Annonse
15:24 - 24. september 2015

Folketalerne

NYTT NORSK TIDSSKRIFT: Når ble folkelig appell og personlig utstråling viktig i norsk politikk? Om retorisk råhet og konservativ forakt i folketalernes tid.

FORHATT FOLKETALER: Bjørnstjerne Bjørnson taler for 5000 mennesker på Stiklestad 4. og 5 juli 1882. Morgenbladet anno 1871 var forskrekket over «den uartikulerede Hujen» han pleide å servere sitt publikum. Foto: Verdalsbilder/SNK
Annonse

Nytt Norsk Tidsskrift 

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 03/2015. Nytt Norsk Tidsskrift er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Nytt Norsk Tidsskrift er et flerfaglig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap. Tidsskriftet skal være et forum for kritisk analyse på tvers av etablerte disipliner, bevegelser og politiske retninger. Målet er å bidra med innsikt og profilert argumentasjon i norsk offentlig debatt.

Med mobiliseringen til 1880-årenes oppgjør med embetsmannsstaten, ble grensene om den politiske offentlighetens lille, trange rom sprengt ut. Talen inntok nye arenaer, nådde ut til nye grupper, fikk nye utøvere, utviklet nye former. Den henvendte seg til bredere lag av folket og lot dem også komme til orde selv, og den gjorde det ved å utvikle et språk som var enklere og mer konkret enn det som var gangbart før, mer levende og muntlig og personlig. Utvidelsen av offentligheten gikk sammen med en fornyelse av den politiske tale – perioden mellom 1870 og 1930 var folketalernes tid – men dette kunne bare skje gjennom et brudd med den eldre politiske moral: De store folketalernes kunst var ikke deliberativ, men agitatorisk.[i]


På åpne møter og stevner trådte en ny slags talere fram: Menn med personlig utstråling og med bred, folkelig appell. Den nye tids talere henvendte seg ikke til hverandre, som i den lille, lukkede stortingsoffentligheten, men til folkemengden. Det var ikke bare seg selv de representerte, men også en bevegelse og en idé. For dem gjaldt det ikke å resonnere med en motpart som man kunne komme til enighet med, men å vinne tilslutning for å smadre motstanderen. Man måtte kunne rive med seg store folkemengder, det krevde et nytt og mer hardtslående språk: enkelt, emosjonelt, med korte, muntlige setninger, gjerne konsentrert om et slående bilde, med gjentakelse av noen få minneverdige formuleringer.

Professorpolitikernes stil dugde ikke til mye i slik sammenheng; som regel ble de valset over ende

Det gamle regimets menn var ikke forberedt på slikt. Motvillig stilte de opp for å demme opp for venstrebevegelsen. «Konservative Mænd vilde kun nødig stille sig frem paa denne Maade», påpekte historikeren Yngvar Nielsen, «og mange var endnu ude af Stand til at begribe, hvad Venstrepartiets Mænd allerede havde udrettet, netop gjennem dette Middel.» Professor Aubert og høyesterettsadvokat Hersleb Vogt var blant de første som skjønte at det ikke gikk an å holde seg tilbake – men «der var dem, som mente, at de to Herrer burde holdt sig for gode til at betræde denne Bane.»[1] Da Høyres menn endelig kom på banen, fikk de seg et brutalt kultursjokk.

 

«… en saadan Diskussion var ham hidtil ukjendt». Selv kunne de ikke se at de kom til kort under de nye betingelser; snarere var det disse betingelsene som ikke levde opp til helt elementære krav. Politiske spørsmål var kompliserte ting, og kunne ikke behandles adekvat i en sammenheng som nødvendigvis favoriserte forenkling. Hvordan i all verden skulle man kunne forklare Høyres holdning til parlamentarisme på et folkemøte? «Det er et let Parti Radicalerne har at procedere», skrev Høyre-formann Emil Stang, når de uten reservasjoner forlanger at «Regjeringen skal være i Overensstemmelse med Representationen». Vår oppgave er mye vanskeligere, for selv om vi ikke mener det samme som dem, mener vi jo egentlig heller ikke det motsatte. «Vi ere henviste til det – i realiteten gode – men paa et Folkemøde hartad umulige Parti, at maatte procedere paa, at Kongen vistnok ikke er konstitutionelt tvungen til at tage Ministre af Representationens Flertal, men at han paa den anden Side ikke af Hensyn til Statsklogskab uden aldeles undtagelsesvis – kan tage Ministre der ligge i aabenbar Strid med Flertallet. Hverken Begrænsningen eller Begrundelsen vil kunne forstaaes af Massen paa et Folkemøde.»

