Rapport fra innkjøpskontoret

---

Prosa

Prosa er et uavhengig, allmennkulturelt tidsskrift som redigeres etter redaktørplakaten. Utgiver er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og et abonnement på Prosa er inkludert i medlemsavgiften. Prosas abonnenter utover NFFs medlemmer, er bibliotek, studenter, mediefolk og andre litteraturinteresserte.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Prosa nr. 4/2015. Prosa er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrifter i PORTALEN.

---

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur fra 1965 er med rette karakterisert som et dristig kulturpolitisk tiltak som har vakt internasjonal oppsikt og stimulert skjønnlitterær skriving. I 2005 ble ordningen fulgt opp. En selektiv innkjøpsordning for norsk sakprosa ble lansert, først som en prøveordning. Dette skjedde etter vedvarende påtrykk fra NFF og andre som åpnet myndighetenes øyne for nødvendigheten av å stimulere sakprosaen, skjønnlitteraturens fattige fetter. Basert på erfaringer som «innkjøper» av sakprosa i offentlig regi, presenteres her noen funn og tendenser som konkluderer med at den nye innkjøpsordningen har virket positivt, men har et forbedringspotensial.

1766 titler. For drøyt seks år siden, i april 2009, deltok jeg på mitt første møte i Norsk kulturråds «Sakkyndig utvalg for ny norsk sakprosa».  Arbeidet skulle komme til å beskjeftige meg en hel del i årene som fulgte. I løpet av tre perioder à to år fikk jeg til vurdering intet mindre enn 1766 titler, nær én ny bok tilsendt alle hverdager (inklusive lørdager), år ut og år inn. Postmannen tok det pent.

Oppgaven var, i samarbeid med utvalgets øvrige fire medlemmer, å velge ut de beste og de mest relevante titlene, som i et antall av 1000 eks ble kjøpt inn for statens penger og sendt norske folkebibliotek. Arbeidet lærte meg ett og annet om norsk sakprosas stilling og retning. Erfaringene vil jeg gjerne dele med andre.

Sakprosatitlene burde selvsagt i all hovedsak komme på forlagenes vårlister, få en lengre salgssesong og ikke konkurrere med alle andre om plass på vogntoget fra Baltikum.

Kort sagt dreier det seg om at fem mennesker leser og leser og så kommer sammen fem ganger i året. Medlemmene av utvalget er erfarne lesere og har høy motivasjon. I løpet av en lang dag finner de fram til de kvalitetsmessig beste titlene og beslutter dem innkjøpt. Innkjøpene er finansiert gjennom en bevilgning på statsbudsjettet og forvaltes av Norsk kulturråd. I gjennomsnitt har bevilgningene vært tilstrekkelige til å kjøpe inn 70-80 titler årlig, en fjerdedel av alle innsendte, hvilket betyr at et klart flertall må velges bort.

Variert lesning. De ca. 300 titlene som daler ned i utvalgsmedlemmenes postkasser i løpet av et år har stor tematisk spennvidde og utgis av et imponerende høyt antall forlag, mange svært små. Det koster null å delta, og noen kan vel derfor velge å se på det hele som et eneste stort lotteri, der man kun satser porto og emballasje for å delta. Dette har den uheldige konsekvens at utvalget må vurdere et stort antall titler som ikke egentlig har en sjanse, som ikke er i nærheten av å bli innkjøpt. Manglende kritisk sans når man melder på er et gjennomgående trekk, både i små og store forlag.

Hver eneste påmeldte tittel leses av to av medlemmene i utvalget, mens de øvrige tre skal ha orientert seg godt nok til å kunne delta i diskusjonen. Alt foregår i plenum og derfor oppstår det gjerne et sterkt fellesskap i utvalget. Det resulterer i stor åpenhet innad og nærmest totalt hemmelighold utad.  Slik må det være hvis man skal leve opp til høye kvalitetskrav og treffe rettferdige avgjørelser.

Siden det er vanskelig å gi konkrete eksempler når man skal formidle erfaringer fra utvalgsarbeidet, er det fint å kunne søke tilflukt i tallene. Vi har noen basisopplysninger om forlag, forfattere, tematikk og utgivelsesmønstre. Her kommer noen hovedfunn.

