Annonse
11:41 - 27. august 2015

Frankrike 2022

Vinduet: Kulturkamp i og omkring Michel Houellebecqs Underkastelse.

Foto: Francois Berthier/Getty Images
Annonse

Vinduet

Artikkelen er hentet fra Vinduet 2/2015. Vinduet er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig. 

7. januar 2015 var en helt vanlig onsdag i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. De hadde akkurat utgitt et nummer med forfatteren Michel Houellebecq på forsiden, og redaksjonen satt og diskuterte. Temaet? Houellebecqs nye bok, Soumission («Underkastelse»), som blant annet handler om at Frankrike blir en islamsk stat i 2022. Spørsmål om litteratur, rasisme og islamofobi ble kastet frem og tilbake, noen forsvarte Houellebecq, andre var bekymret for fremveksten av Pegida i Tyskland. Samtalen ble avbrutt av brødrene Kouachi, Said og Cherif, og ingenting vil noen gang bli det samme igjen for Charlie Hebdo.

Det er ingenting som tyder på at Houellebecq var en utløsende faktor for angrepet som etterlot ti redaksjonsmedlemmer og to politifolk døde. Men det tematiske sammenfallet blir symbolsk: En forfatter som beskriver et kommende islamsk styre i Frankrike, og som offentlig har uttalt at islam «er den dummeste av religionene», pryder forsiden på en satireavis hvor nesten hele redaksjonen blir skutt av islamistiske terrorister samme dag som bladet kommer ut.


Houellebecqs habitat. Selv uten angrepene på Charlie Hebdo vil en Houellebecq-utgivelse uansett alltid utløse en god dose debatt. Helt siden debuten i 1994 med Extension du domaine de la lutte (utgitt på norsk som Utvidelse av kampsonen) har Houellebecq vært en kontroversiell og dypt polariserende forfatter. Avisenes kultursider i Europa og USA er fulle av adjektiver: Mens han på den ene siden blir omtalt som vulgær, pornografisk og kvinnehatende, blir han av andre sett på som visjonær, modig og frittalende: «Ingen sjokkerer som Michel Houellebecq. Gjennom fire bøker har han gitt oss mistrøstige og middelaldrende menn med seksuell sult», skrev Johnny Halberg i sin anmeldelse av Muligheten av en øy (2006) i Dagbladet. Og et kjapt blikk på temaene som tas opp i Houellebecqs bøker, blir nesten som en liste over samtidens mest polariserende og provoserende temaer: prostitusjon, pornografi, sexturisme, misogyni, overfladiskhet, religiøse sekter, Europas undergang, klonede mennesker, aktiv dødshjelp – for bare å nevne noen. Med Soumission plasserer Houellebecq seg nå også midt i en av de mest betente debatter i Europa siden 68-opprøret: islam og islams rolle i Vesten. Dermed åpner Houellebecq Pandoras eske, og kultur- og feuilletonsidene over hele Europa står på hodet: Er boken en dystopi? En satire? Er den islamofobisk? Hva forsøker Houellebecq egentlig å si? Eller er han – som Dagbladet skrev så elokvent – på «skremmer’n»? Det er i alle fall ingen tvil at Houellebecq igjen har klart å stikke hånden sin godt ned i vepsebolet – noe som han synes å trives godt med.

Er boken en dystopi? En satire? Er den islamofobisk? Hva forsøker Houellebecq egentlig å si?



Men det er verdt å merke seg at Soumission også innehar mange andre kvaliteter, som gjør at den ikke bør reduseres til spørsmålet om hvordan den stiller seg til islam: Først og fremst er det en typisk Houellebecq-bok. Og som vi etter hvert er blitt vant til fra den kanten, disker også Soumission opp med kyniske protagonister, patriarkalsk selvfornøydhet, intellektuell overfladiskhet, sex og onani. Boken er full av beskrivelser av livet i all sin flathet og meningsløshet, kort sagt alt som hører det Houellebecqske prosjekt til. Rent konkret følger vi en litteraturforsker og -foreleser – François – som lever et relativt tomt liv bestående av ferdigmiddager, nettporno og korte forhold. François er ekspert på den franske 1900-tallsforfatteren Joris-Karl Huysmans, som han har skrevet doktorgrad om. Han har avfunnet seg med at hans liv skal bestå av å forelese, publisere smale artikler i enda smalere tidsskrift dedikert til 1900-tallslitteratur og inngå i forbigående seksuelle relasjoner med sine studiner ved universitetet.

