Portal

– Jeg jobber på en rar planet

Z: Med få streker fremkaller den Oscar-vinnende animatøren Torill Kove verdener som føles levd, pustende, digre og springende.

---

Z

Dette er en bearbeidet artikkel opprinnelig publisert på Zs nettsider. Z er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Z filmtidsskrift er et uavhengig filmtidsskrift som tar film på alvor – både som kunst og underholdning. Med Zs dyptpløyende temanumre om både aktuelle og filmhistoriske emner vil vi bidra til å skape en høyst tiltrengt flora av levende, kunnskapsrik og engasjert norsk filmoffentlighet.

---

Enkelte filmskapere klarer å beskrive og stilisere verden med få, enkle virkemidler uten å redusere den til noe mindre, uten å miste dens mangfoldighet av syne. Animatøren Torill Kove er en slik filmskaper. Med få streker fremkaller hun verdener som føles levd, pustende, digre og springende.

Kove fikk suksess allerede med sin første film, Min bestemor strøk kongens skjorter (1999), som ble Oscar-nominert til beste animerte kortfilm. Noen år senere vant hun den samme prisen med Den danske dikteren (2006). Etter det har Kove fortsatt å imponere med langfilmen Hokus Pokus Albert Åberg (2013) og den selvbiografiske kortfilmen Moulton og meg (2014) – sistnevnte også Oscar-nominert. Over noen få, kompakte og uttrykksfulle filmer, har hun jobbet seg opp til å bli en av Norges fremste og mest kjente animatører, og markert seg som en tydelig internasjonal stemme.

Kove ble født på Hamar og ville i utgangspunktet studere antropologi, men endte opp som animatør i Canada. I dag jobber hun ved det berømte National Film Board of Canada – en filminstitusjon som har frembragt mange viktige animatører etter at Norman McLaren grunnla en egen animasjonsavdeling der. Kove har likevel beholdt en nær tilknytning til Norge, og samarbeidet tett med det norske produksjonsselskapet Mikrofilm. I juni i år var Kove på besøk på Kortfilmfestivalen i Grimstad for å snakke om sitt virke, og vi møtes på en liten kafé rett ved Grimstads sentrumsgate.

Z: Det å skape en verden i animasjonsfilm, det har mye med rom å gjøre. Hvordan jobber du med dette – siden du klarer å framkalle en verden så godt med noen få streker, og med noen få lyder?

Med få streker fremkaller hun verdener som føles levd, pustende, digre og springende

Toril Kove: Jeg tenker mye på det når jeg jobber – hvordan rommene skal se ut, og hvordan landskapet skal se ut. Kanskje spesielt rommene, hus og gatebilder. Referansene mine er ofte arkitekt-elevasjonstegninger – der er alt flatt og man ser tingene i seksjoner. Jeg har studert byplanlegging og arkitektur. Jeg ville gjerne bli arkitekt. Noe stammer nok fra det. Det at jeg bruker få streker for å lage et uttrykksfullt rom, tror jeg også skyldes at jeg har sett det så mye fra jeg var ung. Jeg vokste opp med det. Jeg likte spesielt godt å henge på kontoret til faren min da jeg var liten. Det var en rombevissthet i oppveksten min som jeg tror har gjort seg utslag i hvordan jeg tegner, eller hvordan jeg forestiller meg at rom skal være. Hver gang jeg tenker at: «nei, denne gangen skal jeg gjøre det litt annerledes», så blir det det samme likevel … Jeg har heller ingen kunstutdannelse. Det har sine fordeler og ulemper – men jeg vet ikke hva ulempene er, ler Kove.

– … Men fordelene er at jeg ikke har bevisste referanser til kunsthistorien eller animasjonshistorien eller tegneseriekultur; jeg bygger det jeg lager på det jeg var vant til å se rundt meg da jeg var liten.

Z: Lyd er også viktig når det kommer til å skape rom og romfølelse. Hva tenker du om det å lage lyd, hvordan jobber du med lyden?