Alle innkjøpte og halvparten av alle påmeldte titler er registrert i en database. Databasen gjør det mulig å si noe om hva som skrives, hvem som skriver og hvem som utgir. Særskilt interessant er det å studere forholdet mellom påmeldte og innkjøpte titler, fordi det gir grunnlag for å se hva utvalget prioriterer. Utviklingen over tid i seksårsperioden er selvsagt også interessant.

Jeg dveler ved fenomener i materialet som det kan være grunn til å undre seg over eller som sier noe typisk om sakprosafeltet. For eksempel dette:

Hvorfor utgis norsk sakprosa så seint på året?

Hvorfor om høsten? Alle med rudimentær kjennskap til norsk forlagsbransje vil være enig i at det er en fordel å få bøkene ut tidlig på året. Vi kan påvise at stabilt 50 prosent av titlene utgis etter 15.8, dvs. i løpet av 14 heseblesende uker fram til 1.12. Why on earth?

Sakprosatitlene burde selvsagt i all hovedsak komme på forlagenes vårlister, få en lengre salgssesong og ikke konkurrere med alle andre om plass på vogntoget fra Baltikum. Men slik er det altså ikke. Mønsteret viser at mystiske prosesser er i virksomhet. Alle intuitive forklaringer er i grunnen like dårlige, og vi står igjen med en dristig hypotese om en spesiell bransje: I noen korte høstmåneder i tiden fram mot første søndag i advent er det full fart i alle Norges forlag. Varene gjøres klar til jul. Også folk som steller med sakprosa henger seg på. Det er ikke lurt, men likevel en tradisjon. Eller en dyr uvane.

Tingenes tilstand koster forlag, bokhandlere og sakbokforfattere tapt salg. Produksjonen fordyres og forfatterne rammes av slurvete service. Og dessuten overbelastes små og store innkjøpsavdelinger, i Kulturrådet og ved folkebibliotekene, som i løpet av noen få uker skal bruke opp mer enn halvparten av årets budsjett. Her gjelder det å være flink til å holde igjen midler.

Forholdet er mysteriøst, men tendensen helt stabil når man studerer seksårsperioden 2009 - 2014.

Forlag nok. Så kommer neste punkt som er egnet til å forundre:

Hvorfor er det så mange forlag som utgir sakprosa?

Men at det dreier seg om nær 300 forlag som deler de 1766 påmeldte titlene mellom seg, er overraskende. Så festlig er det da ikke å drive forlag?

Listen over utgivere er lang, lang, nær 300 forlag har sendt inn påmeldinger i perioden 2009 - 2014. Dette viser at det er lett å starte forlag. Da blir det også lett å komme på trykk. Teknologien er allment tilgjengelig, en fingerferdig nevø påtar seg å sette boka, den kreative naboen tegner omslag og tante leser korrektur. Men at det dreier seg om nær 300 forlag som deler de 1766 påmeldte titlene mellom seg, er overraskende. Så festlig er det da ikke å drive forlag? Det kommer pakker fra Ljå forlag og Lurendreiernes forlag. Og Frekk og Spetakkel. (Forlagsnavnene er reelle, ikke påfunn).

Forholdet må gjerne tolkes som et sunnhetstegn, selv om det kanskje ikke er så bra at mange utgir et fåtall titler for så å forsvinne igjen. Ja, ikke sjelden får man en mistanke om at det kanskje henger slik sammen at forfatteren utgir «på eiga forlag». Hvilket selvsagt er fint, men ikke alltid kvalitetsfremmende.

Uansett er det noen få som leder an. Tallene viser at de store forlagskamelene er ivrige deltakere og hevder seg i konkurransen om å komme gjennom nåløyet.

Temadominans. Tendensen er klar og skyldes ikke at vurderingsutvalgets medlemmer heier på gigantene. Men svært mange av de små forlagenes utgivelser er for snevre, for uferdige, for smale og for grafisk primitive. Vi kan derfor heller snakke om at de mange små kommer til kort enn at store profesjonelle forlag prioriterer kvalitet. For også de store forlagene har mye å gå på i arbeidet med å heve kvaliteten på manuskriptene.

