relaterer deg til fortiden, og fortiden blir en slags prolog til nåtiden.»

De fleste av Larraíns filmer kretser rundt institusjoner som råtner til kjernen, enten det dreier seg om den katolske kirken i El Club (2015), psykiatrien i Fuga (2006), showbusiness i Tony Manero (2008) eller det politiske systemet i Stem nei (2012) og Post Mortem (2010).

«Jeg tror maktmisbruk har en evne til å trigge fantasien min, spesielt hvordan den angår mennesker på så ulik måte. Hvis det er ett ord som fanger mye av tematikken i mine filmer, er det straffefrihet – hvordan institusjoner ofte er så løsrevet fra virkeligheten. De kommer alltid unna med sin tvilsomme praksis.»

De fleste av Larraíns filmer kretser rundt institusjoner som råtner til kjernen

For å blottlegge de institusjonelle overgrepene, tys det ofte til satire. Selv om filmene tar opp alvorstunge temaer, er de alltid gjennomsyret av diskret humor. Ja, til tider grenser det nesten mot det absurde.

«Humor er interessant av minst to grunner – for det første gis man anledning til å fortelle noe på en måte som ikke er belærende, kjedelig eller nedlatende. Eller for smart. I tillegg har det sammenheng med hvordan jeg lager film. Mye av humoren kommer frem på settet under innspillingen. Det fungerer nesten som en oppdagelsesferd der og da som du deretter syr sammen i klipperommet.»

I debutfilmen Fuga (2006) utforsker Larraín en komponist som er så sterkt drevet av lidenskapen til sin komposisjon at han tipper over i sinnsykdom – geniets lodd i livet. I likhet med Kieslowskis Blå (1993) virker filmen modellert på en form for poetisk realisme. Var det en retning som inspirerte ham?

«Musikk eksisterer i et abstraksjonsrom som er utelukkende emosjonelt. Det er en sånn ting det er vanskelig å snakke om, du kan bare lytte til den – og der ligger det store mysteriet som fascinerer meg. I Fuga forsøkte jeg å kombinere elementer som er knyttet til musikkens abstraksjonsrom. Men å si at jeg forsøkte meg på en form for poesi blir nok for pretensiøst. Det er vanskelig for meg å si om den når publikum på den måten.»

Larraín er blant de heteste kandidatene til å regissere nyinnspillingen av mafiaklassikeren Scarface. Mye av grunnlaget ligger nok i filmen Tony Manero (2008), der hovedpersonen – spilt av Larraíns faste skuespiller Alfredo Castro – er besatt av John Travoltas rollefigur fra Saturday Night Fever (1978), og som tyr til ekstreme handlinger for å vinne en look-a-like-konkurranse i militærdiktaturets Chile.

«Tony Manero er en jungel av lidelse, sorg og frykt, og uten å være klar over det selv, glir Castros rollefigur Raul Peralta fra å være et offer til å bli en overgriper. Det handler om sosial transformasjon. I et land og et handlingsrom der straffefrihet er allemannseie, blir han et symbol på alt det som skjer rundt ham. Han blir en morder, og slipper unna med det.»

Larraín er blant de heteste kandidatene til å regissere nyinnspillingen av mafiaklassikeren Scarface

Med Oscar-nominasjonen til Stem nei (2012) ble Larraín plutselig et navn for internasjonale storaktører. Filmen beskriver kampanjen rundt folkeavstemningen om Pinochets maktposisjon i 1988. Det mest oppsiktsvekkende er på mange måter formatet – skutt på et lavdefinisjons U-Matic-kamera for å gjøre sammenstillingen med faktisk arkivmateriale mest mulig organisk.

«Filmen var en øvelse i sammenstilling. Formålet var å putte vårt materiale sammen med arkivmaterialet så de tilsammen skaper en tredje idé. Dermed blir det en slags collage i kubistisk ånd. Jeg husker til og med jeg gikk inn i klipperommet en dag, og klipperen visste ikke om materialet var noe vi hadde skutt eller om det var eksisterende nyhetsklipp.  Ved å forene disse to elementene, skapte vi en slags illusjon. Jeg synes filmkunsten ligger tett opp mot det å være en magiker; en magiker av den gamle sorten der du har en illusjon foran deg som er skapt med svært enkle virkemidler.»

Larraíns seneste spillefilm, El Club (2015), befinner seg imidlertid i et helt annen landskap. Filmen beskriver et slags tilflukssted for katolske prester som er dømt for ulike former for overgrep i sin gjerning. Mye av uttrykket kretser rundt det å være i en mellomfase – lyssettingen befinner seg hovedsakelig i overgangen mellom natt og dag, mens prestene ofte oppfører seg mer som smågutter enn som voksne menn.

Vi prøver ikke å si hva som er rett og galt; vi prøver bare å eksponere elementene så filmatisk og fascinerende som mulig

«Eksisterer slike tilflukssteder i Chile i dag? Ja. Eksisterer slike prester? Ja. Mesteparten er basert på virkelige saker. Men det interessante var å fange dualiteten og mysteriet i dem. Du kan vite mye, du kan bli fortalt mye, du kan se mange faktiske handlinger, men til syvende og sist vet du ikke hvem de er, og det synes jeg er veldig vakkert. Spesielt når det handler om religion, der alle har et svært forskjellig forhold til Gud. Alle har også et forhold til omsorg, tilgivelse og kjærlighet. Det skaper en friksjon. Vi prøver ikke å si hva som er rett og galt; vi prøver bare å eksponere elementene så filmatisk og fascinerende som mulig.»

For Larraín er stemning ofte viktigere enn innfløkte historier – en evig jakt etter det genuint cinematiske: «Du må skape noe som ikke bare kan vises på TV. Filmene jeg er interessert i er ikke nødvendigvis realistiske. Tone og atmosfære er mye viktigere. Filmen må tilhøre kinosalen. Den må være et mysterium.»

 

El Club får norsk kinopremiere i januar, 2016.

Artikkelen er hentet fra Montages, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Siste

Mer fra Portalen

MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFTHva skjedde da Schibsted skulle forandre seg i 2012?

ARGUMENTHvor kommer vi fra, og hvor ulike er vi blitt?

Fikk hederspris, nå foreslår Filminstituttet å kutte støtten til utgivelser.

MONTAGES: En trettifem minutter lang reklame for et italienske motehus.

TDFN: Jeg er legestudent. Jeg vil kjempe mot vår største fiende: døden.