Slik kunne man se det: Konservativ politikk føres av uavhengige, sakkyndige menn som evner å veie de mange hensyn opp mot hverandre i helhetens interesse; de forsvarer ikke særinteresser (i form av «Flertallstyranni»), og de lar seg ikke friste (som under «Demagogenes Enevælde») til å appellere med lettfattelige, radikale løsninger. Høyres tilnærming til politiske spørsmål hviler på saklighetskrav som det ikke er mulig å innfri i en stor og sammensatt forsamling. «Overhodet lede akademiske Undersøgelser over den politiske Videnskab ikke til noget paa Folkemøder.»[2]

    Men problemet lå ikke så mye i sakens natur som det lå i en stil og en holdning. Yngvar Nielsen har fortalt om et møte på Røros sommeren 1883. Venstres stortaler Albert Jacobsen stilte opp mot den konservative professor Ludvig Ludvigsen Daae. Jacobsen anvendte en talekunst «der var beregnet paa et Publikum, til hvilket Daae ikke havde nogetsomhelst Kjendskab», husket Nielsen. «Mængden var henrykt over den grovkornede Imødegaaelse, hvorfor den lærde Professor her blev udsat. Daae selv var forfærdet over den Vaskebøtte-Behandling han mødte; en saadan Diskussion var ham hidtil ukjendt. Det var en ny Side af Folkelivet, han her fik lære at kjende, og han kom hjem med bitre Erfaringer».[3]

Professorpolitikernes stil dugde ikke til mye i slik sammenheng; som regel ble de valset over ende. Til et møte på Mysen, forteller Nielsen, hadde professor Aubert «medbragt et større Arsenal af Storthingsforhandlinger, Indstillinger og Betænkninger, hvorpaa han byggede sine Indlæg.» Når han ikke selv hadde ordet, satt han og «fordybede sig i sine Kilder», og gikk glipp av innlegg han burde svare på. Etter at Jacobsen hadde gjort kål på ham, kjente han trang til å forklare seg mer utførlig. I Sarpsborg en måned senere, foran fem–seks hundre tilhørere, kom han «med lange, grundige Udredninger, som han beklageligvis ikke havde fundet Anledning til at fremkomme med paa Mysen.» Det var i og for seg aldeles utmerket, ifølge Nielsen. «Men jeg har altid havt mine Tvivl, hvorvidt saadanne Foredrag var de, som bedst passede for Folkemødernes Publikum.»[4]



Rovdyr i Bur. Høyretalernes problem var en innarbeidet talekunst som ikke var tilpasset de nye utfordringer. Den foretrukne akademisk-byråkratiske stil, som ellers kunne gi så overbevisende inntrykk av saklighet og sindighet, virket tørr og tam i de store forsamlinger, trettende i sin omstendelighet, uanskuelig i det abstrakte ordvalg, fattig på følelsesstoff. Improvisasjon av lange, snirklede, skriftaktige setninger var en imponerende kunst og ble tydeligvis oppfattet som elegant i visse kretser, men i livlig ordskifte var det fatalt: Det var anstrengende å følge framstillingen gjennom de mange innskutte bisetninger, og det var lett å miste tråden. Den langsomme, indirekte måte å nærme seg sakens kjerne på (den stadige avveining av alle mulige hensyn, de forsiktige forbehold) kunne nok vitne om forstandighet fra en viss synsvinkel – man var ikke noe brushode, foretok seg ikke noe ubetenksomt – men i folkemøtesammenheng var den mest en tålmodighetsprøve.