François er også meget overbevist om sine egne intellektuelle ferdigheter og har bygget opp et skinn av akademisk verdighet som han bruker til å lure andre og ikke minst seg selv. Mellom linjene fremstår hans argumenter ofte som tillærte og platte, om det så gjelder diskusjonen om hvorfor patriarkatet er den beste samfunnsformen, eller om hvorfor Huysmans er en så mye dypere tenker enn f.eks. Léon Bloy. Her er det subtile parodier på den franske «discours», den kombinerte tanke-, tale- og skrivestilen som den franske eliten flaskes opp med på sin vei gjennom universiteter og prestisjefylte høyskoler, les grandes écoles.

– Så du er for patriarkatets tilbakekomst, er det slik?

– Jeg er ikke for noe som helst, det vet du godt. Men patriarkatet har jo i alle fall vist seg i det minste å eksistere, altså vil jeg si at det som sosialt system opprettholder sin væren, de produserer familier med barn, som i det store og hele igjen reproduserer det samme skjema, kort fortalt så går det rundt. Der hvor det ikke lenger er flere barn, der er løpet kjørt.

I Soumission følger vi François gjennom den største omveltningen landet har gjennomgått siden andre verdenskrig: I presidentvalget 2022 vinner Ben Abbes, representanten for det muslimske broskapet, og Frankrike forvandles til en islamsk stat. Etter en kort periode med opptøyer og uro viser det seg at det franske samfunnet fort endres: Kvinnene forsvinner fra arbeidslivet og begynner å kle seg mer «anstendig» i det offentlige rom. Industrien bygges ned og erstattes av en landbruksdominert økonomi, og arbeidsledigheten forsvinner – primært fordi det jo ikke finnes kvinner i arbeidslivet lenger. François mister jobben på det ærverdige Sorbonne-universitetet i Paris, som etter kort tid gjenoppstår som et islamsk universitet, sponset av Saudi-Arabia. Imidlertid er François også en person som kan tilpasse seg: Først prøver han – som sitt forbilde Huysmans – å fylle sitt indre tomrom med katolisisme. Dette forsøker han blant annet ved å stirre lenge på en Maria-figur som står i kapellet i den berømte pilegrimsbyen Rocamadour. Dette har imidlertid ingen effekt; det han først trodde var en religiøs opplevelse, viste seg å være svimmelhet – han hadde ikke spist på en stund. Senere løser François sitt spirituelle problem ved å konvertere til islam. Dermed kan han både få tilbake stillingen ved universitetet og dessuten praktisere flerkoneri, noe som passer hans misogyniske natur som hånd i hanske.

Den franske konteksten. Soumission virker ekstra provoserende i Frankrike, særlig fordi den byr på en bitende kritikk av den franske intelligentsiaen, som ifølge Houellebecq har avskåret seg fra virkeligheten. Som samtidssatire betraktet er beskrivelsene av François – denne nedrige, middelmådige, selvfornøyde og ikke minst politisk blinde akademikeren – ytterst relevant. Et typisk eksempel er hvordan François forsøker å overbevise seg selv – og kanskje også leseren – om sitt fortreffelige og høyverdige ansettelsesforhold. Franske universiteter og høyskoler (grandes écoles) har et rangeringssystem som i stor grad bygger på tradisjoner. I dette systemet er les grandes écoles på topp, mens universitetene følger hakk i hæl. Innenfor universitetssystemet ligger for eksempel Paris IV på topp innen humaniora, foran Paris III. François forsvarer sin doktorgrad om Huysmans på Paris IV, men må ta til takke med en ansettelse på Paris III. Han trøster seg med at det er jo nesten like bra, det er jo bare noen hundre meter å gå mellom de to. Slike tilsynelatende trivielle detaljer pensler langsomt, men sikkert frem et bilde av et stivnet og selvreferensielt akademisk system som kun forholder seg til interne uvesentligheter. Og mens François og resten av fransk elite krangler i diverse tidsskrifter om hvorvidt Bloy eller Huysmans er den store tenkeren innen nittenhundretallets åndsliv, er en stille revolusjon på vei i Frankrike: Langsomt forvandles den sekulære republikken til en islamsk stat. Men det får de ikke med seg før det er et faktum.

