Portal

Familiære fluktruter

Littkritikk.no: Presensformen dominerer i Runar Mykletuns debutroman.

---

Littkritikk.no

Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Littkritikk.no er en uavhengig nettportal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker, som har hovedmål om å løfte frem nye og mindre kjente forfatterskap gjennom kritikk og vurdering.

---

Hva om det ikke er de ekstraordinære opplevelsene vi primært higer etter? Hva om vi mer enn å begjære det vi ikke har, nærer et ønske om å trenge dypere inn i det vi allerede har, det kjente og kjære, det familiære? Og hvis så er tilfelle: Er det mulig å innse dette før det er for sent, før nye omstendigheter tvinger frem erkjennelsen av at det beste av alt var det vi hadde? Og hvis det nå viser seg å være for sent: Lar det seg gjøre å finne tilbake, rekonstruere, gjenopprette? Gjenta? Altså: Repetere? Eller?

Repetisjonsøvelse. En tittel valgt med omhu, ja visst. Romandebutant Runar Mykletun vet hva han gjør når han «stjeler» en betegnelse militærspråkets anførere lenge har hegnet om. Ifølge det militære vokabularet er repetisjonsøvelsen den tjeneste som vernepliktige kalles inn til etter fullført førstegangstjeneste. De repetisjonsøvende vernepliktige skal holde ved like det de har lært, for slik å bidra til opprettholdelse av en samfunnsmessig og nasjonal orden. En ideologisk betegnelse m.a.o. – og følgelig bør vi være på vakt. Alle ideologier lyver, og er det ett ord den norske militærideologien lyver om, så er det ordet repetisjon. Ideologien stiller ingen spørsmål, foretar ingen selvransakelse, er ikke villig til å rokke ved sine egne vedtatte og oppleste sannheter. Runar Mykletun (som på ingen måte spiller rollen som militærvesenets litterære alibi; til daglig jobber han i Cappelens antikvariat) har forstått at den militære repetisjonsøvelsen har fint lite med repetisjon å gjøre.

Nye begynnelser. De problemstillinger Mykletuns roman kretser om og aktualiserer, er problemstillinger filosofien stadig setter i relieff. Kierkegaard, Nietzsche, Deleuze – dette er tenkere som ikke er til å komme forbi hvis man vil snakke om repetisjon. Hver og en av disse er med på å utforme en repetisjonens filosofi, en filosofi som betoner forskjell. Å repetere noe, innebærer ikke at et fortidig, tapt og erindret «var» gjenoppstår – lik en fugl føniks – som et nytt «er». Det nye er ikke identisk med det gamle. Det nye er derimot forskjellig fra det gamle. Repetisjonen legger til og trekker fra, produserer og destruerer, gir og stjeler, og er derfor annerledes enn det forgangne man ønsker å hente frem fra hukommelsen. Aldri «det samme gamle om igjen». Alltid nye begynnelser. Nye iverksettelser. Aldri gjenopprettelse av en generell og høyst abstrakt orden.

Og dette kan vi lese ut av Mykletuns roman. Nye begynnelser. Karakterens desperate forsøk på å gjenfinne mening, gjenerobre livsverdenen, forsøk som bokstavelig talt driver handlingen fremover og åpner for det nye og ukjente. Ja, forsøk som stiller repetisjonens vesen til skue. Episode avløser episode, og det gjerne innenfor en og samme setning. Presensformen dominerer – et heldig litterært grep, for det er nettopp i presens det går an å flette sammen alle tider (fortid, nåtid og fremtid), og dermed mane frem en forestilling om et evig her-og-nå, et totalt nærvær, en forestilling som umiddelbart synes å være den militære repetisjonsøvelsens viktigste allierte, men som ved nærmere undersøkelse viser seg å bistå noe ganske annet: en montasjeteknikk, en litterær metode, utviklet for å kunne forstyrre kronologiens orden. «Presensforfatteren» Mykletun beveger seg fritt i det universet han har skapt; han bedriver litterære repetisjonsøvelser, hvilket betyr at han

også

støtter seg til kronologien – hver gang han har behov for det.

Hjemlengsel og glemsel. «Endre sitter ved det ene av de tre store vindusbordene og blar i avisen, slik han gjorde hjemme, den dagen broren døde.» Igjen og igjen: Det handler om den dagen i 2003 da Endres bror, Ole, begikk selvmord; det handler om begravelsen; det handler om sorgen og de hendelser som ti år senere preger Endre, søsteren, moren og faren. Opprivende hendelser, som i Endres versjon av historien kaster nytt lys over hverdagslige hendelser: «Ubetydelige hendelser, som hadde utspilt seg i familien på nesten samme måte i dagene før, og dagene etter. Likevel, i etterkant, fremsto disse helt vanlige hendelsene, fra akkurat denne dagen, som unike.» Disse «ubetydelige hendelsene» utgjør så å si et kapittel for seg. Det kjente og kjære, det familiære: det er i denne sfæren «det ubetydelige» utspiller seg; det er i denne sfæren det er mulig å ta alt mellom himmel og jord for gitt. Og det er denne sfæren den erindrende Endre forsøker å lokalisere. Sorgarbeidet tvinger frem refleksjoner over – og fantasier om – en tilstand der det ubetydelige forblir ubetydelig, der det ekstraordinære og opprivende ikke finner sted. Kort sagt: Endre lengter hjem.