«Himmelen bevare os for visse af de Herrer, naar de lover at være korte!» utbrøt Arne Garborg etter en stortingsdebatt i 1873. Det var denne fryktsomme, omstendelige stilen han reagerte på. Med sikkert instinkt slo han ned på dens politiske karakter. Én representant var visst «særlig uendelig». Allerede stemmen var en prøvelse. Den var svak og presset, liksom uten frimodighet. «Man kan forresten straks mærke paa hvilken Side af det politiske Kosteskaft Manden staar. Hør bare, hvorledes han ’gaar ud fra som en ueftergivelig Forudsætning’, at denne Sag ’maa underkastes den alleromhyggeligste og alleralvorligste Drøftelse og Overveielse’, inden han ’tør være med paa at indrømme Berettigelsen af dens videre Fremme’, hør bare, hvor utroligt mange Betænkeligheder og Ængsteligheder Manden er plaget af, og hvor ræd han er for hvert eneste Skridt, der tages fremover …».[5]

    I Stortinget og blant likemenn var det dette som krevdes. Slik var det også bonderepresentantene ble brakt i forlegenhet og til taushet. Men allerede på galleriet var det enkelte som himlet med øynene. Ute på folkemøtene var det en sikker oppskrift på fiasko og nederlag. Der var det en helt annen stil som måtte til. Den konservative presse klaget over en hittil ukjent grad av «Raahed», «Brutalitet» og «Hensynsløshed» og en tilsvarende mangel på «Takt» og «Sømmelighed». Med venstrerepresentantene nådde uvesenet like inn i stortingssalen. Etter at det gamle regime gikk over ende og Venstre tok kontroll over regjeringen, kunne man risikere å møte det selv hos landets ledende menn. Morgenbladet refererte Sofus Arctanders innlegg i Stortinget sommeren 1887. Utvendig sett var det «voldsomt, personlig og nærgaaende», selv om det innholdsmessig var «tynt og vissent». Hva statsråden hadde å si, var «lavtliggende og talentløst»; under hele opptrinnet geberdet han seg «som en Rasende». Selve heftigheten i engasjementet, og den ettertrykkelige fysiske ekspressivitet, virket støtende på den dannede referent. Selv hvor ordene «ikke overskride, hvad man kan vente af en mindre velopdragen, sine Lidenskaber undergiven Personlighed, formaar Hr. Arctander ved sin Tone og sine Manerer at tilveiebringe en Optræden, som man har vanskeligt for at finde Sidestykke til i noget civiliseret Land. Han river sig i Skjægget, han rufser sig i Haaret, han huger sig ned, og han strækker sig pa Taa, han ryster med Hovedet, og han slaar ud med Armene, han gaar frem og tilbage foran Pladsen bag Statsraadsbænken som et Rovdyr i Bur.»[6]

På folkemøtene var det slikt som krevdes. På Stortinget kunne det kjennes malplassert. De konservative holdt seg for nesen. På stilen kunne man bare så altfor tydelig merke hvilke verdier statsråden representerte og hvilke kretser han kjente seg hjemme i. Folkestyre er ubesindighet, hevdet Morgenbladet; venstrepartiets seier syntes å medføre et tap av sans for takt og form som bar bud om et farlig kultursammenbrudd. «Det vil ikke være nogen Fordel for den nye Statsskik at indrette sig, som om Uopdragenhed var en integrerende Del af den.»[7]

 

Johan Sverdrups spydigheter, skrev Morgenbladet, blir i Jacobsens munn «til Platituder og Flauser»