TK: Det er ikke jeg som lydlegger, det er Håkon Lammetun fra Lydhodene (norsk lydprodusentselskap, journ. anm.). Det er veldig interessant det [med lyd og rom] – ikke bare i animasjonsfilm, synes jeg – men jeg la merke til det i dag på festivalen, i de kortfilmene jeg har sett, at det er romlyder som jeg forbinder spesielt med norske rom. Jeg tror det har noe å gjøre med akustikken av tregulv, nytt treverk, at det er noe … tett med det. Lyden av at man tar i et håndtak er annerledes i Norge enn den er i Montreal. Slike ting.

Lyden av at man tar i et håndtak er annerledes i Norge enn den er i Montreal.

Z: Men selv om du ikke står for lyden, så ser jeg for meg at dere jobber veldig tett. Sender du klipp eller tegninger til lyddesigneren, eller sitter dere sammen og jobber?

TK: På tidspunktet der vi sitter i etterarbeid, de to gangene jeg har jobbet med Håkon, så har det vært slik at han får en «rough cut» som han jobber med, og så kommer han med noen forslag. Jeg tenker litt på det, og så har vi et møte senere, når filmen nesten er ferdig, og da har vi en nærere dialog om hvordan lyden skal være – hvor lydene skal ligge, hvor høy lyden skal være, og i hvilken grad skal den være diskré eller komisk eller overdreven.

Z: Så du legger ikke noen særlig føringer før du sender det visuelle, og du har ikke noen særlig konkrete lydønsker med det første?

TK: Det hender jeg har spesielle lydønsker. Det er mange lyder som også er selvfølgelige, som man bare må ha, ikke sant, og så er det andre som kommer inn senere. Vi kjenner hverandre såpass godt at han vet hva jeg liker, og hva som «stemmer». Filmene mine er dessuten såpass stiliserte, og så enkle på en måte, at det ville virket rart å ha superrealistisk lyd. Veldig «cartoon-aktig» lyd passer heller ikke. Så jeg prøver å finne noe midt i mellom.

Z: Det er den enkelheten, ja, sånne abstrakte rom, som samtidig føles veldig levende, veldig umiddelbare. Det er en kombinasjon som jeg synes for eksempel Caroline Leaf også får til, hvordan hun bruker lyd. Det minner litt om din stil.

TK: Det er godt mulig. Filmenene hennes er noen av de første jeg så. Lyden på The Street, for eksempel, er helt fantastisk.

Z: Ja, og Two Sisters … Selv om det er et helt annet uttrykk enn ditt, er det noe med det veldig intime og umiddelbare, samtidig som det er noe veldig abstrakt.

TK: Ja, det er veldig nære, men samtidig veldig organiske lyder, håndlagede lyder, hvor folk har stått i Foley-studio og laget lydene i synk med filmen. Det er skikkelig kvalitet på de lydarbeidene.

Z: Hvordan har det vært for deg å gå fra det håndtegnede til det digitale?

TK: Jeg begynte med å håndtegne. Kongens skjorter er helt analog, alt er gjort for hånd. På Den danske dikteren så ville jeg veldig gjerne gjøre det på samme måte, men så var det sånn at det kameraet de brukte på National Film Board begynte å falle sammen. Det ble mye vanskeligere og dyrt å få det reparert, og alle sa: hvorfor ikke bare gjøre det digitalt – fremdeles tegne på papir, og så scanne det inn og fargelegge digitalt? Så vi gjorde det.

Moulton og meg, så var det noen i Mikrofilm (det norske produksjonsselskapet som har produsert Koves filmer, journ. anm.) som sa: «Kan vi ikke prøve å lage en papirløs film? Det hadde vært så mye lettere.» Og det var jeg innledningsvis veldig imot. Og nå tror jeg aldri at jeg kommer til å lage film på noen annen måte, he he. Jeg synes det er så herlig. Å tegne på tegnebrett – å ha en tegnefilm som er helt uten papir, for meg, det høres jo litt unaturlig ut, på en måte, men for meg gjør det ting bare mye.. det er ikke det at det er lettere, men morsommere. Det er bedre, rett og slett. Alt er så tilgjengelig. Du hopper over mange kompliserte, vanskelige ledd som egentlig bare er kjedelige og tidkrevende. Jeg er frelst på akkurat det, altså.