Og her kommer det til syne en annen fransk særegenhet som danner et viktig bakteppe for boken, nemlig den nåværende franske grunnlov og valgsystemet, La Cinquième République (Den femte republikk), som ble etablert i 1958. Kort fortalt bygger systemet på en sterk president, som velges direkte av folket i enten én eller to valgomganger. Hvis en av kandidatene får over 50 prosent av stemmene i første omgang, vinner vedkommende uten videre seremoni. Men hvis ikke – og dette har ofte vist seg å være tilfellet i den senere tid – blir det arrangert en andre runde hvor de to kandidatene som fikk flest stemmer i første omgang, stiller mot hverandre. Dette medfører at mange velgere i andre valgomgang blir stilt overfor et pest-eller-kolera-dilemma mellom to ofte polariserende kandidater. I denne fasen blir ofte anbefalingene fra de kandidatene som ikke nådde helt opp, avgjørende for hvilken vei pendelen svinger. Og det er nettopp dette som skjer i Soumission: På grunn av venstre- og høyresidens manglende evne til å trekke velgere blir andre valgomgang utkjempet mellom lederen for det ultra-nasjonalistiske Front National, Marine Le Pen, og lederen for det Islamske Brorskapet i Frankrike, Ben Abbes. Stilt overfor dette valget ender Frankrike opp med en president som har som prosjekt å gjøre Frankrike til en islamsk stat.

Og dette – som kanskje virker både hypotetisk og polemisk – er ikke langt fra det som allerede har skjedd: I Frankrike husker man med gru valget i 2002, hvor selv velgere som i første omgang stemte for venstresidens kandidat Jospin, endte opp med å måtte gi sin stemme til den erkekonservative Jacques Chirac nettopp fordi Chiracs motkandidat var Front Nationals Jean-Marie Le Pen.

François er herlig uvitende om all denne politiske kompleksiteten. Stort sett har hans befatning med politikk begrenset seg til å se på valgnatten på TV, siden den rangerte rett etter fotball-VM som hans favorittunderholdning. Og da var han ikke mest opptatt av det som ble kringkastet, men heller av følelsen av å «være et direkte vitne til et historisk øyeblikk».

Gjennom hele Soumission henger Houellebecq ut akademikerne og de intellektuelle.

Gjennom hele Soumission henger Houellebecq ut akademikerne og de intellektuelle. De som var spydspissen for omveltningene i 1968, fremstilles nå som en gjeng med politiske analfabeter. Dette må vel anses som den største fornærmelsen i Sartres hjemland. Houellebecq bryter brutalt ned metanarrativet som også dyrkes i Norge – om at det er de intellektuelle, kanskje særlig på venstresiden, som holder samfunnet oppe, moralsk og intellektuelt. Soumission står som en foreløpig kulminasjon av Houellebecqs litterære prosjekt: en infam oppvask med intellektuell latskap og mangel på ryggrad i dagens vestlige samfunn.


 

Språkets banale presisjon. Soumission er skrevet i samme stil som Houellebecqs andre bøker: prosaisk og enkelt. Dette grepet fungerer godt, ikke minst når han beskriver François’ kvasi-intellektuelle utlegninger:
 

            Alice så på oss med det blikket en kvinne bruker for å følge en samtale mellom menn, emosjonelt og lett spottende på  samme tid. Disse samtalene, disse rare sakene som alltid så ut til å vingle mellom skinkerytteri og duell.