Det kan virke som svært mange forfattere får en stemoderlig behandling. Det virker ikke som det skjer så mye med manus etter at det er sendt inn og akseptert for utgivelse. Dette slår ut i at teksten blir for lang, språket klønete og feilprosenten høy. Det er synd, for en sterkere betoning av manuskriptenes litterære og tekniske kvaliteter, ville resultere i bedre lesbarhet og større interesse. Det skrives gjennomgående for langt, med for mange gjentagelser og stoffet er ofte uheldig disponert.

Også de store forlagene har mye å gå på i arbeidet med å heve kvaliteten på manuskriptene.

Dette er kanskje en måte å holde kostnadene nede på, noen foretrekker å gi plass til flere utgivelser. Men svak kvalitet er ikke gunstig for sakprosaens anseelse og framtidsutsikter. Og det som verre er; de gunstige støtteordningenes legitimitet undergraves. Ikke sjelden har en forfatter mottatt støtte fra NFF og Fritt Ord, til sammen beløp i hundretusenkroners klassen. Kanskje har forfatterens arbeidsgiver innvilget permisjon med lønn? På toppen av dette meldes boka på til å konkurrere om innkjøp til folkebibliotekene. Så kan vi ta med momsfritaket. Og da har vi holdt ev. gratisarbeid utført av kolleger, slekt og venner utenfor. Til sammen betydelige summer.

Da gjør det seg dårlig at forlagene ikke strekker seg så langt de kan og litt til. Var det en idé å utgi færre og mer bearbeidede titler? Eller gå en runde til med manuskripter som virker særskilt lovende?

Det er klart at med 1766 titler, innsendt over seks år, har man støtt på nesten ethvert tema og har betydelig utvidet sine quiz-kvaliteter (hvorfor gjøken legger sine egg i andres reir, for eksempel).

Hva skriver sakprosaforfattere om?

Det er visse temaer som svært hyppig går igjen, og mønsteret er stabilt over tid.

Lite naturvitenskap. De personlige historienes sterke stilling kommer tydelig fram. Det handler om enkeltmenneskers liv og virksomhet i nåtid og fortid, men det er stor variasjon i tematikk og tidsperiode historisk periode.

Også historiske temaer som ikke direkte er biografiske hevder seg. Her er det et solid innslag av tekster som omhandler forhold under den første og annen verdenskrig, men også mye annet.

Det skrives gjennomgående for langt, med for mange gjentagelser og stoffet er ofte uheldig disponert.

Den største temagruppen omfatter en stor og variert gruppe av emner som er dagsaktuelle, omhandler velferd, politikk, yrkesgrupper og samfunnsforhold. Dette er langt på vei samfunnsviternes domene, og dem er det som kjent mange av.

Alt for få skriver om naturvitenskapelige emner, og det er sjelden du støter på virkelig gode tekster om samliv, helse og hverdagspsykologi. I sistnevnte gruppe dominerer enkeltskjebnene totalt. Unntaksvis kan de treffe, men ofte er de bygget opp over samme lest: har du lest én, er det som om du har lest alle.

Dette er litt leit, for det er grunn til å tro at kundene i bokhandel og bibliotek ikke sjelden nettopp etterspør up to date titler med naturvitenskapelig eller medisinsk/psykologisk innhold. Bøker om klima, kosthold, mosjon og samliv. Blant annet. Kanskje ligger det her en oppgave og venter for et offensivt forlag som ønsker å stimulere til utgivelser på disse viktige feltene. En positiv utvikling på dette feltet kommer ikke av seg selv, kan det se ut til.

Dette fører oss over i en litt vond og vanskelig sak:

Hvorfor er det så få kvinner som skriver sakprosa?

Tallenes tale er klar. Under en tredjedel av titlene i materialet er skrevet av kvinnelige forfattere (30%) Mønsteret er stabilt i perioden 2009-2014.

Hvorfor er det slik? Tendensen er stabil for de årene vi har tall for.

I kortform. Nå har vi fire robuste funn og det kan være nok.