Z: Du var kanskje redd du skulle miste noe i overgangen, eller?

TK: Jeg tror ikke jeg gjorde det, jeg vant på det. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg er en ganske klønete tegner, at det tar meg veldig lang tid å få det akkurat slik jeg vil ha det. Det ligger mye arbeid i hver eneste tegning, og det samme gjelder animasjonen – jeg gjør mange feil underveis, det er mye som skal rettes på, og hvis jeg da jobber digitalt, så har jeg denne skjermen her hvor jeg vet at jeg kan endre ting i det uendelige uten at det gjør noe. Det er noe befriende i det. Du kan hive på alt du kan, og hvis det ikke går bra, så kan du ta det bort – inn og ut.

Z: Hva tenker du om animasjonskortfilmens, kortfilmens og animasjonens kår? Hvordan er det i Canada i forhold til i Norge?

TK: Jeg må innrømme det at jeg jobber på en litt rar planet, en animert kortfilm-planet i Canada, i og med at jeg er så sterkt knyttet til National Film Board. Faktum er at det ikke er noen særlig god ordning for å få kortfilmstøtte til animasjon i Canada. Mens her i Norge så er det det i mye, mye større grad. Hvis jeg skulle være avhengig av å søke sånn «Grant Support» for å lage kortfilm i Canada, så vet jeg ikke om det hadde blitt noe av i det hele tatt. Jeg tror det hadde vært vanskelig å lage en karriere av animasjon hvis det ikke hadde vært for National Film Board.

Jeg er en ganske klønete tegner

Jeg tror at norsk filmbransje som sådan, er litt mer integrert. Den inkluderer animert kortfilm, annen kortfilm, kort og lang dokumentar, og spillefilm i en «extended family». Mens i Canada har jeg inntrykk av at de opererer litt i forskjellig verdener – og det er viktig forskjell, og det tror jeg er noe vi merker her; at det er mange som også har ett bein i helaftensfilmmiljøet, at det er mer «cross over». Jeg tror det er veldig sunt for alle.

Z: Utover festivalene, filmklubbene, Cinematekene osv., er det jo ganske vanskelig å få kortfilm ut til publikum. Hvordan er situasjonen i Canada?

TK: Det er det samme der. Kortfilmen vises på festival, og hvis du har laget en film som får veldig høy profil, så kan det gå på tv noen ganger. Og hvis du er kjempeheldig, får du vist den på kino før en langfilm. Det skjer jo av og til, men det er ikke så veldig ofte lenger. Så er det internett da. Jeg havnet i en lang, litt slitsom facebook-diskusjon for et par uker siden angående det her med å legge ut filmer på nettet gratis (ler). Hvis folk må betale, selv om det bare er littegrann, så går de videre. Det er lettere – og sikrere – å bare legge den ut gratis. Men personlig synes jeg det er problematisk.

Dersom du legger ut animasjonsfilmen din gratis, så sender du ut et signal om at dette ikke er verdt noe

Z: Man har jo prøvd seg frem med løsninger som å betale per måned, eller for et årsabonnement, og så kan du se masse film i en katalog – og da kan du stresse med den betalinga bare én gang.

TK: Jeg synes Filmarkivet er kjempefint. Problemet med Filmarkivet for meg, er at jeg ikke får sett på det i Canada. Man vil jo at folk skal se det man har laget. Det er noe med at dersom du har brukt din tid og dine ressurser og ditt talent og dine penger på å lage noe som folk faktisk er interesserte i å se, da burde de betale for det. Dersom du legger ut animasjonsfilmen din gratis, så sender du ut et signal om at dette ikke er verdt noe. Og hvis min animasjonsfilm ikke er verdt noe å betale for, hvorfor skulle de da betale for andre animasjonsfilmer?

3. september mottok animatør Torill Kove Anders Jahres kulturpris. Dette er en bearbeidet artikkel opprinnelig publisert på filmtidsskriftet Zs nettsider. Z er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Mer fra Portal