«Zigeunere» og annet pakk. Høyretalernes problem besto ikke bare i dette, at de manglet noen av de retoriske ferdigheter som skulle til for å lykkes på folkemøtene: Å lykkes i en slik situasjon var uten videre å forsynde seg mot en politisk moral som satt i ryggmargen på dem. Omtalen av motstandere som maktet oppgaven bedre, var alltid full av forakt. Om Albert Jacobsen het det som regel at han skamløst fridde til den store hop, og elsket å beruse seg i lettkjøpt applaus. Når han gjorde lykke, var det aldri med egne synspunkter, men med vulgærversjoner av andres. Johan Sverdrups spydigheter, skrev Morgenbladet, blir i Jacobsens munn «til Platituder og Flauser, som undertiden synke ned lige til den elegante Tone, der benyttes under Meningsudvexlinger mellem Gadegutter og Bryggesjouere.»[8] At han var villig til å fornedre seg på denne måten, skyldtes at han både psykologisk og økonomisk var avhengig av å gjøre lykke. Som «iherdig Levebrødspolitiker» var han kommet til å «mangle den Karakterens Paalidelighed» som er nødvendig for en stortingsmann. Hans talekunst var fusk og fanteri fra ende til annen. Som omreisende agitator var han tvunget å dra videre, hvileløst fra sted til sted, etter hvert som publikum ble kjent med ham og i stand til å avsløre ham. Jacobsen er «en politisk Zigeuner», mente Morgenbladet, «der, fordreven fra et Tilholdssted, slaar sin p.t. Bopæl op paa et andet, hvor han haaber, at større Ubekjendtskab til hans politiske Langfingredhed og Frygt for det paagaaende Tiggeri, der stundom nærmer sig Trussel, skal have den forønskede Virkning.»[9]

    Gategutt, bryggesjauer, sigøyner – dypere var det ikke mulig å synke. Men mindre kunne ikke duge, om man hadde gjort seg avhengig av bifall fra forsamlinger som var bare et lite hakk mer høytstående. Styrken på bifallet var en sikker indikator på talerens moralske fordervelse. Jacobsen brakte seg selv i vanry ved å gjøre stormende lykke overalt.

    I november 1885 opptrådte han på et folkemøte i Horten. Morgenbladets referat vitner om en effektiv folketaler – uttrykksfull, fargerik, energisk – som nettopp gjennom virkningen han hadde på den store forsamling demonstrerte sin uverdighet, ifølge det konservative hovedorgan. «Snart var han den store tragiske Helt, hvis Stemme skjalv af dydig Harme over al den Skjændsel, hvormed det konservative Parti besudlede Folk og Land. Snart var han den lystige Klown, som dansede paa slap Line og koketterede med Galleriet. Snart var han Uskyldigheden og Naiveteten selv, og snart var han den lille Skjælm, som havde diverse bag Øret. Man kunde, naar man saa ham, være i Tvivl om, hvorvidt det var en Fjælebods- eller Cirkusforestilling , hvorpaa man her var kommet. Snarest var det en Blanding af begge Dele, en cirkuslignende Farce.» Suksess var et tegn på moralsk fordervelse, under slike forutsetninger; det vitnet om tilpasning til et publikum som dannede mennesker umulig kunne ta på alvor. «Parkettets første Bænke var besat med Amatører af det Slags Prestationer … og i Parterret og paa Galleriet sad den glade Ungdom, som i Bevidstheden om at have betalt sin Entré, ogsaa vilde have fuld Moro for Pengene.»

I rettferdighetens navn måtte det innrømmes at ikke alle venstremenn opptrådte slik. Erik Vullum var visstnok, i likhet med de tilstedeværende konservative talere, støtt over stemningen i salen og aldri så lite desorientert. Han holdt et kort og greit innlegg, men «opnaaede blot en succès d’éstime». Også han måtte kunne sies å tilhøre en opplyst elite som burde vært forskånet for å nedverdige seg på denne måten. «Jacobsen var Dagens Helt og havde forstaaet sit Publikum. Der var her ingen Plads for Vullum, som optraadte i Overensstemmelse med de Fordringer, der stilledes til et almindeligt civiliseret og dannet Menneske, og som ogsaa tidlig forlot Mødet.»[10]

 

Ringeakt. I motviljen mot folkemøtets form kom motstanden mot folkestyret til uttrykk. Forakten for dem som virkelig kunne kommunisere med det store publikum, bunnet i forakt for dette publikum selv. Mangelen på dyktige folketalere blant de konservative, vansken med å omstille seg til de nye retoriske utfordringer, vitnet om forpliktelse til et politiker- og statsborgerideal som hadde hatt sin tid: De kunne ikke åpne munnen uten å virke nedlatende; det satt i kroppen på dem, de kunne ikke få seg til å gjøre det annerledes. Retorisk form var slik sett et konkret uttrykk for politisk innhold, og dermed i seg selv et innlegg i striden om de demokratiske reformer. For folk flest dreide det seg jo ikke bare om å vinne innflytelse på formelle beslutningsprosesser, men også om å bli tiltalt som voksne mennesker og vinne anerkjennelse som fullverdige borgere. Professorpolitikernes ubehjelpelighet under folkemøtets betingelser var en følge av at de avviste alle slike forhåpninger: Bare ved å tale over hodet på hopen kunne de komme ut av det med selvrespekt i behold. 