På denne måten avkler Houellebecq den store franske akademikeren og fremstiller ham som en i bunnen enkel og ganske uspiselig mann – særlig på det emosjonelle planet. Etter en krangel med sin elskerinne Myriam konkluderer François:

            Akkurat i det øyeblikket skulle jeg ha bedt henne suge meg, det hadde kunnet gi forholdet en ny sjanse …

En del av bokens appell ligger i Houellebecqs fantasifulle, men ikke ulogiske fremstilling av hvordan islam kunne få fotfeste nettopp i Frankrike – der det politiske systemet er basert på en grunnlovsfestet sekularitet, la laïcité. Siden François nærmest er politisk blind, er det den tidligere etterretningsmannen Alain Tanneur som i boken har rollen med å forklare hvordan både høyre- og venstresiden har sviktet og dermed lagt grunnen for at islam kunne fylle tomrommet. Tanneurs hovedpoeng er at den konservative høyresiden (eksemplifisert ved partiet UMP og den nåværende statsministeren Manuel Valls) ikke har klart å motvirke fremveksten av det ekstreme høyre, representert ved Front National. Dette ikke minst fordi de ved sin dyrkning av kapitalismen og undergraving av utdannelsessystemet ikke har klart å bidra til reell og varig verdiskapning. Men høyresiden lengter fremdeles etter de gode, gamle familieverdiene, og de er det kun det Islamske Brorskapet som kan gi dem. Dermed hiver de konservative hele sekularismen på båten. Venstresiden er på sin side sterkt imot Front National og helt rabiate etter ikke å fremstå som rasister, og kan dermed per definisjon ikke være mot det islamske brorskapet som det eneste andre alternativet i andre valgomgang. Og slik kaster de sine verdier, f.eks. angående kvinnefrigjøring, på båten.

Og heri ligger Soumissions litterære prestasjon: Med isklar presisjon og i en enkel språkdrakt klarer Houellebecq å fremstille de store, tradisjonelle politiske blokkenes undergang og den påfølgende fragmenteringen av det politiske landskapet. I beskrivelsen av et tenkt Frankrike av 2022 ser man det vi allerede se konturene av i Europa i dag: Oppsplittingen av de store politiske blokkene til flere og ofte polariserende småpartier. Det blir interessant å se hvordan den norske oversettelsen blir, og om Houellebecqs prosa får samme gjennomslagskraft på norsk.

Spørsmålet er imidlertid om Houellebecq gjør det for lettvint for seg selv. Til tross for det særfranske politiske systemet og blokkpolitikkens død kan jo ikke et land som Frankrike – med sitt sekulære system og sin katolske tradisjon – plutselig bli islamsk? Men i dette kommer det igjen til syne en utvikling som man kan se i flere europeiske land i dag: Reaksjonene mot islam baseres stort sett på forestillingen om at Europa er basert på en gresk-jødisk-kristen tradisjon som står i motsetning til den islamske. Men i Soumission gjelder ikke denne motsatsen lenger: Vi ser her et Frankrike som har mistet sine åndelige røtter. Houellebecq eksemplifiserer dette ved å hente frem den til nå ikke så vellykkede sentrumspolitikeren François Bayrou. Han blir fremstilt som en maktkåt mann uten politisk prosjekt, som villig lar seg lede i hvilken som helst retning for å komme i posisjon. At den katolske Bayrou til slutt ender opp som statsminister utnevnt av president Ben Abbes, passer begge som hånd i hanske: Ben Abbes kan argumentere for at han ser islam som en forlengelse av et humanistisk prosjekt – til tross for at det humanistiske prosjektet sprang ut fra kristendommen og ikke minst dets motreaksjoner i Europa. Bayrou blir slik en nyttig idiot som tror han bringer med seg et mellomreligiøst aspekt inn i regjeringen, men ender opp som en slags Quisling light.

Houellebecq som Gesamtkunstwerk. Jeg skal ikke bevege meg inn på de omfattende debattene om auteur-orientert lesning, men det kan være vel verdt å kaste et lite blikk på Houellebecqs selviscenesettelse, ikke minst fordi debattene om bøkene hans alltid også handler om ham selv. Dette er et fenomen som han i stor grad selv har fremelsket, ikke minst via sine eksentriske opptredener i intervjuer og debatter. Han har selv uttalt at han er glad i swingersklubber, han er for prostitusjon og mener at det bør være mer og ikke mindre sexturisme til fattige land. Og mange av hans romaner handler nettopp om disse tingene – hovedpersonene i Les particules élémentaires mesker seg med partnerbytte, mens hovedpersonen i Plateforme vel best kan defineres som en aktiv sexturist, dertil en særdeles selvrettferdig sådan. 