1. Forlagene utgir sakprosatitler uforsvarlig seint på året
2. De store forlagshusene og spesialiserte fagbokforlag hevder seg i konkurransen om å bli innkjøpt. De virkelig små – som det er mange av — faller igjennom.
3. Historisk/biografiske emner og samfunnskunnskap står for en meget stor andel av den totale sakprosaproduksjonen i Norge.
4. Kvinnene er underrepresentert.

Vi kan henge på et par andre tendenser:

1. Svært mange – tre fjerdedeler – skriver alene. Resten har en medforfatter eller inngår i større forfatterteam.

Og til slutt:

1. Nynorsk begynner å bli sjelden vare. 90% av forfatterne skriver på bokmål.

Kvalitetsheving. Nå kommer det store spørsmålet!

Har innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa høynet kvaliteten i løpet av disse årene?

Det er kanskje å be om mye å vente et presist svar. Enhver anbefales å gå inn på nettsiden kulturradet.no/tildelinger og gjøre seg opp sin egen mening. Der listes innkjøpene for de fire siste årene opp (2011—2014).

Her er mine subjektive inntrykk:

Hvert år kommer det ut et knippe sakprosatitler med høy aktualitet og/eller uomtvistelige kvaliteter. Jeg vil grovt sett anslå at denne høykvalitets sakprosaen utgjør ca en fjerdedel av det som kjøpes inn. Andelen ser ut til å være stabil over tid.

Så er det en klart større gruppe av ikke fullt så spenstige, men godt gjennomarbeidede titler med tydelig profil som med glede kjøpes inn og som ethvert bibliotek med respekt for seg selv gjerne vil ha i boksamlingen sin og som publikum vil låne. Denne gruppen ser ut til å være i ekspansjon.

Alt for få skriver om naturvitenskapelige emner, og det er sjelden du støter på virkelig gode tekster om samliv, helse og hverdagspsykologi

Til slutt kommer så titler for spesielt interesserte, som tar opp emner som er litt sære og som har lett for å gå under radaren. Det finnes flere og flere eksempler på at slike titler er tilgjengelige i markedet. Og bra er det. Noen av dem har også høy kvalitet.

Jeg tror det kan være lurt å vinne flere erfaringer før man prøver å fastslå om kvaliteten på norsk sakprosa er i bedring. Et presist og underbygget svar ville kreve en bredere tilnærming enn den som her er benyttet. Men uansett er det en sikker erfaring fra utvalgsarbeidet at det ville være fullt forsvarlig om rammen for innkjøp var 100 titler, og ikke 70-80 som tilfellet var i min tid. Det ville gjøre arbeidet vesentlig lettere. Og særlig hvis forlagene var noe mer tilbakeholdne med å melde på titler.

Enestående i verden. Den selektive innkjøpsordningen for norsk sakprosa er fantastisk gunstig og enestående i verdenssammenheng. Norge har svært gode stipendmuligheter for ambisiøse sakprosaforfattere og andre støtteordninger. Det kan kanskje bli litt mye av det gode? Nei, men situasjonen krever at det arbeides ambisiøst og skikkelig i alle ledd. Man må stille krav!

I løpet av de ti årene innkjøpsordningen for sakprosa har fungert, har Kulturrådet delt ut over 148 millioner kroner til forfattere og forlag.  Ordningen er med på å gjøre Norge til et foregangsland på sakprosaens område. Men det nytter ikke å hvile på sine laurbær. Det vil i framtiden bli stadig viktigere å kunne dokumentere at støttebeløpene står i forhold til det man oppnår. «Hva får vi for penga?»  Her er det lurt å til enhver tid å ha gode svar for hånden.

Takk til Mads Liland som med sikker hånd databehandlet materialet og produserte en serie tabeller. Opplysninger om påmeldte titler baserer seg på registrering av ca. halvparten av titlene. Alle de innkjøpte titlene inngår. Dag Gjestland (69) er mag. art i sosiologi og pensjonist. 

Artikkelen er opprinnelig publisert i Prosa nr. 4/2015. Prosa er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrifter i PORTALEN.