    Årsaken til Venstres framgang er «mere af social end af politisk Art», skrev Vestlandsposten i 1882. «Sagen er den, at Bønderne mærker, at Venstre trods alle sine Feil har Hjertelag for Folket.» Her finner de forståelse, «her finder de Sympathi for sine Tanker og Ønsker, her finder de baade personlig Agtelse og Agtelse for sine Meninger.» Ingen ting knytter folket sterkere til Venstre enn denne respekten som merkes på alle måter. Ganske annerledes er det med Høyre. Riktig nok er det også i dette partiet menn som interesserer seg varmt for bøndenes kår – «men i Regelen er denne Interesse betinget af, at Bønderne finder sig i, at andre tænker, taler og handler for dem. De skal være Gjenstand for Høires Arbeide og Omsorg, de skal være villige til at lade sig lede, de skal give Afkald paa at have nogen egen Mening. Høiremændene kalder sig selv de meningsberettigede, de intelligente, de heldannede og forlanger, at ’Massen’ skal erkjende, at de alene ved, hvad der tjener til Landets Vel.» Problemet er ikke så mye at Høyre motsetter seg folkeflertallets mening, som at det underkjenner flertallets rett til å ha noen mening i det hele tatt. Bøndene «maatte mangle den sande Selvfølelse, om de sluttede sig til et Parti, hvis toneangivende Mænd overser dem og idelig baade offentlig og privat lader dette komme for Dagen. Ringeakt er ikke Veien til at vinde Menneskenes Hjerter; ingen kan forlange at finde Venner blant dem, han ser ned paa, og hvis Tanker og Meninger han med et overlegent Skuldertræk afviser.»[11] 

    Denne ringeakt kunne merkes, om den ikke alltid ble åpent uttalt. Den gamle elitens overbevisning om egen fortreffelighet kom til uttrykk i en holdning til folkemøtenes offentlighet, og en måte å opptre der på, som virket krenkende på mange. Olaus Arvesen bemerket «enkelte af disse mænds umaadelige overlegenhet i fremtræden»; det gjorde så visst «ikke noget godt indtrykk paa tilhørerskarernes store flertal.»[12]

 

En løvemanke. Mest forhatt var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var et helt artilleri alene. Som taler nektet han seg ingen ting. Morgenbladet var forskrekket over «den uartikulerede Hujen» (1871) han pleide å servere sitt publikum, den «fuldstændige Taktløshed og Ubefæstedhed, der ikke formaar at styre sig selv» (1878), det ustanselige «Rabalder og Røre» (1879). Ofte oppførte han seg «som et vildt Dyr» (1880).

Vilt dyr, hvordan det? Flere kommentatorer kom i lignende tanker, men ikke alle var like forskrekket.

    Mannen er, som navnet antyder, en bjørn, skrev Gustav Fröding i Karlstads-Tidningen. I september 1890 hadde han vært til stede på et folkemøte på Lillehammer. Møtet dreide seg om fredssaken; dikterhøvdingen var en slagbjørn som grasserte i saueflokken: «Han ‘rammer dem’, han ‘knuser dem’, han slår dem ‘sönder og sammen’.» [13] Fra alle hold blir han beskutt med skarpe piler; om det ikke var for at han ble beskyttet av sin tykke pels, ville han sett ut som et stakkars ulykkelig pinnsvin. Men mannen er elektrifisert av sine idealer, rystet av lidenskapelig harme, han enser ingen ting. Han er en slåsskjempe fremst i fylkingen, en berserk som meier ned alt i sin vei. Når han taler om fredssaken, skrev Fröding, må man tenke på de gamle vikingkongene som preket kristendom til motstandere de nettopp hadde banket flate.