Ikke minst kommer Houellebecq ofte med uttalelser om kvinner som neppe ville blitt tolerert nord for den engelske kanal, og i sitt seneste intervju med det tyske magasinet Der Spiegel dyrket han sin rolle som dekadent intellektuell: Han bøttet nedpå champagne og kjederøkte mens han sukket over Europas undergang og hvor vanskelig det var å forstå seg på kvinner. Houellebecqs opptredener farger lesningene av hans bøker og omvendt, han fungerer på en måte som et Gesamtkunstwerk, hvor hver linje i hver bok, hver ytring og hver gest må sees i en større sammenheng. Men hvordan skal dette prosjektet defineres etter utgivelsen av Soumission? Jobber Houellebecq seg bare gjennom de temaene som skal provosere mest, og er turen nå kommet til islam? Eller er boken en del av et islamofobisk prosjekt som Houellebecq har henfalt til, i tråd med en antiislamsk bølge som får mer og mer medvind i Europa?

Hunger etter verdier. Soumission hadde ikke vært en Houellebecq-bok hvis den ikke også hadde noe enda mer forstyrrende: Via beskrivelsene av den gradvise overgangen til et islamsk samfunn som faktisk fungerer helt greit, av folk som François og andre som klarer å arrangere seg med de nye makthaverne, lokkes man som leser inn i en diskursiv felle. Det islamske Frankrike er milevis unna de bildene navn som Boko Haram, IS, Taliban eller al-Qaida vekker. Det er til og med et mye hyggeligere samfunn enn mange islamske land i dag, betraktelig bedre enn f.eks. Saudi-Arabia eller Jemen.

Den jevne borgerlige leser – og her inkluderer jeg de fleste nordmenn – vil også kunne synes at deler av dette samfunnet er helt OK. Det er naturlig nok lite kroppshysteri, kvinnene får tilbringe masse tid hjemme med barna, det er ingen arbeidsledighet, og hjemmebakst og nære verdier står generelt mer i fokus. Skrittet fra det som nesten daglig diskuteres i Aftenpostens spalter, til den verdenen Soumission beskriver, er kort sagt ikke så stort. Og nettopp i dette ligger det forstyrrende: Mange av disse verdiene finnes både på høyre- og venstresiden i europeisk politikk, og lengselen etter grunnleggende verdier later til å være voksende i møte med konsumsamfunnets avgrunnsdype selvtilstrekkelighet? Spørsmålet som boken impliserer, er nettopp om man kunne avfunnet seg med et samfunn basert på islam – i dette tilfellet en politisk islam som krever total underkastelse – ja om vi, dagens europeere, egentlig kunne være troende til å svelge noen kameler slik som f.eks. kvinnerettigheter for å få et velfungerende og ikke minst åndelig fyllestgjørende samfunn. I boken fyller nemlig islam rollen som selve det mange egentlig søker etter, også i Norge, dette som opptattheten av mindfulness, designmøbler og Birkebeinerritt egentlig bare er symptomer på. I Houellebecqs beskrivelse av det islamske Frankrike blir alle disse behov oppfylt av én religion, som kun ber om én ting tilbake – underkastelse. Og mye av bokens irritasjonspotensial ligger nettopp i at det antageligvis er mange som til en viss grad kunne tenke seg nettopp dette.

Noe av det mest underfundige med dette grepet er hvordan romanen klarer å få den diskursive fellen til å klappe sammen både på høyre- og venstresiden

Noe av det mest underfundige med dette grepet er hvordan romanen klarer å få den diskursive fellen til å klappe sammen både på høyre- og venstresiden: Høyresiden liker de konservative verdiene og hopper på karusellen med én gang. Med venstresiden er det mer subtilt: Dens uvilje til å kritisere religioner generelt og islam spesielt av angst for å fremstå som rasistisk, tvinger den til å gi slipp på sine antatte kjerneverdier. Hovedprioriteten viser seg å være å bli kvitt arbeidsledigheten som har ridd Frankrike som en mare siden 70-årene, og dermed ryker både kvinnerettigheter og særlig (selvfølgelig) forholdet til Israel.

