---
Littkritikk.no
Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
Littkritikk.no er en uavhengig nettportal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker, som har hovedmål om å løfte frem nye og mindre kjente forfatterskap gjennom kritikk og vurdering.
---
Det handler om Synnøve som skriver. Om «Synnøve (19), eller forresten, la oss med respekt for det fiktive i ei kvar litterær forteljing kalle henne Synne», skriver Lund, og peker selvfølgelig dermed på alt som kanskje ikke er fiktivt i denne litterære fortellingen. Og så, noen sider senere «står den single tobarnsmora Synne (39) i kjøkkenglaset og myser ut i forstaden. Eller vent, la oss heller kalle henne noko heilt anna. Vi kallar henne berre Anna.»
Og når lyset faller på Annas ansikt der hun står og ser uttrykksløst ut vinduet tidlig i romanen, er det et utilslørt tekstlig ekko fra åpningen av Virginia Woolfs «Orlando», noe Lund tydeliggjør ytterligere for leseren et stykke lenger ut i boka når en annen hovedperson diskuterer nettopp Orlando og Woolfs vindusscene. Og det finnes både over-og undertoner av Woolf i den sannsynligvis tilsiktet lett enerverdende fortellerstemmen som fortolker og kommenterer raust og som antakeligvis tilhører romanens Synnøve. Som altså skriver om Anna og om Live og Mari - tre kvinner som gransker seg selv innstendig, i speilet og i partnerens blikk på utkikk etter et selvbilde som stadig glipper. Alle tre i eller på vei inn i en usunn tosomhet preget av kontroll, manipulasjon og tvil i en roman som diskuterer temaer som identitet, kjønn, vold og makt.
Det finnes både over-og undertoner av Woolf i den sannsynligvis tilsiktet lett enerverdende fortellerstemmen
Det skjuler seg altså mye bak den ved første øyekast litt unnseelige tittelen som kanskje eller kanskje ikke er en Facebook-referanse.
Far og tvillingmonstre. Det starter sårt og stillferdig. En skildring av en far i en sykehusseng, sovende med et ferskt, sammensnurpet arr i bakhodet. Skildringer av hender, fuglelyder, kveldslys. En datter og jeg-forteller som venter på og frykter øyeblikket når faren våkner: «Eg veit ikkje kva som vil møte meg, kven du er no.»
Romanens rammefortelling foregår mange år senere, når den voksne, fraskilte Synnøve tilbringer en stille juleferie sammen med faren. Hun leter etter en samhørighet som en gang var der, de leter begge etter nye ting å fortelle hverandre, og hun forsøker å skrive om den sterke, morsomme pappaen han var før sykdommen.
Inn flettes portrettene av disse tre kvinnene, som kanskje kan leses som avtrykk av Synnøve: Skuespilleren Live, som veier hver setning, hver bevegelse med pinefull årvåkenhet i frykt for å provosere samboeren Eva. Og alenemoren og skuespilleren/forfatteren Anna og den unge studenten Mari, som begge forføres av den ufordragelige Eskil. Sterke, sammensatte portretter av tenkende, intelligente kvinner, hvis innsikt ikke er nok til å beskytte dem mot dårlige valg.
Bokens antagonister Eskil og Eva blir derimot et slags vakkert tohodet tvillingmonster som forfører og undertrykker, men som bare i begrenset grad utviser et eget sjelsliv. Her er Eskil sjeldent øyeblikk av selvrefleksjon:
«… å narre motstandaren til å tenke på ein viss måte, for så å angripe han på ein heilt annan måte. Det var grunnlaget for alt: Kunne ein få fienden til å tvile på si eiga dømmekraft, var ein uovervinneleg.»
Kropper og klør. Lunds prosa er ofte svært fysisk. Her er fødsler, operasjonssår, onani og dobesøk, slag, sex og oppkast.
Lunds prosa er ofte svært fysisk. Her er fødsler, operasjonssår, onani og dobesøk, slag, sex og oppkast.