    Til folkemøtet om fredssaken stilte Venstre med Castberg og Holst, i tillegg til Bjørnson og Ullmann. Fröding kjente igjen Bjørnson med det samme, selv om han aldri hadde sett ham før: En gråsprengt løvemanke over en djervt tilhugget panne og profil. Han virket hissig og kamplysten der han gikk hvileløst fram og tilbake og ventet på tur: en «lejon i bur» – en innestengt kraft som bare trengte å se en dør åpnet på gløtt for å slå kloen i kritikere som hadde stått og kjent seg trygge utenfor gitteret.[14]

Mest forhatt var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var et helt artilleri alene.

De radikale fredsforkjemperne tok straks kontroll over møtet; forsvarsvennene var tydelig underlegne. Løytnant Lowzow gjorde seg bemerket ved å holde styr på fakta, men det var ikke til mye nytte, for Ullmann slo til med indignasjon og glødende overbevisning, og gjorde i replikkvekslingen nærmest rent bord ved å sette krokfot på alle motstanderens beste argumenter. – Så kom Bjørnson – ikke med et debattinnlegg i egentlig forstand, men med «ett lyriskt utbrott av lidelse». Han begynte forsiktig, med noen likesom tilfeldig henkastede bemerkninger. «Men därefter brast det lös. Den väldiga stämman svällde ut och fyllde rummet, än stormande fram som ur ett vattenfall i fjällen, ’knusende’ allt i sin väg, än härmande den brambaserade tonen hos de ’forsvarsbegeistrede’, än klumpande ned i ett grovkornigt infall på landsmål. Prästen, skådespelaren och bygdetalaren voro alla framme – vredens patos avlöstes av bondens bitande hänsynslösa sarkasm. Då och då dunkade knytnäven i bordet.» Egentlig hadde han ingen ting å si som ikke Ullmann allerede hadde sagt. Hva han bidro med var ikke ideer eller opplysninger, men begeistring og harme og levende anskuelighet; i framføringen var det en slagkraft som ingen kunne verge seg mot. «Vad han hade att förebringa i mera detaljerade argument var av mindre betydelse och han handskades med fakta på ett ganska tyranniskt vis. ’Så är det’ – och ett slag i bordet bevisade att det var så – ville någon spjärna emot, så skulle han slå honom ’sönder og sammen’, det visste man.»[15]

    Slagbjørn, løve i bur – hvordan gjorde en slik skikkelse lykke? Forfatteren Peter Egge husket ham fra et møte i Trondheim våren 1882. Han var kommet til byen for å varme opp til valgkampen, der Venstre skulle sikre seg riksrettsflertall. To foredrag sto på programmet under dette besøket, det ene om folkesuvereniteten, det andre om inntrykk fra en reise i Amerika. Peters far kom hjem fra det første med funklende øyne, og sendte sin unge sønn av sted til det andre for at han skulle få seg et minne for livet. «Arbeiderforeningens store sal var stuvende full og i kokende uro», husket han. Det var spenning i luften mens forsamlingen ventet på den store dikter. Først kom Erik Vullum og talte om Italias frihetskamp. «Han var en skjønn og skjeggløs mann, svartøyet og med langt, svart, lokket hår som en engel på et skilderi jeg hadde sett.» Vullum snakket så lenge og vanskelig at den unge tilhører snart falt av lasset. Men da han avsluttet med ordene «– og så er Italia ett», løftet hjertet seg i brystet, for nå skulle han endelig få se den beryktede Bjørnson.

Taleren lot forsamlingen vente. Da han omsider skred inn, gikk det et sus gjennom salen. «Nettopp slik som en konge måtte en stor dikter se ut, rank i reisningen, ørneskarp i øynene bak brillene og med en slik hårvekst at der var mer enn nok til både to og tre mann. En løvemanke akkurat. Og så bar det løs med en røst som høvde både til øynene, reisningen, løvemanken og hele den stolte, vakre karen.»[16]