Som kjent er hjemlengsel en av de aller største dikteriske emner. Odyssevs lengter hjem, og en rekke av hans litterære etterkommere drives av en tilsvarende lengsel. Men er det innlysende at hjemlengsel betyr å lengte tilbake? Nei. Hjemlengsel kan like gjerne bety å lengte frem mot. Vi ser frem mot noe – og vi håper at dette «noe» vil oppfylle drømmer, tilfredsstille begjær, skape et hjem for det vi ønsker å realisere.  Det er derfor hjemlengsel ikke utelukkende er et spørsmål om erindring, men like mye et spørsmål om glemsel. Den fremadrettede hjemlengselen kan intensiveres ved at den lengtende går inn for å glemme – en aktivitet vi jo forbinder med psykoanalysens teorier om fortrengning, men som vi ikke uten videre kan betrakte som en «feil».

Repetisjonen legger til og trekker fra, produserer og destruerer, gir og stjeler, og er derfor annerledes enn det forgangne man ønsker å hente frem fra hukommelsen.

Tyveri. Det er her Endres søster, Irene, kommer inn i bildet. Mens broren befinner seg i erindringens verden, er søsteren godt i gang med sitt forsøk. Irene har brutt kontakten med familien, og hun har igangsatt et risikabelt prosjekt, nemlig å erstatte det tapte med helt ny mening: Lysets Barn, den nyreligiøse sekten hun er blitt med i, en sekt som ikke overraskende forkynner behovet for klare familieverdier, stabilitet, streng moral, konservatisme, gudfryktighet. Sammen med Vegard, også han et Lysets Barn, skal hun grunnlegge et hjem, etablere familie – tror hun.

Videre: Faren, Torfinn. «Inntil begravelsen opplevde han at han for sine nærmeste var uunnværlig, på en måte som nesten gjorde ham rørt.» Faren har gjort seg skyldig i en forbrytelse. Et underslag. Torfinn har stjålet penger fra det minnefonnet han selv har bygget opp, og slik ødelagt monumentet over den døde sønnen. Forbryteren har funnet seg en elskerinne og stukket av, rømt fra familien, fra politiet – fra Norge og en kapitalistisk Stavanger-region «hvor det meste bare har gått oppover». I rollen som båtturist i Frankrike, prøver han å late som ingenting. Han prøver så godt han kan å glemme, kvitte seg med reminisenser fra fortidens regime:

«Han står ved elvebredden, med telefonen som en flat stein i hånden. En av disse steinene de som barn kastet så de spratt bortover vannflaten. Han strekker armen bak, får sving på den, og kaster. Så avanserte er telefonene blitt, så begeistret er han for de nye funksjonene de stadig får, at han halvt venter at mobilen vil reagere i møte med vannskorpen. At den automatisk vil innkapsle seg selv og sine vitale organer, slik at vannet ikke trenger inn, ikke ødelegger. At en liten flytevest vil utløses, og forhindre telefonen fra å synke.»

---

Runar Mykletun

Repetisjonsøvelse

Aschehoug

Kr. 349,-

Roman

156 sider

---

Det dreier seg om et kast, om en bevegelse. Likevel er det snarere det motsatte, stillstanden, som vies oppmerksomhet. Bevegelsen fryses, og det vesentlige er ikke hvor langt kastet er, ei heller det øyeblikket telefonen treffer vannflaten; det vesentlige er tanken som fyller Torfinns hode, og nærmere bestemt hvordan fortellingen griper denne tanken, og dveler ved den. Torfinn og mobiltelefoner; kastet og begeistringen for «de nye funksjonene»: I dette bildet ser vi en repetisjonsøvelse. Torfinn «stjeler» fra seg selv, fra sitt eget minne; han «stjeler» en interesse, noe han har vært og fortsatt er opptatt av – dette for å kunne unnslippe andre tanker, som f.eks. tanken på konen, som forståelig nok har ringt og ringt (og ikke fått svar). «Tyveriet» er kan hende en nødløsning. Men en løsning like fullt. En fluktrute.

«Værsågod». Uansett, repetisjon handler også om å gi. Og det er moren, Anette, som får siste ord i romanen. Familien – de gjenlevende – er igjen samlet. Ingenting er som før. Men alle problemer til tross: Anette fremstår, til slutt, som giveren i en sekulær eller forsinket nadverdsscene: «De sitter ved bordet. Hun hviler blikket på Endre. Han møter det, er til stede. Han har fått litt farge, har han ikke? Hun smiler til ham. Ser hun mot datteren, må hun ta inn likheten med henne selv. Gapet mellom den hun håpet Irene skulle bli, og det mennesket som sitter like ved henne. Anette kan ikke se mot Torfinn, og mot ansiktet hans. De små kuttene gir liv til bilder fra de første årene, fra før de ble gift; bilder som gjør henne svak. Hun sitter på kortenden, får den tomme stolen overfor seg; den ledige stolen ved den andre kortenden. Hun kremter, retter seg opp i ryggen, sier: værsågod.»

Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Mer fra Portal