Elefanten i rommet: islamofobi? Men er nå Soumission en islamofobisk bok? Det spørsmålet kan kun besvares i lys av hva som er lesernes eget metanarrativ: Mener man at Houellebecq bedriver skremselspropaganda, må man også hevde at islam ikke er forenelig med vårt vestlige samfunn i dag. På den annen side: Hvis islam er forenelig med hvordan man gjerne vil leve i Vesten, er det jo ikke noe problem med det samfunnet denne boken beskriver. Hvis dette samfunnet derimot gir en litt flau smak i munnen, havner man fort i en skvis hvor man blir presset inn i en posisjon der man må snakke om hva som skal være de vestlige verdier, hvordan disse ikke kan kombineres med et islamsk styre, etc. Og da havner man raskt i et helt annet politisk landskap. Til slutt er det vi som lesere som står igjen som islamskeptikere, og ikke Houellebecq. Man går uansett i den diskursive fellen som Houellebecq har lagt ut, det finnes ingen måter å unnslippe på.

Men Soumission er som sagt en bok om ganske mye annet enn islam. Romanen står også støtt som et øyeblikksbilde av Vesten i dag, et poeng som også har vært fremme i den norske mottakelsen. Mellom linjene i Soumission kan det virke som at det som provoserer Houellebecq mest, er den totale mangel på vilje til å gjøre noe med den tilstanden den vestlige verden befinner seg i i dag. I alle Houellebecqs bøker fremstår Vesten som en ruin fra en svunnen tid, opprinnelig bygget på idealer om opplysning, fri debatt og likhet. Og i alle bøkene lever folk resignert videre, uten vilje eller lyst til å gjøre noe med situasjonen, utover kanskje å onanere. Dette er den egentlige røde tråden som går gjennom Houellebecqs forfatterskap, og som nærmest bobler opp til overflaten i Soumission. Hans beskrivelser av den totale likegyldighet – personifisert i François –  kan kanskje virke både misantropiske og kyniske, men det vekker gjenklang i leseren. Houellebecq bruker sitt underkjølte språk til å oppnå en effekt ikke ulikt Brechts didaktiske teater – ved å strippe prosaen for alt unødvendig og tilgjort går han rett på sak, en sak som skal tale for seg selv. Houellebecqs Soumission er en svanesang over det borgerlige Europa, fylt av trist melankolsk bitterhet som så vidt skjules av en bitende sarkastisk tone. At det er islam som fyller tomrommet, er ikke det avgjørende her – det kunne like så godt ha vært noe annet.

Romanen står også støtt som et øyeblikksbilde av Vesten i dag

For det grunnleggende problemet i Soumission er at Vesten mangler verdier, og det er akkurat det islam byr på: Ben Abbes snakker om åndelighet (s. 108–109), og her rører Soumission kanskje ved kjernen av Houellebecqs dypt pessimistiske, fordekt senromantiske forfatterskap: en underliggende lengsel etter verdier som er basert på noe annet enn tom materialisme.

Artikkelen er hentet fra Vinduet 2/2015. Vinduet er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

*Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen ble oppdatert mandag 31. august kl. 11:30. Charlie Hebdo-angrepet var onsdag 7. januar, og ikke fredag, slik det opprinnelig ble oppgitt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PAN: Som mange sivilisasjoner før oss er vi i ferd med å rulle nedover en hullete trapp.

SYN OG SEGN– Eg hadde noko eg måtte seia, det kjendest som ei plikt, seier Jon Fosse.

MONTAGESI Euphoria klemmes snøfnuggenerasjonens tenåringer så hardt at gørra tyter.

MEDIEHISTORISKDen første beskrivelsen av World Wide Web stammer fra 1989.

ARGUMENT: Alle elever skal læres opp – i selve livet.