Bjørnson hyllet livet i Amerika. For en frihet! Folk gjorde akkurat som de ville! Det hadde han sett med egne øyne. Og for en likhet! En rik mann kunne selv feie gaten framfor huset sitt. Tenk det! I Amerika var det rett til skilsmisse mellom ektefolk, dét var en viktig frihet. Ingen skulle snakke stygt om en kvinne som var blitt nødt til å forlate sin mann! Bjørnson øste seg opp i forargelse over gamle fordommer. «Han rystet på halve kroppen og hele hodet på én gang, så løvemanken falt fremover og dekket ansiktet helt ned på haken. Og det så riktig leit ut da han ikke skyndte seg og tok håret bort, men lot det henge der som en sid gardin mens han snakket opprørt videre gjennom gardinet. Men endelig strøk han med begge hender på én gang opp over ansiktet, løftet manken og kastet den tilbake, og det så fint og flott og sikkert som om han hadde øvd seg på det lenge.»

Det gjorde et voldsomt inntrykk. «Vi klappet så lenge og iherdig og skrek bravo til han måtte frem og bukke pent», husker Egge. Mange fulgte ham etterpå hjem til hotellet. «Vi blev ved å hylde ham med Hurra for Bjørnson og med å synge sangene hans: ’Der ligger et land mot den evige sne’ og ’Ja, vi elsker’ og andre. Og så ropte vi Leve Norge imellom. Gaten var svart av folk … »[17]

    Dette var Åsgårdsreien. Pene mennesker hadde ingen ting å stille opp. Bare tanken på å møte noe slikt i full åpenhet, kunne få den modigste til å gå og gjemme seg. Folkemøtene var opphav til en rik folklore; mange historier dreide seg om dette. Foran et stortingsvalg i 1880-årene hadde Høyre fått i stand et folkemøte på Fron, ble det fortalt. Bjørnson ble varslet av et ilbud, og han hev seg rundt og sprengte av sted de åtte–ni milene fra Gausdal. Plutselig sto han i møterommet, til stor forskrekkelse for arrangørene. Innlederen ga beskjed om at han trakk seg: Han var ikke forberedt på dette! Da steg Bjørnson fram: «Hvad er det for en Mand?» Latteren skyllet over den arme innleder. Bjørnson grep ordet og beholdt det. Dermed, fortelles det, var det over og ut for Høyre i Fron.[18]

 

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 03/2015. Nytt Norsk Tidsskrift er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Artikkelen består av utdrag fra Anders Johansen: Egen stemme. Politisk kommunikasjon 1814–1914 som kommer ut på Vigmostad & Bjørke i 2016.

 

Noter


[1] Yngvar Nielsen: Under Oscar IIs Regjering. Oplevelser og Optegnelser. Kristiania 1912, s. 178.

[2] Brev til O. R. A. Rynning, 16. des. 1884. Sit. i Alf Kaartvedt, Høyres historie, bd. 1: Drømmen om borgerlig samling. Oslo 1984, s. 61.

[3] Yngvar Nielsen: Under Oscar IIs Regjering, s. 178.

[4] Samme sted, s. 180 og 188.

[5] Arne Garborg: «Paa Storthingsgalleriet» (1873). I Politik: blad-innlegg fraa 1870-aari til riksretten. Kristiania 1919, s. 20.

[6] Morgenbladet, 24. juni 1887.

[7] Samme sted.

[8] Morgenbladet, 7. juni 1879.

[9] Morgenbladet, 16. nov. 1885.

[10] Morgenbladet, 3. nov. 1885.

[11] Vestlandsposten, 19. juni 1883. Sit. i Leiv Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905. Oslo 1984, s. 59–60.

[12] Olaus Arvesen: Oplevelser og Erindringer fra 1830-Aarene og utover. Kristiania 1912, s. 241.

[13] Gustav Fröding: «Ett folkmöte i Norge» (1890). I Allvar, mer eller mindre. Stockholm 1918, s. 126.

[14] Samme sted, s. 127–128.

[15] Samme sted, s. 133.

[16] Peter Egge: Minner fra barndom og ungdom. Oslo 1948, s. 38.

[17] Samme sted, s. 39–40.

[18] Edvard Hoem: Det evige forår. Bjørnstjerne Bjørnson 1899–1910. Oslo 2013, s. 593–594.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.