Samtidig har hun et sjeldent finstemt blikk for kropper, for alle de subtile, nesten umerkelige bevegelsene og berøringene som antyder noe om samspill og makt. Det føles nesten uhyggelig når Eskil lener seg inn og snuser Anna i nakken, for nært siden de to fortsatt ikke kjenner hverandre, for så å vende ansiktet fremover som om hun ikke var der.
I likhet med de gode dialogene går slike skildringer sjelden på tomgang hos Lund, det meste virker gjennomtenkt, det meste betyr noe. Hun skaper også bilder og historier man husker: Ravneklør som låser seg fast i en nakke, far og datter i drosje i regnet etter en mislykket bytur, et restaurantbesøk som etterhvert føles som et overgrep, der det infame premisset for kvelden ikke avsløres før etterpå, verken for leseren eller for unge Mari som har blitt invitert ut for å møte Eskils far. Og apropos Mari, det bør også nevnes at Lund skriver seg svært godt fra ung til voksen hovedperson.
Samtidig rommer boken noen påfallende utelatelser. For eksmannen, eller eksmennene, alt etter som man velger å lese Synnøve og Anna som to kvinner eller versjoner av hverandre, er så godt som fraværende, en knapt synlig skygge i en bisetning som handler om ungene. Og den fraskilte virkeligheten på barnløse dager skildres godt men overraskende knapt.
Imot kunsten. Det er ikke bare Woolfs «Orlando» Lund går i dialog med i denne romanen. Anna Karenina, Dante og hans Beatrice, samt filmversjonen av «Orlando» er andre referansepunkter som trekkes fram . Og når Lund lar en av hovedpersonene diskutere kanadiske Sarah Polleys sterke film «The Stories we tell» med konklusjonen «Eg elskar dokumentarar som liksom avdekker sjølve historieforteljinga», skal det kanskje leses som en halv alvorlig, halvt ironisk leserveiledning? I likhet med følgende passasje:
For om desse ulike historiene, om Mari/Eskild, Live/Eva og Anna, skulle blitt fortalde som filmar, ville dei nok blitt behandla særs ulikt i etterarbeidet. Og skulle ein, som her, fortalt desse historiene innanfor ei og same ramme, ville dei mest velvillige filmkritikarane kanskje sagt at det merkeleg nok var nettopp denne markeringa av ulike tonar i dei ulike universa som samla historiene. At sjølv om karakterane kravlar rundt på ulike tragikomiske nivå, frå scene til scene, univers til univers, gjer dei visuelle kontrastane ein merksam på at tragikken og komikken trass alt stort sett er den same. Slik den ofte er det i livet, i dei ulike fasane til kvart enkelt menneske, der summen av laster kan synast å vere konstant uansett korleis ein vrir og vender på det. Men no er ikkje dette ein film, og det visuelle etterarbeidet skjer i hovudet til lesaren, ei personleg fargelegging vi ikkje kan kontrollere.
---
Anmeldelse
Synnøve Macody Lund
«Personar du kanskje kjenner»
Roman
Samlaget
210 sider
349 kroner
---
Gjennomført og dyktig. Nødvendig? Til tross for de mange lagene og alle handlingstrådene, til tross for leken med navn og selvfremstilling, føles romanen merkelig nok aldri ugjennomtrengelig, tvert imot flyter teksten lett og historiene flettes forholdsvis uanstrengt over i hverandre.
Faren for å virke pretensiøs i en bok som vil så mye og referer til så mange er overhengende, men Lund kommer seg stort sett unna med det fordi hun kommer leseren i forkjøpet, forsikrer oss om alt nettopp er valgt, at alt er nøye gjennomtenkt.
Hva alle metagrepene faktisk tilfører, utover å være fikse, til dels morsomme og dyktig turnert, er jeg likevel noe usikker på. Og selv om Anna, Live og Mari-fortellingene åpenbart belyser hverandre, er det litt vanskelig å se den nødvendige forbindelsen mellom disse og rammefortellingen om Synnøve og hennes far.
Macody Lunds fremste fortrinn som forfatter er et sterkt, levende språk, samt et klokt, skarpt blikk på spillet mellom mennesker. Det gleder jeg meg til å lese mer av.
Artikkelen er hentet fra Littkritikk.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.